«Gammeldags og autoritært»

«Gammelsæters påstand om at kompetanse måles best i resultater på banen kan vel bare være dels riktig og virker for meg illustrere et gammeldags og autoritært syn på både ledelse og trenerrollen.»

Av Christian Thue Bjørndal, førsteamanuensis, Norges Idrettshøgskole

Det er berikende å kunne diskutere trenerutdanning i det offentlige rom! Jeg leste med interesse Hallgeir Gammelsæters kommentar til den siste tids kunnskapsdebatt i norsk fotball, men ser at jeg ikke kan ha klart å gjøre meg forstått. Jeg forsøkte å formidle to hovedpoenger: (a) tilgang til trenerutdanning er en viktig prinsipiell diskusjon og (b) kunnskapsinstitusjonene kan bidra til bedre trenerutdanning. Flere før meg har problematisert selve inntakskriteriene, så den ballen lar jeg ligge død.

Tilgang til trenerutdanning er en viktig prinsipiell diskusjon
Det var ikke min hensikt å redusere debatten til et enten-eller spørsmål om hva slags type kompetanse som er viktig og riktig for å bli en god fotballtrener. En trenerutdanning – som enhver annen praksisrettet utdanning – må selvfølgelig være fokusert på å utvikle praktisk kompetanse og trenger ei heller måles på formelle eksamener. Er den ikke tilstrekkelig praksisrettet er den ikke relevant. Erfaringsbasert kunnskap er nødvendig, men ikke nødvendigvis tilstrekkelig, for å bli en god fotballtrener.

Gammelsæters påstand om at kompetanse måles best i resultater på banen kan vel bare være dels riktig og virker for meg illustrere et gammeldags og autoritært syn på både ledelse og trenerrollen. Han påpeker selv paradokset hvor treneren er idiot når laget taper og helt når det vinner.

Som trener har du en sentral rolle i å tilrettelegge for utvikling og prestasjon i en uforutsigbar og stadig skiftende hverdag som består av mange aktører med ulike og dels motstridende interesser. I kontekstens natur ligger det derfor at du aldri har mer en delvis kontroll over resultatet. Målestokken for vellykket trenerutdanning bør derfor ikke reduseres til resultater på toppnivå eller den kommersielle verdien av produktet norsk fotball.

Leder i trenerforeningen, Teddy Moen, kommenterte i etterkant av mitt debattinnlegg at han mener alle bør få tilgang til trenerutdanning, men også at en ikke kan forvente at alle som søker får tilgang til UEFA A eller Pro-utdanningene. Han vil ha en differensiert utdanning mot ulike målgrupper. Det kan være en god idé, men det er på siden av mitt egentlige poeng (og jeg beklager hvis jeg ikke klarte å gjøre det tydelig): Poenget mitt er at tilgangen til trenerutdanning er en viktig prinsipiell diskusjon når den får så store konsekvenser for treneres videre virke og arbeidsmuligheter. Den blir problematisk når klubbene selekterer sine kandidater til profesjonelle trenerjobber med overvekt på om kandidaten har A eller Pro-lisens – selv når målgruppen er barn og unge.

Denne seleksjonsprosessen virker også å være sterkt insentivdrevet av Norsk Toppfotball og hva som gir uttelling i akademiklassifiseringen. Dette handler ikke om taus kunnskap, men om hvordan kunnskap, makt og praksis er tett sammenvevd i et selvforsterkende system.

Kunnskapsinstitusjonene kan bidra til bedre trenerutdanning
Jeg deler ikke Gammelsæters mistro til akademisk utdanning sin relevans for den utøvende idretten, men ser heller et stort potensial for å løse mange av de utfordringene han selv peker på. Derfor fokuserer trenerutdanningen på Norges Idrettshøgskole på vesentlig mer enn å utvikle isolerte fotballferdigheter.

Dette har resultert i et nytt løft mot å forstå og diskutere sosiale utfordringer som likestilling, medbestemmelse, rasisme, integrering og bærekraft. Hos oss forstår vi trenervirksomhet som grunnleggende politisk og verdibasert, og problemstillingene knyttet dette tar utgangspunkt i trenerens egen praksis. På denne måten forsøker vi å stimulere til å undersøke og kritisk reflektere over alt hva trenervirksomheten vår «gjør», både på og utenfor feltet, og alt hva det skaper av både tilsiktede og utilsiktede konsekvenser.

Samtidig må trenerutdanning stadig utvikles og tilpasses for å være relevant, og balansen mellom teori og praksis vil alltid være en sentral diskusjon. Jeg avskriver derfor Gammelsæters manglende interesse for trenerutdanning på kontoen for manglende innsikt.
Det er derimot et paradoks (og her tror jeg vi er mer på linje) hvordan vi aldri har hatt mer vitenskapelig kunnskap om og idrett, inkludert fotball, samtidig som det er vanskelig å se hvordan dette har ført til endringer til det bedre på både elite- eller grasrotnivå: For det er færre som engasjerer seg i organisert idrett; flere som slutter; aldri har flere vært mer skadet; det virker å være en jevn strøm av dypt alvorlige rapporter om ulike former for maktmisbruk på alle nivåer; vi har ikke blitt bedre til å forutse fremtidig suksess; det er ikke tydelig hvordan idrettsprestasjonene blir bedre; og ymse misoppfattelser blir fra tid til annen presentert som evidensbasert vitenskap.

Derfor er heller ikke løsningen å gjøre trenerutdanning mer akademisk, men heller hvordan vi kan oversette vitenskap og kunnskap til effektiv, etisk og meningsfull praksis på og utenfor banen. Her kan trenerutdanning innenfor rammene av kunnskapsinstitusjonene spille en sentral rolle.