Hva skaper egentlig trygghet? NFF knytter i stor grad trygghet til vennskap og det sosiale aspektet ved fotball. Det er viktige pilarer. Samtidig må man ikke undervurdere sammenhengen mellom ferdigheter og trygghet.
Kronikk av Håkon Hultman Tømte, trener Hasle-Løren IL, jenter 2014
I kronikken Nivåinndelt seriespill i barnefotballen – om breddeformelen og differensiering i Josimar 1. desember redegjorde jeg for hvordan vi praktiserer nivåinndelt seriepåmelding av våre barnelag i Hasle-Løren IL. Kronikken ble omtalt i VG 4. desember, der Viggo Stølan Anthonsen, Morten Berre og jeg utdypet praksisen.
I etterkant har vi fått mange tilbakemeldinger, fra både store og små klubber. De er samstemte: Praksisen vi beskriver – en feilpraksis av NFFs veileder og retningslinjer – oppleves av mange som beste praksis.
NFF synes likevel ikke helt overbevist. I innlegget Nivåinndeling på trening og kamp, publisert 4. desember på Tiim (NFFs egen side for fagstoff), argumenterer NFFs Bo Folke Gustavson for at dagens veileder og retningslinjer tegner opp den beste løsningen. Han knytter dette i stor grad til trygghet, som er en faktor i breddeformelen, og skriver at «sosial trygghet [er] avgjørende for gode læringsmiljøer». Der er vi helt enige. At trygghet ikke ivaretas i modellen vi har beskrevet, er imidlertid ikke tilfelle. Tvert imot mener vi at dynamisk differensiering i kamp er en viktig faktor for å skape trygghet, noe jeg finner grunn til å forklare nærmere her, i lys av NFFs replikk.
For å ta det første først: Hva skaper egentlig trygghet? NFF knytter i stor grad trygghet til vennskap og det sosiale aspektet ved fotball. Det er viktige pilarer. Samtidig må man ikke undervurdere sammenhengen mellom ferdigheter og trygghet. Oppleves gapet til de flinkeste som for stort, kan det i seg selv gi lav trygghet for den enkelte. Muligheten til å tilpasse for spill med noenlunde jevnbyrdige med- og motspillere gjennom differensiering i kamp bidrar til å motvirke dette. Trygghet skapes ikke bare av å ha bestevenninnen på samme lag, men også av å oppleve at man selv har noe på banen å gjøre.
Dette betyr ikke at spill med venner er en uvesentlig trygghetsfaktor. Kamp er en viktig sosial arena i barnefotballen, akkurat som trening er det. Og trening er kanskje den viktigste. Det er tross alt der barna tilbringer mest tid og bygger relasjoner, gruppetilhørighet og trygghet. At den sosiale dimensjonen skal tale for differensiering på trening, men mot differensiering i kamp, slik NFF hevder, fremstår konstruert. Akkurat som godt gjennomført differensiering på trening ikke ødelegger trening som sosial arena, mener vi at godt gjennomført differensiering i kamp – spill på flere nivåer i løpet av sesongen – ikke ødelegger kamp som sosial arena. Det er gjennomføringen som avgjør hva resultatet blir, på den ene arenaen som den andre.
Det er også en feilslutning at jevnbyrdige lag i seg selv innebærer at man spiller mest med dem man er best venner med fra før. Slik retningslinjene er utformet i dag, avhenger jo dette av det innbyrdes ferdighetsnivået mellom vennene. Ved påmelding av jevnbyrdige lag vil venner på samme nivå ofte måtte settes på ulike lag for å sikre likevekt. I jevnbyrdighetens navn kan venner derfor like gjerne splittes som samles. Blant tilbakemeldingene vi har fått fra andre klubber, er nettopp det at barna får spille med flere av sine nærmeste i løpet av en sesong – i motsetning til om de er på faste, jevnbyrdige lag – trukket frem som en positiv effekt.
Jeg har heller ikke tro på at sosial trygghet nødvendigvis fordrer mest mulig spill med dem man kjenner best fra før. Dras dette for langt, utfordres selve lagtanken. For oss er lagtilhørighet sentralt. Laget er hele treningsgruppen, ikke bare dem som til enhver tid er på banen i de ulike kampene. Vi ønsker at fotballen ikke bare skal opprettholde og styrke eksisterende vennskap, men også være en arena for å få nye. Derfor mener jeg det i større grupper kan være lurt å unngå for mye statisk inndeling av vennegjenger på faste lag. Barna bør få spille med sine nærmeste venner, men like viktig er det å utvikle nye vennskap på tvers i gruppen. Målet er at man får en gruppe der trygghet og tilhørighet er bredt forankret, med vennskap på tvers av klasser, skoler og ferdighetsnivåer. Dette er viktig for å unngå frafall inn mot ungdomsfotballen.
