Han flyktet fra kommunismen i Ungarn, snek seg inn i Østerrike og lurte døden i Italia. Han spilte for tre landslag og anses som en av tidenes beste spillere i Barcelona. Møt László Kubala – den beste spilleren du aldri har hørt om.
Tekst Thore Haugstad
I 1999 ble László Kubala stemt frem av Barcelonas fans som den beste spilleren i klubbens historie. Bedre enn Johan Cruyff, Diego Maradona, Romário, Luis Suárez (den spanske). Utenfor stadion i dag står Kubala foreviget i bronse. Da han skrev under, i 1950, spilte Barcelona på Les Corts foran 60 000 tilskuere, men spissen trakk et så stort publikum at kapasiteten ble for liten. Ingen hadde noen gang sett en spiller med slike ferdigheter. Det sies at det var Kubalas popularitet som lå bak klubbens avgjørelse om å bygge en ny storstue, med plass til 93 000, som skulle åpnes i 1957 og senere få navnet Camp Nou.
Kjøpet av László Kubala var startskuddet for Barcelonas vekst som fotballklubb i Catalonia. I løpet av det neste tiåret skulle ungareren sjarmere, sjokkere, forbause og briljere.
«Han var en ekstraordinær spiller som tok med seg en rekke innovative forbedringer», sa lagkamerat Luis Suárez, som selv vant Ballon d’Or i 1960, til Sid Lowe i boken Fear and Loathing in La Liga.
«Han forenet fysisk kraft og eksepsjonell teknikk. Forsvarsspillere ble dradd mot ham, men han var glimrende til å beskytte ballen. De prøvde å dytte ham ut av balanse, men de falt bare overende. Blant de spillerne jeg har sett, og jeg har sett mange, er han den beste gjennom tidene.»
Barndom i Budapest
László Kubala ble født i Budapest 10. juni 1927 og vokste opp i en familie med slovakiske, polske og ungarske røtter. Foreldrene var ikke fremmed for fysisk arbeid. Moren jobbet på fabrikk og faren var murer, og dette gjenspeilte seg i Kubalas fysikk. Han hadde tjukke, muskuløse lår og en overkropp som minnet mer om en rugbyspiller. Alfredo Di Stéfano fortalte Sid Lowe at selv ikke en kanonkule kunne legge Kubala i bakken.
Kubalas oppvekst var preget av ustabile omgivelser. Som 18-åring spilte han ving for Ferencváros og var lagkamerat med Sándor Kocsis, den hodesterke spissen som skulle bli en del av Ungarns storlag på 50-tallet. Samtidig var Øst-Europa preget av uro og konflikter. Kubala hadde fysikk som en soldat, men ønsket heller å krige på banen enn utenfor. I 1946 flyttet han til Tsjekkoslovakia for å unngå militærtjeneste.
Der fant han både fotball og familie. Han skrev under for ŠK Slovan Bratislava, hvor han spilte ren spiss. I 1947 giftet han seg med Anna Viola Daučík, søsteren til Tsjekkoslovakias landslagstrener Ferdinand Daučík. Kubala spilte seks landskamper for sitt nye land og scoret fire mål. I 1948 dro han tilbake til Budapest, hvor han spilte for Vasas SC, og representerte fødelandet i tre kamper uten å finne nettet.
Russisk rulett
Mens Kubala banket inn mål for Vasas SC, tok kommunistene stadig mer kontroll over Ungarn. Så han rømte nok en gang. I januar 1949 satte han kurs for den østerrikske grensen, til tross for at han nettopp hadde signert ny kontrakt. Han etterlot sin elskede kone og Branko, deres nyfødte sønn.
Ferden var risikabel. Kubala reiste med en gruppe flyktninger og gjemte seg bak i en truck med russiske nummerplater. De hadde på seg russiske uniformer. Da de ble stoppet, ga de seg ut for å være russiske soldater. Det virket. Et par kilometere før grensen dumpet de trucken og gikk til fots over fjellene. Kubala ankom den USA-kontrollerte sonen i Østerrike. Etter et kort opphold i Innsbruck dro han videre til Italia, og slo seg ned i Busto Arsizio, nordvest for Milano.
