Når Premier Leagues integritet møter storpolitikken

Kronikk av Egil André Berglund, advokat og tidligere leder av både påtalenemnda og ankeutvalget i NFF

830 millioner pund: Sponsorpenger eller eierfinansiering?
Manchester City hevdet at myndighetene i Abu Dhabi hjalp sponsorene med å betale regningen. Premier Leagues disiplinærkommisjon undersøkte forklaringen og forkastet den som usann. Nå venter en anke der eventuelle nye bevis må over en høy terskel – mens spørsmålene om regnskaper, skatteforhold og politisk press kan vokse seg større enn fotballsaken.

Manchester City førte 949,94 millioner pund som inntekter fra sponsorer i Abu Dhabi gjennom sesongene 2009/10 til 2017/18. Ifølge Premier Leagues uavhengige disiplinærkommisjon var bare 119,25 millioner pund sponsorenes reelle andel. Resten – 830,69 millioner pund – var betalt av klubbens eier, Abu Dhabi United Group (ADUG), og skulle vært ført som kapitaltilførsel, ikke sponsorinntekt. Manchester City bestred anklagene. Kommisjonen fant dem bevist, med ett unntak: Charge 4(B), som angår plikten til å samarbeide med Premier League.

Josimar 3/2026 er på vei til abonnentene Vi sender utgaven fortløpende til alle nye abonnenter. Abo HER. Les om innholdet HER.

Hvorfor spiller betegnelsen på pengene så stor rolle? Fordi eierkapital og sponsorinntekter ikke behandles likt når en klubbs økonomi vurderes etter fotballens finansielle regler. Kommisjonens konklusjon er ikke bare at beløp havnet i feil kolonne. Den fant at klubben hadde brukt en ordning for å fremstille eierfinansiering som kommersielle inntekter og dermed gi et misvisende bilde av hvor avhengig den var av ADUG. Etter kommisjonens vurdering ble også revisorer og tilsynsorganer holdt uvitende om ordningens reelle karakter.

Abu Dhabi-forklaringen kommisjonen ikke trodde på
Manchester Citys forklaring var klar: Sponsorene var ansvarlige for hele vederlaget og betalte det med egne midler. Når Manchester City trengte hjelp, kom den ifølge klubben fra myndighetene i Abu Dhabi, via Crown Prince Court (CPC) – ikke fra ADUG. Det var altså ikke slik, hevdet klubben, at eieren skjulte kapitalinnskudd bak sponsorlogoer.

CPC er ikke en rettsinstans, men en enhet som kan regnes som kronprins Mohammed bin Zayeds hoff. CPC er kronprinsens personlige etat, men som juridisk sett er del av emiratet Abu Dhabi.

Kommisjonen behandlet nettopp dette skillet. Den avviste den såkalte CPC-forklaringen som usann og konkluderte med at den var utformet i ettertid for å skjule det kommisjonen fant var kamuflert eierfinansiering. Det er et alvorlig funn. Men det betyr også noe mer håndfast for en anke: «Abu Dhabi-myndighetene, ikke ADUG» er ikke et uprøvd argument som Manchester City kan legge på bordet for første gang. Det er et argument klubben allerede har ført – og tapt på.

Ordbruken i avgjørelsen er usedvanlig hard. Kommisjonen fant at flere viktige vitner ført av klubben ga forklaringer som var uriktige på sentrale punkter, og at enkelte forklarte seg om forhold de visste ikke var sanne. Den fant også at klubben gjorde målrettede forsøk på å stanse og vanskeliggjøre Premier Leagues undersøkelse. Samtidig fant kommisjonen ikke at klubben hadde brutt samarbeidsplikten under det konkrete anklagepunktet 4(B). Den tok heller ikke stilling til ytterligere påstander om villedende svar som Premier League hadde reservert seg retten til å fremme, men som ikke ble gjort til del av anklagen den behandlet.

Les også: Til tross for Manchester Citys påstander om at sjeik Mansour eier klubben privat, er det få som bestrider den åpenbare sannheten om at City drives av, og i, De forente arabiske emiraters interesse – en stat som gir næring til verdens blodigste konflikt. Pøbelveldet av Nick McGeehan, direktør i FairSquare

Ankens nøkkelspørsmål:Hvorfor kommer bevisene først nå?
Manchester City og Premier Leagues styre kan begge anke kommisjonens avgjørelse, også spørsmålet om reaksjon. Etter Section W i Premier Leagues regelbok går anken til et ankeutvalg (Appeal Board). Den skal som utgangspunkt innledes innen 14 dager fra avgjørelsen.

