Pep Guardiola vant 18 av 25 mulige troféer i sine fem første sesonger som trener. Bak suksessen står en av fotballens mest besatte, intense og kompliserte personligheter.
Tekst Thore Haugstad
Et par minutter før hver hjemmekamp, sitter Pep Guardiola alene på sitt kontor i Allianz Arena. Rommet består av et rødt teppe, en liten grå sofa og en svart pult med en laptop. Bortsett fra en TV og en tatktikktavle, er veggene nakne. Guardiola vil så vidt ha spist siden han stod opp. De siste to-og-en-halv dagene har han analysert motstanderen. En prosess som har skjedd på dette kontoret, noen meter unna spillergarderoben, på kontoret i familiens leilighet midt i München, på kontoret ved Bayern Münchens treningsfelt i Säbener Strasse, sør for bysentrum, på klubbrestauranten hvor spillerne spiser etter kampene, i bilen når han kjører barna til skolen og i senga hjemme, hvor tanker ofte kommer i veien for søvn.
Det finnes en stemme i hodet til Pep Guardiola som aldri tar pause. Intellektet hans er som en trommel hvor idéer kastes inn og spyttes ut 24 timer i døgnet, bevisst eller ubevisst. Når Guardiola forklarer noe, kan ordene fyke ut i hundre kilometer i timen, i alle retninger, mens han fekter med armene. Om han har tapt en kamp, sviver det i hodet resten av kvelden. Om han har vunnet, varer gleden i fem minutter. Guardiola brenner av enorme mengder energi i jakten på perfeksjon, ingenting er noen gang godt nok. Om Bayern har vunnet 5-0, kan han si seg fornøyd på pressekonferansen, for så å riste på hodet i etterkant. «Her finnes det mye å rette på.»
I Bayern refererer Manuel Estiarte til noe som heter «32-minutters loven». Estiarte er en gammel stjerne i vannpolo som har vært Guardiolas høyre hånd siden tiden i Barcelona. Loven går ut på at Guardiola aldri kan distraheres fra fotball i mer enn 32 minutter. Estiarte forklarer konseptet i boken Pep Confidential, som er skrevet av Martí Perarnau, en tidligere høydehopper fra Catalonia som kjenner Guardiola, og som fikk full tilgang bak kulissene under debutsesongen i Bayern. Verket gir et fascinerende innblikk i Guardiolas verden, hans arbeidsmetoder, treninger og tankegang.
«Du kan invitere ham til et måltid på restaurant, i håp om at han vil legge bort fotballen litt, men 32 minutter senere kan du se at tankene hans allerede begynner å sveve», sier Estiarte til Perarnau om Guardiola.
«Han begynner å stirre opp mot taket, og selv om han nikker som om han lytter til det du sier, ser han ikke på deg. I stedet tenker han sannsynligvis på motstanderens venstreback, markeringssystemet for midtbanespillerne, hvor mye vingene kan støtte spissene… Fyren klarer såvidt en halvtime før han returnerer til kontemplativ modus.»
Tyven, tyven
Guardiola beskrives ofte som en innovatør, men selv tilbakeviser han ofte dette og sier han kun stjeler fra andre. Dette er sant fra et konseptuelt standpunkt. De fleste idéer er konstruktive kombinasjoner av eksisterende prinsipper. Guardiolas styrke er at han henter informasjon fra en rekke ulike kilder og absorberer kunnskap som en svamp. De to viktigste inspirasjonskildene er Johan Cruyff og Juanma Lillo, men Guardiola låner også fra César Luis Menotti og Marcelo Bielsa, og fra Arrigo Sacchi og Fabio Capello. Filosofien hans er et produkt av idéer hentet fra hele spekteret av fotballens ideologier.
Inspirasjon hentes også fra andre steder. I løpet av sabbatsåret fra treneryrket, i New York i 2012, gikk han på forelesninger ved Columbia University om fag som innovasjon og økonomi. Han ønsket å lære mer om kommunikasjon, om metoder som kan brukes til å forklare idéer til spillere på en effektiv måte. Sjakk fascinerer ham. Ifølge Pep Confidential spiste han middag med Garry Kasparov og diskuterte Magnus Carlsens strategier. I Bayern er han besatt av tyske lags evne til å kontre kjapt, og noterer at de blir ekstra farlige når de legger igjen spillere på topp i forsvarsfasen. Dette får Guardiola til å tenke på basketball. Hvorfor legger ikke lag igjen én spiller fremme, og forsvarer seg med fire mot fem?
Det finnes stunder hvor Guardiola henter det geniale ut av løse luften. Konseptene som brukes i spillestilen kan generaliseres – høyt press, stort ballinnehav, varierte bevegelsesmønstre – men innenfor disse rammene kan det finnes detaljer som justeres fra kamp til kamp. Dette kommer an på motstanderens svakheter. I de 60 timene før avspark, vil Guardiola snu hver stein i jakten på vinnerformelen. Han vil låse seg inne på kontoret, sette på litt musikk, studere videoer, ta masse notater, og tenke. Tenke. Tenke.
Og så…
«Det er da det glimtet av inspirasjon kommer; det er øyeblikket som gir yrket mitt mening», sier Guardiola. «Akkurat det øyeblikket jeg vet, helt sikkert, at jeg har det. Jeg vet hvordan jeg skal vinne kampen. Det varer bare i ett minutt, kanskje 80 sekunder, men det er øyeblikket hvor jobben min virkelig gir mening for meg.»
