Ti for Totti

Når Francesco Totti en dag abdiserer som kongen av Roma, sier vi samtidig farvel til en av de største klubbspillerne fotballverden har sett.

Tekst Thomas Høy

Enslig svale gjør ingen sommer, sies det, men Francesco Totti har i alle fall prøvd. For når Roma-kapteinen omsider bestemmer seg for å legge inn årene, et kvart århundre etter debuten, må han konstatere at mye av tiden ble brukt til å fargelegge et blekt Roma. Et hælspark gjennom forsvaret, en lobb over keeper, en hodeløs grisetakling. Ofte har dette vært beholdningen for et romersk publikum som bare unntaksvis har hatt et lag helt i toppen av italiensk fotball. Ofte har det også vært nok til å blidgjøre dem.
Ved enden av reisen vil det sannsynligvis også være dette – en urokkelig lojalitet til Roma – han huskes best for. Historien om den geniale tieren kunne imidlertid vært en helt annen. Som 20-åring var han svært nær ved å bli presset ut av klubben. Noen år senere lå Real Madrid langflate for å sikre seg Roma-kapteinen. Heldigvis for Roma ble det aldri slik. I 2005 signerte han i stedet ny langtidskontrakt under parolen «det er bedre å vinne én tittel her enn ti et annet sted».
Francesco Totti er historien om en gutt som var for sjenert til å snakke, men som våknet til liv da han fikk spille fotball. Det er historien om en gutt som drømte om å spille for favorittklubben, men til slutt endte opp med å nærmest være den. Francesco Totti er historien om spytting, brutale nedsparkinger og fargerike tirader. Det er historien om Romas tredje ligatittel i historien. Men ikke minst er det historien om en mann som aldri sluttet å fornye seg. I en alder av 40 år er han fortsatt mannen Roma ser til når alt annet er mørkt.

Den lille prinsen
Den italienske hovedstaden er proppfull av kulturskatter, men innbyggerne i Porta Metronia vil trolig hevde at de har skapt den største av dem alle. For en besøkende er det i alle fall ikke vanskelig å se at det var her Francesco Totti vokste opp, i Via Vetulonia nummer 18. Fasaden til skolen Pascoli er utsmykket med et svært maleri av Romas nummer 10. Pizzeria Core de Roma, på sin side, handler mer om Totti enn om pizza. I denne bydelen har også de fleste innbyggerne en Totti-historie å dele, enten den er selvopplevd eller nedarvet. De fleste av historiene handler om kontraster.
«Jeg var ekstremt sjenert», har Totti selv sagt om barndommen. «Det var vanskelig for meg å få kontakt med barn på min egen alder.» Den samme historien har blitt fortalt av de som kjente unge Totti. På skolen svarte han ofte ikke da læreren stilte ham spørsmål, selv om han visste svaret. Blant venner snakket han så sjeldent at stemmen hans nesten ble vanskelig å huske. Med ball i beina handler imidlertid alle historiene om et lyslugget supertalent som skapte «feige lag» overalt i den sør-romerske bydelen.