Det avgjørende for en eventuell ny bevisoffensiv fra Abu Dhabi er regel W.75 fra Premier Leagues regelbok. En part kan søke om å føre bevis som ikke ble ført for kommisjonen. Tillatelse kan bare gis hvis bevisene ikke var tilgjengelige den gangen og ikke kunne vært skaffet med rimelig aktsomhet. Uten tillatelse til nye bevis er anken etter W.79 en gjennomgang av bevisene kommisjonen allerede fikk, med adgang for partene til å argumentere muntlig.

Dermed blir spørsmålet todelt dersom klubben nå vil legge frem ytterligere dokumentasjon for at myndighetene, og ikke ADUG, finansierte sponsorene: Hva viser den? Og hvorfor kunne den ikke legges frem før? Kommisjonen opplyser at mange millioner dokumenter ble gjennomsøkt i første runde. Den påpekte samtidig at enkelte mulige vitner ikke forklarte seg, og at enkelte relevante dokumenter ikke var fremlagt. Om et bestemt nytt bevis passerer W.75-terskelen, kan ikke avgjøres uten å kjenne beviset og omstendighetene rundt tilgangen til det.

Også opprinnelsen og etterprøvbarheten blir sentral hvis nye forklaringer eller dokumenter kommer fra myndigheter i Abu Dhabi. Et ankeutvalg må kunne vurdere hva materialet faktisk dokumenterer, når det ble til, og hvordan det stemmer med betalingsspor og samtidige dokumenter. Det kan bli diplomatisk følsomt å forkaste bevis fra en statlig aktør. Diplomatisk følsomhet er naturlig nok ikke et bevis for at et slikt materiale er riktig - ei heller grunnlag for å hevde at nye bevis er fabrikkert eller vil bli fabrikkert.

Og én vellykket innvending om pengenes opprinnelse ville ikke nødvendigvis velte alt. Kommisjonen fant også at sponsoravtalene skulle vært opplyst som transaksjoner med nærstående parter. Den gjorde dessuten alternative vurderinger av avtalenes markedsverdi ved behandlingen av de finansielle reglene: Selv om konklusjonen om kamuflert eierfinansiering skulle være feil, mente den at de bokførte sponsorverdiene måtte reduseres. Det er mange begrunnelser Manchester City må angripe, ikke bare én pengestrøm.

Hvis offentlige myndigheter begynner å grave
Fotballens disiplinærprosess er ett spor. Offentlige myndigheters mulige undersøkelser er et annet. Kommisjonen fant at Manchester Citys regnskaper for de aktuelle årene ikke ga et riktig bilde av klubbens økonomiske stilling. Den fant også at ADUG-finansierte ordninger holdt godtgjørelseskostnader utenfor regnskapene, og at en ordning knyttet til spilleres bilderettigheter både blåste opp inntekter og skjulte utgifter. Dette er forhold som kan føre til undersøkelser i skatte-, selskaps- eller strafferettslige spørsmål. De er ikke i seg selv domfelt etter noen av disse regelsettene.

Det har blitt opplyst at britiske skattemyndigheter skal ha bedt om innsyn i sakspapirene. Det har jeg ikke kunnet bekrefte. Selv om en slik forespørsel er fremsatt, ville den ikke alene vise at noen er under strafferettslig etterforskning. Den ville derimot gjøre ett spørsmål desto mer presserende: Hva kan myndighetene finne når de ikke er begrenset til Premier Leagues disiplinærsak?

Ved en eventuell offentlig etterforskning kan regnskapsgrunnlag, revisjonsspor, sponsoravtaler, banktransaksjoner, lønnsopplysninger og korrespondanse bli relevante. Skulle kriminalmyndighetene åpne etterforskning, kan også PC-er, mobiltelefoner, nettbrett, skykontoer og sikkerhetskopier komme i søkelyset. Digital sikring kan etter omstendighetene bevare eller avdekke spor etter data som er forsøkt slettet. Men det er ikke slik at en kommisjonsavgjørelse automatisk gir myndighetene rett til å kreve all dokumentasjon eller speile enhver enhet. Relevans, tilgang, jurisdiksjon og lovlig hjemmel må vurderes for hvert inngrep.

