Japan
Underdanighet og respekt for hierarki er japanske karaktertrekk som gjorde det vanskelig for fotballen å etablere seg i landet. Og siden harmoni er kjerneverdien i den japanske kulturen er japanerne ekstremt konfliktsky. Det har bydd på en rekke utfordringer for utlendinger som har jobbet med og i japansk fotball. Brasilianske Dunga opplevde at medspillerne var så overveldet av ærefrykt at de ikke turte å takle ham. Den vanligvis så sindige Arsene Wenger ble en gang så frustrert og forbannet at han ropte til sin spiss: ”Jeg skal drepe deg!”.
Som kamikaze-piloter har japanske fotballspillere invadert de store ligaene i Europa de siste årene. Lars Sivertsen gir deg den fascinerende – og latterfremkallende – historien om japansk fotball. For i dag er det ingen som ler av japanske spillerne.
Lyn
De kaller ham bare Bredo. Han heter egentlig Finn Bredo Olsen, og er det du kan kalle en ekte klubbmann. Da Atle Brynestads imperium falt sammen, selskap for selskap, sto Lyn øverst på lista over ting han ikke kunne bruke penger på lenger. Lyn gikk konkurs og måtte begynne helt på nytt i 6. divisjon. Klubbmedlemmene og supporterklubben Bastionen tok kontrollen. Deres første krav: Bredo skulle trene A-laget.
I 1997 flyttet Bredo til Oslo, og ble en del av Lyn- systemet.
– Det har vært en allsidig reise med Lyn – en reise på alle klasser. Men det spiller egentlig ikke så stor rolle hvilken divisjon du holder på med, drivkraften må være den samme: Ønsket om å bli litt bedre, viljen etter å vinne. Men siden jeg kjenner absolutt alle i klubben så har det kanskje vært en ekstra motivasjon å jobbe med laget når det har vært på lavere nivå. Å være med på denne reisen, hva det betyr for Lyn og spillerne som er med, det må man forstå og ha en form for ydmykhet for. Jeg har vært her så lenge at jeg kjenner igjen ansiktene fra publikumsbilder tatt på Lyn-kamper de siste 20 årene. Plutselig så går det opp for deg at han nye spilleren vi har signert; dæven, han er en som jeg kjenner igjen på et bilde av Bastionen, en som jublet for seier eller deppet over et tap, sier Bredo.
Bare to spillere i dagens A-stall er helt uten Lyn-bakgrunn. De fleste har spilt på aldersbestemt nivå for klubben. Mens andre sto i Bastionen.
Nå er Lyn i 2. divisjon. Lars Johnsen gir deg historien om mobbeofferet i norsk fotball som er i ferd med å reise seg, ikke minst takket være lojale – og stadig flere – supportere.
VM-kamp, DDR – BRD, Volksparkstadion, Hamburg, 22. juni 1974
«Fotball er eit enkelt spel», sa Gary Lineker: «tjueto menn jagar ein ball i nitti minutt, og til slutt vinn Tyskland». I juni 1974 var Lineker fjorten og snubla rundt i gatene i Leicester i korte bukser, og utsegna var neppe utklekt, men aldri, verken før eller sidan, har ho vore meir relevant. Det er kveld i Hamburg. På byens mektige Volksparkstadion er seksti tusen menneske samla. Framføre auga deira, ute på graset, står tjueto menn stilt opp. Vi ventar på nasjonalsongane. Tysklands nasjonalsong, og den tyske. Dei tjueto er alle tyskarar, men kva slags tyskarar er dei? Drøymer dei elleve i blå drakter, på bortebane i sitt eige heimland, om å knuse kapitalismen? Har dei elleve i kvitt ein grandios ambisjon om å jage kommunistskrømtet vekk frå tysk jord for alltid? Dei seksti tusen på tribunane veit like lite om dette som vi, bortsett frå at ein trygt kan gå ut frå at Bayern Münchens Paul Breitner, tjuetre år og erklært maoist, neppe har noko ynske om å tale kapitalismens sak frå venstre backplass.
