Hva er offside? Hva er VAR? Første gang på fotballkamp kan være en forvirrende affære, men muligheten for å bli revet med av fargene, følelsene og fellesskapet er stor.
Tekst og foto: Karoline S. Bakken
Jeg har aldri vært en del av fotballens verden, så da Norgesklubben Sveits spurte om jeg ville representere dem på kvinnelandskampen i Thun, nølte jeg. Jeg så det for meg: en ball som fløy fra side til side, ukjente regler, mennesker som ropte ting jeg ikke forsto. Men samtidig, kanskje det var nettopp derfor jeg burde si ja.
Jeg er glad i utfordringer og nye opplevelser, så etter litt overveielse takket jeg ja, til tross for tvilen.
Solen hadde så vidt rukket å stå opp da alarmen ringte på selve kampdagen. Jobben ventet før kveldens spenning kunne begynne. Dagen gled sakte forbi, mens tankene vandret fremover: Hva kommer kvelden til å bringe?
Heldigvis oppdaget jeg noen uker før at en av mine gode venninner, Kat, er stor fotballfan. Hun ble mer enn glad da jeg tilbød henne ekstrabilletten. En overveldende glede for henne, som sjelden har noen å gå med på kamp, og en lettelse for meg, som fikk en ekspert med på turen og godt selskap.
Inn i en ny verden
Informasjon om kampen strømmet inn på e-post uken før. Det skulle være mye opplegg i Thun den dagen, som vi dessverre ikke kunne få med oss. Da det videre sto at stadionet skulle åpne to timer før kampstart, tenkte jeg med meg selv: «To timer? Hva gjør folk mens de venter?»
Vi satte av gårde og ankom stadion en og en halv time før kampstart. Selv om jeg ikke forsto hva som lå i vente, var tanken at å komme tidlig ville gi oss tid til å parkere, finne noe å drikke og orientere oss om ikke annet.
Det som møtte oss var ikke hva som var forventet. I stedet for et tomt stadionområde med køer for å komme inn, var det en lystig stemning rundt stadion. Barn løp rundt og lekte, det var telt med mat og drikke, og andre telt med «freebies» og konkurranser. Norsk og islandsk kunne høres fra alle kanter, og det var da jeg stod der midt i det at det slo meg – en følelse av fellesskap og tilhørighet jeg ikke hadde forventet.
Folk med norske flagg på skuldrene, som et minne om fedrelandet langt der hjemme, mens sveitsiske fjell tårnet stille over oss i bakgrunnen. Jeg hadde satt foten i et lite stykke av «hjemme», og det traff en nerve. En blanding av vemod og glede skylte over meg. Jeg begynte å skjønne det. Skjønne hvorfor man drar tidlig, hvorfor man vil ha med seg alt, hvorfor man drar på fotballkamper. Og plutselig ble jeg enda mer spent på hva kvelden ville bringe.
Læring og jubel
Tiden fløy forbi, og plutselig var kampen godt i gang. Jeg ble dratt rett inn i spillet fra første sekund. Island scoret tidlig, og den islandske delen av tribunen jublet høyt med sang og heiarop. Men til min overraskelse klappet også mange andre. Det var kanskje Island som scoret, men på tribunen var det lagånd, ikke bare konkurranse.
Forvirret ser jeg opp på storskjermen, hvor en melding plutselig har dukket opp: VAR-sjekk pågår. Reprise av målet vises.
«Hva skjer?» spør jeg. Kat studerer skjermen og forklarer at det kan være offside.
Der kom det, ordet jeg hadde fryktet.
Jeg puster ut og spør spørsmålet jeg visste jeg måtte stille:
«Hva er offside? Forklar det til meg som om jeg er fem år, vær så snill.»
Kat prøver så godt hun kan, først én gang, to ganger. Det går ikke inn.
«Prøv én gang til,» sier jeg unnskyldende.
Med stor tålmodighet forsøker hun igjen.
Jeg ser på henne.
«Så det du sier er at om en spiller fra det motsatte laget er foran forsvarerne når ballen kommer hennes vei, da er det offside?»
«JA!» jubler Kat. Og i det øyeblikket forstår jeg det, jeg vet hva offside er!
Kampen fortsetter, og spillerne gir alt de har der de løper uten stopp fra den ene siden til den andre. Fra vår plass på andre rad, kan vi både se svetten glinse på fjeset til spillerne samt høre stemmer rope til hverandre på banen.