Premier Leagues egen regelbok pålegger allerede en klubb som blir kjent med en undersøkelse, å bevare dokumenter og informasjon som med rimelighet kan være relevante, i eksisterende format. Den gir også ligaen adgang til å kreve dokumenter fra klubber og bestemte personer underlagt reglene. Det er omfattende disiplinærrettslige plikter, men de må ikke forveksles med politiets tvangsmidler.

Tidligere manager Roberto Mancini er blitt trukket frem i spørsmål om godtgjørelse og skatt. Den offentlig tilgjengelige, redigerte kjerneavgjørelsen skjuler imidlertid identiteten bak flere av godtgjørelsesordningene den beskriver. På det grunnlaget alene kan man ikke slå fast noe om Mancinis personlige skatteforhold eller et eventuelt straffansvar. Det er imidlertid opplyst gjennom tidligere reportasjer i engelsk presse at Mancini skal ha mottatt en årlig kompensasjon som er høyere enn hans lønn som manager for Manchester City for fire dagers arbeid i året for en klubb i Abu Dhabi, og hvor lønnen angivelig skal ha blitt betalt direkte av Manchester City. Dersom Mancini ikke allerede har avgitt muntlige og/eller skriftlige forklaringer til engelske skattemyndigheter om dette angivelige forholdet, er det sannsynlig at det snart vil skje for ham og ikke minst for daværende arbeidsgiver Manchester City.

En annen mulig ringvirkning er krav fra klubber eller spillere som mener de mulige regelbruddene påførte dem tap. Flere Premier League-klubber har allerede tatt skritt for å ivareta sine posisjoner, herunder avbryte foreldelse for mulige erstatningskrav mot Manchester City.

Les også: Er Manchester City tidenes juksemakere som bør bli fratatt titler, ære og poeng? Eller har de bare vært «litt for kreative» med regnskapene? 115 – snart faller dommen av Nick Harris

Diplomatpasset er ingen usynlighetskappe
Manchester Citys styreleder Khaldoon al-Mubarak reiser et eget spørsmål dersom etterforskere skulle ønske tilgang til kommunikasjon eller elektroniske enheter knyttet til ham. Det er i den senere tid blitt referert til at han er innehaver av diplomatisk pass. Men et diplomatisk pass er ikke alene bevis for diplomatisk immunitet overfor britiske myndigheter, langt mindre et svar på om en bestemt telefon kan undersøkes. Det avgjørende ville være hans faktiske status og hvilket vern som gjelder for akkurat det inngrepet.

Selv om han skulle ha relevant personlig immunitet, følger det ikke automatisk at korrespondanse eller betalingsopplysninger som også finnes hos klubben, sponsorer, banker eller andre, er utilgjengelige. Omvendt kan man ikke forutsette at myndighetene lovlig kan beslaglegge eller speile hans egne enheter. Den diplomatiske dimensjonen kan bli en reell begrensning – men først når statusen og det aktuelle etterforskningsskrittet er klarlagt.

Kan storpolitikken kaste skygge over anken?
Så finnes en mulig konsekvens som ingen ankeregel kan løse: forholdet mellom Storbritannia og Abu Dhabi. Det er opplyst i engelsk presse at myndighetene i Abu Dhabi skal ha varslet stans i videre investeringer i England dersom Manchester City-saken ender med en fellende avgjørelse. Jeg har ikke kunnet bekrefte at et slikt varsel er gitt, hvem som eventuelt fremsatte det, eller hva det omfattet.

Men dersom et slikt budskap faktisk er gitt, er spørsmålet betimelig: Kan hensynet til britiske investeringer og utenrikspolitiske forbindelser skape press rundt en prosess som skal avgjøres etter fotballens regler og bevis? Og hva skjer med Premier Leagues renommé og integritet internasjonalt dersom inntrykket fester seg av at økonomisk og geopolitisk tyngde kan veie mer enn like regler for alle klubber?

Det er ikke grunnlag for å hevde at kommisjonen eller et ankeutvalg vil gi etter for politisk press. Nettopp derfor må skillet være synlig. Manchester City har rett til å utfordre en fellende avgjørelse. Men anken må vinnes på holdbare innvendinger og tillatte bevis, ikke på stormakten rundt klubben. Første prøve er konkret: Hvis det nå kommer dokumenter som skal vise at Abu Dhabi-myndighetene finansierte sponsorene, hva beviser de - og hvorfor var de ikke tilgjengelige da kommisjonen behandlet den samme forklaringen?

Ikke abonnent? Ballkontroll får du HER.