Tekst Pål Ødegård
«Prøver jeg å bli anerkjent av mennesker – eller av Gud? Vil jeg bare være mennesker til lags? Om det bare var mennesker, ville jeg ikke være Kristi tjener!» – Paulus’ brev til Galaterne 1:10
Da jeg satt med naboene mine på Ciutat de Valéncia og ventet på siste seriekamp mot Athletic Bilbao i sesongen 2011/2012, fikk vi øye på reservekeeper Keylor Navas i det som var hans første seriekamp i La Liga. Han satt på kne på mållinjen, med utstrakte armer, og messet med ansiktet mot himmelen. Det fikk oss først til å smile. Men etterhvert som han sto meget solid, og Levante feide over gjestene og dermed kvalifiserte seg til Europacup for første gang i sin lange historie, ble han umiddelbart en av heltene. Vi glemte han riktignok i den påfølgende baneinvasjonen. Men i neste sesong skulle han begynne å vise at han var mer enn stallfyll. Og i den siste før VM var han hovedgrunnen til at Levante havnet på trygg grunn, til tross for at laget var et av de som scoret minst. Levante slapp inn minst mål sett bortifra de fire første, og Keylor ble kåret til ligaens beste målvakt foran Claudio Bravo, Thibaut Courtois og Victor Alves.
– Jeg vil bli som ham!, utbrøt femårige Keylor til sin bestefar. De hadde stanset for å titte på en guttekamp på vei hjem fra kirken. Og da et av lagenes keeper hadde levert en strålende redning, ble lille Keylor hektet. Bestefaren kikket ned på barnebarnet sitt. Det var gått ett år siden foreldrene, som mange andre i landbruksregionen Perez Zeledon, hadde dratt til USA for å tjene penger til familien. Kanskje idrett, og ikke bare kirken, ville få tankene vekk fra savnet av foreldrene?
Keylor startet dermed i den lokale klubben Pedregoso. Byens største lag, Pérez Zeledón, avslo siden de syntes Navas var for kortvokst og manglet fysikken til å bli en keeper. Men han utmerket seg nok til at landets ledende lag, Deportivo Saprissa, hentet ham til San Jose i 2002. Keepertreneren i klubben, Roger Mora, husker ham godt;
– Seksten år gammel var han forsatt ikke spesielt høy, men han var likevel sterk i feltarbeidet i tillegg til sine gode reflekser. Hans fremste egenskap er likevel arbeidsmoralen. Da han fikk beskjed om å spille i andre kategori på U-laget, klaget han ikke, men jobbet bare enda hardere!
Likevel slet Keylor i denne perioden. Han var alene i storbyen, langt fra familie og venner, og måtte som ung klare seg selv. Hans sterke gudstro gjorde at han ikke ble som mange andre på samme alder; en rebell eller avhopper fra fotballdrømmen. Hans perfeksjonisme og pietisme ble gjenstand for vennskapelig spøk fra lagkameratene.
– Mellom treningene brukte han all tiden på husarbeid. Vi sa at han måtte komme seg ut, men han klarte ikke å se et støvfnugg ligge igjen før han gikk ut døra, forteller en av de.
Men da Keylor faktisk tvilte på om han hadde valgt rett i livet, kom gaven fra oven. Eller rettere sagt fra Costa Ricas U17-landslag. Han spilte ikke, men ble med troppen til VM i Finland i 2003. Og gjennom ungdomslandslagene skulle han møte sin kanskje viktigste støttespiller og mentor; Luis Gamelo Conejo.