En spiller med Kubalas talent kom aldri til å gå klubbløs lenge. Snart knyttet han seg opp mot Serie A-klubben Pro Patria. På en av treningene, da stallen skulle trene utholdenhet, lot han som om han ikke var klar, og begynte heller å trikse med ballen.
Kubala husket episoden. «Presidenten så meg og spøkte: ‘Om du kan trikse ballen 400 ganger, så skal du få klokken min’», sa spissen ifølge FIFA.com. «Han trodde det var umulig, men han trengte ikke be meg to ganger. Høyre, venstre, høyre, venstre, lår, et par headinger her og der… 398, 399, 400, null problem. Mot slutten holdt jeg ballen i lufta mens jeg løp en runde rundt banen. Han var forbløffet. Det samme var jeg – det var en nydelig klokke.»
Navnet spredde seg i Italia. Senere ble han spurt om å representere Torino i en vennskapskamp mot Benfica som skulle spilles i Lisboa i mai. Det var en stor invitasjon. «Il Grande Torino» var i ferd med å seile inn til sitt femte strake seriemesterskap. De hadde ikke tapt hjemme på 93 kamper. I mellomtiden hadde Kubalas kone og sønn klart å flykte fra Tsjekkoslovakia og kommet seg til Udine, nordøst i Italia. De hadde svømt over Donau nær Bratislava, hvor lille Branko hadde blitt fraktet over vannet i et dekk.
Da kona og sønnen nådde Udine var de blitt alvorlig syke, så Kubala avslo Torinos invitasjon. Han dro heller for å møte familien. Senere skulle flyet som fraktet det legendariske laget hjem fra Lisboa styrte inn i en kirkevegg på toppen av Superga-fjellet i Torino. Om bord satt 31 passasjerer, hvorav 18 var fotballspillere. Ingen overlevde.
Ønsket av alle
Ungarn hadde ikke glemt Kubala. I kjølvannet av flukten fra Budapest hadde fotballforbundet kontaktet FIFA og anklaget ham for å svike landet. De fikk medhold fra FIFA, som suspenderte ham fra fotball i ett år. Han forlot Pro Patria. Blakk og arbeidsløs innså Kubala at få ville åpne dørene for en suspendert spiller, så han skapte sitt eget lag. «Hungaria» var et mannskap bestående av flyktninger fra Øst-Europa. Treneren var Daučík, Kubalas svigerfar. Sommeren 1950 dro gjengen på turné for å spille vennskapskamper mot Real Madrid, Spania og Espanyol.
Folk la fort merke til Kubalas kraft og teknikk. Da Hungaria møtte Real Madrid, scoret han to mål foran klubbens president Santiago Bernabéu. Dette var åpenbart en spiller Bernabéu ønsket. Da de begynte forhandlingene, presenterte Kubala sine krav; om han skulle skrive under, måtte Daučík ansettes om trener. Bernabéu, en av spansk fotballs mektigste menn, var forbauset over at en klubbløs spiller kunne presse ham slik, men ønsket samtidig ikke å gå glipp av et slikt talent. Han la frem en kontrakt hvor Daučík var en del av avtalen.
Bernabéu trodde skatten var hans, men Kubala ville ikke skrive under på noe før turnéen var over. Og storspillet fortsatte. Mot Espanyol skal Kubala, igjen ifølge Sid Lowes Fear and Loathing in La Liga, ha mottatt en lang ball rett fra avspark, flikket den over en motstander og hamret den i nettet på volley. Rapporter hevder at Agustí Montal i Galobart, Barças president på den tiden, skal ha snudd seg til klubbsekretæren og sagt: «Gi den fyren en kontrakt – nå.»
