Det er fristende å fastslå at Qatar-utvalgets rapport er uegnet som beslutningsgrunnlag for delegatene på det ekstraordinære fotballtinget. Det mest påfallende er at den hviler på premisser helt uten fundament.
Tekst: Håvard Melnæs
24. mars ble det klart hvem som skulle sitte i det NFF-oppnevnte Qatar-utvalget. Utvalget på 14 «er bredt sammensatt av personer i og utenfor fotballen med ulike stemmer i debatten», sto det å lese på fotballforbundets hjemmeside om utvalget der minst åtte av de utplukkede har nære relasjoner til NFF.
Overraskelsene uteble da Sven Mollekleiv presenterte Qatar-utvalgets rapport dagen etter grunnlovsdagen. Et klart flertall på 12 av 14 representanter ønsker ikke å boikotte VM i Qatar 2022. Det mest uventede var at Tom Høgli, som har en stor del av æren for at boikott-debatten skjøt fart, gikk inn i utvalget som boikottforkjemper, men snudde underveis.
I stedet for boikott har utvalget listet opp 26 tiltak som nå skal iverksettes av NFF. Problemet med de fleste forslagene er at de forutsetter at Fifa skal sette press på myndighetene i Qatar.
Et sentralt spørsmål blir: Hvordan kan utvalget tro at Fifa, som knapt har løftet en finger for fremmedarbeiderne i Qatar siden tildelingen i 2010, plutselig skal vise et ekte engasjement for menneskerettigheter?
Det er flere grunner til at utfallet ble som ventet. Tatt sammensetningen i utvalget i betraktning, kunne bare dette bli resultatet. Og når man ser hvem utvalget har snakket med, blir bildet enda skarpere. Her har representanter fra Qatar og Fifa fått snakke varmt om menneskerettigheter, medlemsdemokrati og arbeidsreformer. Og ikke minst har ledende NFF-folk som president Terje Svendsen, generalsekretær Pål Bjerketvedt, økonomidirektør Kari-Erik Arstad, landslagssjef Ståle Solbakken, tidligere fotballpresident Per Ravn Omdal, landslagsspiller Maren Mjelde, tidligere generalsekretær Kjetil Siem og elitedirektør Lise Klaveness hatt møter med utvalget, der bare sistnevnte var boikott-tilhenger.
Nå har Klaveness snudd og funnet sin plass i dialoglinjens rekker.
Klaveness skal ha blitt oppfattet som en motstander av boikott allerede under møtet med utvalget. Hun advarte sterkt mot de sportslige konsekvensene ved en boikott. Dagens NFF-ledelse fokuserte på den økonomiske biten: En boikott kan koste norsk fotball flere hundre millioner kroner, hevdet de.
De to eneste kritikerne utvalget fant tid til å snakke med, var Amnesty-sjef John Peder Egenæs og utrettelige Andreas Selliaas, Norges fremste ekspert på internasjonal idrettspolitikk.
Så svaret var egentlig gitt på forhånd. NFF-ledelsen fikk akkurat den rapporten de hadde ønsket seg.
Uaktuell rapport
Qatar-utvalgets egen rapport samt rapporten om boikott skrevet av professor Sigmund Loland ved Norges Idrettshøgskole, har det til felles at de ikke evner å sette seg inn i hvordan Fifa egentlig fungerer. Begge rapportene legger til grunn at Fifa er en troverdig organisasjon som man bør ha tillit til. Da beskriver man en parallell virkelighet, en fantasiverden, og sett i det perspektivet er begge rapportene nesten ubrukelige.
La oss begynne med Loland-rapporten. Den er ordrik og omfattende, men etter to gjennomlesninger føles den først og fremst som en avledningsmanøver. Vi leser om homo ludens, hva lek og spill er ifølge historikere og filosofer, og om idrettens interne og eksterne verdier. Vi kan lese at «fotball på sitt beste innebærer sterk samhandling, ypperlig teknikk og taktisk flyt i en kamp mellom jevne lag».
Hva har dette å gjøre i en rapport om en potensiell norsk boikott av Qatar-VM?
