Loading
Fire fotballedere sto tiltalt for grovt bedrageri. Oppmerksomheten var enorm. Strafferammen var seks års fengsel. Det var alvorets time for norsk fotball.
Fire fotballedere sto tiltalt for grovt bedrageri.
Oppmerksomheten var enorm.
Strafferammen var seks års fengsel.
Det var alvorets time for norsk fotball.
Tekst: Lars Johnsen og Håvard Melnæs
Les kapittel 1 her.
Les kapittel 2 her.
Les kapittel 3 her.
Les kapittel 4 her.
Les kapittel 5 her.
Les kapittel 6 her.
Les kapittel 7 her.
Les kapittel 8 her.
21 måneder etter at politiet hadde startet sin etterforskning, var det klart for rettssak. Oslofjorden badet i solskinn da advokater, tiltalte, journalister og tilhørere 19. august 2013 samlet seg i Asker og Bærum tingrett i Sandvika. Overgangssaken var satt opp i den største salen, rettssal 11. Tilhørere og journalister som ikke fikk plass i den smekkfulle rettssal 11, kunne følge saken på storskjermen i naborommet.
Alle de store mediene fulgte saken live. TV 2 hadde rigget opp et midlertidig studio på gangen, der journalist John Christian Lundstadsveen og idrettsjurist Kenneth A. Leren var direkte inne på TV 2 Nyhetskanalen og oppdaterte om sakens gang i pausene.
Det var satt av tolv dager til rettssaken.
Politiadvokat Morten Stene dannet sammen med kollega Iselinn Håvarstein aktorat.
På motsatt side møtte de profilert motstand.
❱❱ John Christian Elden – Norges mest kjente forsvarsadvokat med Hells Angels, Kjell Inge Røkke og Olav Thon på cv-en – var forsvarer for Stabæk Fotball og Stabæk Fotball AS.
❱❱ Ellen Holager Andenæs – tidligere sjef for Politiets Sikkerhetstjeneste (PST), statsadvokat i fire år og forsvarer i Nokas-saken – representerte Lars Holter-Sørensen.
❱❱ Berit Reiss-Andersen – tidligere statssekretær i justisdepartementet da Thorbjørn Jagland var statsminister og leder i Den norske Advokatforening 2008-2012 – var hyret inn av Tor Q. Aaserød.
❱❱ Peder Morset – tidligere dommerfullmektig ved Halden tingrett, og med lang prosedyreerfaring i både sivile saker og straffesaker – sto ved Truls Haakonsens side.
❱❱ Ole Petter Drevland var advokat for Inge André Olsen. Han er leder av agentforeningen og medeier i et fotballakademi i Elfenbenskysten som også solgte spillere til Stabæk, spillere som Drevland var agent for.
❱❱ Dommer var Nils Ole Bay, bosatt på Stabekk.
Dette var saksgrunnlaget retten skulle ta stilling til:
«I tidsrommet 19. juli til 21. oktober 2011 i Bærum, i uberettiget vinnings hensikt, skapte de en villfarelse hos ansatte i fotballklubben SASP Nancy-Lorraine ved å fortie at overgangsvederlaget for spilleren Veigar Páll Gunarssons overgang fra Stabæk Fotball til Vålerenga Fotball uriktig var satt til kr. 1.000.000 og at vederlaget var vesentlig høyere. Overgangsvederlaget innbefattet også hele eller deler av et ytterligere beløp på kr. 4.000.000, som uriktig var oppgitt i sin helhet å være betaling for en kjøpsopsjon vedrørende en annen spiller. SASP Nancy-Lorraine var berettiget til 50 prosent av overgangsvederlaget ved spilleren Gunnarssons overgang fra Stabæk Fotball til annen klubb. Handlingen medførte tap eller fare for tap for SASP Nancy-Lorraine på inntil kr. 2.000.000».
Aktor la ned påstand om at Inge André Olsen skulle straffes i samsvar med tiltalebeslutningen til fengsel i fem måneder, Lars Holter-Sørensen til fengsel i fem måneder, Tor Q. Aaserød til fengsel i fem måneder, Truls Haakonsen til fengsel i 90 dager. Aktor la videre ned påstand om at Stabæk Fotball ilegges en bot på 120 000 kroner og Stabæk Fotball AS ilegges en bot på 240 000 kroner.
Alle forsvarerne la ned påstand om frifinnelse for de tiltalte.
«Det er ganske vanlig»
Å få oversikt over hva denne opsjonsavtalen faktisk var, var et nøkkelelement i rettssaken. Truls Haakonsen sammenlignet Stengel-opsjonen med Michael Barrantes-avtalen til Aalesund.
«Opsjoner skjer hele tiden. Det siste eksempelet som jeg kan nevne er Barrantes til AaFK. En lignende avtale var da AaFK hadde låneopsjon på ham. Han var en kjempesuksess. Likevel utløste ingen den opsjonen på ham. Til slutt fikk AaFK ham for 350 000 dollar, selv om de hadde avtalt 500 000», forklarte han.
Her ble det trøbbel for en aktor med mobil vinningskriminalitet som fagfelt.
For overgangen til den costaricanske spilleren fra Deportivo Saprissa til Aalesund var ingen relevant sammenligning. Avtalene mellom klubbene var en vanlig «låneavtale med opsjon på kjøp»: Spilleren leies ut til låneklubben, og skulle han slå til, kan låneklubben kjøpe ham for en avtalt pris og gjøre overgangen permanent. Spilleren – som er på plass i sin nye klubb, først på lån, deretter eid – er informert og har signert på avtalene. Det er ingen opsjonspremie involvert.
Akkurat som Pål Breen i sitt vitneavhør, der han snakket om Bojan Zajić, hadde Truls Haakonsen misforstått hva en opsjonspremie var. Summen på 500 000 dollar, som Aalesund fikk forhandlet ned til 350 000, var ingen opsjonspremie – det var overgangssummen. Aalesund hadde leid Barrantes «med opsjon på kjøp», og da de ønsket å gjøre lånet til en permanent overgang, forhandlet de ned overgangssummen da det ikke var noen andre kjøpende klubber som konkurrerte om Barrantes’ underskrift.
Barrantes-avtalen kan sammenlignes med det Stabæk hadde foreslått overfor Rosenborg for Veigar Páll Gunnarsson etter at det første budet på 2,5 millioner kroner var avslått i juni: leie av spilleren i ett år med opsjon på kjøp.
