Bayern München: Analysen

Taktikk-01
Mange trodde Pep Guardiola ville innføre tiki-taka i Bayern München. I stedet har han introdusert taktiske nyvinninger fotballverden knapt har sett før.

Tekst Michael Cox

Tilbake i 2013, da Bayern München kunngjorde at Pep Guardiola skulle bli deres neste trener, skapte det umiddelbare spekulasjoner rundt hvordan han ville omdanne den tyske giganten til å bli en etterligning av hans tidligere Barcelona-lag. Taktisk sett hadde Guardiolas Barça gjort ballbesittende fotball populært igjen. Laget hans dominerte alltid midtbanen med så mange spillere som mulig.

«Barcelonas grep var å sikre at de alltid overfylte midtbaneleddet», skrev Sir Alex Ferguson i sin selvbiografi. «Hvis du satte opp fire spillere der, satte de opp fem, hvis du brukte seks, ville de øke til sju. Ved å gjøre det, kunne de spille ballen fram og tilbake til forsvarsfireren. Du ble en del av karusellen deres, ble med den rundt og rundt, og endte opp svimmel.»

Guardiolas besettelse for midtbanen var sterkest under Barcelonas «bonus»-cupfinaler i 2011. Han avsluttet seieren i den europeiske supercupen over Porto med seks spillere som var naturlige midtbanespillere: Javier Mascherano, Sergio Busquets, Seydou Keita, Xavi Hernández, Cesc Fàbregas og Andrés Iniesta – for ikke å snakke Leo Messi, en naturlig tier. I seieren over Santos i finalen i klubb-VM, startet han med fem: Busquets, Xavi, Iniesta, Fàbregas og Thiago Alcântara, pluss Messi.

Han dyttet formelen så langt det var mulig, forsøkte å gjøre fotballkamper om til en eneste stor kamp om midtbanen.

I sterk kontrast har det viktigste kjennetegnet til Guardiolas Bayern-lag vært dets vektlegging av kantspillet, på begge sider. Noe av dette har vært kalkulert, noe har vært på grunn av at skader ofte har frarøvet Guardiola muligheten til å bruke sine beste sentrale midtbanespillere. Uansett viser det at Guardiola er en mer pragmatisk trener enn det han framsto som i Barcelona, der han nærmest ble sett på som en ideolog som preket troen han hadde på idealene fra La Masia.

Det er verdt å huske på at Franck Ribéry og Arjen Robben i utgangspunktet ble vurdert som spillere Guardiola ikke kom til å like – de var vinger som driblet med ballen fra dypet, mens Guardiola foretrakk angripere som David Villa og Pedro Rodríguez, som startet ved skulderpartiet til motstanderens forsvarsfirer og tok løp uten ball i bakrom. Sett i sammenheng med deres noe ustabile arbeidsmoral, ble Robben og Ribéry ansett som de mest unnværlige medlemmene av Bayern-troppen under Guardiola. I stedet har duoen – og da spesielt Robben, med tanke på Riberys skadeproblemer – vært blant Guardiolas nøkkelspillere. Dette innså han tidlig, noe som er godt beskrevet i Pep Confidential, Marti Perarnaus glimrende bok om Guardiolas første sesong i Bayern.

I sesongoppkjøringen hadde Guardiola allerede bestemt hvilken utgangsposisjon Bayerns angrep skulle ha. «Hvem er våre ustoppelige karer? Flankespillerne, Ribery og Robben», fortalte Guardiola til Perarnau. «Det er et våpen vi må bruke. Vi må dominere midtbanen, men åpne opp med diagonalpasninger. Det betyr at vi må løfte hele laget framover på banen, for å slippe Robben og Ribéry løs. De kan ikke trekke dypt ned for å sette i gang spillet.»

Og Guardiola tenkte lengre enn det. «Om de er spillerne som skal sette i gang spillet, vil de både måtte komme seg forbi motstanderens midtbanespiller og back. Det gjør det vanskelig.» Guardiola hadde en tanke om å «omgjøre alle spillsituasjoner til en-mot-en-situasjoner. I sånt spill er våre gutter best… I Barça, der var det Messi som sto for ødeleggelsen av motstanderen fra sin posisjon på midtbanen, i Bayern skal det bli Ribéry og Robben fra kantene.»

Det er likevel noe motstridende med Guardiolas største taktiske innovasjon i Bayern, ettersom det inkluderte å pakke midtbanen enda tettere (på tross av vektelggingen av kantspillet), samtidig som det inkluderte at Ribéry og Robben skulle hente ballen dypt. Da måtte motstanderlaget komme høyere på banen, noe som betydde at Bayerns kantspillere fikk spille én-mot-én, slik Guardiola ville.

Mange trodde Franck Ribéry og Arjen Robben ikke kom til å ha noen framtid i Bayern München, med tanke på at Guardiolas Barcelona hadde vært et lag uten tradisjonelle kantspillere. I stedet har Guardiola bygget spillet rundt dem – de henter ballen dypt, setter fart og utfordrer motstanderne en mot en.
Mange trodde Franck Ribéry og Arjen Robben ikke kom til å ha noen framtid i Bayern München, med tanke på at Guardiolas Barcelona hadde vært et lag uten tradisjonelle kantspillere. I stedet har Guardiola bygget spillet rundt dem – de henter ballen dypt, setter fart og utfordrer motstanderne en mot en.