Et av de best berømte eksemplene på dette kom kvelden før en kamp med Barcelona på Santiago Bernabéu, 2. mai 2009. Klokken 22 satt Guardiola fortsatt i dyp konsentrasjon på kontoret. Så kom idéen. Guardiola merket at Real Madrids midtbaneledd presset høyt, men at forsvaret hang igjen nær straffefeltet. Han ringte Lionel Messi.
«Leo, Leo – du må komme på kontoret med en gang!»
30 minutter senere banket 21-åringen på døren. Guardiola forklarte at neste dag, når han ga signal, skulle Messi og Samuel Eto’o bytte plasser slik at Messi ble en slags tilbaketrukken spiss; et trekk de hadde prøvd med stor suksess tidligere den sesongen, mot Sporting Gijón. Ingen andre fikk vite om planen før Guardiola fortalte det til Tito Vilanova på hotellet dagen etter, og, et par minutter før kampen, Xavi og Andrés Iniesta. Instruksen var å gi Messi ballen i mellomrommet. Barça vant 6-2.
Denne prosessen skjer i forkant av hver kamp. Når Guardiola har gått gjennom alt som kan gjennomgås, trekker han sine egne konklusjoner, setter spørsmålstegn ved dem, og går gjennom alt en gang til.
I Bayern holder Guardiola vanligvis tre møter før hver kamp. Hvert møte varer i 15 minutter. Det første, dagen før, handler om motstanderens angrepsspill, og detaljene som presenteres terpes i en treningsøkt like etter. Det andre kommer tidlig på kampdagen, og handler for det meste om dødballer. Før hjemmekamper driller de dette inn med en ny økt; før bortekamper studerer spillerne video. Det tredje gis på hotellet omtrent to timer før kamp. Her røper Guardiola lagoppstillingen og forklarer hvordan Bayern skal angripe.
Det sies ikke mye mer før avspark. Guardiola går bare inn i spillergarderoben i pausen, han insisterer på at dette skal være spillernes private område før og etter kamp. I stedet sitter han på det lille kontoret med det røde teppet frem til et par minutter før kampstart, med tusen tanker surrende rundt i hodet. Så går han ut.
Gjennombruddet
Josep Guardiola i Sala ble født 18. januar 1971 i Santpedor, en landsby midt i Catalonia med rundt 7000 innbyggere. Faren, Valentí, var murer. «Guardi» var spinkel, veloppdragen og skarp; allerede som syvåring begynte han å lære engelsk ved en katolsk skole. På gutterommet hang en plakat av Michel Platini. Guardiola begynte karrieren i Gimnàstic de Manresa, men da Valentí fylte ut en søknad om å delta i opptaket til Barcelona, og Guardiola ble tatt opp, var romansen i gang. Han dro til La Masia som 13-åring i 1984. Han var fortsatt spinkel og kunne verken skyte, drible eller heade, men han utmerket seg med pasninger og spilleforståelse. Dette skulle imponere Barcelonas fremtidige hovedtrener. I 1988 ansatte klubben Johan Cruyff.
Nederlenderens arbeid i Barcelona er velkjent. Med karisma og stahet, gjorde Cruyff fundamentale endringer i klubbens spillestil og tenkemåte. Cruyff, selv en tynn ballmagiker for Ajax og Barcelona, ga blaffen i fysiske krav og prioriterte heller spillere som var tekniske og smarte. Spillet ble bredere, mer åpent, mer ambisiøst, mer teknikk-basert. «Så lenge vi har ballen, kan ikke det andre laget score», var et av Cruyffs enkle, men legendariske ordtak. Til dette var Guardiola perfekt.
Cruyff så umiddelbart potensiale i den spinkle unggutten. Det sies at i nederlenderens første uke i klubben, dukket han opp på en juniorkamp uten forvarsel. Like før pause spurte han lagets trener om navnet til gutten på høyre midtbane. «Guardiola», var svaret. Cruyff ga da instrukser om å flytte spilleren inn som defensiv sentral midtbanespiller til andre omgang. Det ble selvsagt posisjonen Guardiola skulle bli så kjent for. Han gjorde sin offisielle debut i 1990, og ble fast inventar som defensiv playmaker i Cruyffs «dream team». Laget som vant fire strake ligatitler fra 1991 til 1994 og europacupen i 1992.
Det er verdt å bruke noen ord på hvor god Guardiola var. I dag gir et søk på YouTube en fest av innlegg, nydelige frispark og gjennombruddspasninger av alle typer. Det finnes korte stikkere, som Xavi; diagonale langpasninger, som Xabi Alonso; pasninger som bryter ledd, som Sergio Busquets; skrudde pasninger i bakrom, som Andrea Pirlo. Som defensiv playmaker hadde Guardiola alt. Spillestilen reflekteres fortsatt i måten han tenker på: det er ingen tilfeldighet at han har trent de tre førstnevnte og prøvd å kjøpe den siste.