Loland redegjør for ulike former for idrettsboikotter, binær, triangulær og boikott som involverer fire eller flere, og mener en boikott av Qatar er «modifisert form av den triangulære rikosjettmodellen».
Tusenkronerspørsmålet, ifølge Loland, er om idrettsboikotter er effektive. Hvis FN er med, er sjansene større for å lykkes, skriver han. Men FN vil aldri boikotte de sjenerøse qatarerne som fullfinansierer FNs ILO-oppdrag i landet.
Et annet kriterium for suksess, skriver Loland, er å ha sympatisører innad i systemet som boikottes. Men i Qatar finnes ingen opposisjon, ingen synlig aktivisme, ingen kritisk presse eller ytringsfrihet. Qatar er et hermetisk lukket land, og det siste regimet ønsker er at omverdenen skal få korrekt informasjon om hvordan fremmedarbeiderne blir behandlet.
Det finnes få eller ingen likhetstrekk mellom sist Norge boikottet et internasjonalt mesterskap og dagens debatt. Det var ingen utøvere eller grasrot som fremmet boikott av sommer-OL i Moskva i 1980. Den beslutningen ble tatt av USAs president Jimmy Carter.
Under mellomtittelen «Boikott i ekstremsituasjoner» finner vi det mest relevante i hele rapporten. Her forteller Loland om idrettsstreiken i Norge under tyskernes okkupasjon som innebar at de fleste utøverne nektet å ta del i den nazifiserte idretten. Som Loland skriver: «spesielt idrettsboikotten er sterke fortellinger for ettertiden».
«Den moralske begrunnelsen for boikott av Qatar er et uttrykk for tydelig verdiengasjement. Sett fra et menneskerettighetssynspunkt er forholdene i Qatar kritikkverdige. Sett fra et idrettspolitisk og omdømmemessig synspunkt, er Fifas tildeling av mesterskapet mildt sagt dypt problematisk. Samtidig må en ansvarlig organisasjon som NFF velge virkemidler basert på grundige mål og konsekvensanalyser», skriver Loland.
Men er NFF en ansvarlig og troverdig organisasjon som fortjener folks tillit?
Blåøyde medlemmer
Det var tidligere markedssjef i Norges Fotballforbund (1988-91), Sven Mollekleiv som fikk oppdraget om å lede NFFs Qatar-utvalg. Mollekleiv har bakgrunn både som generalsekretær og president i Norges Røde Kors, og har også vært leder for NFFs etiske komité.
Qatar-utvalget har levert en lang og tettskrevet rapport som dessverre, for å begynne med konklusjonen, ikke holder mål.
De viktigste innvendingene mot rapporten og konklusjonene i den, er at den fremmer forutsetninger som i virkelighetens verden er fullstendig fraværende.
Bare noen med minimal kunnskap om Fifa og hvordan organisasjonen blir drevet, kan få seg til å skrive en slik rapport som Mollekleiv og Co har gjort. Utvalget har kommet med forslag til 26 konkrete tiltak som de ønsker at NFF skal iverksette.
Svært mange av disse tiltakene har som forutsetning at Fifa plutselig skal bli en helt annen organisasjon enn den faktisk er.
La oss begynne med det aller første tiltaket utvalget nevner. «…forventer at NFF umiddelbart reagerer overfor Fifa når NFF blir kjent med alvorlige hendelser i Qatar, for å be dem bruke Fifas påvirkningskraft mot Supreme Committee (VMs organisasjonskomité. Red. anm.) og myndighetene i Qatar for å oppnå raskest mulig endring.»
Hva er det som får Qatar-utvalget til å tro at Fifa, over 10 år etter at de forærte Qatar VM, plutselig skal begynne å legge press på Supreme Committee og myndighetene i landet?
Har utvalget sett noe ingen andre har sett?
En annen stor svakhet ved rapporten er at den hopper bukk over måten Qatar sikret seg verdensmesterskapet på.
«Og det har vært hevdet fra ulike medier at det fant sted korrupsjon i forbindelse med tildelingen», står det å lese i en bisetning.
Hevdet fra ulike medier? Virkelig, Mollekleiv?
