Fragmentar frå ein finale

Dei to FA-cupfinalekampane mellom Chelsea og Leeds våren 1970 er framleis mellom dei mest omtalte og omdiskuterte fotballbataljane som har funne stad på engelsk jord. Dei faktiske kjensgjerningane er lett tilgjengelege for alle, og den som vil sjå kampane med eigne auge, vil kunne finne fram til dei ved hjelp av eit par tastetrykk. I staden for fakta formidlar difor Nils Henrik Smith dramaet gjennom fiksjonens frigjerande kraft. 

Tekst Nils Henrik Smith

Lesaren vert beden om å hugse at dei fleste (men ikkje alle) som vert omtalt i dei underståande fragmenta er verkelege personar, korav somme framleis lever i dag. Ingen (med unnatak for dei involverte) veit om noko av det som står her faktisk har hendt,
det vesentlege er at det kunne ha hendt.

 

Josimars Premier League-bibel 2018/19 er nå for salg. Vi ettersender bladet fortløpende til alle som bestiller abonnement her.

 

Paul sat heime i sofaen i husværet i St. John’s Wood med ein kopp te på salongbordet framføre seg og gitaren i fanget. Fjernsynsapparatet var på, men lyden skrudd heilt ned, slik han hadde for vane når han såg på fjernsyn parallelt med andre gjeremål, utan å vere særskilt engasjert i programmet som vart kringkasta. Det var ikkje det at han var uinteressert i resultatet av FA-cupfinalen, akkurat, men han makta ikkje å mobilisere dei heilt store kjenslene for kampen i seg sjølv. Det var, trass alt, ikkje ein gong hans eige lag som spelte. Derimot hadde Everton sikra seg sitt sjuande ligameisterskap same vår, noko han utan skugge av tvil burde gleda seg over, men når sanninga no ein gong skulle fram, var det urovekkjande lenge sidan sist Paul hadde gleda seg over noko som helst. Om nokre månader fylte han 28 år, og framtida fortonte seg tom og trugande. Dagen før, etter lange tiders spekulasjonar, hadde han kunngjort for verda at han hadde bestemt seg for å forlate bandet, og at avgjerda var ugjenkalleleg. Det var ingen veg tilbake. Draumen var over. Han kjende seg på sett og vis letta. Samstundes var det ingen tvil om at han ville sakne dei, at han alt gjorde det, ei kjensle som vart forsterka ved synet av dei to laga som nett no marsjerte rakrygga på rad inn på Wembley. Dei var ein del av noko større enn seg sjølv, slik han òg hadde vore gjennom heile vaksenlivet. Men no? Han visste ikkje. Linda kom inn. Strauk ei hand gjennom håret hans. Han kikte opp mot henne. Ho såg på skjermen, med mild sympati, men ho var trass alt født og oppvaksen i New York, ho kunne ikkje fullt ut forstå kva FA-cupfinalen tyder for ein engelskmann. Paul slo ein akkord, leikte fram nokre halvtenkte fraser. Kan hende fanst ein ny hit der inne ein stad? Kan hende er ikkje alt over enno, tenkte han.