«Jeg trente og spilte mot imaginære mål. Garasjedører, skygger eller trær. Det føltes som en gave fra oven de gangene jeg fant et mål uten nett med en mur bak. Da kunne jeg skyte mot mål og få ballen tilbake på direkten», sa Totti om oppveksten i Porta Metronia, som altså ikke hadde flust av fotballbaner barna kunne bruke. Men det var altså i disse omgivelsene at Francesco Totti, som åpenbart var utstyrt med en eksepsjonell forståelse for fotballens vinkler og avstander, la grunnlaget for å bli en av tidenes italienske fotballspillere. Det var også her talentet først ble oppdaget – men ikke av AS Roma. Lysluggen var 13 år da stormakten AC Milan banket på døren i Via Vetulonia. «Jeg beklager, men nei», skal mor Fiorella ha svart da delegasjonen fra Milano la frem tilbudet. Mer dramatisk var det at Lazio samtidig hadde blitt lovet en overgang av Lodigiani, sønnens daværende klubb. Dette tilbudet skal, av naturlige årsaker, ha vært lettere å avslå. I den italienske hovedstaden har det tradisjonelt vært slik at Roma står sterkest i sentrumsområdene, mens Lazio har bredere støtte i utkanten av byen. Sentrumsfamilien Totti, med flere generasjoner av Roma-supportere, var i så måte intet unntak.
Roma har – tross alle sine mangler – hatt en bemerkelsesverdig evne til å fostre opp kapteiner som elskes av fansen. Kapteiner som alle barn drømmer om å være. Agostino Di Bartolomei var en slik kaptein. Den stille kapteinen, som han ble kalt, ledet laget til sin andre Scudetto i 1983, men det var ikke først og fremst derfor supporterne elsket ham. Tvert imot var det hans varme og sympatiske personlighet som gjorde ham til datidens mest populære Roma-spiller. Sorgen var derfor dyp da den tidligere kapteinen, på dagen ti år etter Romas finaletap mot Liverpool i Serievinnercupen, tok sitt eget liv med et pistolskudd i hjertet. På dette tidspunktet hadde samtidig Roma for lengst fostret opp en ny stor kaptein. Giuseppe Giannini, mannen som gjorde at byens gulrøde barn fremfor alt drømte om å bli Roma-spillere. Francesco Totti, som hadde tapetsert rommet med bilder av «Il Principe», var et av disse barna. Det var Gildo Giannini, Giuseppes far, som hentet Totti til Roma, og det var Giuseppe Giannini selv som ble Tottis mentor da stortalentet rykket opp fra juniorlaget. Deretter gikk det fort for Totti, som plutselig reiste rundt med Roma og sågar delte rom med sitt store idol. «Jeg kunne ikke tro det. Jeg klarte ikke å si et ord til ham, og jeg klarte heller ikke å sove», sa Totti om idolet han senere skulle vokse forbi.