Her snakker vi om en utvalgsleder som ikke har fulgt med i timen. Når man får seg til å skrive noe sånt, blir det nesten umulig ikke å karakterisere hele rapporten som et eneste stort narrespill iscenesatt av NFF, utført av menneskerettighetsforkjemperen Sven Mollekleiv.
Dette er rapporten som ligger til grunn for at Lise Klaveness har skiftet side, dette er rapporten som har ført til at samtlige 18 fotballkretser i dette landet lydig har lystret NFF. Lederne i mange av disse kretsene har de siste dagene ringt til breddeklubber som har vedtatt å støtte en boikott. Med skremselspropaganda og trusler om økonomiske konsekvenser, har de forsøkt å få klubber til å endre sine vedtak og støtte NFFs linje.
For ordens skyld, Mollekleiv:
Av de 24 som satt i Fifa-styret som skjenket Qatar VM i 2010, var to utestengt for korrupsjon allerede før selve stemmegivningen. I ettertid har ytterligere 16 styremedlemmer blitt utestengt fra fotballen. Mange av dem ble stilt for retten og har fått sine dommer. En av dem som satt i Fifa-styret som ikke fikk noen skrammer, altså en av de seks som i teorien ikke hadde gjort noe galt, var Marois Lefkaritis fra Kypros. Ingen satte hans stemme til Qatar opp mot det faktum at han og familien solgte tomter i hjemlandet til QIA – Qatars statseide fond – for 300 millioner kroner. Som Lefkaritis selv sa:
«De to tingene hadde ingenting med hverandre å gjøre.»
«For å lykkes med en varig styrking av menneskerettighetene og arbeidsrettighetene må Fifa…», begynner en annen setning i rapporten.
Fifa må ingenting, de. I 10 år har de vært satt under press for å legge press på Qatar, men ingen som har fulgt med på utviklingen i Qatar gir Fifa noe som helst av æren for de arbeidsreformene som på papiret er kommet på plass.
Likevel skriver utvalget litt senere i samme rapport:
«Komiteen sier også at selv om Fifa har fått mye på plass i Qatar.»
Den setningen høres mest av alt ut som et diktat fra Gianni Infantino selv.
NRK publiserte forleden en sak om at de syv ganger har forsøkt å få noen i Fifa i tale om Qatar. Til NRK sier Sven Mollekleiv:
«For oss i utvalget er det veldig viktig at de er tilgjengelig for pressen.»
Men ærlig talt Mollekleiv, tror du Fifa bryr seg om hva du og Qatar-utvalget mener?
Josimar har jevnlig sendt spørsmål Fifas vei de siste åtte-ti årene. Under Sepp Blatters epoke, fikk vi alltid svar på våre eposter, men sjelden eller aldri svar på selve spørsmålene. Under Infantino, selv om han naturligvis hadde reformer og åpenhet som to av sine paroler da han ble valgt, har vi knapt fått svar. Enten vi spør om normaliseringskomiteer (som Infantino bruker som politiske våpen), om endring av statutter eller har spørsmål om Qatar eller superliga, virker det som om epostene vi sender havner i en innboks som ingen har tilgang til.
NFF, Uefa og Fifa har det til felles at de sier en ting, og gjør noe helt annet. Sånn har disse organisasjonene holdt på i årevis, og det er derfor vanlige fotballfolk forlengst har mistet tilliten til NFF. Terje Svendsen proklamerte nådeløs åpenhet da han ble valgt. Det har vist seg å være tomme ord. Spør vi for eksempel NFF om Per-Mathias Høgmos CV, får vi beskjed av kommunikasjonsdirektøren om å prøve google.
Og i den opphetede Qatar-debatten, ser vi stadig skitne triks som ikke er en frivillig organisasjon verdig. NFF sier de har praktisert kritisk dialog. Det er ikke sant. NFF sier de har vært mot Qatar-VM siden 2010. Det er heller ikke sant. NFF sier de vil tape sponsorinntekter ved en boikott. Det er ikke sant. NFF sier at deres metode, «kritisk dialog», har ført til endringer for fremmedarbeiderne i Qatar og viser til en Amnesty-rapport som ikke finnes.