Vrien mot United
Guardiolas taktikk var uortodoks. I den andre halvdelen av hans første sesong, og da spesielt i 3-1-seieren mot Manchester United i april, ga han backene – Philipp Lahm og David Alaba – instrukser om å bevege seg inn mot midten av banen når Bayern hadde ballen. Og det var, uunngåelig nok, stort sett hele tiden. Begge spillerne greide utmerket å spille i de posisjonene, samtidig som det hører med til sjeldenhetene å spille to posisjoner i samme kamp. Lahms forflytning til en «pivote»-rolle var iøyenfallende – det handlet helt enkel om å plassere en talentfull og anvendelig spiller i en annen rolle. Det var totalstrukturell nytenking.

Den virkelige verdien handlet mer om hvordan det frigjorde Ribéry og Robben: å trekke bakover, ekstremt dypt, hente ballen i rom og sette full fart før de møtte en motstander en mot en, noe Ribéry elsker.

«Arjen og Franck, dere skal være vingbacker i denne kampen», fortalte Guardiola dem før United-kampen. «Dere skal trekke ned til midten av banen, hente ballen og ta den med oppover vingen…backene våre skal spille som midtbanespillere!»

Guardiola hadde ikke vært vant til å jobbe med sånne spillertyper i Barca – der var det ingen virkelige vinger – og han var klar for å rydde plass på sidene, som åpnet en passasje for hans to nøkkelangrepsspillere. Igjen maksimerte de en-mot-en-situasjonene.

Det funket utmerket. Mens Patrice Evras åpningsmål overrasket Bayern, slo de tilbake ved å angripe på flankene: først slo Ribéry et innlegg som Mario Mandžukić headet inn, deretter slo Robben inn til Thomas Müller som også scoret. Til slutt, og helt passende, avrundet Robben det hele med en klassisk enkeltmannsgoal, der han driblet fra dypet, la ballen over på venstrefoten og fyrte av. Nedsablingen av United hadde de forårsaket fra kantene, som var et resultat av at Lahm og Alaba hadde trukket innover.

Om det hadde vært Guardiolas sykeste taktiske grep, kom hans rareste formasjon og Bayerns beste prestasjon i 7-1-seieren mot Roma på bortebane i Champions League. Det var Guardiola-fotball på sitt mest effektive, kanskje Bayerns motstykke til Barcelonas 5-0-overkjøring av Real Madrid i 2010. Mens den Barça-triumfen ble oppnådd med en definert taktisk formel, 4-3-3 der en spiller – Messi – skapte kaos fra en falsk-nier-posisjon, var Bayerns formasjon i Roma nesten umulig å forstå.

Den hadde noe som lignet en forsvarstreer, med David Alaba på venstresiden som gikk framover og med den sittende midtbanespilleren Xabi Alonso som trakk bakover på banen. Juan Bernat spilte ving-back på venstresiden; Philipp Lahm hadde rolle som transportør til høyre; Mario Götze foran i en midtbanetrio; Thomas Müller bak Robert Lewandowski, som trakk ut til venstre. Mest interessant: Arjen Robben opererte alene på høyrekanten. Ved å ikke bruke noen andre på den siden, åpnet Guardiola rommet for ham, noe som betydde at Roma-spillerne svermet rundt motspillere i andre posisjoner. Ashley Cole ble isolert en-mot-en mot Robben, som skrudde inn et flott åpningsmål og scoret sitt andre rett før pause. Nederlenderen stjal showet, og Cole ble byttet ut i pausen med José Holebas – Cole har ikke greid å stable Roma-karrieren sin tilbake på beina igjen. På nytt hadde Robbens herlige oppvisning vært et resultat av Guardiolas tanker om å maksutnytte en-mot-en-situasjoner på kanten.

Guardiola andre taktiske innovasjoner i Bayern – et flytende forsvar, en falsk nier, Neuer mer som sweeper enn keeper – har vært fascinerende, men vanskelig å vurdere effektiviteten av på grunn av at laget er så godt i alle posisjoner. Bayern er helt enkelt så mye sterkere enn alle andre lag i Bundesliga at taktikk sjelden er hovedgrunnen til at de vinner. Taktikk handler om å maksimere sjansene dine til å vinne, men Bayerns starter alltid kampene som favoritter. Uansett så viser disse erfaringene at Guardiola ikke er en ideolog. I Barcelona baserte han spillet på verdens beste sentrale midtbanespillere, og i Bayern har han basert spillet på kantene, siden han mener han har verdens beste vinger. Motstridende strategier, men lignende logikk og lignende suksess. Det eneste spørsmålet som gjenstår, kanskje, er hva Guardiola gjør den dagen han ikke har noen av verdens beste spillere i noen posisjoner. Når den tiden kommer, da vil vi oppdage størrelsen på Guardiolas taktiske geni.

Zeen is a next generation WordPress theme. It’s powerful, beautifully designed and comes with everything you need to engage your visitors and increase conversions.