Pøbelveldet

Kronikk

«Selvfølgelig kan vi gjøre hva vi vil.»

Etter 18 år, 25 trofeer og 115 anklager koker det ned til den setningen som Simon Pearce, styremedlem i Manchester City, skrev i en e-post i 2013. Der Spiegel publiserte eposten fem år senere, og det har tatt ytterligere åtte år før Manchester City ble holdt ansvarlig for regelbruddene de refererte til. Likevel er det kanskje er for tidlig å være optimist. For da Simon Pearce skrev «vi», snakket han egentlig ikke om Manchester City.

Sjokk og vantro har fulgt i kjølvannet av Premier Leagues etterforskning av Manchester City. Det tyder på at mange fortsatt ikke har forstått hvordan klubbens eiermodell faktisk fungerer.

Josimar 3/2026 er på vei til abonnentene Vi sender utgaven fortløpende til alle nye abonnenter. Abo HER. Les om innholdet HER.

Det har blitt sagt mange ganger før, men det er verdt å gjenta at Premier League ikke har å gjøre med en fotballklubb, den har å gjøre med en enormt mektig og ekstremt farlig stat hvis appetitt for konflikt og vold matcher denne statens forakt for regler og normer. Simon Pearce jobber ikke for Manchester City, han jobber for Mohammed bin Zayed Al Nahyan (MBZ), den allmektige herskeren i De forente arabiske emirater.

Det samme gjør Manchester Citys styreleder, Khaldoon Al-Mubarak, som fungerer som MBZs viktigste rådgiver, og det samme gjør sjeik Mansour, MBZs yngre bror. På papiret er Mansour eieren av City Football Group. Det sier seg selv at MBZ og hans indre krets er uhemmet av noe så kjedelig som institusjonelle kontrollmekanismer. Maskineriets drivstoff er makt og lojalitet.

Les også: Bak suksessen står eierne i Abu Dhabi som har barneslaveri og dødsfall på samvittigheten. De usynlige rytterne av Nick McGeehan

Til tross for Manchester Citys påstander om at sjeik Mansour eier klubben privat, er det få som bestrider den åpenbare sannheten om at City drives av, og i, gulfstatens interesse. Dette er i stor grad takket være innsatsen til en gruppe gravejournalister som ikke har tatt disse påstandene for god fisk og standhaftig har pirket i og undersøkt Citys eiermodell. Men etter hvert som årene har gått, og City har etablert seg som en del av den europeiske eliten, har referanser til de underliggende problemene enten forsvunnet eller blitt referert til med uttrykket «menneskerettighetsbekymringer».

For å være tydelig: å omtale De forente arabiske emiraters menneskerettighetsbrudd er bedre enn ingenting, men det er et problem med bruken av et så vidt begrep, fordi selv om det signaliserer at fæle ting skjer, forklarer det ikke egentlig hvor ille det er, og det antyder at det skjer langt, langt borte.

Dette skaper igjen en kløft mellom De forente arabiske emiraters angivelig fornuftige forvaltning av Manchester City og de destruktive elementene i deres innenriks- og utenrikspolitikk. Citys elegante PR-maskin, og det glitrende smilet og selskapelige sjarmen til Khaldoon Al Mubarak, har selvfølgelig bidratt til å selge oss den komfortable vrangforestillingen om at det som skjer, det skjer et sted der borte, at det ikke skjer her.

Realiteten, som burde ha vært tydelig i lang tid, men som denne saken endelig avslører fullt ut, er at De forente arabiske emiraters maktmisbruk skjer rett utenfor døren vår, og det passer inn i et veldig tydelig handlingsmønster som har vært fullt synlig for alle som har brydd seg om å se.

Les også: Er Manchester City tidenes juksemakere som bør bli fratatt titler, ære og poeng? Eller har de bare vært «litt for kreative» med regnskapene? 115 – snart faller dommen av Nick Harris

De taktiske grepene Emiratene nå bruker i forbindelse med Manchester City er de samme som staten har brukt i forbindelse med, for eksempel, deres rolle i folkemordet i Sudan eller deres brudd på FNs våpenembargo i Libya. Og gang på gang har taktikken gjort det mulig for De forente arabiske emirater å unngå å stå til ansvar for sine gjentatte lovbrudd, som spenner fra «samordnet innsats for å stoppe og frustrere» en Premier League-granskning til grove menneskerettighetsbrudd.

Og vi snakker om grusomheter. Hvordan ellers beskriver man «sivile som er tvunget til å velge mellom sult eller å spise dyrefôr, barn som utsettes for massevoldtekt, familier som blir overfalt og drept mens de flykter og gjerningsmenn som krever 'utryddelse'». Det er en beskrivelse av handlingene til de Emiratene-støttede Rapid Support Forces (RSF) i Sudan, og det kommer fra den britiske regjeringen, som vet godt at Emiratene gir næring til verdens blodigste konflikt, og nok en gang helt åpent bryter FNs våpenembargo. De vet også Manchester Citys eier sjeik Mansour er det viktigste mellomleddet mellom Emiratene og RSF.

Jeg beskrev MBZ en gang som et «enmanns militærindustrielt kompleks», men i disse dager er han mer som en moderne Djengis Khan, som bruker landets rikdom (som Emiratenes elite har stjålet fra folket. Det må vi ikke glemme) for å styrke enhver krigsherre eller general som er villig til å følge denne statens mørke visjon for verden. Enten det har ført til krigstilstander eller aktivt undergravd demokratiet, har MBZs paranoide innblanding hatt ødeleggende konsekvenser i Libya, Tunisia, Egypt og Jemen.

