Diasporaens dans

– på Carls i Oslo

– Hva var det jeg sa?

Jeg står klemt mellom blåkledte jubelrop i full dans og veivende flagg midt mellom baren og utgangsdøra i Storsalen på utestedet Carls i Oslo. I fire timer har lokalet huset byens kappverdere. De har festet seg gjennom kampen som på papiret var desidert kjedeligst i den første VM-runden: Spania-Kapp Verde 0-0.

Men her er kampen alt annet enn kjedelig. Hver redning fra keeperen Josimar «Vozinha» Dias blir feiret som en VM-tittel. Etter hver takling følger ellevill jubel, og så snart Kapp Verde får ballen over midtstreken – som skjer ganske ofte i kampens siste ti minutter – går det et forventningsfullt sus gjennom rommet. Stemningen er høy etter 0-0 til pause.

Da dommeren blåser av kampen, må en av utestedets vakter nekte folk adgang til det lille rommet. Festen er i gang, det er stappfullt og høylytt.

Noen timer tidligere sa Da Silva at folk kommer til å undervurdere hvor godt organisert Kapp Verde er. Han mente han hadde lave forventninger til kampen, men spådde likevel at det ville bli 1-1. Han erkjente at det var en enorm prøvelse de hadde foran seg. Men det var grunn til optimisme, mente han.

Sjanse for uavgjort
De fleste på utestedet var forsiktige optimister. Småpraten gikk i timene og minuttene før start: «Jeg gruer meg»; «Vi må tro på seier»; «For en festdag dette er»; «Dette er helt rått». En annen optimist var Eddie Soares. Han fryktet spanjolene, men var også trygg på uavgjort.

– Jeg vil si det er 60-70 prosent sjanse for uavgjort. Ryan Mendes scorer for oss, Lamine Yamal for Spania. Jeg er fan av Barcelona også, veit du.

Ikke abonnent – ballkontroll HER

Da undertegnede så en avstemning hos The Athletic om hvordan Spania-Kapp Verde ville ende, mente 98 prosent at det ville bli seier til Spania. Null prosent tippet uavgjort. To prosent seier til Kapp Verde.

Under kampen viser Kapp Verde seg som et ekstremt godt organisert lag. Spania kommer til noen gode muligheter, Vozinha, den klubbløse keeperen som nylig bikket 40 år, gjorde noen astronomiske redninger (mannen ved siden av meg bryter ut: «se! Han hopper som en tiger»), og mot slutten føles det nesten som om Kapp Verde hadde fortjent at en av de høyst ambisiøse langskuddene på mirakuløst vis skulle havne i mål.

Men mirakler, hvem trenger mirakler? Til forskjell fra resten av fotballverden var kappverdianerne optimistiske før kampstart, og jammen var det ikke kappverdianerne som fikk rett – eller The Athletics nullprosentere. Det er nemlig ikke mirakler som har sendt Kapp Verde til fotball-VM.

Årets deltakelse er kroningen av flere år med gode prestasjoner. I 2023 tapte de kvartfinalen i Afrikamesterskapet på straffer etter å ha kapret førsteplass i gruppespillet mot Ghana, Egypt og Mosambik. I VM-kvalifiseringen ble de nummer én i gruppa foran fotballnasjonen Kamerun som var soleklare forhåndsfavoritter. Lagets markante løft de siste årene gjorde at treneren Bubista ble kåret til Årets trener av Det afrikanske fotballforbundet (CAF) i 2025.

Identitetsmesterskapet
Kapp Verdes suksess er altså ikke et mirakel, men et eksempel på godt organisasjonsarbeid og et fenomen som har fått en ny betydning i landslagsfotballen: Talentspeiding og rekruttering. Rundt om i verden arbeider fotballforbundene aktivt med å finne og rekruttere spillere som er født utenfor landegrensene.

Det mest omtalte eksempelet på dette finner vi i også hos Kapp Verde. Midtstopperen Pico Lopes, født i Irland, ble rekruttert til landslaget via LinkedIn.

Den globaliserte verden har altså for alvor nådd verdensmesterskapet i fotball. I The Observer reflekterer Rory Smith over det flere omtaler som et diaspora-mesterskap. 289 av 1248 spillere, altså nesten hver fjerde, representerer et land de ikke er født i, skriver han. Her påpeker han en latent ironi:

«Verdensmesterskapet hviler på forestillinger om landegrenser, territorier og nasjonalstater. Spillerne kommer for å representere de konstruksjonene vi kaller et ‘land’. Vi destillerer de forestilte fellesskapene som rommer millioner helt ned til 11 enkeltindivider. Det er som en krig, minus skytingen og alt det der.» (egen oversettelse)

Ikke abonnent – ballkontroll HER

Begrepet «forestilte fellesskap» låner Smith fra tittelen på historikeren Benedict Andersons mest kjente bok. Her argumenterer han for at nasjonen er et «forestilt fellesskap» ettersom «medlemmene i selv de minste nasjonene bare vil kjenne et fåtall av sine medborgere». De færreste nordmenn kjenner noen som har med herrelandslaget i fotball å gjøre, men likevel har de fleste en bestemt mening om hva de foretar seg – enten man er positiv eller negativ.

