En gang i tiden var kanskje Jose Mourinho «den spesielle» og garantist for gjeve titler. Men de siste årene har bisarr oppførsel stjålet de største overskriftene.
Tekst Jonathan Wilson
Oversatt av Frode Telseth
Støtt kritisk og gravende journalistikk. Send EDER til 2199 og gi 50,-
(Beløpet blir belastet din telefonregning)
Etter Manchester Uniteds uavgjortresultat mot Burnley 2. juledag dykket José Mourinho dypt ned i sitt hav av unnskyldninger, for å finne ut at det bortimot var «svart»:
«De siste årene har markedet beveget seg i en slik retning, eller så tilhører du en av disse klubbene hvor det ikke er noen grenser og du kan kjøpe hva du vil. Det er ingen grenser, ingen økonomisk fair play, det er ingen ting. Du gjør hva du kan og det er tøft, virkelig tøft [for resten]. Jeg synes spillerne mine gjør sitt beste», sa United-manageren.
Manchester United er den klubben som ifølge Deloitte sin årlige rapport om fotballøkonomi genererer de høyeste inntektene, ikke bare i England, men på verdensbasis.
Mourinhos arroganse grenset til det latterlige, men portugiseren vet innmari godt at jo større løgnen er, dess større effekt har den. Og om noen ikke allerede hadde forstått hva han snakket om, uttalte han videre:
«Manchester City kjøper backer for prisen på angripere.»
Den åpenbare responsen til Mourinhos uttalelse er at Manchester City ikke har betalt 75 millioner pund for noen av sine spillere, og slettes ikke for en back, og 75 millioner er prisen som Manchester United betalte for Romelu Lukaku, angriperen som ikke akkurat ser ut til å være verdt pengene. I tillegg er Paul Pogba den mest kostbare midtbanespilleren i Manchester, og kostnaden for Pogba er bortimot det dobbelte av kostnaden for hvilken som helst av City sine midtbanespillere.
Det er imidlertid et faktum at Manchester City har brukt mer penger på spillerkjøp enn Manchester United de senere årene. Siden Sir Alex Fergusons avgang i 2013 har United anvendt 615 millioner pund på overgangsmarkedet mot Citys 728 millioner (i nettoutgifter United 448 millioner pund mot Citys 528 millioner). Etter at Pep Guardiola og Mourinho ankom Manchester i 2016 har City brukt 387 millioner brutto mot Uniteds 286. Nettotallene i denne perioden er 302 millioner pund for City mot Uniteds 233. Det er en signifikant forskjell, men den er like fullt ikke så signifikant. Det er ikke en forskjell som kan forklare en tosifret poengledelse på tabellen. Dessuten må det kunne defineres som forholdsvis ironisk at en United-manager klager over økonomisk urettferdighet i moderne fotball.
Manipulasjonenes mester
Så hva kan årsaken være til at José Mourinho drar frem denne unnskyldningen? Den eneste fornuftige forklaringen – foruten ren desperasjon – er at de siste ukene før jul hadde det vært flere artikler i britisk presse om Manchester Citys eier, Sheikh Mansour sine interesser i klubben – selv om fantastisk fotball er prestert og fornyelse av et nedslitt område i Manchester er gjennomført – ikke er noe mindre preget av motiver som «myk makt» og hvitvasking av omdømme enn hva som er tilfelle for Roman Abramovich sine interesser i Chelsea og Qatars investeringer i Paris Saint-Germain. Å fremheve deres utøvende makt, ved å holde fokus på City sine penger, var kanskje en smart måte å understreke det på.
Mourinho er en sann mester på pressekonferanser, han legger ikke skjul på at det er en del av en managers jobb å manipulere den offentlige oppfatningen.
«Å snakke med pressen er en del av kampen», uttalte han allerede under sin managerperiode i Porto.
