Fotballfilologiske betraktninger 17. juni 1998
Jeg, I, æ og eg. Hvordan var kommunikasjonen i laget da Norge møtte Skottland i Bordeaux under VM i Frankrike?
Først vil jeg si litt om bokstaven I. Bokstaven I er som kjent på offensiven i disse dager. I har inntatt statsministerstolen (Bondevik), I jakter på stadig større aksjeposter i Aker/RGI (Røkke & Gjelsten). Og på LNU-konferansen i Tromsø inntok sannelig bokstaven I også lederstolen i Landslaget for norskundervisning (Vidar Vatne).
Ikke abonnent – ballkontroll HER
Den viktigste plassen I for tida inntar, er likevel, i gule fotballstøvler, den sentrale ballfordelerrollen på det norske fotballandslaget. Dette har fått meg til å gjøre noen pronominale refleksjoner med utgangspunkt i lagoppstillinga til den norske første-elleveren. Her er det store variasjoner i pronomenbruken. For enkelhets skyld begrenser vi oss til 1. person, entall:
Grodås (eg)
Berg (jeg) Eggen (jeg) Johnsen (jeg) Bjørnebye (jeg)
H. Flo (eg) Strand (æ) Rekdal (i) Solbakken (jeg) Riseth (æ)
T.A. Flo (eg)
Backrekka er altså homogen. Fire jeg skal, eller skulle, der sørge for å samhandle slik at bakrommet ikke åpner seg. Det sier seg selv at kommunikasjon er særlig viktig i den bakre fireren. Drillo har nok ubevisst latt seg påvise av disse fires pronominale disposisjoner. Alf Inge Håland kunne med sitt eg ikke passe inn her og måtte følgelig bli hjemme. Alfie falt utenfor systemet.
Like påfallende som samsvaret er i forsvarsrekka, er variasjonene i midtbaneleddet.
Her veksler det fra eg på høyre-flanke, via æ som høyre indreløper til nevnte I med gule sko som sentral ballfordeler.
På venstreflanken finner vi et jeg som indreløper og nok et æ som flankespiller. Dette mangfoldet (eg, æ, i, jeg og æ) burde kunne borge for kreativitet, mangfold og gjennombruddshissighet.
Kan det være tilfeldig at de pronominale variasjonene er så store nettopp i midtbaneleddet, der vi vet at nettopp variasjoner innenfor systemet kan være forskjellen på tap og seier. Drillo har kanskje ikke vært bevisst på dette, men jeg postulerer hermed at disse pronominale variasjonene må ha spilt en rolle under laguttaket.
Dette blir enda tydeligere dersom vi tar en titt på endringene som ble gjort fra 2-2 kampen mot Marokko og til gårsdagens kamp mot Skottland. Her byttet nemlig Drillo ut ut æ med æ (Leonhardsen med Strand); jeg med jeg (Myggen med Solbakken); og æ med æ (Solskjær med Riseth). Den pronominale stabiliteten i midtbaneleddet var altså konstant fra første til andre kamp.
For den som fremdeles ikke er overbevist: legg merke til endringene underveis i kampen mot Skottland i går 16. juni. Da Norge endelig hadde taket på det, byttet Drillo ut eg med æ (H. Flo med Mini).
Her brøt Olsen med sitt eget system, og det kunne ikke gå godt med tre ganger æ i midtbaneleddet. Da man oppdaget denne fatale bommerten, forsøkte Drillo å gjenopprette stabiliteten med å bytte ut et annet æ (Riseth) med et nytt eg (Østenstad), men da var allerede skaden gjort. Det siste byttet ble, forutsigelig nok, jeg (Berg) mot jeg (Halle).
Etter denne overbevisende påvisningen av paralleller, regner jeg med at ingen, på fotballfaglig grunnlag, kan avvise at spillernes pronominale disposisjoner har vært grunnleggende forutsetninger for den norske lagoppstillingen. Jeg erklærer hermed "fotballfilologien" (eventuelt fotballdialektologien eller fotballingvistikken) for gyldig paradigme. Det bør inn på vår fagplan i nordisk språk her i Stavanger.
Ikke abonnent – ballkontroll HER
***
Fotballfilologiske betraktninger skrevet i anledning avgangen til min kollega, nå professor emeritus, Jan K. Hognestad, fra Høgskolen (nå Universitetet) i Stavanger til Høgskolen (nå Universitetet) i Agder. Som alle vet, ble både I og Rekdals gule sko legendariske i den påfølgende kampen mellom Norge og Brasil. Teksten gjengis slik den ble skrevet i 1998 med minimale endringer. Forfatteren er fra Molde, sier I og hadde skoleåret 1986-87 kroppsøving ballspill valgfag sammen med Kjetil Rekdal på Molde videregående skole.