Andersons poeng er altså at nasjonen har noe iboende vilkårlig og konstruert over seg. Selv om det ikke finnes en snorrett linje av hva som definerer og former en nasjon, regner han nasjonen likevel som en konstruktiv og fantasifull måte å organisere et samfunn etter.

Blant de mange fenomenene som forankrer nasjonen, er internasjonal toppidrett. Internasjonal toppidrett vokser frem parallelt med den moderne nasjonalstaten på 1800-tallet, nettopp som den kampen mellom uavhengige nasjoner som Smith viser til i det spissede utdraget ovenfor. Så hvordan farger det nasjonskampen i årets VM, at man altså er vitne til diasporamesterskapet i fotball?

Canada, Nederland, Sverige mm.
Vi så det klart og tydelig i VMs første runde. Da Yassin Ayari scoret Sveriges første mål mot Tunisia, feiret han neddempet med en synlig ambivalens, slik spillere gjerne gjør når de scorer mot en tidligere klubb de fortsatt har hjerte for. Ayaris far er fra Tunisia, moren er fra Marokko mens han selv er født i Solna i Sverige. I kampen mellom nasjonene virkeliggjorde han til samme tid drømmene til fødelandet som han punkterte drømmene til fedrelandet.

Da Marokko, altså Ayaris moderland, spilte sin åpningskamp mot Brasil 14. juni, stilte de med en førsteellever der alle spillerne var født utenfor Marokko. Fire i Frankrike, tre i Spania, to i Belgia, en fra Nederland og en fra Canada, ifølge The Athletic. Dagen etter spilte Curaçao mot Tyskland – der var kun én spiller født i øygruppa utenfor Venezuela, resten i Nederland.

Julian Quñonesi scoret mesterskapets første mål på hjemmebane for Mexico. Han er født i Colombia. Også Brian Gutierrez representerer Mexico, men er født i USA og spilte så sent som i 2025 landskamp for hjemlandet. Først i januar i år meldte han overgang til Mexico. Så har vi jo selvsagt Erling Braut Haaland, født i England, som scoret Norges to mål. Og Thelo Aasgaard, oppvokst i Liverpool med norsk mor, som for tiden kvesser norsken på samling med landslagskollegene.

No stress!
Kapp Verde ble frigjort fra Portugal i 1975. På 60- og 70-tallet emigrert mange fra øyene, og i dag regner man med at det er flere med røtter fra Kapp Verde som bor i utlandet enn de 500 000 som bor spredt på de ti øyene landet består av. Derfor begynte Bubistas forgjenger Rui Aguas å lete etter profesjonelle fotballspillere med tilknytning til Kapp Verde da han tok over jobben i 2018.

Ikke abonnent – ballkontroll HER

Pico Lopes, midtstopperen som ble rekruttert til landslaget via LinkedIn, trodde meldingen han en dag fikk i innboksen var spam – den var nemlig skrevet på portugisisk, et språk han ikke mestrer. Et halvår senere ble han kontaktet igjen, denne gang på engelsk, og omkring en måned senere spilte han sin første kamp for Kapp Verde.

Josimar var på Kapp Verde da landet kvalifiserte seg til VM. Les saken HER

I likhet med flere andre på laget, kunne altså ikke Pico portugisisk, som er det offisielle skriftspråket i Kapp Verde. Han kunne heller ikke kappverdisk kreol som er talespråket i landet. Men dagens trener Bubista har vært opptatt av at alle spillerne skal finne sammen i den kappverdiske identiteten. Pico har lært seg kreolsk, som er språket det går i på samlinger.

Blant tilhengerne på Carls i Oslo er det også stor stolthet over hjemlandet i Atlanterhavet. Bak arrangementet står Cabo Verde Organisasjonen, som jobber aktivt for å skape fellesskap blant kappverdianerne i Norge.

– Foreldrene våre var veldig mye sammen da de kom til Norge, men etter hvert som man blir intergrert i Norge og vi som er barna deres vokser opp og har våre egne liv er det lett at man mister litt kontakten med opphavet. Men det er veldig kult at det har begynt å være litt samlinger igjen. Og det at Kapp Verde for første gang spiller i fotball-VM er en bidrar veldig til å samle folk, sier Niclas Da Silva.

Josimar er på reise i fotball-VM, og var i Boston da Kapp Verde møtte Spania. New England er hjem for mange kappverdere. Det ble full fest. Som det igjen ble da laget spilte 2-2 mot Uruguay.

Selv om The Observers Rory Smith ironiserer lett over at «diasporamesterskapet» bryter med noe av fundamentet i det man opprinnelig konstruerte gjennom nasjonalstatene, oppleves Benedict Andersons begrep å romme langt mer enn som så.

For når nasjonen er en fantasifull frambringelse, unndrar man seg samtidig essensialistiske forklaringer på nasjonens opphav. Vi nordmenn kan gjerne diskutere om vikingestetikken er harry eller kulturarv i evigheten, men slik jeg ser det er det selve debatten som skaper nasjonen i større grad enn vikinghistorien.

Kapp Verde har et mer uanstrengt livsmotto enn å plyndre og ro. Da Silva bærer en trøye med draktnummer 10, og under står det «No stress» – landets motto.

– Det første som møter deg når du lander på flyplassen er «no stress». Vi er veldig avslappa folk, så vi er ikke redde for at spillerne skal miste hodet eller bukke under for presset videre i mesterskapet, sier han.

Ikke abonnent – ballkontroll HER