Valencias Mestalla er kanskje ikke Spanias vakreste stadion. Den er heller ikke den mest moderne, og langt ifra den mest funksjonelle. Men én ting er sikkert: få steder i fotballens verden bærer på mer sjel.
Tekst og foto: Øyvind Colbjørnsen
Mestalla ligger ikke som en prangende koloss ute på et jorde, slik nye stadioner gjerne gjør. Nei, den gamle kjempen er klemt inn mellom brune boligblokker midt i hjertet av Spanias tredje største by – nesten som om byen selv har vokst rundt den. Du merker det ikke før du nesten snubler over den, men når du først står der, er den umulig å overse. Svart og oransje, bratt og massiv – et monument både i størrelse og betydning.
Siden 1923 har Mestalla vært Valencias hjemmebane, og i 2025 står den fortsatt som et symbol på byens identitet. Dette er ikke et stadion du må ta tre T-baner og gå i en time for å finne. Å kjøre bil dit er uansett fåfengt; parkeringsplasser finnes knapt. Her går du til kamp. Sammen med naboene dine. Dette er byens eget hjerte.
Men praktisk og moderne? Absolutt ikke. Mestalla er et gammelt hus, med riper, arr og historie i hvert eneste betongtrinn. Det er La Ligas eldste stadion som fortsatt er i bruk – en 102-åring som har fulgt med i tiden, men sjelden av egen vilje. Den har utvidet og forandret seg, med plass til opprinnelige 17 000 i begynnelsen til nesten 50 000 tilskuere i dag. Den har blitt bombet under borgerkrigen på 1930-tallet, oversvømt av Turia-elven i 1957, og stadig bygget om, lappet og justert.
Resultatet er et stadion som mest av alt minner om et legosett bygget med deler fra ulike epoker – noen store, noen små, noen som egentlig ikke passer sammen. Og likev...
Du må være abonnent for å lese saken
Allerede abonnent? Logg inn her
Josimar er helt avhengig av våre abonnenter for å fortelle historiene fra fotballen som betyr noe. Bli abonnent i dag!
