Hva gjør man når man blir snakket om, men ikke snakket med? Jo, man tar ordet selv, så klart. Bli med Josimar på et dykk ned i 90-tallets norske fotballfanziner – der supporterne ga seg selv en stemme.
Tekst: Erlend Ytre-Arne Vågane
«Det er på tide at også grisebønder får opp øynene for fanziner»
«Grisebønder ? Hvem ??? Den må du nok lenger ut på landet med, monkey-bastard»
Leserinnlegg fra VIF-supporter Henrik Flygind i andre nummer av The Red Army (1992) med svar fra redaksjonen
Norge er sjelden tidlig ute med oppblomstring av nye subkulturer, heller ikke innen fotball. Den organiserte tribunekulturen i Europa har røtter tilbake til 1950-tallets Balkan. 40 år seinere – omtrent samtidig som Eliteserien her hjemme profesjonaliseres – skjer det imidlertid nye saker og ting også rundt norske fotballbaner. Supportere begynner å samle seg for å synge på kamper, de begynner å organisere seg, og de begynner å skrive. Anseelsen er lav ute i offentligheten, og bildet av supporterne er farget av negative presseoppslag og av tribuneskandaler rundt engelske lag i tiårene før.
– Fotballfansen generelt var mer uglesett før enn nå, ja. Men husk at her hadde vi et nytt fenomen i Norge, nemlig syngende supportergjenger. Vi ble ikke alltid sett på med blide øyne. Så sent som i 1994 i Hamar ble rundt 100 av oss forsøkt fjernet av politi og vakter med den begrunnelsen at vi forstyrret naboene til Briskeby Stadion. At vi var småfrekk i stilen og gjerne gikk rundt med «Død over Fyllingen»-t-skjorter hjalp heller ikke på synet folk flest hadde av oss.
Dette sier Rune Landquist, Brann-supporter og mangeårig skribent for fanzinene The Red Army og Den 12. Mann. Og det nettopp fanzinene dette skal handle om – disse små, hjemmesnekrede trykksakene som vi alle (?) er så glad i. Fanzinene og deres betydning for oppbyggingen av en ny, norsk supporterkultur som har vært med oss siden. Her må jeg ile til og nevne at dette er skrevet av en Brann-supporter som selv har vært med å lage fanzinene Dø for Brann og En fot i virkeligheten. Jeg håper likevel du vil lese videre, selv om du skulle tilfeldigvis er ape, bøffel, tiger eller et annet underlig dyr som har fått sitt eget «berg» i den norske supporterfaunaen.
«For å starte med fanzina så rakk den med sine fire utgaver å bli skjelt ut av de fleste, politianmeldt av Mette Schiller, drapstruet av Bård Bjerkeland og bannlyst for salg på landets fotballbaner av Norges Fotballforbund.»
Strømmen Greyhounds om sin egen fanzine Grå Stær
De organiserte supporterne kom først i Bergen og Oslo, og ut fra disse miljøene dukket også de første fanzinene opp. Eller, det er ikke helt sant. Ved siden av VIF-fanzinen Apestreken (seinere Klansropet), var det sagnomsuste prosjektet En straffe og eit sjølmord fra Haugesund faktisk først ut i 1991. Først året etter kom Brann-fanzinen The Red Army ut, og dermed var krangelen mellom landets to største byer i gang. Og for å være ærlig, det er høyst usikkert om innholdet bidro til å bedre bildet av supporterne. Sett fra vest var VIF narkomane aper som aldri greide å ta avstand fra nynazister i egne rekker (som lenge til dels var sant), mens motsatt var bergenserne totalbønder som sang på engelsk (som også var sant i altfor lang tid).
– Det eksisterte allerede et hat mellom fansen til Brann og Vålerenga, ingen tvil. At dette ble forsterket via skriblerier i våre respektive fanziner er det heller ingen tvil om. Det ble umulig å frekventere samme steder og puber som VIF-fansen når vi var på tur til Oslo. Selv om en del av det vi skrev gjerne var lite gjennomtenkt, og at vi gjerne hadde en drøy ordbruk som ville vært smått flaut å lese i dag, så synes jeg, også sett i ettertid, at dette var en morsom greie, sier Landquist til Josimar, mange år etter.
