Blant haier og sleipe fisker i Marseille

Havnebyen er jo ikke kjent for å være av den mer gjestmilde sorten. Er man god til å lese kroppsspråk.... man trengte egentlig ikke være god til det i det hele tatt...ville man skjønt at vår kvartett ikke bare svettet pga den kvelende varmen i sentrum av byen.

Ikke abonnent – ballkontroll HER

Vi var overnervøse for hva som lå foran oss. Ikke trivdes vi særlig i svartebørshaienes farvann. Ikke kunne vi fransk. Og ikke hadde vi havnet der av fri vilje.

«Liberté» ble et fremmedord for oss etter at reiseselskapet hadde solgt oss turpakker til 12.000 kroner uten kampbilletter. Vi ble fullstendig fokusert på likevel å skaffe oss adgang til matchene. Det var full svikt i pakkeløsningen vi hadde kjøpt. Og de alternative salgskanalene, som turoperatøren hadde gamblet på ved alle tidligere landskamper på bortebane, var tomme denne gang. Under fotball-VM i Frankrike 1998 var det et billettkaos uten like, med tilfeldige og rause tildelinger på tvers i FIFA, UEFA, og gjennom alle kanaler som kunne tjene noen ekstra slanter på arrangementet.

Akkurat disse pampene hadde vi ikke tid og anledning til å bry oss om der vi jaget rundt stadion i Marseille med stivt blikk, baklomma stinn av grunker og fullstendig fattig på ord. Jeg kunne 13 fraser fransk, de andre kunne nada. Rien.

Det skulle vise seg å holde.

De vi pratet med var nemlig heller ikke så stø i det lokale målet. De skjønte imidlertid det internasjonale fingerspråket for penger (gni to fingre mot hverandre), kroppsspråket for kampen Norvège vs Bresil (vrikk med hoften i en virtuell sambadans) og ordet «bijet», uttalt med lang glidende «jjj» som erstatning for l-en. Det var til dels vanskelig å høre hva som ble sagt fra motparten i forhandlingene, for rundt oss var det et oransje, støyende hav. Vi hadde tatt turen til Stade Velodrome på en kampdag, hvor vi visste at haiene dukket frem fra alle de mørkeste avkrokene.

Nederland skulle spille mot Sør-Korea, og hollenderne feiret som de allerede hadde vunnet VM. Det var full fest før kampen, med papp-pokaler, jenka og hornmusikk i rundkjøringene. Den enorme entusiasmen var ikke helt i takt med vår dype bekymring for om vi faktisk ville komme inn på samme stadion tre dager senere. Men for hver billett vi fikk dealet til oss, steg humøret. En ung araber måtte hjem til moren sin for å plukke opp billetten. Han kom tilbake én time senere med ett digert glis om munnen; han hadde skaffet to. En annen fyr, som bokstavelig talt snek seg rundt i buskene, fortalte han hadde mange, vi måtte bare bli med ham inn i smuget. Det gjorde vi ikke.

Hele veien måtte vi passe på at det ikke var politifolk i sivil vi møtte på, fordi svartebørshandel var ulovlig, og vi fikk høre at de franske gendarmene stadig arresterte folk som kjøpte og solgte billetter. Etter åtte timer med knallharde forhandlinger var vi nesten i mål. 18 billetter var i boks til rundt 1.800 francs stykket, og vi kunne hive oss på toget tilbake til Séte, den lille byen der en hel norsk bataljon av landslagsfans var stuet sammen.

Velkomstkomiteen på togstasjonen var politifolk med bikkjer, så vi raste gjennom sperringen med billettene brennende i bukselommene og praiet en taxi tilbake til hotellet der vi bodde. Velkomsthilsenen der var langt mer varm og støyende. Det ble reneste karnevalstemning blant dem som plutselig skjønte at de hadde fått billett til århundrets fotballbegivenhet. Selv hadde jeg lidd valgets kvaler i én drøy uke i forkant. Skulle jeg reise hjem til kone og tre barn? Å være konstant dritings sammen med en gjeng med fotballfans ga bare ikke mening, der jeg fikk rapporter hjemmefra om tvillinger som stavret seg fremover på skjelvende, små poter.

Les også:
Jorda rundt på 16 dager
Et VM verdt å se
Trump vinner PR-krigen ved å holde seg unna VM
Nå er det alvor
Prosjektet Mbappé
– ICE-frykten er helt reell
Diasporaens dans
Glede og kaos i New York

Det hjalp heller ikke at stemningen i den norske leiren begynte å bli ganske anstrengt. Det hadde startet én uke tidligere med en busstur gjennom Bordeaux ned til elven Garonne, hvor det stod storskjermer klare for å overføre Norge-Skottland. «Dette er den tyngste dagen i mitt liv!», hadde representanten for reisebyrået fortalt da vi parkerte bussen ved storskjermene. Han ble kjapt skjøvet til side av illsinte nordmenn som hadde ett mål for øye: Komme seg til helvete opp til stadion. Med 20.000 skotter uten billetter i byen skulle det vise seg å bli en noe vanskelig oppgave.

Jeg fikk meg til slutt én Skottland-billett ti minutter før kampstart, men det er en annen historie. Det viktigste for oss var at dette ikke skulle gjenta seg i den avgjørende kampen i puljespillet. Og vi hadde altså greid å skaffe 18 billetter. Dermed ble det et par personer i flokken av forhåndsbetalere som ikke hadde fått drømmen oppfylt. Sannsynligvis har jeg fortrengt hvordan vi løste dilemmaet med fordeling (vold var ikke en del av løsningen), men igjen førte det til en storm av misnøye.

