VM-blogg: Topp fem – semifinalehelter

Tekst Arilas Berg Ould-Saada

Onsdag kveld barker Argentina og Nederland sammen for å gjøre opp om den siste finaleplassen i det mange mener er tidenes fotball-VM. En like sensasjonell kamp som gårsdagens brasilianske totalydmykelse er for mye å forvente, men til gjengjeld kan man tro på en jevnere, mer spennende affære. VM-historien har flere ganger vist at de største ofte skinner ved de største anledningene. Både Pelé, Maradona og Zidane har avgjort semifinaler i VM på egenhånd. De mest åpenbare heltene er i kveld Lionel Messi hos Argentina og Arjen Robben hos Nederland. Historien har imidlertid også vist at de store kampene kan få en uventet helt; Lilian Thuram, Fabio Grosso og Carles Puyol er eksempler på dette. Mange forventer at Messi skal ta det siste steget mot den absolutte toppen. Da må han fortsette å bære Argentina når det virkelig spisser seg til. Og i kveld spisser det seg virkelig til. I den anledning har undertegnede rangert de fem største semifinaleheltene i VM-historien.

5. Paolo Rossi (1982)
Paolo Rossi er blant de spillerne som kun huskes på grunn av sine prestasjoner i VM. Han gjorde også et godt mesterskap i 1978, hvor han scoret tre mål, men det er VM i 1982 han virkelig huskes for. Og tatt forholdene i betraktning, er det alt annet enn en selvfølge. I 1980 var Rossi involvert i en kampfiksingsskandale kjent som Totonero. Han ble suspendert fra fotball i tre år, men straffen ble senere redusert til to år. Mange var kritiske til at Rossi ble tatt ut i Italias VM-tropp i 1982, og kritikken økte etter gruppespillet, hvor Rossi hadde vært svært svak. Først i kvartfinalen løsnet det, men da løsnet det til gjengjeld for fullt. Rossi scoret tre mål i den legendariske 3-2-seieren over Brasil i kvartfinalen. Italia møtte Polen til semifinale, og Paolo Rossi slo til igjen. Han scoret kampens to mål, deriblant et hælspark. På noen få dager hadde Rossi gått fra å være et populært hatobjekt til å bli en nasjons kjæledegge. Det hele endte med VM-gull og finalescoring for Rossi.

4. Carles Puyol (2010)
Spania, som var på toppen av sin dominans i verdensfotballen, møtte Tyskland til semifinale i 2010-VM i Sør-Afrika. Laget var kjent for kortvokste teknikere og ballbesittende fotball. En skulle tro at spanjolene skulle gjenskape en scoring á la Carlos Alberto anno 1970 for å ta seg videre til finalen. Isteden scoret de med hodet etter en corner. Og målscorer var ikke Fernando Torres, David Villa eller Andrés Iniesta, men Carles Puyol. Barcelona-stopperen og hans lysebrune lokker steg til værs og stanget inn kampens eneste mål mot tyskerne, et drøyt kvarter før slutt. Resten historie. Den ikoniske forsvarsspillerens hodestøt forsvinner ofte i skyggen til Iniestas triumferende scoring i ekstraomgangene mot Nederland, men Puyol fortjener sin del av æren for at Spania gikk fra å være tidenes nesten-lag til endelig å trone på toppen av fotballens univers.

3. Pelé (1958)
17 år gamle Pelé hadde allerede i kvartfinalen av Sverige-VM i 1958 notert seg for sitt første VM-mål, men det var i semifinalen mot Frankrike at O Rei skulle vise de første tegnene til at han skulle bli den mest begavede fotballspilleren verden noensinne hadde sett. Etter en stille førsteomgang, eksploderte supertalentet etter pause. Brasil ledet 2-1. På 23 minutter sørget Pelé for at resultattavlen viste 5-1. Kampen endte 5-2. En stjerne var født. Noen dager senere vant Brasil finalen over vertstlandet Sverige, og Pelé markerte seg igjen med to nye scoringer.

2. Diego Maradona (1986)
Etter å ha inspirert og provosert hele verden med sin legendariske kvartfinale mot England, hvor han scoret med ”Guds hånd” og etter å ha driblet hele det engelske laget, leverte Maradona på ny mot Belgia i semifinalen. Først sendte han Argentina i ledelsen etter et herlig løp og en rolig lobb over keeper. Deretter punkterte han kampen etter et nytt dribleraid – mindre berømt enn det mot England, men en nesten like god prestasjon. Maradona eide verden sommeren i 1986. Det er denne typen prestasjon Lionel Messi må trekke opp av hatten for å etablere seg i samme liga som sin forgjenger.

1. Lilian Thuram (1998)
Historien om Lilian Thurams fantastiske sommerkveld i juli 1998 er blant de mest unike i fotballhistorien. I en fransk ellever bestående av åtte spillere med utenlandske røtter, var Thuram – med røtter fra Guadeloupe – symbolet på det multikulturelle landslaget som hele den franske befolkningen kunne identifisere seg med. Thuram sang nasjonalsangen høyest av alle foran semifinalen mot Kroatia. Tidlig i andre omgang skulle han imidlertid bli syndebukk for å ha opphevet offside slik at Davor Suker kunne sende kroatene i ledelsen. Da bestemte han seg. Gullet kunne ikke glippe for hans Frankrike. Ikke på hjemmebane. Umiddelbart etter scoringen, vant Thuram ballen langt inn på den kroatiske banehalvdelen, spilte vegg med Youri Djorkaeff, og satte ballen i nettet. Han feiret ikke – dette var det minste han kunne gjøre for å gjøre opp for sin tabbe. Tjue minutter senere smalt det igjen. Fra utsiden av sekstenmeteren fyrte Thuram av et vakkert skudd som la seg langs stolperoten til den kroatiske keeperen. I ren forundring av hva som nettopp hadde skjedd, satte Thuram seg ned og klødde seg på haken. De to målene hadde sendt Frankrike til finale i sitt eget VM. Målene var hans første på 37 landskamper. Da han la opp – med 142 landskamper bak seg (flest av alle franskmenn) – var de to målene mot Kroatia fortsatt hans eneste i blått.