Men fanzinene handler ikke i bunn og grunn om drittslenging. De handler om å gi stemme til en ny gruppe og om å bygge en ny kultur. Det er nok overflødig å minne Josimars opplyste lesere om at dette var før det herlige internettet ga mennesket muligheten til å konstant pumpe setninger rett ut til sine artsfrender, men vi gjør det likevel. Litt hjelp til å understreke poenget får vi fra landets kanskje største fanzinenerd og -samler, VIF-supporter Mikkel Kjelstrup.
– Apestreken ble solgt på hver hjemmekamp, og jeg hadde litt igjen av ukelønna, så da måtte det jo bare kjøpes. Man skal ikke lenger tilbake enn til den tiden at dette var den eneste infoen man fikk om neste match og hva som skjedde i klubben. Med fanzinene kunne man uttrykke seg om hva som var viktig og hva som ikke var bra. Klubbene begynte å ta supporterne mer på alvor, sier Kjelstrup.
Landquist i Bergen fremhever det samme.
– Det handlet vel mest om muligheten for å gjøre seg hørt. Få meningene og lidenskapen til klubben ned på trykk. Vi var flere i Branns supportermiljø som reiste på turer til England tidlig på 90-tallet. Dette var midt i en stor fanzineboom der borte, hvor nær sagt alle klubber i ligasystemet hadde minst en fanzine laget av fansen. At dette spredde seg også til fansgrupperinger i Norge var en naturlig utvikling, sier han.
«Trønderallergi: Denne allergitypen er mest utbredt i Oslo/Akershus og enkelte steder på Vestlandet. Mange har et sterkt ønske om at sykdommen skal spre seg ytterligere. Det er ekte fotball-fans som er mest utsatt for smitte, og symptomene er ganske klare.»
Legen informerer i Humbug & Kanari
Fanzinene – spesielt de tidlige – har et klart preg av å ville bygge en supporteridentitet. Det er «oss» mot «dem». Hvem er best, hvem er størst, hvilken supporterstil er kulest? Men de oser også av et ønske om å utvikle den nye kulturen, syngingen og mentaliteten til sine medsupportere. Rølpefyll og vold dømmes ut av supporterkulturen – her skal hver enkelt ofre alt for klubben! På tross av til dels hatefulle motsetninger, synes alle å være enig om noen grunnprinsipper: Rosenborg-supporterne er urharry, mainstreammedia er løgnaktige (låter det kjent?) og – ikke minst – sangene på tribunen synges for fort. Og fanzinene ble lest. De mest populære løssalgsfanzinene ble solgt i mellom 1000 og 1500 eksemplarer.
Fra den spede begynnelsen med et fåtall norske supporterpublikasjoner, vokste fanzinekulturen over hele landet. Klubber som Lillestrøm (Humbug & Kanari) og Strømsgodset (Blåmandag) fikk snart sine egne blader. Mer kuriøst var det at Strømmen tidlig fikk en fanzine: Grå stær, som til dags dato er den eneste norske fanzinen som har blitt politianmeldt. Utover 90-tallet fikk så godt som alle toppklubber (og altså Strømmen) supporterdrevne publikasjoner. Josimars opptelling viser at nesten 70 norske fotballfanziner er blitt laget fra 1991 til i dag.
Arild Myklebust er en evigvarende LSK-ildsjel, og en av initiativtakerne bak stiftelsen av både Kanarifansen og medlemsfanzinen Humbug & Kanari. Han forklarer hvilken stemning som rådet da de satte i gang med sitt nye blad.
– Det var jævlig viktig å ha en fanzine. Det var VM-feber i landet, det var gruppepress og en massesuggesjon etter å ha egen fanzine. Til og med lille Strømmen hadde Grå stær! Vi skulle være der, vi skulle nå ut til folk og skape stolthet. Fanzinene ga enormt viktig informasjon: Hvordan skal vi synge? Hvor tidlig skal vi komme på kamp? Hvordan skal vi reise til neste bortekamp?
Da fanzinen kom våren 1994, ble det en ny dynamikk på den norske scenen. Brann og LSK fant mye sammen i et felles hat mot VIF, mens Strømsgodset sympatiserte med sine storebrødre i hovedstaden. Skjønt Godset-bladet Blåmandag – da som nå – så klart var mest opptatt av sitt hat mot Mjøndalen. Første nummer av Humbug & Kanari fikk imidlertid en del kritikk for å være noe tørr, noe som ikke skulle vare for lenge.