For nettopp overgangen til ungdomsfotballen, som starter året man fyller 13 år, er et selvstendig aspekt det er viktig å ta hensyn til allerede i barnefotballen. Etter dagens retningslinjer åpner NFF for relativt fri praksis når det gjelder laginndeling og seriepåmelding fra barna er 12 år, og mange klubber går da over til ferdighetsinndelte lag. Dersom barna frem til dette hovedsakelig har spilt med sine beste venner, uten å lære resten av den større gruppen særlig godt å kjenne, kan overgangen til faste lag med “nye” lagkamerater oppleves brå. Jeg tror mye av frafallet i overgangen mellom barne- og ungdomsfotballen ligger her.
Dynamisk differensiering i kamp før 12-årsalder kan bidra til å motvirke dette. Overgangen blir mykere når man har lært å finne trygghet i gruppen, ikke bare i de man kjente best fra før. Differensiering kan også kultivere og øke interessen for selve spillet. Når trening og kamp ikke bare er en sosial møteplass der man skravler med de man kjenner best fra klassen, men også oppleves som en mestringsarena der man blir kjent og spiller med andre jevngode spillere på trening og i kamp, skapes et mer varig fundament av interesse. Fremfor å føle at man står igjen på bar bakke når barnefotballen er over og man kanskje splittes lagmessig fra klassevenninnen som er ivrigere og har kommet lengre i utviklingen, kan man da ha etablert fotballglede og vennskap på tvers som gir lyst til å fortsette.
Som beskrevet mener jeg at trygghet som faktor i breddeformellen ikke utelukker modellen vi praktiserer i Hasle-Løren. Tvert imot. Når barna opplever trivsel og utvikling hos oss, er det fordi de også opplever trygghet. I VG-saken 4. desember tilskriver NFF dette klokskap i gjennomføringen vår. Det er selvsagt hyggelig å høre, men denne klokskapen mener jeg NFF både må kunne kreve og legge til grunn at finnes i de fleste klubber. Retningslinjer bør utformes basert på en forutsetning om at klubbene har kompetansen som trengs for å etterleve breddeformelen.
Overtrampene NFF ønsker å adressere skyldes nemlig stort sett enkeltpersoner eller miljøer som bryter retningslinjene uavhengig av innholdet. Et klassisk eksempel er topping i jevnbyrdige lag, der en resultatorientert trener lar de svakeste sitte for lenge på benken i jevne kamper. Slike overtramp skyldes manglende klokskap fra sidelinja, ikke dagens retningslinjer, selv om disse innebærer potensielt stort ferdighetssprik innad i et lag. På samme måte som dagens retningslinjer ikke er skyld i et slikt usunt resultatfokus, vil heller ikke retningslinjer som tillater dynamisk differensiering i kamp være det. Hvis man lager suboptimale retningslinjer for å beskytte seg mot dem som uansett bryter dem, ender man med å begrense dem som jobber riktig. Man må tørre å utforme retningslinjer som tillater det så mange oppfatter som beste løsning.
En sak i VG 16. desember viser også at en rekke kretser med hell har tillatt modellen vi har beskrevet, og at det faktisk har vært en del avvik mellom sentrale retningslinjer og retningslinjer i enkeltkretser. Når NFFs egen argumentasjon for dagens retningslinjer i tillegg fremstår såpass vag, og målet med retningslinjene synes å være å begrense skade dersom de brytes, heller enn å oppnå best mulig resultat når de følges, mener jeg man må tilbake til tegnebrettet. Består retningslinjene som i dag, uten kursendring, vil mange bli tvunget til videre feilpraksis.
Debatten har vist bred enighet blant mange klubber om at retningslinjer som innebærer, eller i det minste tillater, en klubbstyrt modell med dynamisk differensiering som alternativ til jevnbyrdige lag, er veien å gå. Kombinert med tydelige krav fra NFF til klubber om å ha gode sportsplaner og ivareta kompetanse gjennom kursing og oppfølging av trenere, og med tett oppfølging fra kretsene ved overtramp, vil dette gi mange klubber langt bedre forutsetninger for å nå breddeformelens mål.
