Euforiens dualitet

Pokalen var deres og forbannelsen var brutt. Men til hvilken pris?

Tekst: James Montague
Oversatt av Håvard Melnæs

Klokken var 10 på søndag på formiddag og køen i baren på puben The Water Rats i Kings Cross var allerede lang. Som nesten alle andre steder i London de siste 48 timene, var Water Rats – hvor Lenin en gang hadde drukket, hvor Bob Dylan og Oasis spilte sine første konserter i London, og hvor Karl Marx og Friedrich Engels hadde delt leilighet i etasjen over – var fylt til randen av menn og kvinner i svarte og hvite striper. Newcastle hadde kommet til ligacupfinalen og supporterne hadde inntatt og nærmest overtatt hovedstaden. Hvor enn du gikk, på hver eneste pub, rødbuss, indisk restaurant og undergrunnsbane, møtte man store skarer Geordies som sang supportersanger, løftet pinten klar for fest og finale. Åtte fansoner hadde blitt satt opp rundt omkring i London. Supporterne kom fra hele verden, også Norge, men de aller, aller fleste hadde tatt den 50 mil lange reisen fra Nordøst-England, en landsdel mange mener har blitt forlatt og overlatt til seg selv av myndighetene i London. Newcastle-supporterne hadde kommet hit for å se noe bare besteforeldrene deres hadde opplevd: At klubben skulle løfte et trofé.

Byens viktigste identitet

Det er gått 70 år siden sist Newcastle vant en hjemlig pokal. Tørken hadde vart et helt liv til tross for at Newcastle har en av de mest trofaste supporterskarene og jevnlig har mer enn 50 000 tilskuere på St James’ Park. Dette er en én-klubb-by hvor klubbfargene er byens viktigste identitet. Stolthet over klubben og byen er én og samme ting. Fraværet av suksess og fremganger ga en følelse av motstand og motvilje som skulle bli a...