Norge var videre. Ståle Solbakken byttet ut hele laget minus én. Norske supportere som hadde betalt gjennom hvitøyet for å være til stede i Boston ble snytt for stjerneduell og fotballfest.
Kommentar
– i Boston
Det var kampen hele Norge hadde ventet på siden VM-trekningen i desember. Norge, for første gang i VM siden 1998, mot den ypperste eliten i internasjonal fotball. En kamp for vårt kollektive minne. En junikveld for historiebøkene.
Det var fredag, avspark klokken 21:00 norsk tid. Det norske folk har ikke flokket seg rundt et slikt leirbål siden sankthansaften 1998.
Hjemme hadde de fylt Ullevaal Stadion. Hele Oslo sentrum var full. Den samme forventningen i hver krik og krok i hele landet.
Ikke abonnent – ballkontroll HER
I Boston var bybildet preget av både norske og franske supportere.
Haaland mot Mbappé.
Nusa og Ødegaard. Dembélé og Olise.
Selv om Boston Red Sox møtte sine største rivaler New York Yankees samme dag på Bostons ikoniske baseballstadion Fenway Park, var det Frankrike-Norge og Haaland mot Mbappé som fikk spalteplassen i de store regionavisene i New England.
«STAR POWER
Mbappé, Haaland to clash in Foxboro», lyste på baksiden av Boston Herald.
«Da VMs gruppespillskamper ble annonsert, så mange Frankrike mot Norge på Boston Stadium som en av VMs desiderte toppkamper. Bare sjelden kan en kamp leve opp til det nivået av ‘hype’. Men gitt hvordan Frankrike og Norge har prestert så langt i VM, og stjernene hvert lag har, har de overgått ‘hypen’», skrev avisen på sportssidene.
Boston Globe så kampen med samme øyne, og mente at denne kampen var den folk hadde ringet rundt i kalenderen, den kampen de måtte få med seg. Norge mot Frankrike på Foxborough 26. juni klokken 15:00 lokal tid. Av VM-kampene lagt til Boston, var denne ansett som den kvalitetsmessig beste, skrev avisen.
«Når det gjelder angripere – it’s a heavyweight championship», konkluderte Boston Globe, og sammenlignet de to spissene i artikler og faktabokser.
Mot de aller beste, skulle våre beste menn ut i strid igjen.
Eller, vent litt.
Les også:
«En no-brainer»
og Josimar vender nå hjem etter 18-dager på VM-reise. To land, fem byer, sju kamper.
Vi har møtt irakere som tross store etniske og religiøse forskjeller samlet seg for å heie på Irak.
Vi har møtt haitiere som gledet seg stort til landets første VM siden 1974, og det mens hjemlandet er i dyp krise. Samtidig er de redde og sinte ettersom de er måleskive for Trump-regimets jakt på innvandrere. Samme dag som Boston-pressen siklet over storkampen med Mbappé og Haaland i sentrum i Foxborough, vedtok landets høyesterett å støtte Trumps forslag om å frata haitiernes oppholdstillatelse (Temporary Protected Status – TPS). Det angår over 330 000 haitiere landet over.
Vi har møtt USA-bosatte senegalesere som danset og sang, og gledet seg til Norge-kampen med stor selvtillit. Men også de var sinte. Deres landsmenn er stengt ute fra landet og kunne ikke komme for å ta del i VM.
Vi har kost oss med Skottland-supportere på pub og på baseball-kamp.
Og ikke minst har vi møtt norske supportere, som satte preg på Boston i de to kampene der, og på New York.
Det politiske bakteppet til dette VM-sluttspillet og ikke minst kostnadene var bekymringer for mange. Men om vi skal sammenfatte beslutningene om å dra i en setning, vil den se noenlunde slik ut· «Dette er en once in a lifetime-opplevelse. Vi bare måtte dra.»
Og norske supportere kom i stort antall og dominerte tribunen i alle tre gruppespillskampene.
Men den opplevelsen som kunne ha vært den største av dem alle, fikk de ikke. Da laguttaket ble offentliggjort, var det tydelig at de ikke ville få den.
I stedet ble det et antiklimaks bare målt i størrelsen på supporternes kredittkortgjeld.
Det var liten tvil om at skuffelsen hang i luften da mange tusen norske supportere forlot stadion og ruslet mot togstasjonen for den vel timeslange togturen tilbake til Boston.
På pressekonferansen etter kampen, tok og Josimar ordet. Nordmenn har betalt flere titalls tusen kroner for å reise til Boston for å se Erling Braut Haaland og Martin Ødegaard mot Frankrike. Hva sier landslagssjef Ståle Solbakken til dem?
– Det er det eneste jeg har et snev av samvittighet for. Nå er vi her, vi har gitt dem et par seire og mulighet for å se flere kamper. Vi må ikke være det naive landet som kommer hit og tullespiller. Vi er her for å komme lengst mulig og da må jeg ta de avgjørelsene jeg mener er riktig for at vi skal komme lengst mulig. Selvfølgelig kjenner jeg litt på det, men likevel så var det en no-brainer, svarer Solbakken på spørsmål fra og Josimar.
Frankrikes assistenttrener Guy Stéphan, som ledet laget ettersom hovedtrener Didier Deschamps var hjemme i Frankrike for å delta i morens begravelse, forsto Solbakkens valg.
– Han ønsket å forberede seg på 16-delsfinalen. Han visste at det ville være mot Elfenbenskysten. De er svært atletiske, og han fant det nødvendig å bruke reservene. Jeg vil ikke si at jeg var spesielt overrasket over å se så mange reserver.
Om Solbakkens valg, som fratok norske supportere en ny fest, var genial eller en feilvurdering får vi svar på mot Elfenbenskysten på tirsdag.
Ikke abonnent – ballkontroll