Don sto på badet på hotellrommet og stirte hardt mot seg sjølv i spegelen. Han hadde ei underleg kjensle av at mannen som stirte attende var ein framand. Han var ikkje meir enn 42 år gamal, men visste at han såg eldre ut, og kjende seg òg ofte eldre. Huda hans likna barken på eit tre som veks åleine på ein bakketopp nær havet, i sterk, aldri kvilande vind. Han hadde drøymt om mora igjen, og draumen fylte han som alltid med sterk uro. I mange år hadde andletet hennar vore heilt borte for han, men i nyare tid var det kome attende i draumane hans, og han syntest ho var så vakker at det skar han i hjarta. Denne gongen fann han henne på kjøkenet i Three Chimneys, det store huset han hadde fått bygd i ein middelklasseforstad i det nordlege Leeds, og som var den einaste staden utanfor Elland Road kor han kjente seg vilkårslaust heime. Ho sto med ryggen til han, framoverbøygd, med eit forkle knytt stramt kring livet, i ferd med å ta ut ein pai frå steikeomnen. Då han talte til henne, vende ho seg mot han og smilte, men då han freista å kome henne nærare, trekte ho seg attende, ho forsvann for han og han høyrte seg sjølv skrike, og han skjøna at skriket som steig frå hans eige indre var hennar skrik, det same skriket han hadde høyrt som tolvåring heime i Middlesbrough då ho låg mellom kvite laken og bad til Gud om at Han måtte la henne døy, for smertene frå kreften som fortærte henne var uuthaldelege, og familien hadde ikkje råd til medisinar som kunne lindre dei. Synet av faren, den arbeidslause blikkenslagaren, som sat på trappa med hovudet i hendene og ingenting kunne gjere, fylte han med vilt raseri og forakt, ja, hat, og han svor at viss han ein dag fekk sin eigen familie, skulle dei aldri mangle noko. Føremålet med suksess var såleis økonomisk tryggleik. Og han hadde hatt suksess. Etter ei brokut spelarkarriere kor han av ulike årsaker ikkje alltid fekk utløp for sitt udiskutable talent, tok han i 1961 over som manager for Leeds United, ein andredivisjonsklubb som aldri hadde vunne eit trofé, og gjenskapte klubben i sitt bilete. Dei tenkte nok at han var stormannsgal, då han dikterte at klubbens utvalde elleve skulle spele i heilkvite drakter etter mønster frå sjølvaste Real Madrid, men han leia dei ikkje berre, slik han hadde lova, til opprykk, men etablerte Leeds som eit lag å frykte i Førstedivisjon, eit lag som jaga triumf etter triumf med alle tilgjengelege midlar. Under han vann dei både Ligacupen og Messebycupen i 1968, før den etterlengta ligatittelen omsider vart erobra sist sesong. Men FA-cupen var størst av alt, for han som for alle av hans generasjon. Han hadde løfta troféet i 1956, då han sto på høgda av si makt som spelar i Manchester City. No skulle han gjenta triumfen som manager. Dét hadde han vore viss på. Men draumen om mora var eit vondt omen. Han likte det ikkje, men det var ikkje til å kome frå. Han måtte for ein kvar pris unngå at dei bange aningane som hadde teke bustad i han forplanta seg vidare til spelarane hans. Han fortrengte det skingrande skriket i sitt indre, retta ryggen, møtte nok ein gong sitt eige blikk i spegelen og forlet deretter rommet, vandra gjennom den dunkelt opplyste hotellkorridoren og tok heisen ned til frukostsalen.

Sjå!» sa Maureen og peikte på skjermen. «Kven er det?» «Bestefar!» jubla barnet på fanget hennar og klappa i hendene. Mr. Jennings – Eric Senior blant vener – løfta fløyta til munnen og bles for avspark i det kamera zooma inn på andletet hans. Maureen var oppvaksen i huset over gata, og hadde kjent familien Jennings så lenge ho kunne minnast. Det var ikkje mange år sidan ho hadde vore håplaust forelska i Eric Junior, trass i (eller kanskje på grunn av) at han var ti år eldre enn henne. Men no var Eric Junior gift og han og heile familien hadde reist ned til London for å vere augevitne til Mr. Jennings’ siste og viktigaste oppdrag i svart: Han måtte gå av for aldersgrensa denne våren, men hadde altså fått tildelt den æra å døme FA-cupfinalen på Wembley før han tråtte til side og let yngre krefter overta. Vesle Joey, cupfinaledomarens førstefødte soneson, var kun tjueto månader gamal og følgjeleg for liten til å vere med, og difor hadde dei altså bede henne, Maureen, den alltid pålitelege nabojenta, om å ta seg av både han og huset medan dei var borte. Alle i nabolaget – óg dei som til vanleg ikkje synte noka særskilt interesse for fotball – var svært stolte over at Eric Senior var utpeikt til å døme finalen, at han, ein av deira eigne, skulle stå i stram givakt på direktesendt fjernsyn under framføringa av «God Save the Queen», trass i at ein del av dei nok vart skuffa over at Hennar Majestet ikkje var til stades i eigen person, men i staden hadde sendt si einborne dotter Prinsesse Anne for å representere Kongehuset. Kvelden før avreise hadde dei halde ein avskjeds-grillfest for Mr. Jennings: Alle som kunne, hadde møtt opp, og på det meste hadde nær seksti personar vore til stades i den vesle hagen. Stu hadde óg vore der, og han hadde lova henne å kome igjen i ettermiddag, straks han var ferdig med skiftet på bensinstasjonen. Ho prøvde å lytte etter lyden frå scooteren hans over jubelen frå Wembleys tribunar som fylte stova. Maureen hadde aldri vore i London, men Stu hadde lova å ta henne med dit til sommaren, når skulen var over. Ho visste ikkje korleis han skulle få råd til dét. Då han ikkje lenger kunne sjå bestefaren i nærbilde, sank vesle Joey sin entusiasme for det som fann stad på skjermen betrakteleg, og Maureen sette han ned på golvet framføre seg. Ho gjekk bort til vindauget og stirte utover den folketome gata. Regnet fall over West Midlands. Ho tenkte at livet hennar enno ikkje hadde byrja, og lurte på om det nokon gong ville gjere det.

