Det burde ikke kunne skje, men det var likevel uunngåelig. Nesten 12 år etter flyttingen og reinkarnasjonen møter Wimbledon, vel, seg selv igjen, i første runde av Liga-cupen.
Det burde ikke kunne skje, men det var likevel uunngåelig. Nesten 12 år etter flyttingen og reinkarnasjonen møter Wimbledon, vel, seg selv igjen, i første runde av Liga-cupen.
Tekst Lars Sivertsen (stod først på trykk 1/2013)
– Jeg så trekningen på TV med min kone og min datter, og da det ble færre og færre lag igjen og vi enda ikke var trukket tenkte vi alle: Nå skjer det.
For ti år siden nærmet Erik Samuelson seg slutten på en lang og distingvert karriere som revisor. Det var da klubben i hans hjerte plutselig ble flyttet over 70 kilometer nordover, til en av forstedene til London. Langt borte fra alt som hadde noe som helst med Wimbledon å gjøre. Supporterne reagerte raskt og startet AFC Wimbledon, som startet på bunnen av det engelske seriesystemet. Samuelson sa ja til å bli økonomisjef på deltid. Etter et par sesonger hadde deltidsjobben blitt til en fulltidsjobb, og økonomisjef hadde blitt til styreleder og daglig leder. Ti år senere styrer Samuelson fortsatt AFC Wimbledon med stødig hånd, og han jobber til alt overmål vederlagsfritt.
– Det føltes bare som om dette var året da det skulle skje, og for å være helt ærlig så gruet jeg meg, sier Samuelson før skjebnekampen. Før kampen som en gang måtte komme, før en av de mest absurde cupkampene i engelsk fotballhistorie. Wimbledon skulle, på sett og vis, spille mot seg selv.
– Jeg vet at det har gått ti og et halvt år, men det er for tidlig. Det føles veldig sårt for veldig mange. Jeg synes det vi har gjort her i denne klubben har vært svært bra, og jeg er utrolig glad for at vi har fått brukt all denne frustrasjonen og raseriet til noe positivt. At vi har skapt et lag som på ni år har gått fra å spille i parken til å spille i seriesystemet. Det er en fantastisk ting som vi kollektivt har gjort, og jeg er voldsomt stolt av det. Men vi vil aller helst ikke bli minnet på det som skjedde for ti år siden.
Firerbanden
Hendelsene for ti år siden var ekstraordinære, men inntrykket som ofte dannes av det som skjedde er ikke helt presist. Det var ikke akkurat slik at Wimbledon var en velfungerende klubb som plutselig ble røsket opp med roten og flyttet til et annet sted. Da Taylor-rapporten i etterkant av Hillsborough-tragedien erklærte at engelske fotballstadioner måtte forbedres ble Wimbledon nødt til å forlate sitt historiske hjemsted Plough Lane. På 90-tallet var Wimbledon derfor en klubb som lette etter et nytt hjem. Men det var selvsagt utenkelig at det nye hjemmet skulle være i en annen by. Da det i 2002 ble klart at fotballforbundet lot klubbens eiere flytte Wimbledon til Milton Keynes, følte supporterne naturlig nok at noen hadde stukket av med klubben deres. De ble rett og slett nødt til å starte en ny. Marc Jones var en av de fire som grunnla AFC Wimbledon, og han mener det var avgjørende at supporterne handlet raskt.
– Dersom det hadde tatt lang tid, så hadde du hatt to tusen mann som hadde valgt seg et annet lag, to tusen mann som hadde dratt på handletur hver lørdag ettermiddag i stedet, og to tusen som hadde lurt på om de skulle drive med husarbeid eller noe sånn, hevder han.
– Det var bokstavelig talt samme dagen som fotballforbundet tok sin avgjørelse, vi var fire mann på en fabrikk rundt hjørnet som sa «ok, faen heller, vi starter en fotballklubb».
Fem opprykk på ni år
Ni sesonger og fem opprykk senere spiller AFC Wimbledon kun en divisjon under MK Dons i seriesystemet. Og rent utover det at det finnes en fotballklubb i Sør-London som spiller under navnet Wimbledon har Jones og de andre supporterne jobbet hardt for å videreføre den gamle klubbens identitet.
Keeper Neil Sullivan er en av spillerne som mener Jones og de andre har klart det, og Sullivan burde vite hva han snakker om. Mellom 1988 og 2001 spilte han 181 ligakamper for gamle Wimbledon. I en alder av 42 år er han nå tilbake i klubben, på lån fra Doncaster.
– Denne klubben ble født i Wimbledons ånd. Jeg har bare vært tilbake noen uker, men det er et flott sted å være. De har fortsatt den samme lagånden som vi hadde i de gamle Wimbledon-dagene, sier Sullivan.
En naturlig konsekvens av alle opprykkene var at det bare var et tidsspørsmål før de kom til å møte MK Dons. Før eller senere måtte de spille mot laget som tok plassen deres i seriesystemet og som forsøkte å ta identiteten deres. Da trekningen til andre runde av årests FA-cup var klar fikk Marc Jones og tusenvis av andre Wimbledon-supportere en problemstilling i fanget: Skulle man gå på kampen eller ikke?