Da Jim Solbakken tilbake i oktober 2011 ble TV 2s første åpne kilde i saken, sa han at opsjoner «har forekommet opptil flere ganger, og det gjør det over hele verden, det er ganske vanlig».
Da han inntok vitneboksen under rettssaken sa han at han ikke kjente til slike avtaler likevel, men påpekte «at det forekommer i fotballverdenen».
Under ed sa også Solbakken dette i rettssalen:
«Jeg har gjort en opsjonsavtale før i Norge, men den var vesentlig større. Da United kjøpte Mikel fra Lyn gjorde vi en opsjonsavtale mellom United og Lyn. Nå endte ikke Mikel opp i United, men United solgte sin opsjonsavtale videre til Chelsea for 16 millioner pund», sa han. Overfor Aftenposten utdypet han og sa at det ikke var «så store forskjeller utover at summene er mye større. Ellers er det stort sett det samme. Den gikk jo bra, og United tjente store penger på ham uten at han spilte for klubben, så det var hold i den opsjonen».
Solbakken sammenlignet Stengel-opsjonen med John Obi Mikel-saken. Men Mikel-overgangen var ingen opsjon. Det var en standard overgang framover i tid, med overgangssum, tidspunkt for betaling, klausuler og signaturer.
Josimar sitter med alle kontraktene i den saken.
«Opsjonsavtaler er veldig vanlig internasjonalt», hevdet Vålerengas Truls Haakonsen i retten.
Men er det egentlig det? Selv ikke Norges mest internasjonalt bevandrede fotballagent Jim Solbakken kjente til slike saker – uten at det stoppet ham fra å dra en parallell til en helt annen type avtale.
Ingen av disse sammenligningene – som Haakonsens Barrantes-eksempel eller Solbakkens Mikel-sammenligning – ble plukket fra hverandre av aktoratet.
NFFs fagsansvarlig for overganger, Stein Pedersen, hadde aldri sett en slik opsjonsavtale, sa han fra vitneboksen.
«Vi kjenner til opsjonsavtaler ved inngåelse av utlån på spillere. Men jeg har aldri sett en sånn opsjonsavtale før», sa han.
Pedersen hadde jobbet i seksjonen for overganger i NFF siden midten av 1980-tallet.
– Jeg har vært med på å håndtere mellom 10-12 000 overganger i året, inkludert det som kretsene sender inn, sier han til Josimar.
Pedersen kunne heller ikke huske at det hadde vært salg i millionklassen for så unge spillere mellom norske klubber.
Da var Inge André Olsens advokat, Ole Petter Drevland, rask med å påpeke at Vegar Eggen Hedenstad hadde kostet Stabæk 2,5 millioner kroner da han gikk fra Elverum til Stabæk i 2007 som 16-åring.
Det ingen påpekte i retten var at Eggen Hedenstads overgangssum slett ikke hadde vært 2,5 millioner.
Vegar Eggen Hedenstads overgang til Stabæk fra Elverum, var en «trappetrinnsmodell». Overgangssummen var, etter det Elverum Fotball opplyser, én million kroner, med klausuler om ytterligere utbetalinger etter et visst antall spilte kamper. Vegar Eggen Hedenstad ble solgt fra Stabæk til den tyske klubben Freiburg i 2012. Ifølge Anders Bronken i Elverum Fotball, er 1,9 millioner kroner totalsummen Stabæk har betalt for Vegar Eggen Hedenstad, fra han ble Stabæk-spiller i 2007 til han ble solgt videre i 2012.
Nancy-direktør Nicolas Holveck ble også spurt under rettssaken om opsjoner var vanlig i fransk fotball. «Det er utbredt, spesielt med unge spillere», svarte han, men etter aktors utspørring kom det fram at Holveck snakket om opsjoner der spilleren selv har signert på avtalen.
Ingen har til og med medio januar 2016 kommet opp med en opsjonsavtale som er sammenlignbar med Stengel-opsjonen.
«Trodde de kunne få mer»
De tiltalte måtte også forklare innholdet i Stengel-avtalen. Både Inge André Olsen og Truls Haakonsen uttalte at de hadde forstått avtalen slik at «opsjonspremien kom til avkortning» – altså at den skulle trekkes fra kjøpesummen den dagen Vålerenga innløste opsjonen. Avtaleteksten sier helt motsatt.
Punkt fem i avtalen lyder: «Opsjonen er et engangsbeløp, som skal betales uavhenig om VIF velger å benytte seg av rettighetene som fremkommer av denne avtalee. Beløpet skal således ikke kunne benyttes til avkortning av prisen for spillerrettighene».
Rettssaken skulle handle mye om verdisetting av fotballspillere.
Verdien på Veigar Páll Gunnarsson ble snakket ned, mens verdien på Herman Stengel ble snakket opp.
«Én million for Veigar var for høyt. Han var verdt ingenting», sa Jim Solbakken i retten.
«Når du er 31 år er du gammel i fotball», sa Inge André Olsen.
«Veigar har tjent mye på å være dårlig», sa Olsen.
Gunnarsson var «dyr» og en «kunstnerspiller», sa Truls Haakonsen.
«Jeg ville aldri innstilt på å kjøpe Veigar Pall Gunnarsson for mer enn 1,5 millioner kroner. Jeg synes vurderingen som andre gjør på at han er verdt mer, er feil. Det ville vært uaktuelt for oss å gi mer for ham», forklarte Truls Haakonsen.
«Jeg er hundre prosent enig i at Herman er verdt mye penger, og Veigar ingenting», sa Jim Solbakken.
«En forretningsmessig god avtale for Vålerenga», mente Jim Solbakken om Stengel-opsjonen.
«Martin Andresen ville kjøpe Herman Stengel. Det er en spiller vi hadde råd til å beholde selv om vi måtte tilbake til Nadderud. Som jeg da sa til Vålerenga, representert ved Andresen og Haakonsen, glem det! Da skal vi ha et tosifret millionbeløp for Stengel», sa Inge André Olsen.
Ved å hevde at «opsjonspremien kom til avkortning» den dagen Vålerenga innløste den, noe de tiltalte gjorde retten, trakk de samtidig ned totalsummen på Stengel-opsjonen – noe som gjorde det mer sannsynlig at det lå en faktisk verdi i den.
Om Vålerenga ville hente Herman Stengel innen 1. september 2012, ville han i henhold til avtalen koste 12,5 millioner i overgangssum – tilsammen 16,5 millioner med opsjonspremien. Kom opsjonpremien til avkortning, skulle den trekkes fra overgangssummen på 12,5 millioner. Kjøpelsummen ville da blitt 8,5 millioner kroner. Ved å tolke avtalen slik, ble summene det var snakk om betraktelig lavere.