Då Alf inntok plassen sin på Wembleys heiderstribune, kor han for øvrig aldri hadde vore særskilt komfortabel med å sitje, men kor han, i kraft av si stilling, knapt hadde anna val enn å innfinne seg ved anledningar som denne, var det første han la merke til at banen var i ei forferdeleg forfatning. Meir enn noko anna minna grasmatta om dei myrlendte beitemarkene for kyr han hugsa frå sitt barndoms Essex. Alf var ei langt meir nostalgisk sjel enn han likte å vedgå, så det var ikkje fritt for at synet han hadde framføre seg vekte visse varme kjensler i han, men i fotballen var det ingen plass for nostalgi, og det var, trass alt, fotball dette handla om. På ei slik overflate burde ingen kamp finne stad, tenkte Alf, og iallfall ikkje den viktigaste klubbkampen i England, ja heile fotballverda (meinte Alf, viss han skulle vere ærleg). Det verste var at det var hans eiga skuld. Det var han, landslagssjefen, som hadde insistert overfor dei administrative mandarinane i Fotballforbundet at både seriesesongen og FA-cupfinalen måtte avviklast rekordtidleg, slik at han og hans utvalde menn fekk best mogleg tid til å førebu seg til forsvaret av verdsmeistertittelen i Mexico i juni. Ingenting måtte overlatast til tilfellet, tenkte Alf. Han visste at suksess i fotball i stor grad var eit spørsmål om flaks og uflaks, om ukontrollerbare omstende, men alt som kunne kontrollerast, skulle kontrollerast av han. Alf visste at alle som såg han på tribunen ville tru at han var der for ein for siste gong med eigne auge iaktta dei to cupfinalistane før han tok ut den endelege VM-troppen, men sanninga var at han for lengst hadde bestemt seg. Trass i at Chelsea og Leeds begge var mellom dei tre beste laga i Førstedivisjon, og trass i at eit av dei ville vinne FA-cupen for aller første gong, var det kun Leeds-backen Terry Cooper som kunne rekne med å vere blant dei utvalde elleve når England møtte Romania til første VM-kamp i tynnlufta i Guadalajara. Peter Bonetti, Jack Charlton, Norman Hunter, Allan Clarke og Peter Osgood måtte imidlertid alle med i troppen. Alf skulle gjerne vraka sistnemnte, som han såg på som uforutsigbar og difor upåliteleg, men det var ingen veg utanom: The Wizard of Os hadde scora 30 mål i løpet av sesongen, og var i sitt livs form. Sjølvsagt kunne ein håpe på at «bite-yer-legs» Hunter anten gjorde kort prosess med Osgood eller provoserte han slik at han vart utvist, og såleis gjorde det mogleg å vrake han på grunn av skade eller disiplinære årsaker. Men Alf var, iallfall i eigne auge, ein gentleman og fekk seg rett og slett ikkje til å håpe noko slikt. Han retta seg opp, trekte frakken stramt kring lekamen og stirte ut over beitemarkene.