Cruyff gikk etter hvert tom for idéer og ble sparket på tampen av 1995/96-sesongen. Erstatteren Sir Bobby Robson kunne ikke spansk, men han hadde med seg en viss oversetter fra Portugal. Laget vant tre troféer under Robson i en sesong hvor Ronaldo var ustoppelig. Men problemer i ligaen banet etterhvert vei for Louis van Gaal. Guardiola ble skadet etter trenerskiftet og gikk glipp av Spanias katastrofale VM i 1998 (de røyk ut i gruppespillet, bak Paraguay og Nigeria), men da han returnerte, vokste han enda mer som leder. Han var kaptein og, ifølge Van Gaal, oppførte seg allerede som en trener: strategier og formasjoner ble analysert, diskutert og kritisert.
Paul på tråden
Guardiola forlot Barcelona i 2001 som det største gjenværende symbolet på drømmelaget; en leder og klubblegende som hadde kommet gjennom akademiet og kapret seks ligatitler og en europacup. En rekke klubber var interesserte. Overgangene han ikke ønsket avslo han, mens de han ønsket kollapset. Da sommeren gikk mot slutten, skrev han under for Brescia i Italia. I oktober 2001 ble han tatt i en dopingtest og mistenkt for bruk av nandrolon. Han ble suspendert i fire måneder, men hevdet alltid sin uskyld og protesterte umiddelbart. Han ble frifunnet i 2007, da det ble konkludert at testene var upålitelige. Saken ble gjenåpnet i 2009, før den ble skrinlagt for godt samme år.
I 2002 fortsatte ferden til Roma, hvor Guardiola skulle lære av Capello. Men han spilte lite, og gikk tilbake til Brescia i 2003, før han til slutt pakket kofferten og dro til Dubai for å spille for Al-Ahli. Det kunne ha gått annerledes. Like før fikk han et tilbud fra Wigan Athletic, etter at manager Paul Jewell hadde fått nummeret hans fra en engelsk agent. Guardiola ringte tilbake 10 minutter senere, og begynte å snakke om Wigans pasningsstil, Jimmy Bullard og Graham Kavanagh. Tonen var positiv.
«Så fikk han dette eventyrlige tilbudet fra Qatar», sa Jewell. «Han kunne spilt for mektige Wigan, men endte heller opp med en lusen jobb i Barcelona.»
Siste kapittel ble skrevet i 2006, da Guardiola stakk til Mexico for å spille under kameraten Juanma Lillo i Dorados de Sinaloa. I november samme år, annonserte han at han hadde lagt opp.
Mot slutten av karrieren virket Guardiola til tider desillusjonert. I 2004 gjorde han et intervju med den italienske journalisten Gabriele Marcotti, hvor han påpekte at spillertyper som han selv ikke lenger ble brukt. Det var en tid hvor mye handlet om fysikk og tempo, hvor trenere kombinerte defensive ballvinnere med offensive playmakere. En storhetstid for Patrick Vieira, Edgar Davids og Claude Makélélé; Zinédine Zidane, Deco og Francesco Totti. Guardiola var fortsatt kun 33.
«Jeg ble fast på Barcelona da jeg var 20, fordi jeg hadde en trener, Johan Cruyff, som spilte på en spesiell måte og som trodde på meg, og fordi fotballen var annerledes på den tiden» sa han til Marcotti. «Hvis jeg var en 20-åring i Barcelona i dag, hadde jeg aldri klart meg som proff. I beste fall hadde jeg spilt i tredjedivisjon.»
«Jeg har ikke forandret meg. Ferdighetene mine har ikke forsvunnet. Det er bare det at fotballen nå er annerledes.»
Forberedelser
Guardiola visste at han ville bli trener lenge før skoene ble lagt på hylla. Allerede da han skrev under for Brescia i 2001, var det med en fremtidig trenerkarriere i tankene: han ønsket å studere defensive strategier på kloss hold, og visste at ingen mestret disse som italienerne. Det samme prinsippet gjaldt da han valgte å spille under Capello. I Mexico diskuterte han taktikker og fotballfilosofi til langt på natt med Lillo, som regnes som Guardiolas fremste mentor sammen med Cruyff. Men læremesteren har aldri nådde de samme høydene som sin elev. Karrieren til Lillo har på sitt beste svingt innom mellomstore klubber i Spania, og i 2010 fikk han sparken i Almería etter å ha tapt 8-0 på hjemmebane. Motstanderen var Guardiolas Barcelona.
Til tross for disse erfaringene, visste Guardiola også at han ennå ikke var moden nok. Forberedelsene fortsatte. Han fløy til Argentina for å møte César Luis Menotti, Ricardo La Volpe og Bielsa. Han diskuterte videre med Lillo. Noen måneder senere ble Guardiola tilbudt en direktørrolle i Barcelona. Han avslo. Ønsket var å trene, og han insisterte på å ta over B-laget, som nettopp hadde rykket ned til fjerdedivisjon (Tercera División). Han ble ansatt i juni 2007 – syv måneder etter at han hadde lagt opp – og gikk til verks med alle sine idéer og prinsipper. Assistenten ble Tito Vilanova, mens stallen inkluderte Busquets og Pedro. Sesongen endte med førsteplass og opprykk til Segunda División B.