Om opsjonspremien kom til fradrag eller ikke, hadde også vært et tema i politiavhørene. Ingebrigt Steen Jensen hevdet for eksempel at Stabæk hadde tilbudt Vålerenga i ettertid at opsjonspremien skulle komme til fratrekk.
13. oktober 2011, dagen etter overgangssaken sprakk, hadde Truls Haakonsen tatt kontakt med Inge André Olsen for å endre punktene i opsjonsavtalen. Han foreslo å forandre avtaleteksten og få inn at «opsjonpremien kom til avkortning». Dette sa Stabæk nei til – i motsetning til det Steen Jensen hevdet i vitnavhøret.
«Det har tydeligvis ikke skjedd her»
Det var advokat Tor Q. Aaserød som hadde utformet avtalen. I sitt vitneavhør hos politiet fortalte han at opsjonspremien skulle komme til fradrag – selv om han skrev det motsatte i avtaleteksten. I den redigerte avtalen skrev Aaserød inn:
«Dersom VIF ikke har benyttet opsjonen innen 1.9.2013 og Stabæk ikke lykkes med å forlenge sin avtale med Herman etter 31.12.2013 for å være gjeldende til 31.12.2014, faller opsjonen bort, uten at opsjonspremien tilbakebetales.
Dersom Vålerenga ikke blir enig med Herman om hans personlige betingelser, faller opsjonen bort, uten at opsjonspremien tilbakebetales.
Dersom VIF ikke har benyttet opsjonen, og Stabæk ønsker å selge Herman, har VIF rett til å tre inn i bud fra ennen klubb som Stabæk vil selge til. VIF plikter for disse tilfeller å ta stilling til denne opsjonen innen 24 timer etter at de har fått skriftlig melding om et slikt forestående salg fra Stabæk. Velger VIF å ikke tre inn i budet, faller opsjonen bort, uten at opsjonspremien tilbakebetales, og kjøpesummen vil i sin helhet tilfalle Stabæk.
Dersom VIF tiltrer opsjonen, og videreselger Herman til annen klubb innen 31.12.2014, har Stabæk rett på 50 % av salgsgevinsten, fratrukket opsjonsbeløpet, men ikke opsjonspremien.»
Men i politiavhøret hevdet Aaserød, at disse punktene som han selv redigerte inn, er feil:
«Vitnet har i ettertid blitt oppmerksom på at det står noe i kontrakten som er feil og det er punkt fem hvor det står at opsjonspremien ikke kommer til fradrag fra kjøpesummen. Vanligvis når vitnet sender fra seg slike kontrakter så leses de igjennom av de involverte partene som sjekker at det som står der er det de har blitt enige om. Det har tydeligvis ikke skjedd her og ingen har sett den feilen. IAO og TH har hele tiden snakket om at de 4 mill skulle komme til fradrag. Vitnet synes det da er rart at ingen av dem oppdaget hva som sto i avtalen de skrev under på», står det i avhøret av Aaserød.
Tor Q. Aaserød hevdet at ingen hadde sett «feilen». Dette rimer dårlig med det faktum at Truls Haaakonsen i ettertid forsøkte å få Stabæk til å endre avtalen til at opsjonspremien kom til avkortning. Noe han ikke fikk gehør for.
«Når det gjelder den eksakte prisen så har vitnet forklart at den er satt så høyt for å sikre klubben. Det er vanlig å gjøre det. Ingen kan vite hva verdien er på HS om tre år. Det er markedsverdien i det øyeblikket en spiller selges som er den gjeldende prisen», forklarte Aaserød videre i sitt avhør.
Advokaten hadde hatt status som vitne da han avga forklaring hos politiet. Tre uker senere, 20. desember 2011, ble Aaserøds status endret til siktet.
«Slums»
Vålerenga-trener Martin Andresen hadde ikke sett avtalen da han ble avhørt av politiet. Han gikk ut fra at de fire millionene kom til fratrekk.
«Han vet ikke hva som står i avtalen, men har gått ut fra at opsjonspremien kommer til fratrekk på en senere kjøpesum. Han går også ut fra at Stabæk må betale VIF penger hvis de selger Stengel til en annen klubb», står det i vitneavhøret av Andresen.
Stabæk måtte, etter Martin Andresens antakelser, altså betale opsjonspremien tilbake til Vålerenga om Herman Stengel heller ville spille for Tromsdalen.
Jarl Øverby forklarte i retten at «han kjente godt til opsjonsavtaler», og sa «jeg har oppfattet at opsjonspremien er inngangsbilletten, og så er det en overgang». Øverby – mannen som overtok som klubbformann etter Erik Loe – mente at opsjonspremien på fire millioner kroner ikke skulle trekkes fra overgangssummen. I motsetning til det klubbkameratene Tor Q. Aaserød og Inge André Olsen hevdet.
Espen Sirnes, førsteamanuensis ved Handelshøgskolen ved Universitetet i Tromsø, fulgte rettssaken nøye.
– At opsjonspremien trekkes fra skjer ikke i finansverdenen. Den er tapt. De forklarte «sånn har vi forstått det», men avtalen er klokkeklar på det punktet. «Avkortningen» reduserer kronebeløpene det er snakk om, og gir inntrykk av at opsjonen er mer reell. Forklaringen virker ikke troverdig, sier han.
At den endelige avtalen så annerledes ut enn det de, ifølge Haakonsen, hadde avtalt på møtet på Telenor Arena 18.juli, var «slums».
«Vi leste ikke godt nok over den avtalen vi signerte på, vi var litt slumsete der. Vi var enige om avtalene på møtet, men i den endelige avtalen – den som ble signert – sto det at de fire millionene ikke skulle være inklusive den endelige innløsningssummen. Under møtet var det mitt syn at de fire millionene skulle være en del av den endelige overgangssummen. Slik ble det ikke i den endelige avtalen», sa Haakonsen og forklarte videre at han hadde snakket med Tor Q. Aaserød på telefon for å diskutere avtalen etter at første utkast var sendt.
«Da jeg pratet med ham, diskuterte vi kun formuleringene i opsjonsavtalen om Herman Stengel», sa han. Etter telefonsamtalen hadde Aaserød redigert avtalen og lagt til punktet om at «opsjonspremien ikke kom til avkortning».
Haakonsen besvarte eposten. Der sto det «akseptert».
I dommen tok retten hensyn til at det kan ha vært meningen at opsjonspremien skulle trekkes fra en eventuell kjøpesum.