Francesco var 15 år da han trente med A-laget for første gang. «Jeg trengte bare ett sekund for å se at han var fra en annen planet», sa nylig Giuseppe Giannini om sin arvtaker.
Francesco var 15 år da han trente med A-laget for første gang. «Jeg trengte bare ett sekund for å se at han var fra en annen planet», sa nylig Giuseppe Giannini om sin arvtaker.

Regina Coeli
Francesco Totti var 16 år da Vujadin Boškov slapp ham innpå i bortekampen mot Brescia. Selv om det allerede da, 28. mars 1993, var knyttet nokså store forventninger til den unge og lovende angriperen, ville en neppe blitt tatt på alvor dersom spådommen for gutten var at han skulle bli tidenes største Roma-spiller. Ei heller ville man blitt tatt på alvor ved å spå at han fortsatt ville være aktiv i 2016, 23 år senere. Men slik gikk det.
Roma-kapteinen kommer aldri til å snakke ned egen betydning for Roma – han vet han er en enorm stjerne – men han vil heller aldri legge skjul på at tilfeldighetene var på hans side. I 2012 laget regissøren Paolo Gerimei «Zero a Zero», en dokumentar om tre store fotballtalenter. Marco Caterini, Daniele Rossi og Francesco Totti tilhørte samme årskull og hadde alle vært fremtredende talenter på aldersbestemt nivå, både for Roma og Italia. Keeperen Caterini ble foretrukket foran Gianluigi Buffon på u-landslaget, mens Daniele Rossi hadde imponert like mye som spissmakkeren Francesco Totti. Hvis navnene ikke ringer en bjelle, så er det fordi Caterini nå jobber som takstmann, mens Rossi tjener til livets opphold på en restaurant i Trastevere.
Man finner flere slike skjebner i Trastevere, en av Romas vakreste og mest autentiske bydeler. En bydel der Totti også spilte sin første organiserte fotball. Ved elvebredden ligger Regina Coeli, et katolsk kloster bygget i 1654, som siden 1881 har vært byens mest kjente fengsel. Høsten 2015, etter at Roma hadde slått Juventus, viste samtlige italienske sportsaviser en video fra utsiden av fengselet. Innholdet? Vill jubel bak murene da Roma scoret. Det er ikke vanskelig å forestille seg at Tottis tanker den kvelden gikk ti år tilbake i tid, til den gangen han selv var i fengselet. Ikke som innsatt, men som gjest. Som inspirasjon for de 900 menneskene som av ulike grunner hadde havnet på feil side av loven.
En av disse var Daniele Betti, som i fire år spilte sammen med Francesco Totti på Romas ungdomslag. Mens Totti hadde tatt nye steg og nærmet seg a-laget, hadde Betti mistet verdifull tid etter et beinbrudd. Karrieren var i praksis på hell allerede før den hadde startet, og mens Totti debuterte for Roma i Brescia våren 1993, skulle Daniele Betti i stedet bli arrestert samme sted senere det året. Anledningen var igjen Brescia-Roma, men Betti dro dit som Roma-ultra – ikke Roma-spiller. Betti ble dømt til fengsel for våpenbesittelse og vold mot en tjenestemann.
«Francesco, det er Daniele. Husker du meg?», skal Betti ha sagt den dagen Totti besøkte Regina Coeli-fengselet. Totti husket ham godt, svært godt. «Du var bare mer uheldig enn meg», svarte Roma-kapteinen, som fire år tidligere hadde ledet klubben til deres tredje Scudetto i historien. Etter hvert skal Betti ha spurt Totti om å signere drakten hans, noe Totti ikke ville gjøre. Han ønsket i stedet at Betti skulle signere en Roma-drakt for ham. Ifølge forfatteren Tonino Cagnucci, som omtaler historien i sin bok om Roma-legenden, var gesten todelt. På den ene siden følte superstjernen at Betti hadde fortjent mer, og at det bare var tilfeldigheter som gjorde at Betti ikke var i hans sko. På den andre siden ønsket Totti en påminnelse om hvor heldig han faktisk hadde vært.

