Det er øyeblikk en vil ta med seg resten av livet. På godt og vondt. Sittende foran TV-skjermen under Brasil mot Chile ga meg et slikt øyeblikk.
Tekst Jonas Giæver
Jeg er ikke chilener. Jeg har ingen aner fra Chile. Men det er blitt mitt lag. Som guttunge hadde jeg venner fra Chile og brukte min kunnskap om sør-amerikansk fotball til å lære meg spansk. En kompis på ungdomsskolen prakket på meg Chile, da lag som Argentina og Brasil var de hete fra Sør-Amerika. Ut gikk Ronaldinho og Boca Juniors, inn med Marcelo Salas og Universidad de Chile. Marcelo Bielsa husket jeg fra fotballbladene før VM i 2002. Så det ble Chile. Og sånn har det vært.
2010 ble mitt første store mesterskap som svoren Chile-supporter. Da endte det mot Brasil. Før VM i 2014 skulle alt av kvalifisering sees og info læres. Trener Jorge Sampaoli kjente jeg godt fra tiden i Universidad de Chile, nok et lag prakket på meg av kompisen fra ungdomsskolen, så dette Chile-laget følte jeg at var mer ”mitt”. Jeg har alltid hørt folk som snakke om 80-tallets Brasil eller England i 1990 som ”sine lag”. Lag de flere tiår senere føler seg emosjonelt tilknyttet. Lag som man kan lene seg tilbake i stolen og mimre om. Smile om. Drømme tilbake om. Kanskje Chile i 2014 kan bli litt sånn for meg?
Det som skjedde i stua hjemme i Oslo gir meg i hvert fall grunn til å tro det. Jeg ser ofte fotball med moren min. Det er nesten blitt en slags tradisjon. Jeg droppet skoleball på barneskolen for å se Manchester United – Bayer Levekusen sammen med moren min for en del år siden. Jeg vet at hun aldri brydde seg, men fulgte så ivrig med som hun kunne. Da jeg kom hjem fra skolen og hadde med en venn så klarte alltid moren min å imponere med noe hun hadde plukket opp. Og sånn har det alltid vært. Men jeg har aldri visst at hun brydde seg. Før nå.
Brasil scorer. Jeg er forbanna. Chile scorer. Jeg jubler. Mamma går litt mellom å se på kampen og holde på med andre ting. I andre omgang sitter hun som limt. Hun kjenner til Jorge Sampaoli. Som stolt mor så har hun lest artikkelen min i Josimar om Chiles trener en rekke ganger. Brasil presser. Det er vanskelig å huske noe annet enn skriking på TVen og samtaler med seg selv. Jeg forteller moren min at Vidal spiller med ett kne, han opererte det andre kneet sitt en måned før mesterskapet og ble rådet av legen til å stå over hele mesterskapet. Hun skimter selv at det er noe i veien med Gary Medel.
Det ble skrevet noe om at han har en muskelskade. Om han spiller i 90 minutter er det visst et mirakel, forteller jeg.
Medel holder i 90 minutter. Det samme gjør Chile. Det blir ekstraomganger. Det er nervøst. Chile forsvarer og Brasil presser og presser. Dette kan ikke gå bra. Medel byttes ut i det 105. minutt. Han har løpt over en mil med noe som ligner på en muskelstabilisator på benet. Arturo Vidals kne har gitt opp. Charles Aranguíz hopper rundt på et ben, krampa har tatt det andre. De lar alt ligge igjen på banen. Mauricio Pinilla er noen centimetere fra å bli helt når han smeller ballen i tverrliggeren. Begge skriker i stua. Denne gangen er moren min med. For første gang er moren min med.
Så var det straffesparkkonkuranse. Stakkars Gonzalo Jara. Innsiden av stolpen. Chile er slått ut av VM. Alle chilenerne løper til Jara. Dette er ikke hans feil. Dette er ingens feil. For chilenerne hadde vertsnasjonen i kne i store deler av kampen. Før kampen snakket man om 1998 og 2010 da Brasil feide Chile av banen. I 2014 fortjente ikke kampen en taper. På mange måter så har den ingen taper. For Chile kan dra hjem fra Brasil med hodet hevet.
Chile har stått mitt hjerte nær siden 1978, utbryter moren min.
Vi er ikke fra Chile. Vi har ikke aner fra Chile. Men da flere chilenere kom til Norge som følge av statskuppet i 1973 ble moren min kjent med en del av de i sin ungdom. Moren min var min inspirasjon til å lære meg spansk, det var tross alt det eneste av fremmedspråkene på skolen hun virkelig hadde et forhold til. Men Chile betød noe for oss. Ikke på grunn av statskuppet eller fotballen, men pga en kultur min mor ble ønsket velkommen inn i sin ungdom, og en kultur jeg lærte meg å forstå og kunne delta i 30-40år senere.
I dag skjønner jeg hvordan du har det når du ser fotball, fortalte moren min fra kjøkkenbordet.
Stemmen hennes bryter. Mamma er utslitt. Vi er begge utslitte. Nesten like utslitte som Gary Medel og resten av Chile. Så skjer det noe som aldri har skjedd før. Mamma gråter. Over en fotballkamp. Jeg har sett voksne menn som er dobbelt så store som meg knekke sammen i tårer. Men dette var moren min. I 120 minutter hadde vi vært gjennom hele følelsesregisteret. Det var blitt for mye for oss begge. Så der sto vi. Midt på stuegulvet med tårene rennende ned hverandres skuldre. For et landslag vi begge var glad i for forskjellige årsaker. Chile var så nære. Og jeg og moren min har aldri stått hverandre nærmere.
