Belgia 2.0?

Med Vincent Kompany som hærfører ble Belgias gylne generasjon et symbol for samling i en splittet og forvirret nasjon. Denne gangen er Belgia verken utfordrer eller underdog.

Tekst: Sam Kunti
Oversatt av Lars Johnsen

Kunstneren René Magritte var ingen patriot. «Jeg hater min egen og andres fortid», skrev han om hjemlandet Belgia. Magrittes surrealistiske malerier var ofte morsomme og tankevekkende. Sammen med figurer fra fiksjonen, som Tintin og Hercule Poirot, og syklisten Eddy Merckx, er Magritte en berømt belgier.

For ti år siden kunne vi oppføre 11 nye navn på listen over prominente statsborgere, den gylne generasjonen av Les Diables Rouges / De Rode Duivels – de røde djevlene – som under Marc Wilmots var utfordrer under VM i Brasil i 2014. I en pulserende åttedelsfinale som gikk til ekstraomganger ble Kevin De Bruyne og Romelu Lukaku arkitektene som tegnet seieren mot USA, før de falt mot Argentina og Gonzalo Higuaín i kvartfinalen i Brasilia.

Belgitude
Under Brasil-VM kvittet laget seg med stempelet «Vuitton-generasjonen» den belgiske pressen hadde gitt det etter de mislykkede kvalifiseringene til VM i 2010 og EM i 2012.

Verden lå for de røde djevlenes føtter. Laget var så hett at et nytt ord ble skapt, Belgitude, satt sammen av Belgia og attitude. Uttrykket kombinerer nostalgien knyttet til en homogen idealnasjon med en forståelse for kompleksiteten av Belgias ofte absurde motsetninger – språkforskjellene, 19 forskjellige politidistrikter i hovedstaden, et lappeteppe av myndigheter, et pinlig politisk landskap og følelsen av en mislykket stat. Kort sagt oppsto det en ny og spesiell form for fedrelandskjærlighet gjennom landslagets fremganger.

Lagkaptein Vincent Kompany, av afrikansk herkomst, ble et symbol for Belgitude. Han personifiserte ideen om den nye belgieren. Han var hevet over den gamle konflikten mellom de ...