Conejo var Costa Ricas målvakt under VM i 1990, og utmerket seg med en drøss med praktredninger, og var sterkt delaktig i at «Los Ticos» sensasjonelt slo både Skottland og Sverige, og slik gikk til en åttendedelsfinale. Conejo var skadet i møtet med Tsjekkoslovakia, og Costa Rica tapte 1-4. Men anerkjente France Football kåret, sammen med Italias Walter Zenga, Conejo til sluttspillets beste keeper, mens målvakten selv fikk proffkontrakt med kometlaget Albacete i Spania (da kjent som «el queso mecanico«, et ordspill på Cruyff-Nederlands Clockwork Orange og regionens osteproduksjon). Under landets gamle keeperhelt, som nå er keepertrener for Costa Rica, utviklet Keylor seg enda mer. Men han var fortsatt ikke førstevalget på laget. Under U20-VM i Egypt, hvor Costa Rica overrasket med en kvartfinale, ble Esteban Alvarado den store helten. Landet anså ham som sin neste store keeperhelt da han fikk kontrakt med AZ Alkmaar i Nederland. Det var han som skulle stått mellom stengene i dette VM. Men da Alvarado først forlot en landslagssamling, og deretter slo til en AZ-supporter under kamp, banet det vei for hans mer streite konkurrent mellom stengene på det costarikanske A-landslaget.
Keylor hadde seks ligatitler samt et CONCACAF-mesterligatittel på merittlisten da Conejo sendte ham til sitt gamle lag i Spania.
– Han må ut for å utvikle seg videre, sa læremesteren til uvillige Saprissa-direktører som nå syntes Keylor kanskje gikk for billig. Det er nok ingenting i forhold til hva Albacete føler nå idet Navas seiler opp som en av verdens beste, og er i søkelyset hos klubber som Liverpool og Real Madrid. For da Albacete rykket ned, til tross for glitrende keeperspill av Navas, måtte de kvitte seg med ham for lommerusk. Levante var klubben som utnyttet manchego-klubbens svake økonomi og klausulen som hindret Navas fra å spille på tredje liganivå. Direktørene i Albacete visste at han var verdt mye mer, men måtte slippe ham for så lite som €150.000. Og det uten prosenter av videresalg. Istedet er det Levantes president Quico Catalan som nå gnir seg i hendene. Til tross for at Keylor er en av spillerne som tjener minst i Valencia-klubben, har han en utkjøpsklausul på hele €10 millioner. Og EU-passet er rett rundt hjørnet, noe som vil gjøre ham ekstra attraktiv på markedet. Slik 160 redninger på 38 kamper, og en redningsprosent på 80% i forrige sesong gjør ham.
Navas selv tar alt med knusende ro.
– Jeg liker stabilitet i livet mitt. Man må være sterk i motgang, og moderat i medgang, sier han selv i ståheien. En ståhei som ikke har blitt mindre etter at han reddet straffesparket fra sin gamle lagkamerat Teofanis Gekas i åttendedelsfinalen mot Hellas. For evangelisten Navas betyr ikke berømmelse og rikdom stort.
– Det eneste som betyr noe i livet mitt er Gud og familien min. Selvsagt elsker jeg å spille fotball. Men den dagen det kompromiterer mitt forhold til Gud, takker jeg for meg!. Så når han ikke trener på å redde tennisballer under Levante-trening eller spiller kamp, går dagene med til veldedighetsarbeid gjennom menigheten.
Passasjen denne teksten åpner med er Keylors favoritt fra bibeltekstene.
– Mange gjør narr av meg for troen min. Ikke minst spillere og fans hos motstanderen. Derfor er frasen god til å minne meg på hvor jeg bør holde fokuset. På spillet, og ikke på hva andre tenker om meg. Når jeg går ned på kne før kamp, ber jeg til Gud om å beskytte målet mitt, og at han setter en engel til å vokte hver stolpe. Jeg vet at han er med meg, og derfor er jeg alltid trygg, rolig og fokusert.
Fansen ler ikke lenger av ham. Ikke av hans tro heller. Økenavnet «San Keylor», Sankt Keylor på norsk, har spredt seg fra Levantes tilhengere til hele Costa Rica. De ber om en ny helgengjerning mot Nederland i kvartfinalen, og at Guds hånd er hanskebekledd og costarikansk. Og de to norske klubbene som i sin tid avslo en billig, dedikert målvakt som mestrer alle deler av spillet, kan kun be om å ha bedre vurderingsevner neste gang.