At Terje Svendsen og Pål Bjerketvedt gang på gang har blitt tatt for usannheter i Qatar-spørsmålet, bidrar ikke til tillit. Når sant skal sies er det langt flere likhetstrekk mellom kommunikasjonsarbeidet til NFF og Fifa/Uefa enn ulikheter.
Under en selsom pressekonferanse noen dager etter Qatar-utvalget la fram sin rapport, sa Jon Mørland, styremedlem i NFF (32 minutter inn i videoen), at vi skal kjempe for hver millimeter når det kommer til menneskerettigheter i «håpløshetens verden». Men vi tror ikke på deg, Mørland. Fordi du sier en ting, og gjør det stikk motsatte.
Under Uefa-kongressen tidligere i april ble Hviterussland tildelt U19-EM for kvinner. Den brutale diktatoren Aleksandr Lukasjenko som arresterer og torturer egen befolkning, ble belønnet med et attraktivt mesterskap. Hvem satt i Uefas kvinnefotballkomite, instansen som vurderer og godkjenner vertsland til kvinnefotballturneringer? Styremedlem i NFF, Jon Mørland.
Hadde han noen innsigelser mot valget av Hviterussland? Vi vet ikke, fordi Jon Mørland svarer ikke når vi tar kontakt.
Det var Uefa-styret som tildelte Hviterussland denne turneringen. I styret sitter den svenske fotballpresidenten Karl-Erik Nilsson. Han fortalte Josimar at det «selv under rådende omstendigheter» var riktig å gi det brutale regimet en Uefa-turnering.
Da Hviterussland ble tildelt dette mesterskapet satt 355 politiske fanger i Lukasjenkos fengsler. Fem dager før det ekstraordinære Fotballtinget 20. juni, er antallet politiske fanger 481.
Qatar-utvalget peker på at Norge trenger større representasjon i internasjonale fotballutvalg.
Hvorfor det?
Vi som følger norsk og internasjonal fotballpolitikk relativt tett, vet at Norges er blant Uefa og Fifas lydigste disipler.
NFF var en av initiativtagerne bak hestehandelen som fikk CV-jukseren Aleksander Čeferin valgt som Uefa-president. Og da Saudi-Arabia på Fifa-kongressen i april foreslo å utrede at VM heretter skal arrangeres annethvert år, stemte Norge for selv om «alle» i fotballen egentlig er enig i at det internasjonale kampprogrammet allerede er for tettpakket.
Aleksander Čeferin sparte ikke på skjellsordene og truslene da Superliga-planene ble kjent. Men nå, bare noen uker senere, viser det seg at utbryterklubbene ikke vil bli straffet likevel. Tomme ord igjen.
Ved samme Uefa-kongress der fotballtoppene mente det var en god idé å forære Hviterussland EM for jenter, ble St. Petersburg gjort til en av vertsbyene for sommerens EM. På Uefas sider kan vi lese at det var den japanske arkitekten Kisho Kurokawa som sto bak designet av St. Petersburg stadion. Det står ikke et eneste ord om at stadionet ble bygget av titusenvis av fremmedarbeidere som ble misbrukt og utnyttet eller at de benyttet seg av nordkoreanske slavearbeidere. En av nordkoreanerne ble forresten funnet død i en container utenfor stadion.
Menneskerettighetsbrudd får ikke konsekvenser, fordi pampene bryr seg ikke om menneskerettigheter.
Store deler av Europa reagerte med avsky da planene om en Superliga med de største og rikeste klubbene ble avslørt. Supportere og statsministre var for engangs skyld på samme lag, dette var motbydelig. Også Fifa-president Gianni Infantino rykket ut med kraftige uttalelser. Men var Infantino sannferdig da han tok avstand fra ideen og klubbene?
Naturligvis ikke. Josimar kunne noen uker senere avsløre at Gianni Infantino i virkeligheten hadde heiet på og oppmuntret utbryterne. Og dette er standard Fifa-praksis, man sier en ting og gjør noe helt annet.