Nils Henrik Smith tar i dette essay for seg den legendariske kampen mellom Tysklanf og Tyskland som endte med seier til Tyskland (såpass kan vi røpe).
Demba Ba
For den relativt nye Chelsea-spissen Demba Ba fra Senegal har det vært en lang vei til mål. I flere år fartet han fra klubb til klubb, fra prøvespill til prøvespill, uten å få kontrakt. Moren hadde mistet troen på ham, men Demba selv mener veien er målet. Og på veien til nettmaskene i Premier League fant han noe som var viktigere enn scoringer og trofeer.
I dette eksklusive intervjuet med Josimars Arthur Renard forteller Ba om hvorfor han aldri ga opp – og hvorfor fotball ikke er det viktigste i livet.
Norsk talentutvikling
2012 ble året da resultatene snudde for de norske landslagene, og med det har en utskjelt talentutvikling blitt tilnærmet genierklært. Hva har skjedd?
I denne artikkelen har Andreas B. Høyer snakket med folkene bak den norsk talentsatsingen – og kritikerne.
For noe har skjedd: 16-årige Zymer Bytyqi ga Sandnes/Ulf hele fem millioner kroner i klubbkassa etter overgangen til Red Bull Salzburg, mens Tromsø fikk «et millionbeløp, pluss videresalgsavtale» for like gamle Ulrik Yttergård-Jensen. Og en annen 16-åring, Asker-spilleren Vajeba Sakor, fikk nylig en treårskontrakt med den italienske storklubben Juventus. I tillegg har de yngre landslagene oppnådd bedre resultater enn på mange år. Men har de nye norske talentene kommet til på grunn av – eller på tross av – NFF?
Adriano
190 cm på strømpelesten og med kropp som en tungvektsbokser, pløyde han vei gjennom det som var av forsvarsspillere. Det som gjorde Adriano så giftig, var at han i tillegg til monsterfysikken også hadde slepen teknikk og et skuddbein som kunne få selv rutinerte målvakter til å skvette i shortsen når han ladet kanonen. Han var både targetmann og avslutter. På sitt beste var han en spiss fra en annen verden.
Adriano hadde verden for sine føtter – så hva gikk galt?
Adrianos store hemmelighet var at hans motivasjon til å bli fotballspiller ikke var som unggutter flest fra favelaen. Han hadde kun én ambisjon: Han ville gjøre sin fotballgale far Almir glad. Men noen uker etter den sensasjonelle Copa America-turneringen i 2004, døde Almir av hjerteinfarkt.
Og siden skulle Adriano aldri bli den samme. Depresjoner og alkoholmisbruk fulgte. Jonas Giæver har skrevet om ”Keiserens” vekst og fall.
Det politiske spillet
Mange husker episodender Strømsgodset-supporter Thorbjørn Jagland i et nettmøte svarte at han, til tross for sin klubbidentitet, måtte kalle Rosenborg sitt norske favorittlag. Tilfeldigvis fant dette sted under valgkampen i 1997, og kunne umulig leses som noe annet enn en lite subtil form for stemmesanking. Under en opptreden på torvet i Trondheim lot han heller ikke sjansen gå fra seg, og skrøt trønderlaget opp i skyene. To år senere presterte Jagland å ikle seg et Rosenborg-skjerf under en hjemmekamp mot Molde; i et like tragikomisk opptrinn samme kveld konkurrerte han mot sin politiske motstander og Molde-tilhenger Kjell Magne Bondevik i, ja, stresskoffertkasting. Noen ganger seirer imidlertid rettferdigheten, og Godsetunionen stengte like gjerne Jagland ute av supporterklubben. Veien er aldri lang til dårskap når politikere skal forsøke å opptre jordnære og i kontakt med grasrota, men om massene kan lures av selv den enkleste retorikk er veien desto lengre til tilgivelse etter et bytte av fotballskjerf.
Det er barnelærdom at fotball og politikk skal blandes. Men hva skjer når noen likevel bestemmer seg for å leke med ilden, spør Benjamin Yasdan i dette essayet om nettopp fotball og politikk.
God lesning!
Josimar nr 2/13 sendes til våre abonnenter fredag 15. februar.