Vi kunne dessverre ikke ta på oss ansvaret for at alle de 450 norske supporterne på hotellet skulle få billetter.

Og hvor var reisebyrået? De hadde sin fulle hyre med å svare på spørsmål fra VGs utsendte Catharina Jacobsen. Samboeren til fotballforakter Ketil Bjørnstad (som sammen med Ole Paus ga ut en hysterisk morsom fotballbok i etterkant av mesterskapet, «Reisen til Gallia - eller Det er typisk norsk å være god») var plassert midt i misnøyeland. I boken er det stadige referanser til hvor langt borte VG-journalist Jacobsen ønsket hun kunne være i forhold til fotballbråket, eller egentlig; fotball generelt.

Det samme var nok tilfellet med reisebyråets representanter, som hadde havnet med begge beina i en billettskandale av globale dimensjoner. Det ble både individuell erstatning på 2.200 kroner til majoriteten av de norske supporterne pga manglende billettleveranse, pluss et forlik på 6.500 kroner hver til 20 av de tilreisende som hadde forfulgt saken rettslig året etter.

Vi, som hadde slitt i skyggene rundt Stade Velodrome tre dager før St. Hansaften, var imidlertid ikke veldig hevngjerrige eller opptatt av søksmål. Folkene i reisebyrået var blitt kompiser, og vi var enkle sjeler som skulle på fotballkamp. Den avgjørende bataljen som skulle vise seg å bli den største i norsk fotballhistorie. Så da vi etter en ganske livlig busstur i 13 mil langs den franske kysten rullet inn på havna i Marseille, var vi alle svært lystige.

«Naboen er nynazist» med El-Regn og «Russerne kommer» med Zimmermann hadde gjallet fra den bærbare spilleren vi hadde med oss hvor enn vi dro. De noe dystre budskapene skapte alltid god stemning blant en generasjon full av ironi. Og noen supportere var mer spente enn andre. De som ikke hadde billett, men som likevel hadde sjanset på kjøp utenfor stadion, var dem med de aller høyeste skuldrene.

Så da vi vandret langsmed kaia og sang «Alt for Norge», ruslet det samtidig en blid mann i land fra en av de mange luksusyachtene som var ankret opp langs kaia. Han krysset vår vei og bar på en vanlig bærepose, som om han hadde vært på handletur på Rema. Og det hadde han forsåvidt. Med den forskjell at bæreposen hans var verdt ganske mange tusen franske francs.

Det var nemlig en pose full med Brasil-billetter.

Maskene ble lange og halsene trange da vi skjønte hva som var i posen. En innskytelse var å daske ham i bakhodet med stresskofferten jeg alltid bar på (spørsmålet er ikke hvorfor jeg alltid hadde med stresskoffert på kamp – spørsmålet er hvorfor alle andre ikke hadde det!). Men vi ble egentlig bare stående lamslåtte og observere at alle dem som ikke hadde fått billett, nå fikk kjøpe. Til «face value».

Vi ristet heldigvis av oss sjokket, fikk tyllet ned noen flere kagger med brun væske, og fortsatte oppover til stadion, denne gang i visshet om at verden var vår. Våre venner fra Bergen bar «We eat whales»-flagget med stolthet. En av dem klarte til og med å kjøre sin spesialitet, den finske folkedansen, på toppen av et busskur i kvelende varme. Etterpå var han så utslitt at han nesten ikke kom seg inn på stadion.

Alle vi andre tok noen sambasteg og sang av full hals, i full forvissning om at jubelen måtte vi ta før bataljen hadde startet.

Og kampen? Jo, to av oss som handlet på svartebørs hadde truffet på rett sving. Vi satt bak målet der Flo og Rekdal scoret. De fleste andre norske supporterne satt i andre enden der brassene tok ledelsen. Én av dem som ikke så kampen i det hele tatt, var han sponsa-tur-supporteren som hadde brent opp billetten sin foran øynene på flere billettløse norske tilhengere.

Jeg håper den dag i dag at de stekte ham i grillolje. Heller ikke Ole Paus eller Ketil Bjørnstad fikk med seg noen scoringer, fordi de gikk i pausen etter å ha fått tildelt gratisbilletter av forlaget.

Men vi – vi som var igjen – fikk med oss alt. Den største kvelden i norsk fotballhistorie. Hvor alle nordmenn lå flate utenfor pubene nede ved havna i Marseille etterpå. Vi orket ikke en gang tanken på mer samba. Vi var både lykkelige, utslitte og sjokkerte. Drillos hadde slått Bresil. Myggen. Mini. Reka. Flonaldo. Vi var rangert som nest best i verden. Og vi visste, vi visste absolutt alle, at dette aldri noen gang kom til å skje igjen.

Derfor var jeg sistemann som entret bussen den natten, akkurat da den var i ferd med å rulle ut av parkeringsplassen. Ingen bombe selvsagt. Hadde jeg blitt etterlatt i Marseille den kvelden, hadde det imidlertid vært helt ålreit. In the morning.

Fordi vi stod på toppen av kloden og så ned på Ronaldo.

Denne, ene, gangen.

Ikke abonnent – ballkontroll HER