I mellomtiden hadde førstelaget raknet under Frank Rijkaard. Etter en uholdbar tredjeplass i La Liga, hadde klubbdirektørene allerede begynte jakten på en ny trener. Kandidatlisten ble kortet ned til to navn: Guardiola og José Mourinho. Visepresident Marc Ingla og direktør Txiki Begiristain (som nå er i Manchester City) møtte Mourinho i Lisboa, hvor portugiseren leverte en glitrende presentasjon. Ankepunktene til Barcelona var Mourinhos konfronterende stil og effekten den kunne få på klubbens profil. Enkelte rådgivere var imot Mourinho, deriblant Cruyff, som ønsket Guardiola. I juni 2008 ble Guardiola ansatt som trener.
«Jeg gir dere mitt ord på at vi vil jobbe hardt», sa Guardiola under presentasjonen. «Jeg vet ikke om vi kommer til å vinne, men vi kommer aldri til å gi oss. Fest sikkerhetsbeltene, dere kommer til å nyte turen.»
Fotballfilosofien til Guardiola består av et par fundamentale konsepter. Hovedprinsippet er å dominere kampen ved hjelp av ballen. Strekk spillet så bredt som mulig, ha flere spillere rundt ballen enn motstanderen, press intensivt, stå høyt og aggressivt. Mye av dette kommer fra den argentinske skolen. Det høye presset og den modige forsvarslinjen er typisk Bielsa. Kunsten å spille seg ut bakfra ved hjelp av en defensiv midtbanespiller som senkes ned som en tredje midtstopper, og en teknisk keeper som fungerer som en ekstra støttespiller, har han hentet fra La Volpe. Den dominerende spillestilen skaper ofte situasjoner hvor motstanderen ligger tett samlet med lite rom mellom forsvar og midtbane. Så er spørsmålet: hvordan bryter man gjennom?
Tallet er 15
Som en defensiv playmaker som hadde spillet foran seg, tenkte Guardiola mye på dette. Han forklarer løsningen i Pep Confidential: Bruk to vinger som ligger bredt, og som kan gå i bakrom når muligheten byr seg, la resten av angriperne bevege seg i mellomrommet. Kunsten er å spille ballen til angriperne. «For å oppnå det, måtte jeg lede midtbanefemmeren på villspor – flytte den rundt, riste på den, introdusere forstyrrelser, narre den til å tenke at jeg kommer til å spille ballen bredt igjen og så – boom! – splitte dem med en stikker til en av spissene. Og det er det.»
Et nøkkelprinsipp er «oppbyggingen på 15 pasninger». Navnet refererer til trekkene laget gjør etter at ballen er vunnet. Formålet er ikke bare ballbesittelse, men å gi spillerne tid til å finne sine offensive posisjoner før de kan flytte seg fremover som en enhet. Mens laget finner denne strukturen, jager motstanderen ballen og mister dermed sin egen struktur. Dette oppnås gjennom hurtig pasningsspill. De fleste spillerne samles tett rundt ballen, mens et par strekker spillet. Om ballen skulle mistes, har hele laget flyttet seg opp og står godt rustet til å vinne den tilbake.
Guardiola forklarer:
«Hvis du mister ballen, vil spilleren som stjeler den sannsynligvis være alene og omringet av dine spillere, som vil ta ballen tilbake enkelt, eller i hvert fall gjøre at motstanderen ikke kan manøvrere kjapt. Det er disse 15 pasningene som hindrer motstanderen fra å fullføre noe som helst form for koordinert overgang [fra forsvar til angrep].»
Dette prinsippet skaper dermed et paradoks. Angrepsspillet handler om å stoppe kontringer før de får utviklet seg; som å kvele ild ved å kaste over et teppe. Dermed påvirker strukturen i angrepet lagets evne til å forsvare seg. På samme måte ønsker Guardiola at spillerne vet hva de skal gjøre med ballen før de vinner den.
«Du jobber mest med defensive strategier», sier forfatter Perarnau på et tidspunkt til Guardiola.
«Fordi det er fullstendig avgjørende hvis jeg ønsker å angripe mye. Defensiv organisasjon er hjørnesteinen i alt annet jeg ønsker å oppnå med fotballen min», svarer Guardiola.
Seks av seks
Starten til Guardiola var elendig, men sesongen tok seg fort opp. Den første kampen i La Liga var borte mot Numancia, hvor Barça stilte med følgende lag: Víctor Valdés; Dani Alves, Carles Puyol, Rafael Márquez, Éric Abidal; Xavi, Yaya Touré, Iniesta; Messi, Eto’o; Thierry Henry. De tapte 1-0. I neste kamp, hjemme mot Racing Santander, ble det 1-1. Barça vant så den tredje kampen 6-1 borte mot Sporting Gijón, knuste Real Madrid 6-2 i mai og vant til slutt La Liga. De slo Chelsea i semifinalen av Champions League og deretter Manchester United 2-0 i finalen, hvor Busquets spilte defensiv midtbane og Yaya Touré midtstopper. Athletic Club ble nedsablet i finalen av Copa del Rey. Tre troféer fant veien til Camp Nou.