– Til andre nummer bestemte vi oss for å dra litt på, så vi kom med noen insinuasjoner om Myggens utenomekteskaplige affærer. Det gjorde at vi rett og slett ble nektet å selge fanzinen på Åråsen. Noen år seinere dro vi en sammenligning mellom André Bergdølmo (som forlot LSK til fordel for Rosenborg på rimelig spektakulært vis, journ.anm.) og Idi Amin, da ble vi jammen utestengt igjen, ler Myklebust.
«Det å være fotball-supporter innebærer en rekke skuffelser og gleder, ‘gjennom kriser til sunnhet’ ville sannsynligvis salige Nietsche sagt, men han kunne sikkert stave navnet sitt riktig. Det kan ikke vi. Dessuten er han død. Det er ikke vi»
I Hallvards røde bart, nummer en, 1994
De største klubbene fikk samtidig flere fanziner, noe som førte til et større meningsmangfold. Spesielt i Bergen var ulikhetene tydelige på midten av 90-tallet mellom de ganske bråkete pionerene i Red Army, den halvintellektuelle I Hallvards røde bart (seinere Barten), den mer seriøse og informative medlemsfanzinen Den 12. Mann og det som kanskje er landets eneste kristne (!) fotballfanzine, Den andre siden.
I mangfoldet tok noen til orde for at det kanskje, muligens kunne være greie folk til og med i fiendens leir. Barten presenterte i sitt første nummer et fire sider langt intervju med Klanstalsmann Anders Krystad, noe som var mindre populært i redaksjonen til Red Army. Fanzinene ble ikke bare en måte å kommunisere med sine egne supportere, men også med andre klubbers fans.
– Fanzinene bevegde seg fra å være partiprogram og propaganda til at det faktisk var mulig å skrive positive ting om andre. Og hver gang vi lagde en ny fanzine, sendte vi over bunker til andre – til og med til VIF – for at de kunne hjelpe til med å selge, sier Arild Myklebust.
Fra vestsiden av fjellet fremhever Rune Landquist hvilken sosial betydning bladdugnaden hadde.
– Selv om skriveriene forsterket hatet mellom Brann og Vålerenga, hadde det gjerne motsatt effekt i andre klubber. Vi ble for eksempel gode venner med Lillestrøm-fansen – dette startet med fanzinene og kontakten vi fikk via disse.
Mange av fanzinene stilte også egne lag i supportercuper for hele landet, og Barten spilte egne vennskapskamper mot VIF-fanzinen Alle rettigheter. Parallelt med dette oppstod et samarbeid hvor Norge for en gangs skyld var et foregangsland. Supportere fra 12 klubber gikk sammen og stiftet Supporterunionen av ’94, forløperen til det som i dag er Norsk Supporterallianse. Til sammenligning ble ikke Svenska Fotbollssupporterunionen stiftet før i 2008. Supporterunionen tok fatt i felles saker som sikkerhet på stadion, bedre forhold for bortesupportere, billettfordeling og andre supporterpolitiske spørsmål. Dette ble naturlig nok også tematisert i fansens viktigste talerør.
– Fanzinene begynte også etter hvert å engasjere seg med meninger om utrygge tribuner for supportere, dårlig behandling fra politiet og stadionutbygginger, påpeker Myklebust.
På den ene siden utviklet fanzinene seg til å bli mer seriøse. De mente kritiske ting om egen klubb og egne supportere, og de engasjerte seg i store spørsmål som kampen mot rasisme. De skrev også om møter med internasjonal supporterkultur og strømninger i engelsk og skandinavisk fotball spesielt. På den andre siden ble de mer humoristiske og opptatt av å være lesverdige. Gjenlesing av gamle fanziner gir mer enn noe en drøss med deilige skråblikk på den aller mest absurde av alle tilværelser, nemlig å vie store deler av sitt liv til å følge et lag som for det aller meste ikke vinner noen ting som helst.