«Når jeg går til en pressekonferanse før en kamp, har kampen allerede startet. Når jeg går til en pressekonferanse etter en kamp, er ikke kampen over enda. Eller hvis kampen er over, har den neste allerede startet.»
Uttalelsen og språkføringen er interessant i lys av Mourinho sin vane for å se seg selv som en «kvasispiller». Jorge Valdano, som fikk sparken som sportsdirektør i Real Madrid under Mourinhos tid i Spania, har bemerket at Mourinho har en vane med å sette seg inn i handlingen som foregår på banen, som om han desperat vil gjøre opp for det faktum at han aldri lykkes som spiller selv. Spesielt hans feiringer – som da han spurtet ned langs sidelinjen på Old Trafford da Porto slo Manchester United ut av Champions League i 2004, hans løp over banen med armene hevet etter 2010-semifinalen i Champions League da hans Inter eliminerte Barcelona, og alle situasjonene hvor han faller ned på kne. De er alle en del av det samme mønsteret. Han feirer som en spiller fordi han aldri var en spiller, og han snakker om pressekonferansen som en del av kampen fordi han er utelukket fra selve spillet.
Spiller spillet
Fire dager senere spilte Manchester United uavgjort hjemme mot Southampton. Denne gangen falt han tilbake til en av sine gamle favoritt-unnskyldninger. Det var dommerens feil. Det var det også etter Uniteds tap mot Manchester City, da han insisterte på at Ander Herrera skulle hatt straffespark i situasjonen der han fikk gult kort. Etter Manchester-derbyet ble denne hendelsen diskutert og konklusjonen var at Mourinhos uttalelser generelt bare var tull. Etter kampen mot Southampton, var det knapt noen som brydde seg med å stille spørsmål omkring de omtalte hendelsene. Denne gangen burde det faktisk blitt dømt straffe for hands på Maya Yoshida (i hvert fall er det sikkert at det var en mye klarere straffesituasjon enn handsen som ble dømt mot Calum Chambers da Arsenal møtte West Bromwich dagen etter), men reaksjonen var et skuldertrekk og et lite smil og en følelse av at det er Mourinho som igjen spiller sitt spill.
José Mourinho gikk inn i Premier Leagues juleprogram med å hevde at Manchester United hadde det hardeste kampprogrammet av samtlige lag. Om det er det å si at de spilte fire kamper på ni dager, nesten identisk som de andre klubbene. Kampprogrammet jule- og nyttårshelgen er alltid kaos, og hvis det var et lag som hadde grunn til å klage, så var det West Bromwich, som to dager etter kampen mot Arsenal møtte et West Ham-lag som hadde hatt en uke fri siden deres siste kamp. Med tanke på inneværende sesongs kampoppsett møtte ikke Manchester United et eneste av de siste sesongenes topp seks lag i de første syv serierundene, noe som må sies å være ideelt for en manager som historisk sett alltid har prestert best når han er i front. Mourinho uttrykte selvfølgelig ingen takknemligheter for det, og det burde han heller ikke. Terminlisten er tilfeldig, og av og til får man et mer krevende oppsett enn andre ganger. Men det må klubbene bare takle.
Likevel er dette tydeligvis et gjentagende problem for Mourinho. Mange har glemt at hans klaging på kampoppsettet var en «snakkis» i Real Madrid, hvor flere av spillerne opplevde det som absurd at de i intervjuer ble bedt om å referere til urettferdigheten ved deres kampprogram. Når Manchester United 1. nyttårsdag slo Everton, og dermed avsluttet en rekke med fire kamper uten seier og exit fra ligacupen, samtidig som det holdt liv et syltynt håp om ligatittelen, kom Mourinho med et bemerkelsesverdig angrep på Paul Scholes. Den tidligere midtbanespillerens hadde vært meget kritisk overfor Paul Pogbas prestasjoner tidligere i sesongen, som føyer seg inn i Scholes noe særpregete gretne fremtoning som fotballekspert. Mourinho kunne ha påpekt at Pogba spilte veldig bra mot Everton, men i stedet angrep han Scholes personlig, anklaget ham for å ønske en rolle i klubben (som kan være tilfelle) og for å være misunnelig på Pogbas inntekt (som med liten sannsynlighet kan være sant, da Scholes i sin aktive karriere avslo flere lukrative tilbud for å bli i United: penger har aldri virket som en sentral motivasjonsfaktor for ham).