«Retten kan imidlertid ikke se bort fra muligheten av at diskrepansen beror på kommunikasjonssvikt mellom Aaserød og Olsen slik Aaserød har forklart, og legger derfor til grunn at partene avtalte at opsjonspremien skulle komme til fradrag i en senere overgangssum», sier dommen fra tingretten.
Vurderingen Asker og Bærum tingrett la til grunn er ikke uvanlig i en sivil rettssak.
Overgangssaken var ikke en sivil rettssak, men en straffesak. Jurister Josimar har snakket med mener tingretten brukte en sivilrettslig tolkning av avtaleforståelse.
I en sivil rettssak fungerer det slik: Dersom begge parter i en rettssak uttrykker lik forståelse av en avtale, er det partenes forståelse som skal legges til grunn, selv om deres forståelse avviker fra den skriftlige avtalen.
I en straffesak fungerer det vanligvis slik: Når partenes forståelse av avtalen er annerledes enn den skriftlige avtalen, er det den skriftlige materialet som legges til grunn, ikke den muntlige forståelsen. Dette fordi de tiltalte i en straffesak har all grunn til å snakke usant – de ønsker ikke å bli dømt.
Truls Haakonsen og Inge André Olsen var to forskjellige parter da avtalen ble inngått, men i rettssaken var de samme part.
Urealistiske summer
I Stengel-avtalen står det at dersom Vålerenga ønsker å innløse opsjonen innen 1. september 2011, vil det koste 10 millioner kroner, innen 1. september 2012, var prisen satt til 12,5 millioner kroner og 15 millioner kroner innen 1. september 2014.
Avtaleteksten var tydelig. Men summene, var de tatt ut av løse lufta?
Ingebrigt Steen Jensen ble i politiavhøret spurt om beløpene i opsjonsavtalen bare var tall uten verdi.
«Vitne ble spurt om hvis det kommer inn bud på 2 millioner kroner på Stengel fra en annen klubb, er det slik at hvis Vålerenga ønsker ham, tiltrer opsjonsavtalen og de må betale 12,5 millioner? Vitne svarer at Vålerenga i en tenkt situasjon kan få Stengel for 2 millioner, forutsatt at Stengel ønsker å gå og Stabæk ønsker å selge ham […] Vitne ble spurt om de summene som gir Vålerenga rett til å kjøpe Stengel for 12,5 millioner før 1. september 2012 eller 15 millioner innen 1. september 2014 bare er et tall som egentlig ikke har noen verdi. Vitne sier at den summen ikke er eksakt, fordi det er mange scenarioer som kan skje.»
I retten sa Truls Haakonsen at de aldri «hadde tenkt å betale 10 millioner eller mer for Stengel». Tor Q. Aaserød uttalte at summene i avtalen var «et øvre tak». Summene var, ifølge Steen Jensen, Aaserød, og Haakonsen, altså forhandlingsbare.
13. oktober 2011, dagen etter at TV 2 hadde slått opp overgangssaken, hadde Truls Haakonsen tatt kontakt med Stabæk og forsøkt å endre avtalen. Han foreslo at den opprinnelige Stengel-avtalen ble endret til at opsjonssummen på fire millioner kroner skulle tilbakebetales dersom VIF ikke valgte å tre inn i et eventuelt bud fra en annen klubb (punkt 4 i avtalen). Han ville også ha ned innløsningssummene det var avtalt at Vålerenga skulle betale ved kjøp.
«Jeg snakket med Inge André Olsen og ønsket å sende over et redigert utkast slik at vi kunne endre på den. I den nye avtalen var det slik at Vålerenga skulle få tilbakebetalt opsjonssummen dersom Herman Stengel ble kjøpt av en annen klubb. Vi mener at Stengel var overpriset i den opprinnelige avtalen, men vi oppfattet det slik at vi skulle klare å forhandle denne prisen ned. Endringene var heller en måte å få avtalene til å se bedre ut for et utrent øye», forklarte han.
«Mener du avtalen fra 19. juli ikke var realistisk?», spurte dommer Nils Ole Bay.
«Definitivt», svarte den tiltalte eks-sportsdirektøren til Vålerenga.
«Men det var likevel ikke det som ble avtalt?», fulgte dommer Nils Ole Bay opp med.
«Nei, det var det ikke», svarte Haakonsen.
«Herman måtte skjermes på hotellet»
«Hva fikk Vålerenga for opsjonsavtalen på fire millioner?», spurte aktor Morten Stene på rettssakens første dag.
«De fikk blokkert spilleren. Om andre klubber ønsket å kjøpe Stengel ville vi måtte gi beskjed til Vålerenga umiddelbart», svarte Olsen.
Ingen steder i avtalen står det at Vålerenga kunne blokkere en overgang til noen andre. Det står at Stabæk umiddelbart må gi beskjed til Vålerenga om det kom inn bud fra en annen klubb, og Vålerenga hadde da 24 timer på å «tre inn bud fra annen klubb». Om Stabæk ønsket å selge, men Herman Stengel ikke ville til Vålerenga, falt opsjonen bort.
Vålerenga kunne ikke «blokkere spilleren».
Vålerenga hadde betalt fire millioner kroner for å være med i en eventuell budrunde.
Aktor Stene plukket ikke opp punktet om at Vålerenga kunne «blokkere spilleren», men stilte et lignende spørsmål på nytt.
«Hva fikk Vålerenga for fire millionene? Hvis Manchester United bød 50 millioner, kunne Vålerenga gjort det samme?»
«Vålerenga fikk en eksklusiv rett til å prate med Stengel. En informasjonsrett og ethvert bud av lik størrelse måtte vi ha akseptert», svarte Olsen.
Da Inge André Olsen ble spurt av sin forsvarer, advokat Ole Petter Drevland, om en verdivurdering av Herman Stengel, svarte Olsen at både han og Jim Solbakken, Stengels agent, hadde tro på at en total overgangssum kunne overstige tre millioner euro, eller godt over 25 millioner kroner, for 15-åringen.
Tilbake i mars 2011 hadde Olsen derimot vært «kjempehappy» med en overgangssum på tre millioner norske kroner og tilbudt Solbakken «alt over tar du» i en epost.
I juli hadde Stabæk tilbudt Herman Stengel til Rosenborg, men sportsdirektør Erik Hoftun hadde ikke hørt om spilleren.