I forkant av neste sesong returnerte Florentino Pérez til Real Madrid som president og hentet med seg Cristiano Ronaldo, Xabi Alonso, Karim Benzema og Kaká. Zlatan Ibrahimović kom til Barcelona, mens Eto’o dro til Inter. Guardiola startet sesongen med å slå ukrainske Sjakhtar Donetsk i den europeiske supercupen, og Athletic Club i den spanske supercupen, og avsluttet med en ny La Liga-tittel og rekordhøye 99 poeng. Men laget tapte 3-2 sammenlagt i semifinalen av Champions League mot Inter. Utbruddet til den islandske vulkanen Eyjafjallajökull som stengte deler av det europeiske luftrommet og tvang spillerne ut på en busstur til Milano på rundt 960 kilometer, samt en av fotballens beste defensive prestasjoner i nyere tid, i det siste oppgjøret på Camp Nou, gjorde at Mourinhos menn trakk det lengste strået.
Midt i samme sesong, i desember 2009, deltok Barcelona i VM for klubblag; en turnering som representerte sjansen til å vinne seks av seks troféer på ett kalenderår. I finalen mot argentinske Estudiantes de La Plata lå Barça under før Pedro utlignet like før slutt. I ekstraomgangene scoret Messi vinnermålet. Den sjette tittelen var et faktum. Ute på banen etter kampslutt, brast Guardiola sammen i gråt.
Filosofien til Guardiola virker enkel – korte pasninger, stor bevegelse – men funksjonene som underbygger systemene er av og til så kompliserte at spillerne trenger lang tid for å forstå og beherske dem. Guardiola har en timeplan for hvilke idéer som skal formidles når. De viktigste iverksettes først, mens andre låses bort og tas frem når tiden tillater det. På treningsfeltet er Guardiola som en lærer av et komplisert fag han selv har skapt, hvor pensumet må fordøyes over flere år.
Han tillater mindre taktisk frihet enn mange tror. Alt handler om nøye posisjonering: hvor spillerne skal stå med og uten ball, hvordan de beveger seg i forhold til hverandre. Dette krever disiplin. Det setter også store krav til spillere som kommer utenfra. Ibrahimović passet aldri inn, og selv Cesc Fàbregas slet med å tilpasse seg, da han var vant med en friere rolle i Arsenal. Alexis Sánchez ble en suksess, men uttrykte nylig hvor hardt han måtte jobbe for å vende seg til Guardiolas metoder.
Tidenes beste lag?
Barcelona hadde vunnet seks titler i 2009, men laget fortsatte likevel å forbedre seg. I 2010/11 ble alt bygget rundt Messi. Ibrahimović ble lånt ut til AC Milan, Henry dro til New York, David Villa kom inn, men ble satt på venstre kant. Yaya Touré ble solgt for å gi plass til Busquets, mens Javier Mascherano ble hentet fra Liverpool.
De neste 18 månedene representerte Guardiolas Barça på sitt beste. Vingene Pedro og Villa skapte en bedre dynamikk, presset var mer intensivt, bevegelsen større. Messi ble bedre og bedre. Trioen Busquets-Xavi-Iniesta tok pasningskarusellen til nye høyder. Backene Abidal og Dani Alves var bunnsolide, mens midtforsvaret bestod av Puyol, Piqué eller Mascherano. Nesten samtlige spillere var i sin beste alder.
Selve 4-3-3-systemet var genialt. Xavi kom dypt for å hente ballen og trakk dermed ut en midtbanespiller, slik at rom åpnet seg like bak. Her jobbet Messi. Iniesta vandret ut mot venstre kant, slik at Villa kunne trekke innover. Dani Alves skapte bredde langs høyre, slik at Messi hadde rom sentralt. Pedro truet bakrom, slik at motstanderens forsvarslinje ikke kunne settes for høyt og dermed kvele Messis kreativitet. Den taktiske balansen var nærmest perfekt.
I tillegg kunne Guardiola skape overtall i alle deler av banen. Busquets gikk ned som midtstopper i frispillingsfasen, slik at Barça hadde tre bak. Messi kom ned i midtbaneleddet, slik at laget hadde en diamant sentralt bestående av ham, Busquets, Xavi og Iniesta. På høyresiden dannet Alves sitt eget varemerke: et løp på utsiden av forsvaret når høyrekanten hadde trukket inn. Selv når Barça hadde flest menn i midten, spilte de praktisk talt med to høyrevinger. Det fantes alltid en «fri mann», som er så viktig å spille frem i Guardiolas spillestil. En forbauset Ray Wilkins oppsummerte det best da han skulle snakke om Chelseas møter med Barcelona i Champions League på britisk TV. «De angriper deg fra alle kanter», sa den tidligere assistenttreneren.
Sesongen ble dramatisk. Barcelona slo Mourinhos Real Madrid 5-0 hjemme, før lagene møttes igjen fire ganger mellom 16. april og 3. mai i 2011. Det begynte med 1-1 på Santiago Bernabéu i La Liga, før Real Madrid vant cupfinalen 1-0. Så kom første kamp i semifinalen i Champions League, hvor Messi scoret sitt solomål, Barça vant 2-0 i Madrid og Mourinho leverte sin utrolige pressekonferanse om UEFA, Barcelona og konspirasjonsteorier. Returkampen endte 1-1. Barça gikk videre til finalen, rundspilte Manchester United på Wembley og vant 3-1. Noen uker tidligere hadde de sikret sin tredje strake ligatittel.