1912! utbraut Les i det han kom ut på kjøkenet med armane veiftande vilt i véret. «1912!» repeterte han. Peggy såg kjærleg på mannen sin, men kunne ikkje skjøne kvifor han gestikulerte slik (han hadde elles ikkje noko særskilt ekspressivt kroppsspråk) eller kvifor han ropte «1912!» stadig vekk. Gjennom mange år hadde ho lært at det slett ikkje alltid nytta å spørje kva Les meinte, men no gjorde ho det likevel. «1912 var sist gong cupfinalen endte uavgjort», sa Les og sank ned på ein krakk ved vindauget mot hagen. «Dei leia to gonger, men no må dei spele omkamp», sukka han. Les tala sjeldan om fotballkarriera og endå sjeldnare om oppveksten i Leeds, men Peggy kjente historia og visste kor mykje begge deler tyda for han, og var såleis ein av få, kanskje den einaste, som kunne skjøne kor skuffa han var no. Les ville aldri finne på å be noko menneske om trøyst, men Peggy var klok nok til å skjøne at det ikkje desto mindre var dét han trong. Les hadde spelt på Wembley sjølv. Det var der han, i 1932, debuterte for landslaget for skulegutar, og såleis vart den første jødiske fotballspelaren som hadde representert England på noko nivå. Fem år seinare debuterte han på førstelaget til Leeds, men fekk kun 21 kampar som høgreback før det braut ut krig og fotballen hamna i bakgrunnen. Han hadde alt tenestegjort i India då han mot slutten av krigen trefte Peggy medan han var stasjonert i Hythe. Den gongen var han ein Goldberg, no var han ein Gaunt. Ingen, heller ikkje ho, hans næraste, kunne fullt ut forklare kvifor han hadde vald å endre namn og såleis, indirekte, ta avstand frå eigen bakgrunn, men ho visste at han var skuffa over at anti-semittisme stadig var ein faktor i det engelske samfunnet, trass i kunnskapen over kva som hadde gått føre seg i Europa under Det Tredje Riket. Leeds hadde óg skuffa han, etter at krigen var over meinte dei at dei ikkje trong han lenger og lét han gå til Reading, kor han spelte inntil eit beinbrot sette ein stoppar for karriera. Det var tjue år sidan no. Dei hadde eit godt liv i lag og talte sjeldan om fortida. Likevel hadde Peggy kjensla av at triumf for Leeds i denne cupfinalen ville kunne hjelpe Les å finne fred med fortida, på eit eller anna vis, og hadde ho kunna tru at det fanst ein Gud, ville ho trygla Han om at dei måtte vinne omkampen.

Terry hadde aldri dekt nokon FA-cupfinale, og hadde ikkje i sin villaste fantasi våga håpe å få gjere det heller, iallfall ikkje på mange år enno. Han var, trass alt, kun 19, yngre enn alle som hadde spelt på Wembley to veker tidlegare, hadde kun vore tilknytt Yorkshire Post på deltidsbasis i seks månader, og fekk såleis stort sett oppdrag ingen andre ville ha. Han budde framleis heime hjå foreldra, og mora hadde nettopp sett frå seg eit gigantisk fat med egg og chips framføre han då telefonen ringte. Faren reiste seg og svara med eit grynt. Etter å ha lytta – skeptisk, men oppmerksamt – til kva personen i andre enden hadde å seie, heiste han på akslene og nikka i retning Terry. Det var Sportsredaktøren. Han fortalde at Williams, som var hovudreportar for fotball i avisa, hadde vore utsett for ei bilulukke på veg til Manchester, og no svevde mellom liv og død i ei sjukehusseng. Som Terry sikkert skjøna, sa Sportsredaktøren, var det difor umogleg for Williams å dekkje morgondagens omkamp på Old Trafford, og heller ikkje var det nokon andre som kunne ta oppdraget på så kort varsel. Terry pusta tungt inn i røyret. «Meiner du at eg…», sa han. «Ja», svara Sportsredaktøren. Terry tok første tog vestover etter ei svevnlaus natt. Han kunne ikkje tru si eiga lukke. Trass alt sto han bak målet på Elland Road kvar laurdag det var heimekamp, så sant han ikkje var utsend reporter annastads, sjølvsagt. Han hadde vore på gråten av frustrasjon då domaren bles av på Wembley. Leeds hadde, etter hans ikkje heilt nøytrale meining, vore suverent best og fortente å vinne, særleg hadde Eddie Gray på det grovaste audmjuka Chelsea-høgreback David Webb, men på for Terry nær sagt uforklarleg vis hadde det lukkast dei blå jålebukkane frå West End å utlikne to gonger, og framføre skjermen hadde han vore så fortvilt som han nokon gong kunne hugse å ha vore, men no, innsåg han, hadde han grunn til å vere takksam andsynes Houseman og Hutchinson, for vóre det ikkje for deira ulukksalege utlikningar hadde han ikkje no befunne seg om bord i eit overfylt tog omgjeven av andre Leeds-fans undervegs til Old Trafford. Men, tenkte han forferda i det han forfølgte denne tanken vidare, i så fall var det like stor grunn til å takke den berusa fusentasten (ein mann på hans eigen alder) som hadde mista kontrollen over seg sjølv og sin bil og hamna i feil kjørefelt og frontkollidert med Williams og omkome momentant (Williams var framleis i koma) kvelden i førevegen. I ljos av dette verka cupfinalen og alt det som omgav den brått uvesentleg, og oppslukt av mørke tankar vart Terry sitjande urørleg i det toget seinka farten og til sist stoppa heilt på Manchester Piccadilly, og alle dei andre passasjerane som befann seg i same vogn, steig av.

