I 1974 rykket både Lillestrøm og Os opp til elitedivisjonen. Men hvorfor suste Lillestrøm videre inn i fotballhistorien, mens Os, eh ja, forble bare Os? Klubben vil sannsynligvis for evig bekle maratontabellens sisteplass.
Tekst: Charlotte Myrbråten
Med 8000–9000 innbyggere og ti lokale spillere på laget spilte Os, klubben i bygda en halvtimes kjøretur sørover fra Bergen, seg opp fra tredje- til førstedivisjon på rekordfart. En total fotballfeber rådet i den lille bygda, og da Os rykket opp til topp, møtte osingene opp på Flesland for å ta imot laget, spillerne hadde stjernestatus på gaten og det ble en folkefest på torget, visstnok uten like – større enn noen 17. mai-feiring eller frigjøringsdagen for den del, hevder noen. Dette var en historisk søndag i et surt oktobervær på Os i 1974.
Hvordan kunne det ha seg at dette lille lokalsamfunnet plutselig hadde et av Norges tolv beste fotballag? At Os gikk på ræva med tap, fem uavgjorte og dermed stakkarslige fem poeng i den øverste serien, virker det som om de fleste har glemt når jeg setter kursen til Os for å sjekke stemningen og snakke med de lokale.
En sentral mann bak denne nokså utrolige reisen i norsk fotball var hortenmannen og marinegasten Erik Just-Olsen, som spillende trener. Selv ergrer han seg litt over at han aldri vant noen titler, men trøster seg med at han har vært arkitekten bak sju opprykk. Det kan fort være norgesrekord. Noen landskamper fikk han også.
Vi møtes på den gamle slagmarken, Kuventræ, på Os. Det var nettopp her han og Os spilte da de suste oppover i glansdagene 1973–1975. Just-Olsen – eller Just’n, som han selvsagt ble kalt, slik kallenavn på 70-tallet ...