Så hvorfor? Hvorfor fortsetter Mourinho på dette viset? Delvis fordi det er slik han holder på. Han har vært en leverandør av falske nyheter lenge før begrepet ble et begrep. Det er en del av hans ønske om kontroll – og hvis du ikke kan kontrollere virkeligheten, kan du i det minste styre oppfatningen av den virkeligheten. Denne overbevisningen om å kontrollere omgivelsene – som han utførte med suksess i sin første periode i Chelsea – forklarer kanskje hans aggressivitet når media nekter å følge «åtene» han legger ut for dem. Eksempelvis ringte Mourinho i kort tid før utgivelsen av Joel Netos 2004-biografi til forfatteren og kritiserte ham i nesten 40 minutter sammenhengende, før han forsøkte å stoppe fire kapitler i boken som, slik han så det, satte ham selv i et dårlig lys. Kravet ble rettslig avvist.
Klassisk avledning
Og det fungerer. Selv med den ironiseringen og skepsisen som media og offentligheten nå anvender når de vurderer uttalelsene, har Mourinho stadig evnen til å gjøre en situasjon enda mer forvirrende, som fortsatt kan fungere som avledning fra svake prestasjoner, og som dermed kan så den minste tvil. Som et eksempel, tenk tilbake til Thiago Mottas røde kort for Inter mot Barcelona i semifinalen i Champions League i 2010. Hva husker du fra denne situasjonen? Sergio Busquets som gløtta mellom fingrene sine kanskje? En følelse av at dommeren Frank De Bleeckere oppfatta hendelsen feil? Gå på YouTube og se på det igjen. Motta presser armen tilbake og bøyer deretter fingrene oppi Busquets ansikt. Det er en bevisst handling. Kanskje er det gult kort i stedet for direkte rødt, men Motta hadde allerede fått det gule. Busquets overreagerte, men det er langt unna en skandale. Like fullt har Mourinho klart å farge vår oppfatning av den aktuelle situasjonen.
Eller tenk på semifinalen året etter, da Barcelona slo Real Madrid. Igjen, spør deg selv hva du husker? En intens førsteomgang der Pepe ble vist av banen, kanskje? En dyster fremvisning av klaging, juksing og endeløse frisparksituasjoner? Mourinhos «por que?»-pressekonferanse der han kritiserte enhver dommer som hadde dømt en Barcelona-kamp? Lionel Messis andre mål i den første omgangen er en av tidenes vakreste scoringer laget i en så betydningsfull kamp, men for ettertiden ble den tåkelagt av Mourinhos offentlige uttalelser.
Vi forstår nå kanskje bedre hans intensjoner. Vi kan påpeke hans bedrageri og hans manipulasjoner, men de har fortsatt en effekt. De farger fortsatt oppfatninger, om ikke umiddelbart, så over tid. Han tilbyr unnskyldninger til fansen, som rettes mot dommere og «det etablerte», i stedet for å fronte lagets manglende prestasjoner, og dermed så kjøper han seg lojalitet og tid. Han er en skummel mann i den sammenheng, et produkt av vår forvirrende tidsperiode, en mann som forhandler (om) alternative sannheter.
Selv om han ikke lenger konstruerer svarene slik han en gang gjorde, stiller Mourinho fortsatt spørsmålene. Journalister og offentligheten må behandle ham med forsiktighet.
Støtt kritisk og gravende journalistikk. Send EDER til 2199 og gi 50,-
(Beløpet blir belastet din telefonregning)
