Elsket av Everton-supporterne, fryktet av bortelaget. Nå er Goodison Park historie som Premier League-stadion.
Tekst: Sam Kunti
Foto: Colin McPherson
Det var de siste minuttene av oppgjøret mellom Everton og West Ham. Etter 67 minutter hadde gjestene tatt ledelsen etter et mål av Tomáš Souček, og bortesupporterne gikk amok. Mars-solen badet Bullens Stand på Goodison Park med sine særegne paneler på kryss og tvers og ga det et skjær av gullbelagt glød. Men stemningen blant supporterne – Paul McParlan, familien Corbett, Rob Sawyer fra Evertons historielag, Sawyer Closs og noen nordmenn – var dyster. Everton hadde spilt elendig, det hadde knapt vært tendenser til spill som kan minne om Premier League-kvalitet.
Everton-supportere var godt vant til middelmådige prestasjoner, angst og nerver. De siste 20 årene har det vært lenge mellom høydepunktene. I den perioden har klubben hatt 17 forskjellige managere, kuttet båndene til den russiske oligarken Alisher Usmanov, stirret konkursspøkelsene i hvitøyet og blitt trukket poeng for brudd på Premier Leagues bærekrafts-regelverk. Til tider har har man kunnet ane fremgang og suksess, men langt oftere har man unngått nedrykk, litt på samme som en drita full mann har karret seg trygt hjem etter et sjøslag på den lokale puben. Sawyer Closs omtaler epoken som «undergangssyklusen».

Så, på overtid, slo Idrissa Gueye et innlegg fra høyre som fant Jake O’Brien, og en ire reddet Everton denne St. Patrick’s-he...