«For at vi i klanen skal ha noen innflytelse på klubbstyret, trenger vi at flere blar opp 450 kroner å melder seg inn i klubben. (penga går uansett til klubben) Da kan vi møte opp på generalforsamlinga å stemme inn de vi veit tenker på klubbens beste, og på folk som tenker på oss supportere.»
Om «Kroner og øre» i Klansropet nr 39, 1997
Fanzineentusiast Mikkel Kjelstrup legger på sin side vekt på hvilken betydning de dugnadsdrevne, gjør det selv-bladene har hatt for norsk kulturliv.
– Fanziner er viktig, det er der mannen eller dama i gaten kan skrive. Det er utrolig gøy, men også veldig slitsomt fra man starter til man står utenfor stadion og selger. Hjertet banker litt ekstra når du ser at 2-300 mennesker leser akkurat det du leser. Hvor mange har ikke startet sin skribentkarriere i en fanzine? spør Kjelstrup.
Men hvor ble det av fanzinene, spør vi. Du har vel allerede gjettet det. En del medlemsfanziner eksisterer fortsatt, og noen nye prosjekter har oppstått også i nyere tid. Men i all hovedsak døde fanzinekulturen ut i første halvdel av 2000-tallet, i Norge så vel som utenlands. Selv om internett har gjort publisering både enklere og billigere, virker det likevel som at den supporterdrevne artikkelproduksjonen går på et klart lavere gir nå sammenlignet med siste del av forrige årtusen.
Det er et paradoks. Samtidig har supporternes kommunikasjon seg imellom mest av alt beveget seg over til helt nye format. Supporternes røst kommer mest av alt til uttrykk gjennom innlegg på ulike nettfora, videoer på Youtube og – i seinere tid – podkaster. Men i likhet med de gamle fanzinene, trenger også nye medier tid til å modnes, påpeker Årets Brann-supporter 1995, Rune Landquist.
– Fanziner var noe helt nytt i fotballmiljøene – det som kom på trykk var sterkt preget av følelser og gjerne med en såpass drøy ordbruk at mange reagerte. At fanzinekulturen ble mer seriøs og gjennomtenkt med årene var vel en naturlig utvikling. Vi ser nok litt av det samme med dette nye fenomenet som har fått et spesielt fotfeste i England, Fan-TVs. Enkelte kanaler, Arsenal Fan TV for eksempel, bobler over av useriøse, sinte meldinger gjerne krydret med skriking og banning. Disse mest useriøse fan-TV-kanalene vil nok endre stil med tid og stunder.
Men som David Cowlishaw på fotballnettstedet The Set Pieces argumenterer for, er likevel de nevnte podkastene per i dag den fremste arvtakeren etter fanzinene. Podkastene gir vanlige supportere muligheten til å offentlig ytre sitt syn på fotballen og klubbene, uavhengig av mediene og klubbenes virkelighetsbeskrivelse. Podkastene er enkle og rimelig å lage, og de får sine dedikerte tilhengere, noe nettbloggere sliter med. Uansett åpnet fanzinene en Pandoras eske som ikke lar seg lukke, nemlig strømmen med rop fra bermen på tribunene.
Rune Landquists fanzinefavoritter:
Barten, Uten Mål og Mening og En Fot i Virkeligheten (Alle Brann) er vel dem jeg har likt best å lese. Det er kanskje farget av at jeg er Brann-supporter. Men det har vært mange fine bidrag til fanzinefloraen ellers i Norge også. Grå Stær (Strømmen), Hvor Er Kåre- Jahn (LSK) Ein Straffe og Et Sjølmord (Haugesund/Nøytral), Blåmandag (Godset), Asfaltbiten (RBK) og Blå makt (Molde) for å nevne noen.
Mikkel Kjelstrups fanzinefavoritter
Jeg skal lage en klassisk Topp ti liste, som man ofte gjorde for å fylle opp en fanzine: 1. Barten (Brann) 2. Alle Rettigheter (VIF) 3. Stadionhue (Fredrikstad) 4. Blåmandag (Godset) 5. Asfaltbiten (RBK) 6. Frekkaszinen (Stabæk) 7. 1899 (Viking) 8. Hvor er Kåre-Jahn (LSK) 9. Klansropet (VIF, i nyere tid) 10. Tomme Tribuner (Royal League-fanzine)