Den nesten sesongen ble Guardiolas siste på Camp Nou. Et nytt basketak mot Real Madrid, i den spanske supercupen, endte med en sammenlagtseier på 5-4 hvor Mourinho stakk fingeren i øyet til Vilanova. Messi scoret utrolige 50 ligamål, og slo også Gerd Müllers rekord med 86 mål på ett kalenderår. Real Madrid vant serien med 100 poeng. Barça tapte også mot Chelsea i semifinalen av Champions League, og etter en seier i cupfinalen mot Athletic Club i mai, takket Guardiola for seg. Han var utslitt og utbrent: tom for idéer, vilje og energi. Han trengte en pause.
Det at Guardiola er så besatt av fotball tærer på psyken i lengden. I Barcelona bidro også andre faktorer til å slite ham ut. Guardiola var aldri komfortabel med konfrontasjonene Mourinho konstruerte, og på spørsmål om hans minner fra clásico-kampene, sier Guardiola at de fleste er negative. Han tar ting personlig. Mourinho er mer robust. Han er en mann med to masker, snill og sjarmerende privat, spydig og ofte direkte slem som trener. I sin første sesong uttalte Mourinho at det ikke fantes personlige problemer mellom han og Guardiola, men at alt som ville skje mellom klubbene kun ville handle om treneren til Real Madrid og treneren til Barcelona. Dette var aldri tilfellet for Guardiola.
Han ble et symbol og en representant for hele Catalonia, og måtte uttale seg om temaer som falt utenfor hans rolle som trener. Forholdet mellom Guardiola og Sandro Rosell, som erstattet Joan Laporta som president i 2010, var kjølig. Guardiola ble utslitt av klubbens entorno – begrepet som brukes om det politiske presset i Barça som dannes av media, direktører og folk i kulissene. Det hjalp ikke at spillerne ble vanskeligere å motivere, og at forholdet til enkelte i spillertroppen ble mer anspent. Han forlot klubben i tide, med 14 av 19 titler og et seierssnitt på litt over 72%.
Den umulige oppgaven
Guardiola reiste med familien til New York hvor han koblet av ved å studere andre ting. Interesserte klubber inkluderte Chelsea, Manchester City, Milan og Bayern München. Tyskerne hadde allerede sendt ut et lite team for å se Guardiolas siste kamp som Barcelona-trener. Bayern var ikke lenger overlegne i Bundesliga. Borussia Dortmund hadde nettopp vunnet sin andre strake Bundesliga-tittel og knust dem i finalen av DFP-Pokal (den tyske cupen), mens Chelsea hadde slått dem i Champions League-finalen på Allianz Arena. Andreplass i alt.
Likevel fortsatte Bayern med Jupp Heynckes. Samtidig gikk klubben til verks med å finne erstatteren. Guardiola har alltid hatt en dyp beundring for Europas legendariske klubber og spillere. I oktober skal Guardiola ha bestemt seg for Bayern, og 16. januar 2013 annonserte klubben at Guardiola hadde skrevet under.
Utfordringen ble spesiell. Fem måneder senere hadde Bayern vunnet Bundesliga, DFP-Pokal og Champions League. De hadde slått en rekke rekorder i løpet av det som virket som den perfekte sesong av det perfekte lag. Nå skulle Guardiolas forbedre dem. De hadde allerede kjøpt Mario Götze fra Dortmund og skulle senere hente Thiago Alcântara fra Barça. Spørsmålene rundt Guardiola var mange. Hvordan ville han spille? Kom han til å kopiere Barcelona-systemet? Kunne han lykkes utenfor Barça? Ville det virkelig være mulig å forbedre dette laget?
Hovedmotivasjonen til Guardiola var å skape et nytt lag som kan dominere like mye som Barcelona hadde gjort. Han ønsket ikke å kopiere systemet og mente det var umulig uansett, fordi stallene var så ulike. Målet var å skape den samme suksessen med andre spillere, i et annet land, på en annen måte. Det kunne ikke bare være et godt lag. Det måtte være hans lag.
Rollen til Guardiola skulle også bli annerledes. I Barcelona hadde han påtatt seg ansvar som burde blitt gitt til presidenter, direktører, og til og med reiseledere. Bayern München var en mønsterklubb til sammenligning. Her var alt organisert til perfeksjon.
Pressekonferansene var planlagt ned til hver minste detalj, overganger og lønninger ble håndtert av styret. Strukturen var bunnsolid og optimal. Alt Guardiola skulle konsentrere seg om var å trene laget.
Da han begynte arbeidet i Säbener Strasse, insisterte han på at treningene skulle være lukket. Dette handlet ikke bare om å skjule det Bayern terpet fra kamp til kamp. Over flere uker, øvde Guardiola inn en rekke taktiske trekk og funksjoner som kunne brukes i spesifikke kampsituasjoner. For eksempel høyt press. I sin første sesong visste Guardiola at de kun ville møte et par lag som spiller seg ut bakfra selv under høyt press. Resten ville slå langt. Likevel jobbet han med å perfeksjonere høyt press i pre-season, slik at systemet ville fungere når – og om – de trengte det.
Dette skjer også med andre situasjonsbestemte funksjoner. Så når Guardiola aktiverer et system midt i en kamp, behersker spillerne rollene umiddelbart. Slik har han noe for enhver situasjon. Om Guardiola hadde vært golfspiller, hadde han tatt med seg 50 ulike køller ut på gresset.