Kampen om Kubala var i gang. Bernabéu, en innbitt nasjonalist som mislikte Catalonia, hadde sett sitt snitt til å ta innersvingen på sine rivaler, men det var Barcelona som trakk det lengste strået. Mannen som overtalte Kubala var Josep Samitier, en Barcelona-helt og storscorer på 20-tallet. Det finnes en historie som hevder at da Kubala dro til hovedstaden for å undertegne avtalen med Real Madrid, var han sørpe full. På togstasjonen møtte han Samitier, som sendte ham i retning Catalonia.
«Vi er på vei til Madrid, ikke sant?»
«Joda… klart det.»
Det hersker tvil om fortellingen er sann, men Samitier fikk viljen sin. Barcelona overbeviste Kubala om at FIFAs suspensjon ville tas hånd om og Daučík ble ansatt som trener. Sommeren 1950 skrev Kubala under på den største avtalen spansk fotball hadde sett.
Kubalamania
Kubala ble godt mottatt. Han hevdet at han i praksis ikke hadde noe hjemland, og lovpriste Spania for å gi ham arbeid og trygghet. Dette ble utnyttet av Francos regime. En propagandafilm ble senere laget om en spiller som snur ryggen til kommunismen, og som i sin jakt på å spille fotball finner ly i et harmonisk og dynamisk spansk samfunn. Filmen het «Stjernenes jakt etter fred». Kubala og Samitier spilte rollene som seg selv.
Men det skulle ta tid før Kubala fikk spille for Barcelona. Suspensjonen gjaldt fortsatt. Likevel ble han brukt i vennskapskamper, hvor Samitier ga ham et falskt navn, «Olegario», og beordret ham om å ikke snakke til noen. I 1951 fikk han spansk statsborgerskap og i april kom debuten. Barcelona var allerede langt bak i La Liga, men han hjalp laget til seier i Copa del Generalísimo (den spanske cupen, som i dag heter Copa del Rey).
Kubala var verdt å vente på. Den påfølgende sesongen – 1951/52 – stormet Barça til ligaseier og Kubala scoret 26 mål. De vant fem troféer: La Liga, Copa del Generalísimo, Copa Latina, Copa Eva Duarte og Copa Martini Ross. Dette var historisk, og mannskapet skrev seg inn i historiebøkene som «Laget med de fem cupene» (El Barça de las Cinco Copas).
Alt handlet om Kubala. Han fylte Les Corts til randen og folk snakket om «Kubalamania». Posisjonen hans var ving, spiss eller offensiv midtbane, men i praksis var han overalt. Han dunket bort robuste forsvarere og skjermet ballen som en lek. Han hadde fysikk som en okse og føttene til en ballettdanser. Publikum så finesser som finter, hælspark og strøkne gjennombruddspasninger. Han avsluttet med begge bein og hadde et blytungt skudd. Samtidig var han en av de første som skrudde frispark over muren. Flere lagkamerater og andre vitner sier at Kubala gjorde ting med ballen de aldri før hadde sett.
«Han revolusjonerte ballbehandling og taktikk, og han dekket hele banen…», sa Barcelonas keeper på den tiden, Antoni Ramallets, til Sid Lowe. «Han var et geni, en maestro, en professor. Du så situasjoner hvor han ble markert og jaget av tre spillere, og han driblet dem alle. Helt rolig. Spillerne vi hadde i den perioden var alle store, men alt var bygget rundt Kubala.»
Lystig lyslugg
Oppvisningene på Les Corts var ikke det eneste som sto på Kubalas timeplan. Han elsket livet på byen. Han hadde blondt hår, heltestatus og dametekke. Han var lystig og drakk mye. Han hadde en egen taxisjåfør som kjørte ham rundt i byen, enten det var til fest, trening eller kamp.