I november, da Inge André Olsen og Jim Solbakken var i Paris for å inngå forlik med Nancy, hadde han tilbudt den franske klubben å kjøpe Stengel. Nancy hadde ikke vært interessert. Likevel hadde Olsen og Solbakken tro på en overgangssum på over tre millioner euro.
Politiadvokat Iselinn Håvarstein spurte Olsen om det var rom for forhandlinger om de framtidige summene i avtalen.
«Vi ville tatt utgangspunkt i disse summene ved en forhandling, men det var avhengig av vår situasjon. Måtte vi ha penger, kunne vi ikke ha sagt nei til åtte millioner om Vålerenga kom med et slikt bud», sa han.
I likhet med Jim Solbakken, mente også Inge André Olsen at opsjonen på Herman Stengel var en gullkantet avtale for Vålerenga.
«Stengel hadde det vært enorm interesse for. Vi hadde slått Milan med G19-laget vårt i en eliteturnering i Italia, og Stengel hadde vært outstanding. Det var så stor pågang fra agenter at Herman måtte skjermes på hotellet», sa Inge André Olsen og la til at potensielle overgangssummer lå på flere titalls millioner kroner.
Olsen sa altså dette i retten for å snakke opp verdien av opsjonsavtalen om Stengel. Men Stengel selv var ikke bundet av opsjonsavtalen. Han kunne velge selv hvor han ville spille.
Om Fiorentina, Inter eller Juventus faktisk hadde vært interessert, ville Stengel ha valgt Vålerenga?
Agenten hans, Jim Solbakken, har en lang historie med å sende unge norske talenter utenlands: 15-åringen Magnus Wolff Eikrem til Manchester United i 2006, 16-åringen Lars Stubhaug til Everton i 2006, 17-åringen Håvard Nordtveit til Arsenal i 2007, 17-åringen Omar Elabdellaoui til Manchester City i 2008, 16-åringen Joshua King til Manchester United i 2008 og 15-åringen Mats Møller Dæhli til Manchester United i 2010.
I retten hevdet Inge André Olsen at den «enorme interessen» fra utenlandske klubber gjorde at Vålerenga hadde gjort en god avtale ved å kjøpe en opsjon på 15-åringen Herman Stengel.
«Avtalen satte Vålerenga i en god posisjon. Om en utenlandsk klubb ønsket å kjøpe Stengel for 25 millioner kroner ville Vålerenga først kunne hente Stengel for 12.5 millioner og deretter selge han videre. I dette eksemplet ville Vålerenga altså ha tjent et tosifret antall millioner på avtalen.»
«Dette forutsetter at Herman Stengel gikk med på å gå innom Vålerenga først?», spurte dommeren.
«Ja, men om agenten kommer til spilleren og sier at vi tar deg innom Vålerenga først og selger deg videre, og du får en del av overgangssummen, så…» sa Olsen.
I overgangsreglementet til NFF står det at «Det kan ikke inngås avtale som gir spilleren rett til andel av overgangsvederlag». Olsens løsning på dommerens spørsmål kunne ikke ha skjedd uten brudd på reglementet.
I likhet med Inge André Olsen, mente også Truls Haakonsen i retten at opsjonsavtalen med Stengel var gullkantet for Vålerenga. Om en klubb ønsket å hente Stengel for 50 millioner kroner, kunne Vålerenga selv gå inn og hente unggutten for 10 millioner.
«Deretter kunne vi selge han videre. Det ville vært en god investering for Vålerenga», sa Haakonsen.
Dommer Nils Ole Bay spurte Haakonsen om hvordan Vålerenga kunne tjene penger, om for eksempel en italiensk klubb hadde bydd 20 millioner for Herman Stengel.
«Da tar den utenlandske klubben kontakt med Jim Solbakken og Stabæk. For oss ville det da vært naturlig å bruke vår rett til å hente Stengel og selge han videre. For at Stabæk skulle få solgt Herman Stengel til en annen klubb enn Vålerenga, måtte vi først avstå fra å benytte oss av opsjonen», sa han på rettssakens andre dag.
Truls Haakonsen mente altså at om det kom et bud på Herman Stengel, og Vålerenga valgte å innløse opsjonen, måtte Stabæk selge til Vålerenga.
«Her mener imidlertid vi at vi hadde kontroll»
Tidligere i rettssaken hadde han sagt at han hadde vært med på 150 fotballoverganger i sin tid som direktør og sportsdirektør i HamKam og sportsdirektør i Vålerenga. Ved hver eneste av disse overgangene hadde spilleren gitt sitt samtykke til klubbskifte. Haakonsen visste selvsagt at en overgang under Herman Stengels kontraktstid i Stabæk helt og holdent var avhengig om spilleren selv ville.
Og spilleren selv ville ikke. Herman Stengel sa under politiavhøret i februar 2012 at han ikke skulle til Vålerenga.
Det samme hadde Jim Solbakken sagt til TV 2:
«Herman Stengel skal ikke gå til Vålerenga uansett, han.»
Scenarioet som måtte ha utspilt seg for at Vålerenga kunne ha tjent penger på et slikt videresalg som Haakonsen skisserte, var slik: Alle parter måtte ha vært med på – og holdt seg til – en gentlemen’s agreement om at Stengel skulle skrive under for Vålerenga først, før Vålerenga solgte ham videre til en annen klubb. En klausul som at «i morgen skal spilleren selges videre» er ikke lov i henhold til overgangsreglementet. «Det kan heller ikke avtales begrensninger i klubbens frie forhandlingsrett ved fremtidig overgang til ny klubb», heter det i overgangsreglementet – dette måtte derfor ha vært en muntlig avtale. Oslo-klubben måtte ha innløst opsjonen og betalt summen som er avtalt i opsjonsavtalen til Stabæk og Stengel måtte ha skrevet under for Vålerenga, men de kunne ikke brukt ham i kamp ettersom en spiller i løpet av et kalenderår kan være eid av tre klubber, men bare spille kamp for to. Dagen etter måtte Vålerenga og den utenlandske klubben ha satt seg til forhandlingsbordet, og blitt enige om en avtale. Risikoen for Vålerenga er at den utenlandske klubben kunne ha ombestemt seg, eller tilbudt en helt annen sum enn det de hadde snakket om på forhånd. Vålerenga ville derfor ha sittet igjen med en spiller de nettopp betalte 10, 12,5 eller 15 millioner kroner for – en spiller de egentlig hadde ment å selge videre og tjene penger på. For Stengel var det også en risiko at den utenlandske klubben ombestemte seg.
For alle andre parter enn Vålerenga ville det ha lønnet seg å hoppe over Vålerenga-leddet.