– Det er veldig vanskelig å finne noe annet i livet ditt som du tenker på konstant. Kanskje du er bekymret for jobben din, kanskje du har problemer med kjæresten, men du tenker uansett ikke på det alle timer i døgnet. Så viktig er det aldri. Men dette var sånn for meg, jeg klarte nesten ikke reise meg opp og gå noe sted, spørsmålet tok over hele livet mitt. Til slutt bestemte jeg meg bare for å gå – mest for å slippe å tenke på det mer, sier Jones.
På den ene siden vil man støtte laget sitt mot den ultimate fienden, men samtidig er det mange som mener at man ved å gå på en MK Dons-kamp anerkjenner deres rett til å eksistere.
– Jeg kjøpte aldri frukt fra Sør-Afrika under apartheid. Det er heller tvilsomt om det bidro til at Nelson Mandela slapp ut at jeg stod over en banan nå og da, men jeg følte i hvert fall at jeg gjorde min del. Og da de slapp ham ut tenkte jeg at jeg visste det var verdt å stå for det jeg mente, forklarer Jones, med et glimt i øyet.
Beskyttelsesdrakter og bannere
Kampen i seg selv ble en litt merkelig affære. Det var en ettermiddag som var så tungt lastet med symbolikk og følelser at de 90 minuttene med fotball aldri egentlig ville kunne leve opp til anledningen. Bare det at kampen fant sted ville uansett overskygge alt som faktisk skjedde på banen. Det som skjedde på banen var at MK Dons dominerte, uten å skape store sjanser. Men like før pause, litt ut av ingenting, banker MK Dons-kaptein Stephen Gleeson ballen i krysset fra rundt 20 meter. «You’re being beaten by a franchise» synger hjemmefansen. «Where were you when you were us?», synger bortefansen. Over 3 000 Wimbledon-supportere hadde kommet frem til at å støtte Wimbledon var viktigere enn å boikotte MK Dons. Mange kom frem til noe annet. Av de som var der hadde noen gassmasker, noen få hadde kjemiske beskyttelsesdrakter, mens mange hadde små bannere som erklærte at «We are Wimbledon». Tidligere i kampen hadde et småfly tauet et banner med samme innskrift høyt over stadium: mk. Bak spakene på flyet satt samme pilot som i fjor fløy over Ewood Park med et banner der det stod «Steve Kean out!», men om han gjorde denne jobben for penger eller av solidaritet vites ikke. For blant de tilreisende Wimbledon-supporterne var det også flere hundre supportere fra andre klubber som hadde fått tak i billetter til bortesvingen. Mange ser MK Dons som et symbol på alt som er galt med moderne fotball, mens AFC Wimbledon eksemplifiserer alt fotball burde være. I det 59. minuttet, i det som var AFC Wimbledons første virkelig angrep, fikk alle disse noe å juble for. Jack Midson headet inn 1-1. Wimbledon-supportere med ansiktsmasker omfavnet Wycombe og Crewe-supportere, som jublet på litt mer generelt grunnlag. Bortelaget kjemper tappert resten av omgangen, men det holder ikke. På overtid får MK Dons sitt seiersmål. En flikk fra Jon Otsemobor som var i beste fall instinktiv, mest sannsynlig bare heldig, går i bane over Neil Sullivan og i mål. 2-1.
– Jeg må si at jeg er i en minoritet her, men jeg tror faktisk det var det beste resultatet vi kunne ha fått. Erik Samuelson har fått en uke til å reflektere over nederlaget, og har kommet frem til at det var like greit.
– Ikke misforstå meg, jeg ønsker alltid at vi skal vinne, alltid. Men jeg ville ikke ha uavgjort. Tanken på at de skulle komme hit til oss var ikke behagelig, det var ikke noe vi ønsket. Og dersom det nå var vi som skulle møte Sheffield Wendesday i neste runde tror jeg vi hadde blitt knust.
Samuelson var en av de som bestemte seg for å ikke se kampen. Å sitte på en VIP-tribune sammen med MK Dons-lederne var selvsagt ikke aktuelt på noe plan, men Samuelson ville heller ikke se kampen på TV.
– Bare tanken på å se den var frastøtende. I stedet gikk jeg en lang tur i parken med min to år gamle datter. Jeg aksepterer at vi lever i den virkelige verden, og at verden ikke er rettferdig. Men jeg mener likevel at ting skal gjøres på den riktige måten, og det som ble gjort mot oss var ikke riktig, det var ikke rettferdig. For mange av oss så ville det å se kampen gi den klubben en anerkjennelse den ikke fortjener.
Uavhengig av resultatet mener Marc Jones at kampen var et viktig øyeblikk for klubben.
– Jeg tror det er et definerende øyeblikk. Det er en ny stor overskrift for det neste kapittelet. Om du ser på de siste femten årene er det mange små landemerker. Den virkelig store blir å dra tilbake til Plough Lane, å faktisk dra tilbake til Wimbledon. For meg begynte denne historien i 1991, og den vil bare slutte når vi er tilbake der.
Og selv om forakten for MK Dons fortsatt er overveldende begynner supporterne gradvis å bevege seg videre.
– Ikke misforstå meg her, jeg gleder meg fortsatt til den dagen de går konkurs og blir slettet fra kartet. Men jeg legger meg ikke om kvelden og håper en motor faller av en jumbojet og treffer benken deres under en kamp. Så jeg er kanskje på vei til å komme over det, forklarer Jones.