Før sesongen dro Bayern på pre-season i Trentino, nord i Italia. Der forklarte Guardiola at han ikke ønsket lange sprinter fra angriperne når de presset. De skulle maks vare i fire sekunder – med full intensitet. Hensikten var at hele laget presset i fire sekunder, og det var det. Guardiola legger stor vekt på intensitet, både på trening og kamp. Om laget har tapt 3-0 er han ikke nødvendigvis besatt av taktiske spørsmål; det kan rett og slett ha handlet om innsats. Han bryr seg heller ikke om statistikker, som ballinnehav og antall touch innenfor motstanderens tredjedel.
«Vi jobber med intensitet og presisjon… Vi er rettet mot en spesifikk spillestil, og må derfor jobbe ekstremt hardt for å perfeksjonere hvert eneste trekk.»
Om det var utfordrende for Guardiola å formidle all informasjonen i Barcelona, var det enda vanskeligere i Bayern. Trenerstaben lignet Guardiolas filosofi med et nytt språk spillerne måtte lære. Enkelte absorberte teorien raskere enn andre. Philipp Lahm skjønte alt Guardiola sa umiddelbart, selv om forklaringene ofte var kompliserte. Det samme gjaldt ikke Franck Ribéry, en mer instinktiv spiller, som måtte få det meste inn med teskje.
mellom motstanderens lagdeler.
Planet Pep
I forkant av sesongen konstruerte Guardiola laget rundt Ribéry og Robben. I Barcelona var det Messi som skapte kaos gjennom midten, her, sa Guardiola, var det vingene langs kantene. To hovedprinsipper var: skap overtall sentralt i banen, og sett vingene opp én mot én. For å øke vingenes innflytelse, flyttet Guardiola forsvarslinjen oppover slik at Bayern alltid lå på motstanderens halvdel. Slik kunne Ribéry og Robben operere i banens farligste område uten å gjøre dype returløp. Om ballen ble tapt, stod laget høyt nok til å vinne den tilbake kjapt.
Bayern begynte med et 4-2-tap i supercupen mot Dortmund. I Bundesliga var resultatene gode til tross for ustøe prestasjoner. Guardiola var bekymret. Stadige skader ødela sjansen til å samkjøre lagdeler samt trekk og systemer. Han følte at spillerne ikke skjønte instruksene. De hadde mye igjen å lære.
Et viktig øyeblikk fant sted mot Mourinhos Chelsea i den europeiske supercupen, som Bayern vant på straffer. I løpet av kampen fikk Guardiola tips fra trenerbenken om å bytte posisjonene til Lahm og Toni Kroos, slik at Kroos spilte sentralt og Lahm i ankerrollen. Lahm hadde blitt brukt som midtbane i pre-season, men ikke så dypt. Inne i Guardiolas hode skjedde det et klikk:
«Om vi vinner noe som helst denne sesongen, så vil det skje på grunn av avgjørelsen om å flytte Lahm.»
Hjørnesteinen i Guardiolas treningsmetodikk er rondo-øvelsen. Du har sikkert sett den. Seks spillere står i ring og sentrer på ett touch mens to jager etter ballen i midten. På treningsfeltet er dette det nærmeste man kommer hemmeligheten til Guardiolas suksess. Øvelsen repeterer det som gjør lagene hans suverene på banen: konsentrert pasningsspill, orientering før mottakelse av ball, kjappe vekslinger, intensivt press. Det er slik de 15 pasningene gjennomføres. På én måte ble øvelsen et slags symbol på spillernes læringsprosess. Den første gangen var utførelsen elendig, og Guardiola ble dypt bekymret. Etterhvert øvde spillerne mer og mer – ikke en treningsøkt fant sted uten rondo – og nivået steg betraktelig. Til slutt satt det så bra at øvelsen nærmest var ugjenkjennelig fra første gang.
Perarnaus bok beskriver flere andre øvelser. Disse terper lynrask ballsirkulasjon og knallhardt press. Guardiola er spesielt opptatt av at spillerne må tenke gjennom sitt neste trekk etter å ha levert en pasning. Gå igjen, gå igjen. Tenk flere steg i forkant. Et eksempel er en øvelse innenfor 20×12 meter med to lag med syv spillere hver, og fem jokere som støtter laget som har ballen. Det gjelder å holde ballen i laget. Alle spillerne har ett touch, utenom lagets ballfordelere – som i Guardiolas første sesong var Thiago, Kroos, Lahm og Bastian Schweinsteiger. Disse fikk bruke to.
Senere i sesongen spilte Bayern en bortekamp mot City i gruppespillet i Champions League. I 80 minutter leverte de den fotballen Guardiola hadde drømt om. City brukte mesteparten av kvelden på å jage etter ballen, mens Bayern vekslet posisjoner og trillet pasninger i sirkler og triangler rundt hjemmelagets fortvilte spillere. Det var kattens lek med musen; en vanvittig oppvisning. Til og med Guardiola var fornøyd.
Ifølge Perarnau er Guardiola på sitt mest animerte like etter kamper. På Allianz Arena, når han er ferdig med pressen, går han opp til restauranten hvor Bayerns spillere og stab spiser etterpå, skjærer av litt parmesanost og begynner å rable om kampen. De neste 30 minuttene er han ustoppelig.