Boken til Lowe forteller flere historier om Kubala. Kuren hans for fyllesyke skal ha vært en kald dusj, litt søvn på massasjebordet og kaffe med acetylsalisylsyre. Så var han klar til kamp. Da Barcelona var på Kanariøyene for å spille mot Las Palmas, skal treneren Sandro Puppo ha truet enhver spiller som ble tatt i å drikke med en bot på 1000 pesetas. Kubala skal ha stukket hånden i lommen og gitt fra seg pengene, slik at alt var betalt på forhånd. På en annen tur skal Kubala ha blitt stoppet i tollen og spurt om han hadde noe å erklære. «Ja», svarte han, og pekte på magen. «To liter whisky».
De fleste krumspring ble tilgitt. Ikke bare fordi Kubala var stjernen, men fordi han var så autentisk. Han hadde et stort hjerte og tok vare på folk. Han tjente en formue, men mesteparten ble sløst eller gitt bort. På banen var han så sprek at festingen knapt ble merket.
Selv ikke en alvorlig sykdom klarte å knekke ham. I oktober 1952 ble han diagnostisert med tuberkulose. Han gikk ned seks kilo og Barcelona bestemte seg for å sende ham opp til Monistrol de Calders, en liten landsby nord for Barcelona. Der fikk han hvile. Han la på seg åtte kilo, begynte å trene, og var tilbake i februar. Barça hadde ligget på femteplass halvveis i sesongen. Med Kubala på laget vant de La Liga og løftet nok en Copa del Generalísimo. Kubalamania var tilbake.
Spansk farse
I hovedstaden var stemningen dårligere. Noe måtte gjøres for å stoppe Barcelona og svaret ble Alfredo Di Stéfano. Real Madrid kapret argentineren etter en lang og bitter drakamp mot Barcelona som involverte direkte inngrep fra det spanske regimet. Dette debatteres ennå. Enkelte i Catalonia hevder at Franco ga Di Stéfano til Madrid fordi han ønsket å gjøre dem til Spanias beste lag.
Dette benektes av flere i Madrid. I juli 2014 publiserte Alfredo Relaño, redaktøren i Diario AS, en av Spanias to Madrid-baserte sportsaviser, en artikkel på mer enn 4000 ord om hva som «virkelig» skjedde i Di Stéfano-saken. Konklusjonen var at Francos innflytelse var overdrevet og at nøkkelen til det hele var Bernabéu selv. Artikkelens lengde var ikke overraskende. Kampen om Di Stéfano var lang, komplisert, rotete, politisk og kontroversiell.
Faktum var uansett at Real Madrid slo kloa i Di Stéfano. Ifølge kilder i Lowes bok skal Bernabéu ha fortalt Barcelona-president Enric Martí Carreto: «Du stjal Kubala fra meg, jeg stjal Di Stéfano fra deg, og dét er dét. 1-1.» Viktigheten av Di Stéfano kan knapt overvurderes. Han ble inspirasjonskilden bak perioden som skulle gjøre Real Madrid til den mest historiske og prestisjetunge klubben i Europa. Med Di Stéfano vant de umiddelbart to strake ligatitler. Den siste La Liga-triumfen før det var i 1933.
Knivingen mellom Madrid og Barcelona på 50-tallet ble symbolisert av Di Stéfano og Kubala, men de to var gode venner. De delte også et fellestrekk som skulle plassere dem lenger bak i fotballens historiebok enn det de muligens fortjente: ingen av dem deltok i VM.
Årsakene var en blanding av skader, tilfeldigheter og politiske omstendigheter. I 1950 deltok ikke Argentina, mens Kubala var klubbløs og bannlyst av FIFA. I 1954 kvalifiserte ikke Argentina seg. Kubala representerte nå Spania, til tross for sin bakgrunn. Franco likte ham, og da han ble kalt opp til landslaget for første gang, ble pressen beordret til å enten skrive positive kommentarer eller la være.
