Stillheten og støyen

På alle andre samfunnsområder er homofile en naturlig del av bildet. Men i herrefotballen er det ikke sånn. Hvordan havnet vi her?

Tekst: Anlov P. Mathiesen
Foto: Stig Buvarp og Anlov P. Mathiesen

Den greske filosofen Epikur sa at mennesket tror på myter, og at vi drives mer av frykt for det ukjente enn av fakta. Visse fakta kommer vi likevel ikke utenom. Én fra Tsjekkia og én fra Australia – det er hvor mange mannlige åpne homofile som spiller på øverste nivå.

I VM for kvinner i Australia og New Zealand 2023 deltok 96 åpent skeive spillere. Det tilsvarer 13 prosent av utøverne, som ifølge en global Ipsos-rapport fra 2023 stemmer med andelen i spillernes aldersgruppe i befolkningen generelt. Ifølge rapporten er fordelingen lik mellom kjønnene. Derfor er avviket i mennenes Qatar-VM i 2022 særlig oppsiktsvekkende. Ikke fordi det overrasker noen, men fordi det er så definitivt: 0.

Globale målinger er vanskelige, blant annet fordi homofili er straffbart i 64 land, altså blant en fjerdedel av verdens befolkning, inkludert Qatar og Saudi Arabia. Norske Lhbt+ var riktignok ikke en del av Ipsos-rapporten, men den siste oversikten fra Statistisk sentralbyrå over seksuell orientering ligger et par prosentpoeng under det globale snittet for fotball-aktive aldersgrupper. 8.5 prosent av befolkningen mellom 18 og 39 år definerer seg selv som såkalt ikke-heterofile. Som med 400 registrerte Eliteserie-spillere skulle tilsvarer 34 spillere. Sånn er det ikke. Som den skeive Brann-tilhengeren Gjert Moldestad pleier å si: «Det har stått frem flere prester enn fotballspillere.»

Det finnes tross alt to. Josh Cavallo i Australia og Jakub Jankto i Italia, pluss et knippe profesjonelle spillere på l...