Det er ikke vanskelig å forstå den begeistringen som blåser over landet når Norge er i ferd med å kvalifisere seg for et mesterskap for første gang på 26 år. Men er VM i USA neste sommer egentlig noe å glede seg?
Vi trodde vi var videre, men da Spania snudde kampen mot Jugoslavia på overtid under EM 2000, var vi ute. Norge var storfavoritter i kampen mot Slovenia, men Nils Johan Semb valgte som taktikk å parkere bussen mot underlegen motstand og fikk som fortjent. Landslagssjefen sank ned på alle fire på midtbanen da kampen var over og det er det siste bildet på mesterskapsdeltakelse for herrelandslaget. Det har blitt spilt 12 VM- og EM-sluttspill siden.
Norge har blitt slått ut i kvalifiseringen åtte ganger, og røket fire ganger i playoff. Bunnpunktet var borte mot Ungarn høsten 2015 der det norske sportspresskorpset latterliggjorde Ungarns keeper Gábor Király for å spille med joggebukse, og Per-Mathias Høgmo fant ut i bussen på vei til stadion at Norge skulle spille med en formasjon laget aldri hadde trent på. Selv da EM ble utvidet fra 16 til 24 lag, maktet ikke Norge å kvalifisere seg.
Det er ikke vanskelig å forstå den begeistringen som blåser over landet når Norge er i ferd med å kvalifisere seg for et mesterskap for første gang på 26 år. Målene til Erling Braut Haaland, pasningene til Martin Ødegaard, nærteknikken og dribleraidene til Oscar Bobb og Antonio Nusa. Selv kynikere vil slite med å ikke la seg rive med når spillet flyter og resultatene går Norges vei.
Men er VM i USA neste sommer egentlig noe å glede seg? Er USA i det hele tatt et land som er i stand til å gjennomføre et tilnærmet knirkefritt verdensmesterskap?
Hvis vi skal dømme etter «generalprøven» – sommerens klubb-VM – er svaret et rungende nei.
Avbrutte kamper på grunn av varmen, glisne tribuner, lokalbefolkning som ikke kunne brydd seg mindre og to presidenter med manglende demokratiforståelse og oppblåst selvbilde, oppsummerer gildet som ble betalt av det saudiarabiske oljefondet PIF.
Fotball-VM er ikke noe som eksisterer i en parallell virkelighet, selv om det kan virke som om både pamper, spillere og publikum skulle ønske seg det. Toppfotballen har gjort seg selv til en brikke i et geopolitisk spill.
VM blir arrangert av en korrupt organisasjon i et land som under president Donald Trump er blitt så autoritært og høyreekstremt at neste stopp kan være et fascistisk diktatur. Etter at høyreradikale Charlie Kirk ble myrdet, skal Trump-regimet «gå etter venstresiden».
Mens norske fotballsupportere, i euforien over endelig å kunne følge eget lag i et mesterskap, søker om visum, leter etter overnattingssteder og finner billige flybilletter, er det verdt å reflektere over at det er denne virkeligheten man besøker når man setter beina på amerikansk jord. En virkelighet der Trump setter inn militæret og okkuperer amerikanske byer, der maskerte agenter fra «innvandringspolitiet» ICE røsker med seg folk fra gata fordi de ser latinamerikanske ut. Et VM i USA vil bli et propagandaverktøy for dette regimet, med Fifa-president Gianni Infantino, eller «Johnny», som Trump kaller ham, smilende ved siden av.
Hva slags VM vi vil få servert gjenstår å se, men at fotballen vil komme i annen rekke, synes allerede klart.