Men også Spania snublet i kvalifiseringen. Det hele var en farse. De trengte kun å slå Tyrkia over to kamper for å sikre VM-billetten. Etter å ha vunnet 4-1 klarte de å tape returkampen 1-0. Målforskjell gjaldt ikke, så en playoff-kamp ble arrangert i Roma. Ifølge rapporter skal en mann fra FIFA ha løpt inn i Spanias garderobe like før avspark med papirer som hevdet at Kubala ikke kunne spille fordi han hadde representert Ungarn. Spanjolene var rasende, men Kubala ga seg til slutt. Dagen derpå skulle FIFA benekte å ha sendt inn en representant. Spania slet uten Kubala og kampen endte 2-2. Tyrkia gikk videre på loddtrekning.
Paradokset for Kubala var at Ungarn hadde verdens beste lag på den tiden. De hadde Ferenc Puskás, Kocsis, Zoltán Czibor, Nándor Hidegkuti. De hadde vunnet OL-gull i 1952 og banket England 6-3 på Wembley i 1953. Før VM i 1954, i Sveits, var de soleklare favoritter. I gruppespillet knuste de Sør-Korea 9-0 og Vest-Tyskland 8-3. I finalen i Bern møtte de Vest-Tyskland nok en gang. Etter åtte minutter ledet de 2-0. Men tyskerne kjempet seg tilbake og vant 3-2 i en kamp som fikk navnet «Mirakelet i Bern».
Lykken fortsatte å snu ryggen til Di Stéfano og Kubala. Innen 1958 hadde Di Stéfano byttet landslag til Spania, men nok en gang tabbet de seg ut i kvalifiseringen. I 1962 var Di Stéfano skadet. Kubala hadde lagt opp, etter 19 kamper og 11 mål for Spania.
De originale galácticos
Tilbake i Spania på midten av 50-tallet fortsatte Di Stéfano å dominere. Timingen var perfekt for Real Madrid. I 1955 ble Europacupen etablert, og kun seriemestre kunne delta. Barça fikk ikke en gang konkurrere. Samtidig igangsatte Bernabéu sin galáctico-strategi ved å hente spillere som Puskás, Francisco Gento og Raymond Kopa. Ingen i Europa kunne hamle opp med et slikt stjernegalleri. Real Madrid løftet Europacupen i 1956, 1957 og 1958, og vant også nye ligatitler i 1957 og 1958.
Barcelona hadde fått nok. Sommeren 1958 kom tre ungarske stjerner til spansk fotball – Barcelona kjøpte Kocsis og Czibor, Madrid hentet Puskás – men ingen av dem var mer kontroversielle enn Helenio Herrera, som ble ansatt på Camp Nou. Mye har blitt skrevet om Herrera. Treneren som skulle bli kjent for sitt ultra-defensive catenaccio-system med Inter var en uredd jernmann. Han innførte ståldisiplin, knallharde treninger og psykologiske metoder. Egoet hans var enormt. Pressen var besatt og fylte sidene med sitater og anklager han skal ha kommet med. For Herrera handlet alt om å vinne, uansett pris.
Dette var dårlig nytt for Kubala. Herrera foretrakk en brutal, rask og direkte angrepsstil som minimerte risikoen for farlige balltap. Treningene var ekstremt seriøse og den taktiske modellen var disiplinert maskinfotball. Ikke ideelt for Kubalas lekne og improviserende stil.
Men det handlet om mer enn det. Enkelte hevdet at Herrera var misunnelig på Kubalas status i Barcelona. Ungareren var publikumshelten Herrera ønsket å være. Etter hvert så Herrera etter unnskyldninger for å vrake Kubala. Han anklaget ham for å ha sett sine beste år og fremhevet hans uprofesjonelle livsstil. Motsetningene skulle vare så lenge Herrera var i klubben.
Flere i Spania mislikte Herreras pompøsitet og vilje til å gjøre hva som helst for å vinne. Men vinne gjorde han. Han giret opp de lokale heltene ved å preke om Catalonias stolthet. Han motiverte de utenlandske spillerne ved å nevne penger og hvordan de burde forsørge sine familier. Ifølge Sid Lowe kjørte han stallen gjennom tre treninger per dag i begynnelsen, og allerede under den første økten skal enkelte spillere ha spydd. Men suksessen var rett rundt hjørnet. Barcelona vant La Liga i Herreras første sesong, seks år etter deres forrige ligatittel, i 1953.