«Så du hva Rafinha gjorde i det 18. minutt? Han bevegde seg to meter innover og stengte av området hvor de stod i kø for å angripe oss.»
Noen ganger sporer han helt av. Fra diskusjoner om relevante kampsituasjoner, kan han plutselig gyve løse på detaljerte analyser av spillesystemer i andre ligaer. Dette til tross for at disse tilhører lag som Bayern sannsynligvis aldri vil møte.
Bayern slet med flere skader mot slutten av kalenderåret, men vinterpausen og et treningsopphold i Qatar ga laget nye krefter. Utover mot januar og februar var de utilnærmelige. Spillerne forstod mer og mer av Guardiolas visjon, mens Guardiola forstod mer og mer av tysk fotballkultur. Bundesliga-tittelen ble sikret i mars.
Så ble feiltrinnet begått. Fokuset ble rettet mot Champions League og Guardiola begynte å hvile førstelagsspillere. Laget begynte å lekke mål og tape kamper i Bundesliga. Intensiteten Guardiola hadde krevd siden pre-season forsvant. Treneren selv innså dette før oppgjøret i semifinalen mot Real Madrid, men Bayern tapte likevel den første kampen 1-0 på Santiago Bernabéu. Ifølge Perarnau bestemte Guardiola seg like etterpå for å bruke 3-4-3 i returoppgjøret. Journalisten hevder han overhørte det han sa: «Ikke la meg ombestemme meg». På flyet hjem gjorde Guardiola nettopp dette og resultatet ble en direkte 4-2-4. Real Madrid vant kampen 4-0.
Perarnau skriver at Guardiola la skylden ved valget av formasjon og spillestil. Og dermed også seg selv. Guardiola kalte det hans største tabbe som trener og følte han hadde sveket sine egne prinsipper: 3-4-3 hadde vært hans første instinkt. I pressen tolket enkelte resultatet som slutten på «tiki-taka». For Guardiola gjorde kampen ham enda mer overbevist om sine egne prinsipper.
(Det bør nevnes at Guardiola hater begrepet tiki-taka, fordi det omtaler ballbesittelse som et mål i seg selv. Filosofien til Guardiola handler om å bruke ballen konstruktiv og aggressivt; spesielt midtstopperne oppfordres til å være dristige og føre ballen gjennom ledd, slik at motstanderen må ofre en mann i presset. Slik skapes overtall, og ubalanse i det andre laget.)
Sesongen ble rundet av med seier mot Dortmund i cupen. Den taktiske utviklingen under Guardiola var nå åpenbar. Laget hadde en annen finesse enn under Heynckes; de kunne flytte seg høyere opp, bytte mellom flere formasjoner og aktivere flere ulike strategiske funksjoner. Om tapet mot Real Madrid gjorde det vanskelig å hevde at Bayern hadde blitt forbedret, så hadde de i hvert fall blitt mer fleksible.
Denne sesongen tapte Bayern supercupen mot Dortmund nok en gang, men laget vil sannsynligvis vinne Bundesliga for tredje år på rad. De har en god luke ned til andreplass og kjøpene av Alonso, Robert Lewandowski og Mehdi Benatia har styrket stallen. Taktisk sett begynte sesongoppkjøringen med en 3-4-3-formasjon, men så kom en langtidsskade på Javi Martínez, mannen som skulle bekle den sentrale midtstopperrollen. Guardiola introduserte aldri et spesifikt system som erstatning for denne planen. I stedet har idéene hans blitt mer radikale og uforutsigbare enn noen gang.
Det å tolke Bayern det siste halvåret har til tider vært som å studere gresk. Med hensyn til innovasjon lever Guardiola fortsatt på sin egen planet. Laget kan variere mellom tre og fire bak flere ganger underveis i kamper; Robben og Ribéry har på ett tidspunkt spilt som sentrale midtbanespillere som løper ut på kant når Bayern har ballen; venstrebacken David Alaba har til tider spilt som en slags venstre midtstopper som galopperer frem som offensiv midtbane. Variasjonen er enorm. Det å forklare Guardiolas tankegang gjennom tall og oppstillinger kan virke håpløst. Statistikksiden WhoScored.com registrerte ni forskjellige formasjoner hos Bayern i ligasesongens første halvdel: 4-3-3, 4-1-2-1-2, 4-1-4-1, 3-5-2, 4-2-3-1, 4-2-2-2, 4-1-3-2, 3-4-1-2 og 3-4-3. De har spilt 17 kamper.
Resultatene har vært suverene. Da Bundesliga tok vinterpause, hadde Bayern vunnet 14 oppgjør, spilt uavgjort i tre, tapt null og sluppet inn fire mål. Men samtidig vet alle rundt klubben at ligamesterskapet anses som en selvfølge. Hovedfokuset er Champions League.
Guardiolas kontrakt løper ut sommeren 2016. Spørsmålet er hvor mange sesonger han vil gi seg selv til å vinne troféet. Dette påvirkes delvis av hvor lenge både han og stallen vil kunne opprettholde denne intensiteten. Ingen kan spå fremtiden, men et minneverdig sitat fra Guardiolas tid i Barcelona står frem som en potensiell pekepinn: «Den dagen jeg ser gløden gå ut av spillernes øyne, vet jeg at tiden er inne for å dra.»