All argumentasjon kokte ned til det styret i Vålerenga Fotball og klubbens advokat Marius Gisvold hadde konkludert med i oktober 2011: Det var ingen oppside for Vålerenga.
«Truls, dette ordner vi»
Dommer Nils Ole Bay spurte Truls Haakonsen hva Vålerenga ville ha gjort om Stengel selv ikke ville på snarvisitt til Vålerenga ved et utenlandsk bud.
«Faktum er at om Stengel hadde sagt nei til Vålerenga kunne han gått direkte til en utenlandsk klubb uten at Vålerenga fikk nytte av opsjonen. Dommer Bay har oppfattet at risikoen i avtalen er Herman Stengels nei. Her mener imidlertid vi at vi hadde kontroll. Vi ville aldri gått inn på avtalen om ikke vi hadde signaler fra spillerens agent om at dette var fullt ut gjennomførtbart.» Risikoen var et nei fra Herman Stengel.
En halvtime tidligere hadde han sagt at Stabæk bare kunne selge til en annen klubb dersom «Vålerenga valgte å avstå fra å benytte opsjonen».
Men det var altså en risiko, og den var et nei fra Herman Stengel.
Signalene fra Jim Solbakken var ifølge Haakonsen nøkkelen til at Herman Stengel skulle si ja. Aktor Stene spurte hvorfor de trodde Stengel ville til Vålerenga.
«Vi snakket med spillerens agent regelmessig. Jeg husker ikke nøyaktig hva som ble sagt, men mitt klare inntrykk – det kan Jim Solbakken også svare på når han skal vitne – var at Stengel og agenten gjerne ville gå innom Vålerenga. Jeg fikk vite av Solbakken at Herman Stengel ville til Vålerenga», svarte Haakonsen.
«Hvem hadde Jim Solbakken pratet med?», spurte aktor.
«Det vet jeg ikke. Det er Solbakken som representerer spilleren, og han sa til oss: ‘Truls, dette ordner vi. Herman Stengel kommer til Vålerenga’. Det stolte vi på.»
Avtalen var helt og holdent avhengig av Jim Solbakken. Da han vitnet noen dager etter Haakonsen, sa Solbakken at Stengel skulle gå «et norsk løp» i Vålerenga.
For at det skulle være noe som helst verdi i opsjonsavtalen, stolte Haakonsen på Solbakken. Dette var den samme Jim Solbakken som til TV 2 12. oktober hadde sagt at «hva som skjer mellom to klubber har jeg ingenting med. Herman Stengel skal ikke til Vålerenga uansett».
Den samme Jim Solbakken som innrømmet i et upublisert intervju med TV 2, som Josimar sitter på, at Stengel-avtalen hadde vært en konstruksjon for å lure Nancy.
Den samme Jim Solbakken som i 2008 snøt Vålerenga for en overgangssum da Joshua King gikk til Manchester United.
«Vi ønsket å signere proffkontrakt med Joshua, og fikk signaler på at skulle gå i orden fra Jim Solbakken. Men så fort King ble 16 år, skrev han i stedet under for Manchester Uniteds reservelag. Solbakken visste noe om Joshuas framtid som vi ikke visste. Ikke så merkelig ettersom bestekompisen til spillerens agent også var treneren til United-reservene. Der ble vi lurt», sier en Vålerenga-kilde til Josimar.
Vålerenga satt igjen uten en krone i overgangssum.
Denne Jim Solbakken var det Truls Haakonsen måtte stole hundre prosent på.
Sikkerheten til opsjonen på fire millioner kroner var Jim Solbakkens ord:
«Truls, dette ordner vi. Herman Stengel kommer til Vålerenga».
Etter at Truls Haakonsen hadde avgitt forklaring, møtte han media utenfor tinghuset i Sandvika. I oppkneppet skjorte, men med dressjakken på, selv om solen stekte, sparket han journalistene på leggen.
«Et samlet norsk pressekorps har ikke skjønt fotballmarkedet», sa han og fortsatte:
«Jeg kan utfordre dere da, dere vet jo alt dere som jobber i pressen: Dere kan gi meg ti-tolv eksempler på spillere over 30 år som har gått for mer enn det vi betalte for Veigar Páll Gunnarsson.»
Forumbrukerne på VG Debatt, som fulgte rettssaken, var ikke sene på avtrekkeren og listet raskt opp ni spillere på rundt 30 år som Rosenborg hadde betalt mer enn én million kroner for:
❱❱ Petter Belsvik (32), 7 millioner kroner fra Stabæk i 2000.
❱❱ Ørjan Berg (31), 8 millioner kroner fra Bodø/Glimt i 2000.
❱❱ Ståle Stensaas (29), 4 millioner kroner fra Rangers (etter 50 kamper) i 2000.
❱❱ Harald Brattbakk (30), 10 millioner kroner fra FC København i 2001.
❱❱ Dagfinn Enerly (28), 7,5 millioner kroner fra Moss i 2001.
❱❱ Odd Inge Olsen (32), 2,5 millioner kroner fra Molde i 2001.
❱❱ Torjus Hansén (30), 1,5 millioner kroner fra Arminia Bielefeld i 2003.
❱❱ Vidar Riseth (31), 5 millioner kroner fra 1860 München i 2003.
❱❱ Rade Prica (29), 7 millioner kroner fra Sunderland i 2009.
I tillegg hadde Rosenborg året før Gunnarsson-overgangen hentet spissen Morten Moldskred fra Tromsø. Etter en 2009-sesong der Moldskred hadde levert 13 målpoeng, sju mål og seks assist – en 14. plass i «poengligaen» – var han klar for Rosenborg fra 2010 etter at trønderne hadde sendt 3,4 millioner kroner nordover i overgangssum. I tillegg hadde overgangsavtalen klausuler til en verdi av 1,25 millioner. Den totale rammen for Moldskred var 4,65 millioner kroner. Gunnarsson og Moldskred ble født med noen måneders mellomrom i 1980.
«Det var en politisk beslutning»
Underveis i rettssaken ble det tidlig klart hvilken vei det gikk.
– Dette var et A-lag mot et B-lag. Aktoratet stilte med en generalist, mens de tiltalte stilte med forsvarere i toppklassen, sier Petter Gottschalk, professor ved Handelshøyskolen BI og forfatter av boka Ledelse og økonomisk kriminalitet.