Kildenes makt
Et annet gjennomgående problem med Mollekleiv-rapporten er vektleggingen av kildenes ord. Fra utsiden kan det virke som om de som havnet på nei-siden i spørsmålet om boikott, har gått rundt og trodd at representanter for Fifa og Qatar er pålitelige kilder. Tidligere leder av Presseforbundet og nåværende leder av norske PEN, Kjersti Løken Stavrum, var blant disse.
I forbindelse med fengslingen av Malcolm Bidali, en fremmedarbeider som har skrevet nøkterne blogger om (den beinharde) hverdagen i Qatar, uttalte hun følgende til NRK:
«Vi fikk gode forsikringer fra folk som jobber i Qatar, og fra Qatar selv. Vi fikk beskjed fra sjefen for VM-organisasjonen om at ting er på rett spor i Qatar, så pågriper de Malcolm Bidali mens verden har sine øyne rettet mot Qatar. Det føler jeg er å peke nese til de vurderingene vi forsøkte å gjøre.»
Hvor skal man begynne?
Helt siden Qatar ble tildelt VM i 2010 har de kommet med kunngjøringer om arbeidsreformer. En periode var de en slags verdensmester i kunngjøringer om forestående reformer. Men årene gikk og reformene uteble. Først i 2018 kom de første papirreformene på plass.
Da Qatar ble tildelt VM i 2010, var det ikke presse eller publikum som var de største kritikerne. Det var de internasjonale fagforeningene, der BWI og ITUC sto i fremste rekke. Særlig var ITUC-leder Sharan Burrows kompromissløs i omtalen av Qatars behandling av fremmedarbeiderne. Et moderne slaveri og en apratheidstat, sa Burrows til alle som hørte på.
Så skiftet tonen:
Siden 2017 har ikke Burrows kritisert Qatar offentlig, selv om reformene nesten ikke har endret situasjonen for fremmedarbeiderne. Hvorfor er det slik? Hvorfor sto ikke ITUC og BWI for eksempel opp og talte Malcolm Bidali sin sak, en fremmedarbeider som ble hentet av sikkerhetspolitiet og satt fengslet i isolasjon i nesten en måned for å ha delt med leserne sine om hvordan han hadde det?
Finnes det egentlig reformer i det hele tatt i Qatar som har gavnet noen som helst? Ja, det gjør det. De omlag 30 000 arbeiderne ved stadionanleggene er ubestridelig bedre beskyttet og bedre behandlet enn resten.
Men når organisasjoner som ILO, BWI og ITUC inngår samarbeid med myndighetene i Qatar, virker det som om det er en forutsetning at man ikke kan kritisere Qatar offentlig.
I 2018 inviterte LO til Qatar-konferanse i Oslo. ILO-leder i Qatar, Houtan Homanpuyour, var på plass, det samme var Jin Sook Lee fra BWI.
Jeg hadde vært i Qatar noen måneder i forveien der jeg blant annet intervjuet BWIs representant i landet. På mitt spørsmål om Qatar er en apartheidstat, var svaret et klart ja. Men da jeg for åpen scene i Oslo stilte BWI det samme spørsmålet, var svaret nei.
En av grunnene til at disse organisasjonene tier i dag der de før brukte ropert, er at det er historisk at de i hele tatt har fått tilgang i Qatar. Ingen av disse organisasjonene opererer for eksempel i nabolandene Saudi-Arabia eller De forente arabiske emirater (FAE).
Også blant akamikerne er det mange som lar tvilen komme Qatar til gode. For fra et geopolitisk perspektiv fremstår Qatar som mer åpne, moderne og samarbeidsorienterte enn sine naboer.
I de drøye to ukene jeg var i Qatar i februar 2018, vekslet jeg mellom å snakke med fortvilte fremmedarbeidere i arbeidsleire uten innlagt vann, opp til 12 voksne menn i køyesenger per rom – og å bo og leve i West Point i Doha der bygningene er høye, sportsbilene lave og luksusbutikkene overalt.