Jim hugsa godt førre gong det vart spelt FA-cupfinale på Old Trafford. Den gongen hadde han nemleg spelt sjølv. Året var 1915, Europa sto i brann, og tribunane var fylt av uniformerte soldatar som venta på utskiping til kontinentets skyttargraver. Alle som befann seg på banen, visste godt at det kun var eit spørsmål om tid før styresmaktene av omsyn til nasjonens tryggleik nedla midlertidig forbód mot profesjonell fotball, og at dei då alle ville kome under sterkt press om å melde seg til teneste for Konge og Fedreland. Han hadde, sjølvsagt, si profesjonelle ære som idrettsutøvar å ivareta, men likevel var frykta for å tape minimal samanlikna med frykta for å døy ein einsam og smertefull død på eit blodstenkt jorde ein stad i Nord-Frankrike. Og sanneleg, Jim og lagkameratane hans hadde tapt! 3-0 til Sheffield United vart sluttresultatet, og som lagets målvakt måtte han, sjølvsagt, tóle kritikk, trass i at det óg fanst dei som hevda at han, ved sitt vågemot og sine skarpe refleksar, hadde hindra eit større nederlag. Der og då var det uviktig for han. Kanskje ville han teke nederlaget tyngre viss han hadde visst at det skulle gå 52 år før Chelsea FC atter nådde ein FA-cupfinale (som dei óg tapte), men dét visste han ikkje. Utruleg nok kom samtlege spelarar frå finalelaget attende frå krigen ulemlesta, og somme tok sågar opp att fotballkarriera i same klubb, men sidan vart dei spreidd for alle vindar, og det var fleire tiår sidan Jim hadde sett nokon av sine gamle lagkameratar no. For alt han visste, kunne han godt vere den siste spelaren frå Khaki-cupfinalen 1915 som framleis var i live. Jim var over åtti no, og eigentleg mett av dagar, men no når Chelsea var komne til finalen for tredje gong, kunne han godt tenkje seg å sjå dei løfte troféet før han forlét Jammerdalen. Trass i at Leeds hadde vore best i første kamp, hadde Jim framleis håp om siger, først og fremst fordi han som gamal målvakt sjølv kunne sjå med eit halvt auge at Peter Bonetti var av ein annan og høgare klasse enn den walisiske nevrotikaren Gary Sprake. Men Mick Jones kvesta Bonetti etter ein halvtimes spel, og scora deretter eit meir enn tvilsamt mål medan Jims etterfølgjar framleis var synleg groggy. Ved pause, då han dunka iltert med stokken i stovegolvet for å tilkjennegje overfor dotterdottera (som var den som tok seg av han i det daglege) at han trong å vitje toalettet, var Jim i ferd med å gje opp håpet om at han, den lengstlevande av alle klubbens finalistar, nokon gong skulle få sjå Chelsea vinne FA-cupen.