Dette betydde én ting: billett til Europacupen. Sesongen 1959/60 var Real Madrid med som regjerende mestre, og riktig nok: de møtte Barcelona i semifinalen. I forkant av det første oppgjøret i Madrid hadde Kubala og Herrera kommet på kant igjen, og spilleren ble vraket. Real Madrid vant 3-1. Returkampen ble enda verre for Herrera; han tapte 3-1 igjen. Madrid skulle senere slå Frankfurt 7-3 i finalen på Hampden Park i Glasgow, hvor en ung Alex Ferguson var en av de 127 621 tilskuerne. Di Stéfano score tre, Puskás scoret fire. Det var klubbens femte strake Europacup.
Dagen etter tapet havnet Herrera i en diskusjon med fans på gaten. Temperaturen steg og noen tok tak i Herrera. Pressen omtalte situasjonen som et overfall. Ifølge Lowe hadde Herrera allerede forhandlet en kontrakt med Inter bak klubbens rygg, og da styret fikk vite om det, ble han sparket. Laget vant likevel ligaen i 1960. Selv om Real Madrid hadde fortsatt sin kjærlighetshistorie med Europacupen, kunne Herrera hevde å ha utført sitt oppdrag i La Liga.
Fem i stolpen
Neste sesong ble situasjonen snudd på hodet. Uten Herrera havnet Barcelona langt bak Real Madrid, som vant en ny ligatittel. Men de var med i Europa, og i første utslagsrunde ble det nok en clásico. Det endte 2-2 i Madrid, før Barça vant returkampen 2-1. For første gang på fem år hadde noen slått Real Madrid ut av Europa. Kubala var avgjørende og ble hyllet i pressen. For Madrid har tapet blitt nevnt som det mest sviende i klubbens historie.
Barcelona møtte senere Benfica i finalen på Wankdorf Stadion, hvor Kocsis og Czibor hadde tapt mot Vest-Tyskland syv år tidligere. Det skulle bli en ny traumatisk kamp. Portugiserne vant 3-2 til tross for at Barcelona traff stolpen fem ganger. Bitterheten var enorm. Ventetiden på klubbens første Europacup skulle vare til 1992, da Cruyffs «Dream team», med Pep Guardiola som playmaker, slo Sampdoria 1-0 på Wembley.
Et par måneder senere annonserte Kubala at han hadde lagt opp. Ifølge Barcelonas hjemmeside hadde han spilt 345 kamper og scoret 280 mål for klubben. Han begynte å trene et av ungdomslagene, tok over førstelaget i 1962 og ble sparket i 1963. Deretter børstet han støvet av skoene for å spille for byrivalen Espanyol med Di Stéfano, selv om begge på det tidspunktet var gamle og trege. Etter opphold i FC Zürich og Toronto Falcons, ga Kubala seg for godt.
Men han var ikke ferdig med fotball. Kubala var lenge trener, med varierende hell. I Spania ledet han Espanyol, Córdoba, Barcelona igjen, Murcia, Málaga og Elche. Han hadde opphold i Sveits, Canada og Saudi-Arabia. Likevel ble han mest kjent for perioden som spansk landslagssjef fra 1969 til 1980. Han nådde VM i 1978 og EM i 1980, men Spania snublet ut i gruppespillene. Hans siste trenerjobb var med Paraguay i 1995.
Kubala var utvilsomt best som spiller. I sine siste år spilte han veteranfotball til tross for skader, aldrende bein og dårlige knær. Han døde etter å ha slitt med sykdom, 17. mai 2002, i Barcelona, byen som mottok ham som en bannlyst flyktning 52 år tidligere. Byen hvor han alltid vil huskes som den ungarske magikeren som fortryllet Les Corts.
Støtt uavhengig og kritisk fotballjournalistikk. Bli Josimar-abonnent i dag: KlIKK HER