Spleiselag og selvmotsigelser

Kronikk

Denne teksten er et tilsvar til en kronikk publisert av VG, forfattet av Lise Klaveness og Karl Petter Løken. En forkortert versjon av dette tilsvaret er forelagt VG, men de har takket nei til å publisere.

Kronikken ble først publisert av Harde Mottak 22. juli 2026. Josimar publiserer samme tekst med tillatelse derfra.

Etter 26 år i sportslig utenforskap, har sommeren 2026 demonstrert fotballens kulturelle og sosiale kraft i hver eneste krok av landet. Nasjonsbygging tar mange ulike former, men få er så samlende og effektfulle som et landslag som reiser ut i verden og bokser over sin vektklasse. Vi har åpnet ølkranene på de mest ugudelige tidspunkt, tatt til gatene nattestid og rodd på oss brokk.

Ikke abonnent – ballkontroll HER

En slik kollektiv Norgasme påvirker selvfølgelig debattklima og mulighetsrom. Kort tid etter Norges exit var et faktum, kom de på banen: Jan Åge Fjørtoft med formaninger om å bygge et nytt nasjonalanlegg med 40,000 seter i Groruddalen. Diverse politikere luftet tanker om Norge som medarrangør av et VM. Landslaget har gitt oss troen på at alt er mulig, og således også gitt luft til de mest meglomane, ulønnsomme ideer.

At politikere og fotball-pundits flyter på tidsånden er naturlig og helt som forventet. Derimot er det verdt å spisse ørene når fotballpresident Lise Klaveness og Generalsekretær i NFF, Karl Petter Løken, publiserer kronikk i VG i kjølvannet av mesterskapet. 

I sin tekst går Klaveness og Løken langt i å tilskrive æren for VM-suksessen til breddefotballen. Til vaffelstekerne, grasrota og barnetrenerne. Man løfter opp den norske modellen, og dens fokus på flest mulig, lengst mulig. De trekker effektivt linjene fra det som skjer ute i de minste bygdene til landslagets suksess på verdens største idrettsscene.

Og de har helt rett. Et land med 5 millioner innbyggere er numerært underlegne i en internasjonal kontekst. Vi er avhengige av å være et annerledesland der bredde er viktigere enn tidlig spissing. All forskning viser med tydelighet at bred deltagelse, lek og desentralisering er den beste måten å bygge en stor pool av talenter som deretter kan konverteres til toppspillere.

Derfor er det også fortvilende at tekstens eneste “call-to-action” er følgende: Offentlige og private aktører må nå være med på spleiselag for et nytt treningsanlegg til Norges landslag. Et Snøhetta-designet anlegg som fort koster mellom 0.5-1 milliard å realisere – etter at Nordre Follos skattebetalere har bidratt i omkostninger for å rydde tomteplass og omregulere. 

I en dugnadsdrevet fotballmodell der bredde og deltagelse er selve hjertet, fremstår det lite kredibelt å påstå at treningsanlegg forbeholdt eliten er “avgjørende for å ta neste steg”. Det kan kanskje gi oss noen marginer på kort sikt – men i den grad målet er å gjenta suksessen i mesterskap etter mesterskap er det ikke her verdien skapes. Da må vi investere i breddeklubbene og miljøene som skal skape morgendagens Haaland.

Les også:

NFFs representanter vil sikkert hevde at dette er et gode de fleste andre fotballand har, og at det gir en åpenbar konkurransefordel. Frankrikes Clairefontaine-modell vil sikkert også fremholdes som en suksesshistorie som viser hvordan man effektivt utvikler spillere. Kanskje har det en verdi, men forskning rundt Frankrikes talentproduksjon tilskriver i mye større grad æren for fransk talentproduksjon til sosiologiske og geografiske faktorer. Befolkningstettheten og miljøfaktorer har skapt en dynamikk der unge spillere allerede har tusenvis av timer med uorganisert, tett og kompetitiv fotball i beina før de ankommer Clarifontaine. Motoren i fransk spillerutvikling er harde asfaltbaner i banlieuene rundt Paris.

Ønsket om et nasjonalt treningsanlegg kommer i en tid der den norske modellen står ansikt til ansikt med alvorlige utfordringer. Vi må håndtere en kostbar kunstgress-omstilling, delvis forårsaket av NFF. Denne omstillingen har Klaveness og Løken allerede bedt om offentlig støtte for. Norges største og mest folketette by har et prekært behov for flere baner for barn og unge. Treningsavgifter og andre kostander er i ferd med å skape et klasseskille i fotballen, og truer den brede rekrutteringen vi er avhengig av.

Morgendagens Haaland vil ikke være et produkt av landslagets sentrale anlegg og kompetanse. Morgendagens Haaland vil, i likhet med dagens, være et produkt av tilgang. Tilgang til baner. Tilgang til gode trenere og organisert fotball. Tilgang til samhold, lek og kameratskap.

Når NFF nå går i bresjen for et meglomant og unødvendig treningsanlegg, gjør de det uten å belegge hvordan og hvorfor dette vil gjøre oss bedre som fotballnasjon. Norges landslag har gjennom sommeren bevist at man kan matche de aller største – selv om treningene forelegges til et jorde utenfor Åråsen.

Vi tapte ikke kvartfinalen på grunn av treningsfasiliteter. Vi tapte på grunn av VAR – en teknologisk nyvinning som har vist seg å forsterke de urettmessige fordelene store lag får fra dommerhold. En teknologi som påfører norsk fotball kostnader på titalls millioner hvert år, samtidig som misnøyen med VAR øker blant tilskuere og spillere. En teknologi som stort sett kun har sine støttespillere innad i NFF og dommerstanden.

VAR i seg selv har kanskje noen marginale positive effekter for norsk fotball, men kommer med en voldsom alternativkostnad. De titalls millionene som hvert år ødsles på VAR kunne redusert treningsavgifter for familier med trang økonomi. De kunne finansiert nye, miljøvennlige ballbinger. Det finnes en uendelig rekke av tiltak som skaper mer verdi for norsk fotball som helhet.

Her kan man tillegge en rekke andre fordyrende luksusprosjekter. Fra det feilslåtte Europatoppen-prosjektet, til subsidiering av NFF-ansattes VM-reise, til den siste tidens bruk av influensere for å heve kvinnefotballens stilling. Felles for dem alle er at de koster langt mer enn noen klare å bevise at de smaker.

Det er helt legitimt å be om tilskudd og spleiselag for å bygge norsk fotball. Men det fordrer også at man har strikt kontroll på egen pengebruk, og legger sine egne midler på tiltak som har et bevisgrunnlag som viser til en større return-on-investment for fotballen.

Når vi nå skal investere egne og andres midler for å ta det neste steget, bør investeringene rettes mot den delen av fotballen som har størst kortsiktig samfunnsverdi, og høyest langsiktig avkastning for elitefotballen. Et nasjonalt treningsanlegg er således et tapsprosjekt på begge fronter.

Ikke abonnent – ballkontroll