Det er noe dystopisk over Qatar. Et klart mindretall (qatarne selv) har alle privilegier man tenke seg. Men den store majoriteten – de som har reist til Qatar for å brødfø sine familier i hjemlandet – har lite annet enn harde og lange arbeidsdager, svært lav lønn hvis lønna i det hele tatt kommer, uverdige boforhold og elendig livskvalitet. I tillegg til at mange arbeidere behandles som «slaver», «dyr» eller «maskiner», ifølge dem selv, nektes de også goder som å gå på shoppingsentre eller slappe av i parkene.
FNs spesialrapportør skrev i fjor en rapport som fastslo at det finnes mange eksempler på institusjonell rasisme i Qatar. I en tid der stadig flere fotballspillere går ned på kne for å vise avstand mot rasisme, skal neste fotball-VM spilles i et land som praktiserer en form for apartheid.
Både ja og nei-siden i boikottspørsmålet ønsker det samme: En bedre tilværelse for de minst to millioner fremmedarbeiderne i Qatar. Det går selvsagt an å argumentere mot boikott. Men man må bruke redelige virkemidler. Det har ikke Qatar-utvalget gjort. Samtidig løper «menneskerettighetsforkjemper» Sven Mollekleiv og utvalgsmedlem Pia Goyer (menneskerettighetsjurist) Qatars ærend. Da Qatar-utvalget la frem sin rapport sa Pia Goyer at 70 000 fremmedarbeidere hadde skiftet jobb siden lovreformene i september 2020. I et program på NRK-radio sa Mollekleiv, i en debatt med TIL-leder Øyvind Alapnes, at 78 000 fremmedarbeidere hadde skiftet jobb. Både Mollekleiv og Goyer la frem disse tallene som dokumentasjon på at reformene i Qatar fungerer.
Men hvor kommer disse opplysningene fra?
Tallene kommer fra qatarske myndigheter, er knapt sitert av medier og på ingen måte verifisert. Josimar har sendt en rekke spørsmål både til BWI og ILO når det gjelder antall fremmedarbeidere som har skiftet jobb siden september. Mens ILO ikke har brydd seg om våre henvendelser, sluttet plutselig BWI å svare på våre oppfølgingsspørsmål.
Det som skjer når presumptivt troverdige folk som Mollekleiv og Goyer blir agenter for Qatar-propaganda, er at veien frem til et verdig liv for fremmedarbeiderne blir enda litt lengre. Vi befinner oss i en informasjonskrig om hva som er sannheten om Qatar. Men er det en ting folk som følger med vet, er det at ingenting som kommer fra regimet kan anses som korrekt informasjon så sant det ikke finnes uavhengige organisasjoner eller institusjoner som kan bekrefte opplysningene.
Likevel går både Sven Mollekleiv og Pia Goyer i denne fellen.
Det er oppsiktsvekkende fra to drevne fagfolk.
Qatar er blitt en integrert del av toppfotballen fordi Uefa og Fifa (og NFF) ønsker pengene de legger på bordet.
Det statseide flyselskapet Qatar Airways er hovedsponsor for EM. Qatars landslag har fått gjesteplass i den europeisk kvalifiseringen til 2022-VM.
I alle år har fotballorganisasjonene takket ja til høystbydende på autopilot. Det spiller egentlig ingen rolle hvor pengene kommer fra. I 1989 ønsket svartelistede Shell, som fortsatt opererte i apartheid-staten Sør-Afrika, å inngå et storstilt kommersielt samarbeid med NFF. Det daværende styret med president Per Ravn Omdal i spissen, hadde ingen innvendinger (men takket være protester fra spillere som Eivind Arnevåg, ble Shell-avtalen droppet).
Slik fungerer og har toppfotballen fungert i tiår etter tiår.
Dette har supportere og grasrot være klar over lenge. Men fotballtoppene har glattet over og skiftet tema. Når en korrupt organisasjon (og Fifa er ikke mindre korrupt i dag enn i 2010) gir verdens største idrettsbegivenhet til et land som praktiserer en moderne form for slaveri, renner begeret over.
Fotballfolk er lei av å bli holdt for narr av pamper med begrenset bakkekontakt. Og det er derfor et flertall blant befolkningen ønsker en bokott av Qatar.