17. juni 2001
Tilfeldighetene var også på Tottis side i årene som fulgte. Hans andre Roma-trener var riktignok Carletto Mazzone, en romer som forsto gullguttens behov og tankesett. Deretter fulgte imidlertid en trener som var svært nær ved å avslutte Tottis Roma-karriere før den virkelig hadde startet. Argentinske Carlos Bianchi ønsket å hente Jari Litmanen til klubben og følte at den 20 år gamle romeren mer enn noe annet var i veien for laget han ønsket å bygge. I begynnelsen av 1997 arrangerte Roma en vennskapsturnering med Borussia Dortmund og Ajax som gjester. På dette tidspunktet ventet alle at Litmanen skulle ende opp i Roma den kommende sommeren, og i så måte var det et stort poeng at han allerede nå gjestet Stadio Olimpico. Samtidig hadde Francesco Totti dagen i forveien faktisk signert en utlånskontrakt med Sampdoria – uten at omverdenen ennå hadde fått nyss i det.
Enten det var skjebne, guddommelig inngripen eller bare enorme tilfeldigheter, så leverte Totti den kvelden en praktfull forestilling. Med to mål bestemte president Franco Sensi seg for å stoppe overgangen. En måned senere var det i stedet Carlos Bianchi som måtte forlate klubben. «De romerske gudene gjorde opprør», har Totti selv uttalt om skjebnekvelden, for han mener selv at det neppe hadde blitt Roma igjen dersom overgangen gikk gjennom. Bianchis erstatter ble treneren som kanskje har betydd aller mest for Roma-legenden: Zdeněk Zeman. Det var i alle fall «Il Boemo» som stod bak tierens definitive gjennombrudd. I tsjekkerens ultraoffensive 4-3-3, ble Totti plassert bredt til venstre – med lisens til å skjære inn. Fra den posisjonen satte han først en klokkeren volley mot Bari, før han lot Buffon sprelle i luften etter en silkemyk lobb. Zeman rakk å gjøre 22 år gamle Totti til tidenes yngste Serie A-kaptein før Fabio Capello ble hentet inn for å ta det neste steget.
I sommer var det 15 år siden Roma vant Serie A for tredje og hittil siste gang. 15 år er lang tid i fotball – omtrent en hel karriere – og for Francesco Totti har disse årene representert et tilsynelatende evigvarende forsøk på å gjenskape 17. juni 2001. Den gangen hadde Roma, etter nest siste serierunde, spilt seg frem til matchball på hjemmebane. Siste hinder var Parma – et lag uten noe å spille for, men et mannskap godt nok til å lage problemer. Og mens seier ville være nok til å sikre tittelen, kunne uavgjort eller tap ha forferdelige konsekvenser for Roma. Lagene som kunne snyte Roma for tittelen het nemlig Juventus og Lazio – de to lagene Roma-supportere hater mer enn noe annet.
Det skulle ta 18 minutter før Roma fikk målet de trengte. En lang ball havnet på foten til Vincent Candela, som fant kapteinen like innenfor sekstenmeteren. Mens ballen trillet bort til Totti hadde han tid til å vurdere de ulike alternativene – bredside, to berøringer eller kraft. Totti valgte å blåse ballen i krysset, som om det var kraften i guttedrømmen, snarere enn talentet, som skulle sende ballen forbi Gianluigi Buffon. Ti sekunder senere befant Francesco Totti seg i en klynge av supportere, fotografer og funksjonærer under Curva Sud. «Det er det største øyeblikket i karrieren min», har VM-vinneren uttalt ved flere anledninger. «Det er derfor jeg sier at én tittel her betyr mer enn å vinne ti noe annet sted.» For etter klubbens tredje Scudetto tok én million mennesker til gatene for å feire – noen av dem slo leir utenfor huset til familien Totti.

«Totti, Totti, Totti, Totti og Totti», svarte Zeman på spørsmålet om hvem som var Italias fem beste fotballspillere. «Jeg er helt overbevist om at Totti er en av tidenes største fotballspillere», fortsatte han.
«Totti, Totti, Totti, Totti og Totti», svarte Zeman på spørsmålet om hvem som var Italias fem beste fotballspillere. «Jeg er helt overbevist om at Totti er en av tidenes største fotballspillere», fortsatte han.