MBZ har kanskje ikke forårsaket død og ødeleggelse blant sitt eget folk, men innbyggerne i Emiratene lever i en dypt undertrykkende overvåkingsstat der de har blitt fratatt alle grunnleggende rettigheter. Hvis borgerne skulle klage over at landet deres har blitt et fristed for organiserte kriminelle, eller at det åpner armene for folk som Andrew Tate og Tommy Robinson, ville de sannsynligvis møtt samme skjebne som Ahmed Mansoor, en modig rettighetsaktivist som ble tatt hånd om av Emiratenes statlige sikkerhetsapparat i 2017. Ingen har sett Mansoor siden.

Den ene retten statsborgerne har, er selvfølgelig å fråtse i den billige arbeidskraften, av bruk-og-kast-varianten,som leveres av åtte millioner migrantarbeidere som skraper sammen til livets opphold, uten noen form for verdig liv på de vidstrakte byggeplassene eller i de velstelte hjemmene.

Så hvorfor reagerte den britiske statsministeren Andy Burnham på nyheten om den uavhengige kommisjonens dom om City-jukset ved å si at han ville være «veldig bekymret for å miste dem»? Burnham tilførte det han muligens følte var en viss balanse i diskusjonen da han pekte på at De forente arabiske emirater hadde vært «en så stor partner i byggingen av det moderne Manchester». Og ja, det er sant at De forente arabiske emiraters felles eiendomsprosjekt med Manchesters bystyre resulterte i byggingen av noen luksusleiligheter i Manchester og bidro til byfornyelse i en forfalt del av byen. Det Burnham selvfølgelig ikke nevnte var funnene i Manchester Offshored, rapporten fra 2022 av akademikerne Jon Silver, Adam Leaver og Richard Goulding, som avslørte at De forente arabiske emirater fikk tomten billig, omgikk forskrifter for rimelige boliger og overførte all fortjenesten fra avtalen til selskaper registrert i skatteparadiset Jersey og var derfor ikke underlagt britisk inntektsskatt.

I FairSquares rapport fra 2023 om De forente arabiske emirater og Saudi-Arabias oppkjøp av Manchester City og Newcastle United, «Easy Cities to Buy», raste et bystyremedlem for Ancoats og Beswick, bydelen der Manchester Citys Etihad stadion ligger, over konsekvensene av avtalen. «Vi har 14 000 mennesker på venteliste for boliger. Når vi godkjenner luksusleiligheter og pengene forsvinner ut av landet, eller vi taper penger på salg av kommunale tomter, er det penger som kunne ha vært brukt i budsjettet for hjemløse.»

Burnham nevnte heller ikke at De forente arabiske emirater for tiden flørter med Nigel Farage og den ytre høyresiden, at en ITV-etterforskning nylig avslørte at De forente arabiske emirater sendte leiemordere til Storbritannia for å overvåke og muligens drepe en britisk statsborger. De har også vært involvert i tortur og mishandling av en rekke britiske statsborgere, hvorav én ble anklaget for å være en britisk spion, og at de er under sterk mistanke for å stå bak dataangrep i 2020 og 2021 mot 10 Downing Street, kontoret som Burnham nå holder til i.

Men som nevnt tidligere har de bygget noen fine leiligheter.

De forente arabiske emiraters bemerkelsesverdige styrke er at de konsekvent slipper unna med alt dette. Uansett hvor mange lover de bryter, eller hvor alvorlige lovbruddene er, uansett hvor mange mennesker som forsvinner, blir torturert, henrettet, bombet, slått, voldtatt eller massakrert, er svaret å benekte, bruke PR og bruke hvert gram av politisk og økonomisk innflytelse for å unngå å stå offentlig eller juridisk til ansvar.

Dette er hva som forklarer tilnærmingen til Premier Leagues etterforskning, og troen på at tilnærmingen sannsynligvis vil lykkes er basert på klare bevis.

Det er en kolossal politiske fiasko for etterfølgende britiske regjeringer at de har oppmuntret De forente arabiske emirater til å bli en del av det britiske samfunnet, til tross for overfloden av bevis som viser at de ikke bare er voldelige, men også er som rovdyr.

I 2024 vek daværende statsminister Keir Starmer gjentatte ganger unna spørsmål om muligheten for å gi Storbritannias uavhengige fotballregulator myndighet til å forby statlig eierskap, og før dette gjorde Boris Johnsons regjering alt den kunne for å sikre at et annet voldelig diktatur, Saudi-Arabia, fikk lov til å overta Newcastle United.

Det er virkelig bemerkelsesverdig at den første organisasjonen som står fast og forteller De forente arabiske emirater at nei, de kan ikke gjøre som de vil, er Premier League. Et sentralt spørsmål nå er om den britiske regjeringen stiller seg bak rettferdighet og ansvarlighet, eller om den gir sin politiske støtte til De forente arabiske emiraters pøbelstyre. Uansett hva som skjer, ser vi tåpeligheten ved å la autokratiske stater eie fotballklubber. Og dette er øyeblikket hvor vi må sette en stopper for det, én gang for alle.

Nick McGeehan er direktør for FairSquare og leder kampanjen rebootfifa.com.

Ikke abonnent? Ballkontroll får du HER.