Lagspilleren
På mange måter valgte NFF en perfekt frontfigur og budbringer, Sven Mollekleiv oser av troverdighet. Men med denne rapporten får Mollekleivs renommé et skudd for baugen. For rapporten fremstår som et desperat forsvarsskrift for NFFs linje.
«Men basert på det Qatar-utvalget har landet på, ledet av Sven Mollekleiv med mer enn 50 års erfaring på menneskerettighetsfeltet, som har vært drivende for mitt engasjement, har jeg nærmest landet på at jeg nærmest har et ansvar nå for å gi dette en sjanse.»
At Lise Klaveness har latt seg forlede av Qatar-utvalgets er mildt sagt foruroligende. Og det er lite sannsynlig at hun har dekning for påstanden om at Mollekleiv har mer enn 50 års erfaring fra menneskerettighetsfeltet. For 50 år siden var Mollekleiv 16 år. Vi minner om at Mollekleiv for «bare» 30 år siden var markedssjef i samme organisasjon som Klaveness jobber for i dag.
Ifølge NFF fikk Svein Mollekleiv 400 000 i tapt arbeidsfortjeneste for jobben med rapporten. Men å hvitvaske Qatar og Fifa er ikke Mollekleivs eneste inntekstbringende arbeid. Han jobber også som meget godt betalt konsulent for Oslo Energy Forum (OEF). OEF er en lukket møteplass for noen av klodens klimaverstinger som praktiserer Chatham House Rules (altså referatforbud), der representanter for oljeproduserende land i Midtøsten er faste gjester.
Hadde vi hatt en oppegående og kompetent NFF-ledelse ville inngangen til boikott-spørsmålet blitt løst på en helt annen måte.
Da hadde man tatt utgangspunktet i at Fifa er en upålitelig organisasjon, at tildelingen til Qatar-VM skjedde på en korrupt måte, og at NFF hadde hatt gode kort på hånden hvis saken skulle ende i retten.
Det er disiplinærutvalget i Fifa som skal avgjøre eventuelle straffereaksjoner mot NFF skulle det ekstraordinære fotballtinget vedta en boikott. Hadde noen i NFF hatt kunnskap om organisasjonen de blindt adlyder, hadde de visst at det ikke finnes noe som heter uavhengige utvalg i Fifa. I stedet er disse utvalgene politiske verktøy for Gianni Infantino.
Siden Gianni Infantino ble valgt til Fifa-president i 2016 i kjølvannet av massearrestasjonene av Fifa-topper på luksushotellet Baur-au-Lac våren 2015, og den påfølgende utestengelsen av daværende president Sepp Blatter og daværende Uefa-president Michel Platini i forbindelse med en bankoverføring fra først- til sistnevnte på to millioner euro, har Infantino sikret seg full kontroll over Fifa-komiteene. Han sparket lederne i etisk komite i 2017 da Infantino selv ble etterforsket for tre forskjellige forhold, blant annet bruken av privatfly lånt til ham av russiske oligarker og innblanding i presidentvalget i CAF, den afrikanske fotballkonføderasjonen. Han kvittet seg med tungvekteren Miguel Maduro som leder av den uavhengige styringskomiteen da Maduro fulgte Fifas eget regelverk og nektet den russiske statsråden Vitaly Mutko plass i Fifa-styret.
Regelryttere som Maduro blir ikke lenge i systemet med Infantino som sjef. I dag er lederen av etisk komite en kvinne som ikke en gang behersker det offisielle Fifa-språket engelsk. Selv Europarådet reagerte på hvor underkvalifisert Maria Claudia Rojas er for jobben. Men i Infantinos øyne er hun perfekt.
Spørsmålet om boikott er et verdispørsmål. Grasrota mener at man må sette strek ved en VM-vert som praktiserer moderne slaveri og en fotballorganisasjon uten skrupler eller ryggrad. For NFF er det også åpenbart et verdispørsmål – en verdi som måles i kroner og øre.
Som beslutningsgrunnlag for boikottspørsmålet er det fristende å si at Qatar-utvalgets rapport er helt uten verdi.