Skandalene
17. juni 2001 markerer utvilsomt det sportslige høydepunktet i Francesco Tottis karriere, men på mange måter var det nesten bare grunnlaget for den kolossale statusen han senere skulle bygge opp. Den 15 år lange jakten på ny Scudetto har aldri produsert mer enn hederlige andreplasser, men i prosessen ble det nesten slik at Totti og klubben vokste sammen. En kan ikke lenger forstå Roma uten å forstå Totti, og man kan definitivt ikke forstå Totti uten å forstå Roma. Totti er Roma, og Roma er Totti. På godt og på vondt.
De gode sidene er åpenbare for alle som har sett Roma-kamper de siste to tiårene. På sitt beste var Romas nummer 10 flere klasser over resten av lagkameratene, både i kvalitet, aura og karisma. Således vil de fleste også være enige i at den geniale tieren hadde nivået inne for å kjempe om langt større ting enn det Roma til enhver tid gjorde. Alternativet var Real Madrid, som Totti alltid har vært fascinert av. I 2003 var han også nær ved å forlate klubben: «Real Madrid ville ha meg for enhver pris. Det var den eneste klubben jeg – riktignok med stor sorg i hjertet – kunne forlatt Roma for. Jeg vurderte det også sterkt, men heldigvis bidro venner, familie og min kone til at jeg ble i Roma. I mine øyne er Roma verdens vakreste by, men det er også fotball. Jeg har alltid vært supporter av denne klubben. Jeg hadde fargene både på barnerommet og i drømmene. Nå kan jeg se tilbake på å ha spilt i denne drakten, som den eneste, i 25 år. Jeg er også kaptein. Hva mer kan jeg be om her i livet?», sa Totti i forbindelse med sin 40-årsdag.
Mens hans status i Roma kontinuerlig har vokst de siste 20 årene, særlig på grunn av hans avgjørelse om å vie hele karrieren til klubben, vil det være direkte feil å si at hele reisen har vært en dans på roser. På 2000-tallet, i takt med en stjernestatus som begynte å spinne ut av kontroll, ble det tydelig at Roma-kapteinen kanskje ikke var skapt for det kolossale presset man hadde lagt på skuldrene hans. Kanskje er det heller ikke rart, ettersom den sjenerte guttens drøm om å spille for Roma hadde vokst til å bli uendelig mye mer enn bare det. To strake bein i ryggen til Carsten Ramelow, en rablende gal nedsparking av Mario Balotelli og en spyttklyse i ansiktet til Christian Poulsen. Disse sviende nederlagene hører like mye hjemme i historien om Totti som lobbene mot Lazio og Inter eller volleyen mot Sampdoria. Kombinert med en keitete og noe upolert fremtoning utenfor banen, ble Francesco Totti en mann italienerne enten elsket eller hatet. Ei heller i Roma har det alltid vært rosenrødt rundt «Il Capitano», som i begynnelsen av 2000-tallet fikk så mye makt at han kunne påvirke forholdene i og rundt klubben. Flørten med Real Madrid hadde oppstått da klubben ikke maktet å matche hans store forventninger på overgangsmarkedet. Totti klarte aldri å holde seg helt utenfor driften av klubben, og ved flere anledninger ringte han til aktuelle signeringer for å overtale dem til å velge Roma. Og selv om han vil benekte det så lenge han lever, er det heller ingen tvil om at han ved flere anledninger har gjort livet surt for klubbens trenere.
2016 har vært et år med uvanlig store utslag i begge ender av Totti-skalaen, slik det gjerne ofte blir når klubblegender nærmer seg enden av reisen. På den ene siden avsluttet «Il Capitano» forrige sesong uhørt sterkt med tre mål og to målgivende pasninger på 120 minutter, før han kom tilbake fra sommerferie med to mål og fire målgivende på 300 minutter. Samtidig brukte han imidlertid også all sin makt for å sikre at det faktisk var en plass til ham i klubben etter sommeren. Det kan naturligvis være vanskelig å forstå hvordan Roma i det hele tatt skulle kunne vurdere å presse Totti ut av klubben, særlig når han fortsatt er klubbens eneste merkevare internasjonalt. Samtidig har Roma nå havnet i det uunngåelige rotet som oppstår når en spiller vokser seg større enn selve klubben. For hva gjør man egentlig når klubbens suverent største stjerne ikke lenger kan være en fast brikke i laget?
Luciano Spalletti ble ansatt med det som tydeligvis var en uforbeholden rett til å plassere Totti på benken. Rundt klubben svirret det nemlig rykter om dårlig trente spillere, og på banen var det ikke vanskelig å se at balansen i laget til tider var fullstendig fraværende. Da ble det også vanskelig, om ikke umulig, å finne plass til en noe stasjonær Francesco Totti. En strammere struktur ga Roma gode resultater i begynnelsen av året, men så bestemte kapteinen seg for å gå til frontalangrep på treneren. «Forholdet til Spalletti er god morgen og god kveld. Jeg krever mer respekt for alt jeg har gjort for denne klubben», sa Totti i et intervju som etterlot liten tvil om at han gjerne ville spille mer. Spalletti hadde ikke annet valg enn å kaste Totti ut av troppen før hjemmekampen mot Palermo, og plutselig hadde Roma viklet seg inn i en ordentlig grisete konflikt med sin største spiller gjennom tidene. Som så ofte før var det Tottis ubestridte genialitet som skulle nøste opp i konflikten. Fra benken var det nemlig han som klarte å låse opp motstandernes forsvar. Da hjemmekampen mot Torino ble snudd fra 0-1 til 2-1 med to Totti-berøringer på ballen, så var det ikke lenger noe tvil. Totti fikk ny kontrakt, men han måtte også forholde seg til at rollen nå var en annen enn før.

