Med videodømming forsøker fotballen å jage usikkerheten av banen og nærme seg den objektive sannheten. Men som i samfunnet ellers er det ikke sikkert at mer kunnskap gir bedre beslutninger.
Kronikk av Eirik Tranvåg og Knut Erik Emberland
Dette er en oppdatert versjon av en kronikk som sto på trykk i Morgenbladet i 2018.
Joachim Andersen skåret og Danmark jublet vilt da de tok ledelsen mot Tyskland i åttendelsfinalen i EM. Men den videoassisterte-dommeren (VAR) grep inn og informerte hoveddommer Michael Oliver om at Andersens lagkamerat Thomas Delaney hadde stortåen i offside rett før målet. Dermed ble målet annullert. I det påfølgende tyske angrepet er innlegget fra David Raum ingen trussel for Danmark, før dommeren igjen informeres av VAR – denne gangen om en hands på nettopp Joachim Andersen. Straffe til Tyskland, og Andersen går fra helt til syndebukk på få minutter, takket være VAR.
Er dette et fremskritt for fotballen? Blir fotballen bedre med VAR? Hva betyr bedre? Vi mener VAR er et uttrykk for en trend som man også finner i andre deler av samfunnet: Vår søken etter stadig mer eksakt kunnskap og troen på at dette skal løse problemene våre.
Mange har diskutert VAR de siste årene, med ulike innfallsvinkler. Vår tilnærming er vitenskapsteorien.
Postnormal vitenskap er en vitenskapsteoretisk tilnærming til sammensatte problemstillinger som er sentrale i samfunnet. Uttrykket «postnormal» kan virke forvirrende, og forveksles lett med begreper som «postfakta» og «postmoderne». Men postnormalitet er verken vitenskapsfornektelse eller relativisme. Det er heller et forsøk på å belyse vitenskapens begrensning ved at den alene ikke kan diktere beslutninger og ikke alene kan gi løsninger på komplekse samfunnsproblemer.
Sentralt står anerkjennelsen av usikkerheten som behefter også vitenskap og forskning. I et samfunn som har sterk tro på forskningsbaserte løsninger, forsøker man å redusere, eller aller helst eliminere, usikkerhet ved å bruke enda mer forskning og teknologi. I postnormal tradisjon anerkjenner man at usikkerhet heller må belyses enn å bekjempes. Mer teknologi og mer forskning vil i mange sammenhenger tåkelegge usikkerheten som eksisterer, og snarere bidra til å øke usikkerheten samlet sett.
I postnormal forstand henspiller det «normale» på normalvitenskapen innen et gjeldende paradigme, som Thomas Kuhn definerte det. Normalvitenskapen har gjennom vitenskapshistorien vist seg å være, og er fortsatt, svært godt egnet til å løse definerte og velavgrensede naturvitenskapelige problemer. For normalvitenskapen er målet mer kunnskap, og kvalitet måles ut fra grad av sikkerhet og nøyaktighet. I postnormal vitenskap er kvalitet selve målet, hvor kvalitet kjennetegnes ved robust kunnskap som lar seg utfordre og bidrar til bedre og mer bærekraftige beslutninger. En postnormal situasjon defineres ved at det hersker stor grad av usikkerhet rundt hva som er faktagrunnlaget, sterke interesser står på spill, aktører med ulike verdisyn er involvert, og beslutningen må tas raskt.
En kontroversiell dommeravgjørelse oppfyller alle punktene i det som definerer en postnormal situasjon: Usikkerheten om hva som er fakta, er stor, innsatsen er svært høy, de to lagene representerer motstridende verdier, og tiden er knapp – beslutningen må tas. I normalvitenskapelig ånd blir nå videodømming tatt i bruk i såkalte kampavgjørende situasjoner. En normalvitenskapelig tilnærming til en postnormal situasjon. Og som vi har sett er meningene mange og følelsene sterke. Selv etter utallige repriser blir ikke ekspertene enig: Skulle Tyskland hatt straffespark da skuddet til Jamal Musiala traff armen til Marc Cucurella? Var det feil å gi Harry Kane straffespark etter blokkeringsforsøket til Denzel Dumfries?
En begrenset bruk av videoteknologi kan finne sin plass i moderne fotball. I normalvitenskapelige spillsituasjoner, der man bestemmer om ballen er over mållinjen eller om det var riktig spiller som ble straffet, er teknologien utvilsomt godt egnet. Men i fotballens mange postnormale situasjoner, slik som ved tvilsomme straffesparkavgjørelser, hvor det er et betydelig element av tolkning og skjønn i vurderingen bak den endelige dommerbeslutningen, er det ikke sikkert at mer kunnskap gir bedre beslutninger. Heller enn å redusere usikkerheten kan det tenkes at videodømming snarere bidrar til å skjule den. Usikkerheten flyttes, noe som er problematisk.
Det er fortsatt hoveddommeren som bestemmer. I alle fall over situasjoner som han eller hun er klar over har funnet sted. Men hva med alle situasjonene som hoveddommeren ikke ser, og hvor videodommerne bestemmer seg for ikke å varsle hoveddommeren? Tidligere toppdommer Jonas Eriksson mente at Bukayo Saka handset to ganger rett før Dumfries lagde straffe mot Harry Kane.
Hvorfor varslet ikke videodommeren om den forseelsen? Var den ikke klar og åpenbar nok? Mente de to videoassisterte dommer-assistentene kanskje at Saka handset, men hoved-videoassistert-dommeren mente det ikke? For hvordan er beslutningsprosedyrene der inne i VAR-rommet? Krever en beslutning enighet fra alle tre dommerne? Krever det et simpelt flertall? I mange situasjoner vil andre enn hoveddommeren ende opp med å ta kampavgjørende beslutninger.
Som i andre kompliserte spørsmål i samfunnet forsøker også fotballen å redusere usikkerheten og ta bedre beslutninger ved hjelp av ny teknologi og mer avanserte metoder. Det mest iøynefallende eksempelet fra årets EM var mikrochipen inne i ballen, som ifølge Uefa kunne registrere opp til 500 bevegelser i sekundet (!). Dermed kunne teknologien uomtvistelig bevise at Löis Openda faktisk handset i oppbyggingen før Romelu Lukaku skåret – og dermed ble målet annullert. Hvorvidt en slik mikrochip-ball fører til bedre beslutninger, er likevel uklart. Teknologien kan gjøre det vanskeligere for dommeren å tolke og utøve skjønn. Hva betyr vel dommer Halil Umut Melers vurderinger sammenlignet med en høyteknologisk mikrochip? Kanskje bidrar VAR til at de vanskelige hands-avgjørelsene faktisk blir enda vanskeligere. Mer kunnskap gjør ikke avgjørelsene bedre.
Om VAR er et gode må ikke bedømmes bare på grunnlag av prosentandelen korrekte avgjørelser. For fotball er heldigvis ikke (normal)vitenskap, og usikkerheten kan aldri elimineres. Heller enn å strebe etter uoppnåelig perfeksjon i dommeravgjørelsene, må vi akseptere at usikkerhet er en del av fotballen. Og vi må avfinne oss med å ikke alltid kunne svare på det viktigste av alle uviktige spørsmål: Var det egentlig straffespark?