Archie. Sandy. Harry. Harold. Ellis. Frank. Stan. Jackie. Nat. Charlie. Jeff. Peter visste neppe kven alle var, og var iallfall ikkje klar over at han vart ein av dei i det han utlikna i det 78. speleminutt, men kva Peter visste og ikkje visste var mindre viktig for Tom, der han seksten år seinare sat i eit glasbur i eit TV-studio på Marienlyst og sveitta medan kamera gjekk. «Er spørsmålet oppfattet?» spurte Knut Bjørnsen og stirte på han. Spørsmålet var oppfatta. «Hvilke tolv spillere har scoret i alle FA-cupens runder siden turneringen først ble arrangert i 1872, og hvilke klubber representerte de?» Tom visste ikkje berre kva dei tolv heitte og kven dei hadde spelt for, han visste óg kor mange mål dei hadde scora totalt og mot kva motstandarar. I tilfelle nokon lurte. Når han sveitta, var det ikkje av nervøsitet, men snarare som ein fysisk manifestasjon over den indre jubel han kjende ved vissa om at han i løpet av svært nær framtid ville ha vunne Kvitt eller Dobbelt i emnet «engelsk fotball». Tom gav blaffen i pengepremien, men verdien av å få vise kva han kunne var stor. Han nikka for å vise at han hadde oppfatta spørsmålet om at spørsmålet var oppfatta. Bjørnsen såg på han, og smilte. «Utmerket», sa han. «Du har seksti sekunders betenkningstid frå nå.»

Vald», skreiv Nick i føreordet til doktoravhandlinga, «er innføre idretten å forstå ikkje utelukkjande som eit praktisk verkemiddel for å løyse eit konkret problem, men óg som ein særmerkt form for estetisk praksis. Dette gjeld anten valden er implisitt i sjølve den aktuelle idrettens ethos, som i boksing og kampsport elles, eller representer eit brot på ei norm, som i fotball og dei fleste andre lagidrettar.» Nick si hovudtese, som han hadde brukt to år av sitt liv og all sin intellektuelle fantasi for å sannsynleggjere, var at denne valdens doble karakter og paradoksale posisjon var sjølve hovudårsaka til idrettens globale popularitet og ubestridelege status som den dominerande kulturform i det sein- og ettermoderne samfunnet. Han ante ikkje om han hadde lukkast. Men han hadde vore inne på noko, følte han. Om det som sto i avhandlinga ikkje var «sant» i streng forstand, var det vesentleg på eit høgare, metafysisk plan, liksom psykoanalysen eller den polyfone romanen slik den framstår hjå Dostojevski (hadde han tenkt). Særleg hadde han hatt glede av å analysere, eller dissekere, dei berømte og berykta FA-cupfinalane mellom Chelsea og farens favorittlag Leeds, som fann stad tjue år før han sjølv kom til verda og som faren aldri gjekk lei av å prate om, trass i (eller kanskje på grunn av) at laget hans hadde lidd nederlag. Dei færraste fans ville vedgå at dei aktivt verdsette handlingar som Ron Harris’ nedsparking av Eddie Gray eller Jack Charltons springskalle mot Peter Osgood, men Nick var ikkje desto mindre overbevist om at det var slik, at det djupast sett var desse alment fordømte illgjerningane som løfta fotballen opp til eit sublimt nivå, som skilja sport frå underhaldning og rolla som tilskodar frå andre former for passivt konsum av tidtrøyte. Og han hadde argumentert for dette, eldfullt om enn ikkje alltid like stringent, sett frå ein akademisk ståstad, heile tida med farens besattheit av nettopp desse kampane kvernande i bakhovudet. Han var fullt klar over at det kunne synast underleg å hylle sin far gjennom ein forsvarstale for valdens rolle som hovudelement i sportsleg kappestrid, men for Nick var det fullkoment logisk, på same vis som det óg var logisk å returnere heim til Yorkshire kvart år på årsdagen for returkampen på Old Trafford, parkere ved den gamle steinkyrkja og gå den korte vegen mellom framleis nakne lauvtre til farens grav.