Ettermælet
Etter 23 år som Roma-spiller, 18 av dem som kaptein, går Francesco Tottis karriere ubønnhørlig mot slutten. Trolig vil han bli husket best for en uvanlig sterk lojalitet til egen klubb – et ettermæle man har grunn til å være stolt av i moderne fotball. Samtidig er det vanskelig å forestille seg at ikke Totti føler han kanskje kunne blitt husket for mer. «I motsetning til meg klarte han å vinne Serie A og VM. Men hvis han i stedet hadde takket ja til Real Madrid den gangen, så hadde vi sittet her nå og snakket om en spiller på nivå med Cristiano Ronaldo og Zinedine Zidane. En romersk Ballon d’Or-grossist», sa Giuseppe Giannini nylig. Kanskje hadde han rett. Kanskje overdrev han litt. Uansett er det mer enn bare lojalitet å hente ut av Francesco Tottis lange og fantastiske karriere.
Jakten på en siste, stor triumf har blitt til en lang kamp for å holde seg aktuell og relevant akkurat lenge nok til at det skjer. I starten av karrieren lå Totti som regel ved siden av en typisk midtspiss. Noen år senere ble han dyttet ut på kanten. Da Roma vant sin tredje Scudetto i historien, var det med Totti som trequartista. Mest spektakulært var det likevel da han plutselig dukket opp som ren spiss i 2006, måneder etter å ha vunnet VM-gull med Italia. Den sesongen scoret han 26 mål og vant Gullstøvelen. Etter 23 år i Serie A, Champions League, EM og VM er det lett å se at han har vært på en lang reise gjennom ulike fotballkulturer og tidsepoker. Det overordnede konseptet har alltid vært det samme – å få ballen fortest mulig på mål eller til en godt plassert lagkamerat. Selve utformingen har derimot variert med årene. I 2012 beregnet La Gazzetta dello Sport at Totti hadde hatt 1000 hælklakker i Serie A, en statistikk som gjenspeiler at tieren ofte lå feilvendt høyt i banen for å flikke baller gjennom forsvarsrekken. I senere tid har Totti derimot falt langt dypere i banen for å låse opp forsvarene. Det har vist seg å være svært effektivt når Roma jakter mål mot lavtliggende motstandere.
Det er vanskelig å forestille seg hvor Roma ville vært i dag uten Francesco Totti. Det er enda vanskeligere å forestille seg hvordan Roma blir den dagen han legger kapteinsbindet fra seg. Da er det lettere å forestille seg hvor Francesco Totti ville vært uten sin lange karriere i Roma. Som Daniele Betti hadde han sannsynligvis fulgt laget som supporter, i Curva Sud der den hardeste kjernen står. I sin mest komplekse form har artisten Francesco Totti vært en kreativ kraft i absolutt ypperste verdensklasse. I sin enkleste form har han vært en supporter som var på banen i stedet for på tribunen. Hvis man noensinne skulle lure på hvorfor Roma-supporterne elsker Francesco Totti mer enn noen andre, så er det nettopp derfor.

Støtt uavhengig og kritisk fotballjournalistikk. Bli Josimar-abonnent i dag: KlIKK HER

Zeen is a next generation WordPress theme. It’s powerful, beautifully designed and comes with everything you need to engage your visitors and increase conversions.