Det tar ikke lang tid før det blir mål igjen, denne gangen til Norge. Jeg titter opp på storskjermen, hvor fjeset og nummeret til spilleren er synlig: nummer 22, Signe Gaupset. Min første tanke er superwoman. Signe setter ikke bare første, men også Norges andre mål inn, og suser kjapt over banen gjennom hele kampen. For en stamina.
Jeg var i ærefrykt over hvor utrolige disse utøverne er: utholdenheten, presisjonen, engasjementet.
Fra tid til annen får jeg sideinformasjon fra Kat: Norge er allerede kvalifisert. Jeg stopper henne midt i setningen for å spørre hva hun mener med «kvalifisert», og hun forklarer. Så denne kampen er altså mest for gøy, de har allerede kommet videre.
Jeg tenkte: Hvis dette er laget når de «bare har det gøy», så må de være beist under kvalifiseringskampene! Kat humrer litt i det jeg innser at jeg har sagt dette høyt.
Islandsk dominans på tribunen
Gjennom hele kampen var det tydelig hvem som hadde overtaket på tribunen: Island. Blå skjorter dekket hele tribunen bak målet på den ene siden av banen, tre seksjoner totalt, i motsetning til den norske sektoren hvor det kun var én tribune fylt. Med spektakulært koordinert jubelsekvens var de umulige å overse, alle så på dem. Det var umulig å ikke bli revet med.
Det var jubel, sang og trommer også på den norske siden, men Island dominerte tribunen. På banen derimot, var det Norge som regjerte.
Halvveis gjennom kampen ble det pause. Jeg ble sittende og glane på alt og alle rundt meg, mens Kat hentet mer drikke til oss. Det var altfor mye å oppleve, jeg ville ikke miste noe, og overraskende nok var setene nokså komfortable. En god ting da jeg var limt fast der i over to timer.
Med en ny drikke i hånden og pommes frites å gomle på, startet andre omgang med et skudd rett i mål kun fire minutter inn i andre omgang. Fjeset på skjermen hørte denne gang til Frida Maanum, nummer 18. Norge ledet nå 3–1, og jubelen i stadion brøt ut, og jeg ble revet med der jeg hoppet opp med flagg i hånden. Vi leder!
En ny opplevelse
Resten av kampen gikk enda fortere forbi. Med mye å følge med på både på banen og blant publikum, gikk det i ett fra da Island scoret sitt andre mål og Norge sitt fjerde, før plutselig dommeren blåser i fløyta. Noe jeg ikke har fått med meg har skjedd.
En spiller fra det norske laget går av banen.
«Hva skjedde?» spør jeg.
«Utvisning. Klønete takling», får jeg høre.
Jeg hadde ikke sett situasjonen. Det skjedde så mye, og jeg forsto for lite. Men straffe ble det, og det var Island som fikk den. De satte den inn, og stillingen var plutselig 4–3.
Det var fortsatt ledelse til Norge, men det føltes farlig nære.
Ballen endte opp i hjørnet ved det islandske målet, corner til Norge. Knappe sekunder gikk forbi, hvor de norske spillerne haltet spillet. Mest sannsynlig for å dra ut tiden, fikk jeg høre fra Kat. Før jeg visste ordet av det, var kampen over, og jubelen fra den norske siden var øredøvende. Vi vant, og tribunen var overveldende fornøyde med resultatet.
Etter jubling ble jeg stående og observere alle rundt meg, og fundere på alle tankene jeg hadde før og nå etter min første fotballkampopplevelse. Det hadde gått altfor fort. Plutselig føltes 90 minutter som altfor kort tid, det stikk motsatte av hva jeg hadde trodd før kampen.
Alle nye inntrykk og opplevelser før, etter og under kampen var overveldende. Det var mye å ta inn, men stemningen var elektrisk, og jeg lot den feie over meg der jeg sto. Dette var noe helt annet enn å se fotball på TV – jeg hadde ikke forventet å bli så revet med, men det ble jeg.
Det slo meg at fotball ikke bare handler om regler og resultater. Det handler om å være til stede, sammen med andre. Stemningen føltes litt åpnere, litt varmere enn jeg hadde sett for meg, og kanskje var det nettopp kvinnefotballen som gjorde det lettere for folk som meg å finne veien til tribunelivet.