Et av aktoratets vitner var Vålerenga-leder Håvard Lunde. Han hadde spilt for Vålerenga, og jobbet i Oslo-politiet. Et viktig poeng for forsvaret i rettssaken var at han hadde jobbet for TV 2. John Christian Elden, som representerte Stabæk Fotball og Stabæk Fotball AS, uttalte under sin utspørring av Lunde at «TV 2 var en aktør i saken».
«Har du stått eller står du på TV 2s lønningsliste?», spurte advokaten.
«Jeg hadde et engasjement som kommentator på Tippeliga-kamper for Fotball Media og har således jobbet for TV 2», svarte Lunde.
Både Martin Andresen og Vålerengas administrerende direktør Pål Breen ga Håvard Lunde skylden for at Herman Stengel ikke allerede spilte i Vålerenga-drakt. Andresen likte dårlig at Vålerenga ikke hadde gjort opp opsjonspremien.
«Det synes jeg er uryddig. Når man har en avtale så bør man forholde seg til den», sa Martin Andresen da han var i vitneboksen på dag seks av rettssaken.
At styret i klubben, samt klubbens advokat Marius Gisvold, hadde sett på avtalen som ulovlig, og dermed hevet opsjonsavtalen og blitt enige med Stabæk om at den skulle avgjøres i voldgift, var ifølge Andresen «uryddig». At han selv, under de samme omstendighetene, trosset vedtaket fra klubbstyre om å ikke hente Stengel – noe klubbstyret i interne dokumenter hadde omtalt som «illojalt» – var derimot ikke uryddig ifølge Andresen.
«Det var Håvard Lunde som frarådet meg å hente Stengel etter at saken kom opp.»
«Lunde var leder i SU?», spurte aktor Morten Stene.
«Han var leder av SU da, ja, men jeg opplevde ham ikke som leder i SU, men som politimann, som ville beskytte etterforskningen», svarte han.
«Det var en politisk beslutning fra Vålerengas hovedstyre om at de ikke ville gjøre noe i denne saken. Alle vi på sport var innstilte på å kjøpe ham. Og jeg oppfattet også at de som har med økonomien å gjøre, altså de som sitter med pengene, ville kjøpe ham fordi det var planen hele veien. Men så ble det stoppet av helt andre årsaker enn sportslige», sa Andresen.
Å hente Stengel handlet ifølge Andresen ikke så mye om klubben, men om spilleren.
«Jeg prøvde meg igjen, for jeg synes det var fælt for gutten», sa Andresen som hevdet at han vurderte Herman Stengel som en framtidig landslagskaptein. Han sa han «så seg selv» i Stengel, han «hadde de rette holdningene og hadde alt som skulle til for å lykkes».
«Hva mener du med at du prøvde igjen?», spurte aktor Stene.
«Jeg fortsatte å forsøke og overbevise klubben om å kjøpe Stengel. De ville ikke gjøre noen ting i denne saken her, og det hindret Herman i å komme til oss, det hindret oss å få den spilleren vi ønsket. Det var først og fremst ille for Hermans del, det er fælt at man ikke får den muligheten. Man har jo brukt litt penger på denne avtalen, og da er det er jo også et problem at man ikke fullfører avtalen», sa Andresen, som på dette tidspunktet, da han vitnet i Asker og Bærum tingrett, var Stabæk-spiller.
Da Stabæk og Vålerenga hadde kommet til enighet om opsjonsavtalen i juli 2011, hadde han hans daglige oppgaver vært underlagt én av de tiltalte, Truls Haakonsen. Som vitne i rettssaken, var hans daglige oppgaver underlagt en annen av de tiltalte, Inge André Olsen.
Dommer Nils Ole Bay spurte Andresen om hvem det var som stoppet en Stengel-overgang.
«Det var Håvard Lunde og Åge Petter Christiansen», svarte Andresen.
Andresen hadde vært fast bestemt på at avgjørelsen om å avvente å hente Stengel til rettssaken var ferdig, var gal.
«Det var feil for klubben. Alt var feil med den beslutningen. Så da er det vel lov å prøve å overbevise på nytt», sa han og forklarte videre at han hadde forsøkt å få til et møte mellom Jim Solbakken, Herman Stengel og Åge Petter Christiansen.
«Christiansen ville ikke møte spilleren, og syntes ikke det var særlig pent av meg å prøve å få til det møtet», forklarte Andresen.
Åge Petter Christiansen var på det tidspunktet formann i Vålerenga Fotball – klubben som hadde fattet styrevedtak på å ikke tilnærme seg den unge spilleren så lenge det foregikk etterforskning.
Hadde det ikke vært for at Lunde og Christiansen stoppet ham fra å hente Herman Stengel, hadde Stengel allerede vært i Vålerenga, hevdet Andresen.
Det samme hadde Jim Solbakken sagt på dag fire av rettssaken.
Det samme skulle Pål Breen si noen dager senere.
«Jeg tenkte litt til Obos»
Aktor spurte Andresen om det var mye med fire millioner i opsjonspremie.
«Det var ikke så mye for Tor Olav Trøim», svarte Andresen – til humring i salen.
Under møtet på Telenor Arena 18. juli 2011 hadde Stabæk, ifølge Andresen, krevd «tolv millioner» om Oslo-klubben ønsket å kjøpe Stengel der og da.
«Det var uaktuelt å bruke en slik sum på en 15-åring», forklarte Andresen i retten – men fire millioner var «ikke så mye» for en opsjonsavtale, en opsjonsavtale der Vålerengas sikkerhet, ifølge Truls Haakonsens forklaring noen dager tidligere, var helt og holdent avhengig av hva Jim Solbakken sa og mente.
Vålerengas administrerende direktør Pål Breen fortsatte i samme spor som Martin Andresen da han vitnet tre dager etter Andresen. Stengel ville ha spilt i Vålerenga om ikke Åge Petter Christiansen og Håvard Lunde hadde stoppet overgangen.
Truls Haakonsens forsvarer Peder Morset spurte om samarbeidet mellom Lunde og Martin Andresen.
«En leder av sportslig utvalg skal være støttende for treneren, og har sjelden større fotballkompetanse enn treneren. I det tilfellet her, så hadde heller ikke denne mannen det», sa Breen og fortsatte:
«Lunde ville på et tidspunkt sitte på benken for å evaluere Martins innsats som kampleder. Det ville vel vært den første lederen i Tippeligaen som hadde fått til det.»
«Det var noe helt nytt i Vålerenga?», spurte Morset.
«Ja, i verden», mente Breen.
Til latter i salen.
Bjørn Viljugrein, leder av SU i Vålerenga i 2011, hadde vitnet før lunsj på dag fem – rett før Jim Solbakken – og innrømmet at opsjonsavtalen var «risikosport». Han var selv ikke kjent med opsjonsavtaler.
