Når utredning blir fornedring

En kritisk utredning av Norsk Toppfotballs strategiplan.

KRONIKK: Mads Skauge, idrettssosiolog, Nord universitet

Norsk Toppfotballs (NTF) strategiplan for 2022–2028 er kommet Josimar i hende. Her tas ikke bare norsk fotballs grunnmur for gitt; man kjenner rett og slett ikke sin egen grobunn. Rapporten, slik dens hovedinnhold gjengis i fotballtidsskriftet, fremstår sneversynt, forskutterende og så langt fra de som faktisk finner glede i norsk fotball det er mulig å komme. Fotballtoppene virker fremdeles ikke å forstå at norsk fotball er noe mer enn det som kan tallfestes i form av rankinglister, akademiklassifisering, spillersalg etc. Fotball har en egenverdi. Dette er å pisse på supporterne – for ørtende gang.

I en tid med endeløs korrupsjon, hyper-kommersialisering, storskala sportsvasking og usmakelige planer som Superligaen, har aldri fotballdemokratiet vært viktigere. Likevel foreslås AS-drift av klubbene fremfor den norske klubbdemokrati-modellen. Snakk om å misforstå og gå i utakt med sin samtid. Så var det dette med sluttspill, antall lag og terminliste, som stadig er et tilbakevendende tema uten at det bringes nye argumenter til torgs (de gamle er for lengst plukket fra hverandre). Hvis for eksempel sluttspill er svaret, hva er da spørsmålet?

Norsk fotball både kan og bør sikkert forbedres, men neppe forandres. Endringene som foreslås er så fundamentale at de nødvendigvis yter vold mot norsk fotballs egenart i jakten på å bli mer lik andre (Danmark og England brukes som referansepunkter). Slik mister norsk fotball seg selv på veien.

Vår fotball (ja, den tilhører folket) blir aldri best etter sportslige kriterier målt mot mer pengesterke ligaer, og vil heller aldri være i nærheten av å bli det, uansett hva de høye herrer måtte finne på. Det er derfor dumdristig å ofre norsk fotballs særpreg på konkurransestigens alter, for det er nettopp det som er i emning.

NTF skal «utrede for å oppnå to ting: Vi skal bli bedre til å spille fotball, og så trenger vi kapital og flinkere folk», som om ikke Bodø/Glimts bravader de siste årene beviser at norske lag kan hevde seg internasjonalt – dersom det absolutt skal være et hovedmål. (Formuleringen kan for øvrig ikke fortone seg spesielt motiverende for de som jobber i norsk fotball. Mange legger ned mye tid og krefter i klubbene, flere nær sagt uten betaling. Det siste de trenger å høre er at de ikke er flinke nok.)

Eliteseriens trumfkort er lokalforankring og engasjement. I eggensk godfot-ånd bør norsk fotball først og fremst konsentrere seg om å forsterke sine styrker snarere enn å bøte på sine svakheter. NTF vil tilsynelatende det motsatte, og konsekvensen er åpenbar: fra utredning til supporter-fornedring. Det er ikke sikkert at motstanden mot alle endringsforslagene nødvendigvis er så stor i alle supportermiljøer, men det å ikke engang bli spurt – uansett om man senere blir hørt eller ei – virker fremmedgjørende.

Forslagene synes like trangsynte som The International Football Association Boards (IFAB) videodømming (VAR)-forfektelse. Fotball er verdens mest populære idrett og kulturfenomen. Av dette leder minst to implikasjoner. For det første burde det ligge en skepsis i ryggmargen til en enhver fotballentusiast mot mer eller mindre radikale endringer, en kroppsliggjort Det er grunn til å være på vakt mot fotballinstansenes trang til endring for endringens skyld, såkalt action bias. For det andre må ikke fotball fortolkes ut fra bare ett perspektiv når man vurderer endring, for eksempel hvordan gjøre fotballen mer rettferdig som i VARs tilfelle eller hvordan gjøre norsk fotball sportslig bedre som NTF trakter etter.

«NTF skal utligne konkurranseulikheter mellom Eliteserien og andre europeiske ligaer», men til hvilken pris? Hvilke utilsiktede negative bieffekter kan endringene få for andre sider av norsk fotball enn de rent kvalitative? Når man går inn for å styrke ett bestemt område, kan andre svekkes. Helhetlig tankegang er derfor ufravikelig.

Et eksempel på manglende helhetlig tankegang, er NTF og Fotballforbundets (NFF) samarbeidsprosjekt om VAR med mål om at «dommere, spillere, klubber, seere og supportere skal bli begeistret for VAR- lanseringen». Dette fremstår som intet mindre enn en fallitterklæring. I stedet for åpent til sinns å undersøke hva folk vil ha og hvordan vi sammen kan løfte norsk fotball i stort, prøver man å påvirke i en bestemt retning. Man hopper til konklusjonen før man har stilt spørsmålet. Dette undergraver dessuten NTFs visjon: «Sammen med klubbene skal vi begeistre og tilrettelegge for Norges beste idrettsopplevelse.»

Norge er kåret til Europas, og antagelig verdens, mest nasjon ut fra tre kriterier: antall registrerte spillere, antall tilskuere på eliteseriekamper samt antall TV-seere på VM. Alt i forhold til folketall, naturligvis. Fotballens stilling generelt, og i Norge spesielt, har en grunn. NTF og NFF bør derfor trå varsomt med sin endringskløe. Hvis ikke må de snart starte en ny utredning: Hva gikk galt da norsk fotball ble fremmedgjort etter implementeringen av plandokumentet for 2022–2028?

NTFs Leif Øverland uttaler følgende: ««Vi kan ikke se bakover og si «dette kan vi ikke utrede fordi det er ‘farlig’». Det er ikke farlig å prøve å bli bedre.»» Jo, dersom ett eller flere av disse forslagene vedtas, kan det vise seg å være nokså kritisk for norsk fotball, ikke minst for den allerede tynnslitte tilliten mellom supportere og fotballederne.

Før den tid får vi håpe at NTF og NFF i så fall utreder i ordets rette forstand, nemlig systematisk undersøker, helst bredt forstått slik at datatilfanget inkluderer hvermannsens oppfatning: supporterne og den gjengse fotballinteressertes mening. For vi er «sterkere sammen», eller hva?