David reiste seg og betrakta forsamlinga. Han slo på glaset med gaffelen og alle vende blikket i hans retning. Han var (det visste alle) ingen særskilt taletrengt mann, men det var, trass alt, bursdagsfest, og sjølv om han verken hadde bede om festen eller delteke i panleggjinga, var han unekteleg dens hovudperson, i og med at det var han som fylte år, sytti i talet, og såleis hadde han neppe noko anna val enn å seie nokre velvalde ord til dei som hadde samla seg i eit ombygd båthus ved Themsen for å hylle han. Han festa blikket på ei lita gruppe menn på hans eigen alder bakarst i lokalet, og reinska stemma: «Det finst to typar menneske», sa han, «dei som har og dei som ikkje har flaks». Han gjorde ein kunstpause. «Flaks er den utan samanlikning største bestanddelen i menneskelivet, og består i all hovudsak av andre menneske. Å ha flaks er å treffe dei rette menneska. Eg må difor få lov til å seie at eg har hatt ualminneleg flaks.» Det var heilt stille i det gamle båthuset. David tok ein slurk av vinen og heldt fram. «Eg kunne kome med mange eksempel, men eg vil ikkje plage dykk lenger enn naudvendig og skal difor nøye meg med eitt: For nokså nøyaktig 36 år sidan spelte eg fotball for ein klubb som heiter Chelsea. Eg var relativt ny på laget og – lat oss vere ærlege – dets i særklasse svakaste ledd!» (Dei eldre mennene bak i hjørnet humra.) «I cupfinalen på Wembley vart eg gjort til lått etter alle kunstens reglar av Eddie Gray. Vi burde tapt, og hadde vi tapt ville det vore mi skuld, men vi tapte ikkje. Eg hadde svikta lagkameratane mine, og dei kunne med full rett vend meg ryggen, men dei gjorde ikkje dét. Mr. Sexton, manageren, kunne vraka meg til omkampen på Old Trafford slik fans og presse både ynskja og venta, men han gjorde ikkje dét, heller. Sanninga er at eg håpa å verte vraka, for eg var redd for å verte audmjuka igjen. Eg ville sjølvsagt svært gjerne vinne, men tenkte samstundes at eg kunne leve godt med tap så framt eg ikkje vart ståande att som syndebukken. Vel. Historiebøkene fortel at omkampen var ein av dei mest dramatiske – og brutale – kampar engelsk fotball har sett, men eg hugsar ærleg talt ingenting av det. Dei fortel òg at vinnarmålet for Chelsea vart scora av ein viss David Webb i det 104. minutt, på ei heading etter eit innkast frå venstre, men eg hugsar ikkje det heller! Når sanninga skal fram, trur eg ikkje det var eg, men flaksen min – med andre ord, dei gode menneska som omga meg – som scora det målet. Slik har livet mitt vore alltid, og for dét takkar eg dykk alle.» Applaus. Teppefall.

FA-cupfinale 1970

11. april, Wembley, London. 

100 000 tilskodarar.

Chelsea FC – Leeds United 2-2

(0-1 Charlton (20), 1-1 Houseman (41), 1-2 Jones (84), 2-2 Hutchinson (86).)

Chelsea (4-4-2): Peter Bonetti – David Webb, Eddie McCready, John Dempsey, Ron «Chopper» Harris (Marvin Hinton (90)) – Tommy Baldwin, Charlie Cooke, John Hollins, Peter Houseman – Ian Hutchinson, Peter Osgood. Manager: Dave Sexton.

Leeds (4-4-2): Gary Sprake – Paul Madeley, Terry Cooper, Jack Charlton, Norman Hunter – Peter Lorimer, Eddie Gray, Johnny Giles, Billy Bremner – Mick Jones, Allan Clarke. Manager: Don Revie.

Omkampen 

29. april, Old Trafford, Manchester.

62 078 tilskodarar.

Chelsea FC – Leeds United 2-1 e.e.o..

Jones (35), 1-1 Osgood (78), 2-1 Webb (104).)

Chelsea (4-4-2): Peter Bonetti – David Webb, Eddie McCready, John Dempsey, Ron «Chopper» Harris – Tommy Baldwin, Charlie Cooke, John Hollins, Peter Houseman – Ian Hutchinson, Peter Osgood (Marvin Hinton (112)). Manager: Dave Sexton.

Leeds (4-4-2): Gary Sprake – Paul Madeley, Terry Cooper, Jack Charlton, Norman Hunter – Peter Lorimer, Eddie Gray, Johnny Giles, Billy Bremner – Mick Jones, Allan Clarke. Manager: Don Revie.

 

 

Zeen is a next generation WordPress theme. It’s powerful, beautifully designed and comes with everything you need to engage your visitors and increase conversions.