«Truls fortalte at det var vanlig med opsjoner i utlandet», forklarte Viljugrein.
«Slik din oppfatning var i det SU-møtet. Hva var det egentlig dere kjøpte?», spurte dommer Nils Ole Bay.
«En forskjøpsrett. Jeg tenkte litt til OBOS, om du har forkjøpsrett på en spiller så kan den stå i 12 timer, så kan du gå inn og kjøpe spilleren», svarte den tidligere midtbanespilleren og sa videre at det var full enighet i SU om å inngå opsjonsavtalen – uten å bli konfrontert med det andre i Vålerenga hadde uttalt i vitneavhør: «At opsjonsavtalen var noe helt annet enn det som ble fremlagt på telefonmøtet», at SU hadde blitt villedet av Truls Haakonsen. Selv fikk han ikke se opsjonsavtalen før i oktober 2011.
«Jeg så den først da vi ble bedt om å fremlegge saksdokumenter for påtalenemnda etter at saken begynte å rulle.»
I tillegg til Viljugrein, Andresen og Breen fra Vålerenga-siden, gjorde Jon Håkon Pran et kort innhopp i vitneboksen. Pran var styreleder i Vålerenga Invest Fotball AS.
Også Pran hevdet at Stengel ville ha spilt i Vålerenga om det ikke hadde hadde vært for saken.
«Jeg har aldri snakket med ham, men mitt inntrykk er at han hadde vært hos oss.»
Med unntak av Håvard Lunde var det ingen andre fra idrettsklubben Vålerenga, som tidlig hadde ansett opsjonsavtalen som verdiløs og ulovlig, innkalt til å vitne. Og Lunde ble omtrent karakterdrept av Andresen og Breen.
Medlem i klubbstyret, Harald Moræus-Hanssen, som i sitt vitneavhør hadde omtalt Stengel-avtalen som verdiløs og insinuert at Truls Haakonsen hadde villedet sitt eget SU, var ikke innkalt.
Ingvild Bruce, klubbstyremedlem og ansatt i Økokrim, som i interne eposter hadde ment at Gunnarsson/Stengel-avtalen lignet bedrageri, var ikke innkalt.
Jon H. Nordbrekken, som i sitt vitneavhør også påpekte at opsjonsavtalen var helt annerledes enn det Haakonsen hadde fortalt da SU hadde holdt telefonmøte 19. juli 2011, skulle egentlig vitne, men ble frafalt.
Odd Skarheim, som var styreleder i Vålerenga Fotball da saken sprakk, og som overfor Stabæk hadde hevet opsjonsavtalen og hadde stått bak klubbstyrets holdning om å ikke hente Stengel, var heller ikke innkalt.
«Tok opp kjøp av HS i styremøte og besluttet at det er for stor ekstern risiko å gjøre noe med dette før saken er ferdig. Vi er rett og slett redde det kan oppfattes som vi forsøker å påvirke sakens utfall», hadde Skarheim skrevet i en epost til Erik Loe 25. oktober 2011.
«Jeg har aldri sett en fotballkontrakt»
Under rettssaken stilte forsvarerne spørsmål rundt Håvard Lundes forhold til TV 2 – TV-kanalen var blitt en slags part i saken. Kontrasten til aktoratets utspørring var stor. Mens forsvarerne fikk Lunde til å framstå usikker og klønete, og nærmet litt perpleks over hva hans kommentatoroppdrag faktisk hadde med saken gjøre, var ikke aktor i nærheten av å så samme type tvil hos tiltalte og vitner.
Begge de to tiltalte Stabæk-administratorene, Lars Holter-Sørensen og Tor Q. Aaserød, mente de ikke hadde peiling på prising av fotballspillere.
«Da ringer jeg Inge André Olsen», sa Lars Holter-Sørensen.
Både Aaserød og Holter-Sørensen hadde lagt mange av sine egne opptjente millioner inn i Stabæk-eventyret, begge satt i styret i Stabæk Fotball AS – selskapet som drifter fotballklubben. Og begge var aksjonærer – Holter-Sørensen var største aksjonær, Aaserød nest største – i Spiller AS, investorgruppen som eide de økonomiske rettighetene til Stabæks spillerstall. Holter-Sørensen er analytiker av yrke. Han jobber med best case og worst case, prognoser og analyser.
«Men fotballspillere har jeg ikke peiling på. I går ble Gareth Bale solgt til Real Madrid for 800 millioner kroner. Fotballen er helt crazy», fortalte han under sin forklaring.
Begge de to administrative Stabæk-tiltalte satt i sportslig utvalg – et forum som har det som sin primæroppgave å diskutere kjøp og salg og kontrakter med spillerne.
«Jeg har aldri sett en fotballkontrakt», sa Lars Holter-Sørensen.
Espen Moe, som var ny styreleder i Stabæk Fotball, forklarte seg slik da han ble spurt om hvordan en eventuell foretaksstraff på 120 000 kroner ville påvirke Stabæk:
«Skulle vi bli dømt, og måtte betale foreleggene fullt ut, må vi droppe åtte turneringer for de yngste i Stabæk Fotball», sa han.
Ifølge BI-professor Petter Gottschalk kunne et annet aktorat ha trukket uttalelsene til de tiltalte i tvil, på lik linje med det forsvarerne gjorde med Håvard Lunde.
– Hvor var bransjekunnskapen, hvor var ekspertvitnene som kunne motsi disse uttalelsene? Når forsvaret er bemannet som de var her, pleier aktoratet å manne seg opp med spesialister. Økokrim burde ha vært på denne saken, mener Petter Gottschalk, og trekker fram skattesaken mot selskapet Transocean som eksempel på hvordan Økokrim involverer seg i en prinsipielt viktig sak der tiltalte stiller med et topplag av forsvarere.
Dommen ble avsagt 12. september. De ble frikjent på alle punkter. Politiadvokat Morten Stene står fortsatt ved tiltalen.
– Vi har ikke noe ønske om omkamp i saken, men jeg mener vi gjorde en grundig jobb. Og statsadvokaten kom også fram til at det var riktig å ta ut tiltale. Nå fungerer det slik at man ikke kan dømme noen når man er 90 prosent sikker i en straffesak, bare når man ligger tett opp mot 100 prosent. Er retten 90 prosent sikker, betyr det likevel frifinnelse, sier han.
Støtt uavhengig og kritisk fotballjournalistikk. Bli Josimar-abonnent i dag: