Velkommen til Josimars nye satsing: Et ukentlig nyhetsbrev om kvinnefotball.
Tekst: Marius Lien
Brevet går ut til alle Josimars abonnenter, og tekstene blir også lagt ut på josimar.no. Dette er en naturlig utvikling av Josimars arbeid med kvinnefotball, som har blitt intensivert etter spesialutgaven om norsk kvinnefotballs historie, utgitt i 2019. Nyhetsbrevet blir sendt ut hver fredag, og vil vekselvis handle om norsk og internasjonal fotball. Vi har valgt å fortsette tradisjonen som startet da Josimar ble etablert, og nyhetsbrevene har derfor fått navnene Sif og Formiga.
Sif Kalvø (født 1952) fra Hatlane i Ålesund spilte på guttelaget til Fart, og var senere med da Aalesunds FK sendte et lag til det uoffisielle NM i 1971. Året etter fikk hun profesjonell kontrakt med Lazio. Sif Kalvø scoret det eneste målet da hun debuterte for Lazio i en oppvisningskamp i Aten foran 64 000 tilskuere. Påfølgende år gikk klubben nesten konkurs, og for å skaffe penger ble Kalvø og to andre solgt. Neste klubb ble Alaska Gelati Lecce. Sommeren 1975 spilte hun for Italias kvinnelandslag under navnet Silvana Kalvoa. Kalvø var med på den første landskampen for kvinner, en uoffisiell kamp der Norge tapte 4-0 mot Sverige. Hun spilte også tre kamper på det europeiske kvinnelaget. Du kan bli enda bedre kjent med Sif Kalvø her.
Formiga (født 1978) er fra Salvador i Brasil. Hun har i skrivende stund deltatt i hvert eneste OL, siden kvinnefotball første gang sto på programmet i 1996. Hun var med i syv VM på rad, fra 1995 til 2019, og har 234 landskamper. Formiga betyr maur, og hun fikk kallenavnet på grunn av sin uselviske, utrettelige innsats i den defensive midtbanerollen, alltid med kollektivets beste i tankene. Hun spilte det meste av klubbkarrieren i Brasil, og vant både delstatsmesterskap, seriemesterskap, cupmesterskap og Copa Libertadores. Mot slutten av karrieren fikk hun noen sesonger i PSG, som også ga henne serie- og cupgull. Når vi skriver februar 2024 er det tre år siden hun ga seg på landslaget. Hun har fortsatt ikke lagt fotballen på hylla, men er for tiden uten klubb.
Nok om brevet, nå er det på tide å begynne med nyhetene!
En ny Premier League-revolusjon?
En av de største endringene i fotballens historie skjedde i 1992, da Premier League ble etablert. Sakte, men sikkert begynte TV-avtalene å vokse, pengehaugene ble større, de internasjonale spillerne flere – og med alt dette ble hele fotballens eier-, supporter- og spillerstruktur endret. Nå kan noe tilsvarende skje på kvinnesiden. [BILDE AV CHELSEA ELLER MAN CITY]
Frem til nå har WSL, altså den øverste divisjonen i England, blitt driftet av det engelske fotballforbundet (FA). Nå skal klubbene i WSL og Championship bryte ut av FA og organisere de øverste divisjonene selv. De siste avtalene ble inngått like før jul. Den nye organisasjonen kalles enn så lenge NewCo (New Company, nytt navn kommer senere), og vil drifte WSL og Championship fra 2024/25-sesongen.
Omleggingen ønskes av både FA og klubbene, og er lite kontroversiell. Grunnlaget ble lagt etter en større utredning ledet av tidligere landslagsspiller Karen Carney, igangsatt etter EM-triumfen i 2022. Blant målsetningene identifisert i Carneys rapport var å skape en fullt profesjonell liga med minstelønn i de to øverste divisjonene, noe som ville innebære en revolusjon for særlig de nest beste spillerne på balløya. I samme åndedrag: Oppgradering av helsesystemet rundt spillerne, inkludert garantert foreldrepermisjon. Rapporten anbefalte også at en pott fra herrenes FA-cup ble overført til kvinnesiden, samt at WSL-kampene fikk fast sendetid på nasjonal tv. Da rapporten ble sluppet uttalte Carney: «Kvinnefotball er en startup. Hvis du starter opp noe, må du ha tilstrømming av penger. Om ti år tror jeg denne idretten kan være en milliardindustri.»
Ikke abonnent? Ikke vent, få ballkontroll HER.
Om alt dette blir en realitet gjenstår å se. På toppen av NewCo sitter tidligere Nike-leder Nikki Doucet, og hun har kalt det nye prosjektet en «månelanding». Vi her i Norge vet jo at denne metaforen kan bli en tung bør, og Doucet – som foruten den tidligere jobben med å selge klær også har jobbet i bank – har brukt den første tiden i direktørstolen til å bli kjent med fans og spillere. Rett og slett lære seg hvordan fotballkulturen som helhet fungerer. Da planene for neste sesong ble offentliggjort sa Doucet at hun ønsket seg en Glastonbury-stemning på kampene. Med en lidenskapelig, og ikke-giftig fankultur. Kombinasjonen av Glastonbury og månelanding gjorde at enkelte kommentatorer satte spørsmålstegn ved Doucets erfaring fra selve fotballen, og en nærliggende assosiasjon var de store idrettene i USA. Der er Super Bowl, altså finalen i National Football League, en av de største hendelsene innen både idrett, musikk, media og folkelig kultur – å spille konsert før finalen er noe av det største en artist kan oppnå, og evenementet gir definitivt mer festivalfeeling enn lunken øl og frossenpai på en pub i Bristol.
I mange år har USA vært landet med klart størst tilskuertall på kvinnesiden. I 2023 satte NWSL ny rekord med 10 432 tilskuere i snitt. I England var tallet litt over halvparten: 6961. Altså som en av de mindre scenene på Glastonbury, og nesten en tredobling fra året før.
Fifas premiepenger: Enorme skatteforskjeller
Fifas store prestisjeprosjekt i forbindelse med VM 2023 var premiepengene til spillerne. Med sedvanlig stolthet i stemmen proklamerte Fifa-president Gianni Infantino at organisasjonen ville betale ut summer tilsvarende 1,68 milliarder kroner. Alle som deltok i gruppespillet ville få 330 000 kroner, mens de som kom til åttedelsfinalen fikk det dobbelte. Slik vokste summene, og alle finalistene fikk mer enn to millioner hver.
Så, like før VM, ymtet Infantino om at kanskje ikke alle pengene ville gå direkte til spillerne likevel. Bakgrunnen var at slike summer for noen forbund var gigantiske – kanskje ville det være bedre å utbetale pengene til forbundene, for eksempel i land som Haiti eller Zambia? Infantinos forsøksvise tilbaketog ble møtt med massiv kritikk. Nå har Josimar vært i kontakt med flere spillerorganisasjoner og agenturer, og de fleste spillerne har fått utbetalt sine summer. Men noen gjenstår, og hovedårsaken er skatteutfordringer.
Australias skattepolitikk er streng, og nasjonen krever at idrettsutøvere som konkurrerer i landet legger igjen 32,5 prosent av inntektene. I New Zealand finnes det ingen slike regler. Det betød at de som spilte i New Zealand fikk med seg hele summen hjem, der den inngikk i personlige skattesedler i respektive land.
Nigeria spilte alle sine kamper i Australia, og måtte dermed betale skatt i arrangørlandet. I Nigeria er skattenivået progressivt, og rundt ti prosent lavere enn i Australia. The Super Falcons nådde åttendelsfinalen, og de som skatter til hjemlandet tapte dermed 50-60 000 kroner – kun fordi de ble trukket til å spille i Australia og ikke i New Zealand. For spillere fra fattig bakgrunn, og som i Nigerias tilfelle har gjennomført en rekke demonstrasjoner og streiker mot eget forbund for å få utbetalt rettmessige bonuser, er dette enorme summer.
Enkelte spillere fra Danmark hadde høyere skattenivå i hjemlandet enn i Australia, og måtte dermed skatte et par prosent ekstra da de kom hjem. Ifølge en artikkel i The Guardian måtte sørafrikanske spillere betale dobbelt skatt. Dette for den ene kampen laget spilte i Australia – åttendelsfinalen mot Nederland i Sydney (gruppespillkampene ble spilt i Wellington og Dunedin i New Zealand). De to landene har særegne avtaler om dobbel beskatning, som slo ut negativt for spillerne. De zambiske spillerne slapp å betale skatt både i New Zealand og i hjemlandet, også ifølge The Guardian.
Ifølge Josimars kilder har både fagforeninger og spillere stusset over de store økonomiske konsekvensene som fulgte av rene tilfeldigheter – altså om man ble trukket til å spille i New Zealand eller i Australia. Det store spørsmålet er hvorfor ikke Fifa på forhånd klarte å fremforhandle en mer rettferdig struktur. Ikke minst siden Fifa selv ikke betaler ett øre i skatt, verken til Australia eller til noen andre. Hvordan kan det da være rettferdig at spillerne som skaffer Fifa alle inntektene må betale skatt definert av et land de ikke bor i? Skattefritaket er et av de viktigste punktene i en VM-søknad – å godta at Fifa tar med seg alle pengene, når mesterskapet er over. Samme type regelverk gjelder for IOC. I Oslo var dette en viktig årsak til motstanden mot å arrangere OL enda en gang. Under VM for herrer i 2014 var Fifas skattepolitikk en av de viktigste årsakene til de enorme demonstrasjonene, som brakte millioner ut i gatene i São Paulo og Rio de Janeiro og andre storbyer forkant av mesterskapet, som i siste instans bidro til å endre det politiske landskapet i Brasil. Det store spørsmålet er om vi kommer til å se flere slike reaksjoner på Fifa og IOCs skattepolitikk i framtiden.
Minst en håndfull land har fortsatt ikke fått utbetalt Fifa-pengene. Andre steder har det oppstått ytterligere konflikter. Fifas prispenger kom på plass en måned før VM. På det tidspunktet forelå det allerede ulike lokale avtaler mellom nasjonale forbund og spillere. Enkelte forbund har benyttet anledningen til å la være å betale ut avtale bonuser og lønninger, siden spillerne likevel fikk utbetalt penger fra Fifa.
VM 2027
30. januar startet Fifa sine inspeksjonsrunder for VM 2027. Tre søknader ble levert innen fristen 8. desember: Brasil, USA og Mexico pluss en europeisk søknad fra Belgia, Nederland og Tyskland. Som kjent arrangerer USA og Mexico herre-VM året før, sammen med Canada. Mexico arrangerte to uoffisielle VM tidlig på 1970-tallet, mens USA arrangerte VM i 1999 og 2003. Også Tyskland har arrangert VM – i 2011.
To verdensdeler har fortsatt ikke huset VM for kvinner: Afrika og Sør-Amerika. Kun med dette som utgangspunkt har Brasil en liten fordel, siden Sør-Afrika trakk sin annonserte søknad før fristen gikk ut. Men kanskje er argumentasjonen i «The Bid Book» – altså den skrevne søknaden sendt inn til Fifa – tidvis i enkleste laget. Brasilianerne skriver at det er «naturlig» at de nå arrangerer VM for kvinner, med tanke på den enorme betydningen landet har hatt i herrefotballen. Som kjent spiller kvinnefotballen knapt nok tredjefiolin i landet, som også har mistet sin plass i den ypperste verdenstoppen. Likevel – kvinnefotballen er på kraftig fremmarsj også i Brasil. Flere kommer på kampene, tv-tidene og lønningene blir bedre, fansen mer interessert. Ingen betviler at stemningen på arenaene fort kan bli mer intens enn på Glastonbury, og Rhaina Marta – altså Kong Pelés motstykke Dronning Marta – brukes for alt hva hun er verdt i CBFs arbeid. Alle de ti vertsbyene var også vertsbyer i 2014 (Bare Natal og Curitiba har falt ut). Og finalen? Den skal selvsagt spilles på Maracanã.
