De frikjente – Kapittel 6

 

Fire fotballedere sto tiltalt for grovt bedrageri.
Oppmerksomheten var enorm.
Strafferammen var seks års fengsel.
Det var alvorets time for norsk fotball.

Tekst Lars Johnsen og Håvard Melnæs

 

Les kapittel 1 her.
Les kapittel 2 her.
Les kapittel 3 her.

Les kapittel 4 her.
Les kapittel 5 her.

 

I TV 2s egen SKUP-rapport om saken lister de opp over 100 publiserte nett- og TV-saker fra 12. oktober 2011 til 13. januar 2012. Alle andre medier hengte seg på, men med TV 2s forarbeid hadde kanalen et solid forsprang på konkurrentene.

Aftenpostens humorside «tre offside» fra 21. oktober viste godt det dominerende inntrykket i Fotball-Norge og Medie-Norge i denne perioden:
«Erik Loe. Stabæk-formannen som innrømmer og nekter, nekter og innrømmer, men dette står klart: Stabæk trikset til en opsjonsavtale med Vålerenga for å lure penger av Nancy. I likhet med Fridtjof Nansen er Loe observert med buksene nede. Problemet er at Loe fortsatt er i live og har tenkt å bli fotballpresident.»

Det skulle gå noen uker før Stabæk fikk sitt eget talerør i media, en rolle VG tok.

En opplysning i TV 2s første nyhetsinnslag i saken skulle få betydning.

TV2 hadde hadde fortalt i nyhetssendingen 12. oktober at «Rosenborg bød i sommer fem millioner for Veigar Páll Gunnarsson. Men Stabæk valgte i stedet å selge spilleren til Vålerenga. TV 2 Sporten kan i dag avsløre at overgangssummen var kun én million kroner og at en intetanende 16-åring får en ufrivillig nøkkelrolle i overgangssaken».

«Saken startet med en løgn. Hvis løgnen fra TV 2 om at vi hadde et bud på fem millioner fikk feste seg, var jeg sikker på at vi ville være ferdige. Og det viste seg jo at der var jeg temmelig prikk på», sa Erik Loe i retten.

Dette poenget gjentok han i flere medieopptredener og redegjørelser. Det ikke-eksisterende femmillionersbudet gjorde at saken var bygget på galt premiss, mente han.

Utad snakket Erik Loe om TV 2-løgner og ikke-eksisterende femmillionersbud.

Internt vedkjente han at TV 2 «tilsynelatende vet alt»:
«Til SU: TV2 er tipset av RBK om avtalen mellom oss og Enga vedr Veigar og Herman. Svært godt informert. Har kun kommentert at vi hadde likelydende tilbud, og forsøksvis dukket unna de fleste problemstillingene og detaljer. Ikke lett når de tilsynelatende vet alt. TV2 vil sette dette i sammenheng med mitt kandidatur til president i NFF. Ingen sier noe.»

TV 2 korrigerte opplysningen: I alle TV 2s artikler står det «TV 2 presiserer: Summen for Rosenborgs bud ble først rapportert til å være rundt fem millioner kroner. Denne er senere korrigert til inntil 3,75 mill. kr.».

Etter hvert fikk Erik Loe og Stabæk rikelig med spalteplass i VG der de fikk fremmet sitt syn.

Resten av Fotball-Norge var mer opptatt av det faktiske saksgrunnlaget.

«Det kan minne meg om en fiktiv konstruksjon for å slippe å betale en tredjepart. Jeg har sett lignende konstruksjoner – der man takserer en spiller fordelaktig for å betale minst mulig til en tredjepart. Fra utsiden kan dette virke veldig mistenksomt», sa Tor-Kristian Karlsen til TV 2.

«Opsjonsavtaler er helt uvanlig i norsk fotball. Det har aldri vært nødvendig. Uansett er minste form for anstendighet at man snakker med spilleren det gjelder, eller vedkommendes foresatte», skrev Dagsavisens Reidar Sollie i en kommentar 14. oktober med tittel «Å handle barn».

«Én million for Gunnarsson er en usannsynlig lav pris. Og fire millioner for en spiller på 16 år og som man ikke er sikre på å få allikevel, er en latterlig høy pris», mente TV 2s fotballekspert Petter Myhre.

Det oppsiktsvekkende var at målpoeng-garantisten Veigar Páll Gunnarsson var priset til én million kroner, noe folk opplevde som lavt. Og at han var priset til en firedel av en opsjonspremie på en 15-åring nesten ingen hadde hørt om, gjorde at mange mistenkte unfair play.

Totalbildet med lav overgangssum og høy opsjonspremie sett i sammenheng med Stabæks dårlige økonomi og uvanlig høy videresalgsklausul, gjorde at påtalenemnda fattet interesse for saken.

Fra folkets klubb til én eier          
Vålerenga har alltid profilert seg som folkets klubb. Den skulle være for alle. Like mye for dem som havnet på feil side av både loven og sosiale normer, som for dem som gikk med dress på jobben. «Å værra Vål’enga» var en sinnstilstand. Som var rapp og rampete i kjeften. Det var en klubbsjel som sto i kontrast til Lyn.

Vestkantklubben som ifølge mytene kunne «samle tusen mann i smoking i løpet av en halvtime» og som kledde på seg nikkers når de gikk på ski til Lynhytta i Nordmarka om vinteren.

I Vålerenga var det ishockey som gjaldt om vinteren, den idretten i Norge som er den mest rendyrkede arbeiderklasseidretten.

Det var en klubb som ble skapt av samholdet mellom publikum og spillere, og skal man tro dem som gikk på Bislett på 1960-tallet, var fotballen bare halvparten av det du betalte for. Fotballen var leken og morsom nok i seg selv, men like viktig var det å høre spillerne slenge meldinger til publikummet på Store Stå.

Vålerenga vokste og «klubbsjelen» videreført.

Ikke så mye av spillerne, men av supporterne.

Som det sto i Vålerenga-fanzinen Apestreken før den sportslige og publikumsmessige oppturen kom utover 1990-tallet: «Om folk ikke kommer for å se Vålerenga, skal de jaggu komme for å høre Vålerenga.»

Etter hvert skulle Vålerenga både høres og synes. Chelsea-supportere snakker ennå om kampen da VIF-klanen eide Stamford Bridge i 1998.

Folk med penger begynte å interessere seg for fotball i takt med økt medieoppmerksomhet og bedre sportslige resultater.

Kjell Inge Røkke og Bjørn Rune Gjelsten ønsket å kjøpe Molde. Det var ikke mulig etter idrettens lovverk, så NFF introduserte «dualmodellen», der intensjonen var at idrettslagene skulle beholde kontrollen, men at man likevel tillot investorer som levde side om side med klubbene.

Fotballen gikk fra folkelig kultur til forretning.

I Vålerenga var det flere investorer inne. Bik Bok-gründeren Ola Mæle og finansmannen Øystein Stray Spetalen var sentrale i Vålerenga mot slutten av 1990-tallet, før de overlot AS-et til shippingmillardæren John Fredriksen. Han trakk seg i 2010 og Fredriksens tidligere høyre hånd, Tor Olav Trøim, ble Vålerengas hovedaksjonær.

Mens Egil «Drillo» Olsen, Nils Arne Eggen, Norges og Rosenborgs framgang på banen definerte 1990-tallet, skulle kampen om kontrollen over fotballen på styrerommene definere 2000-tallet. Den reelle makten flyttet seg fra idrettslagene til investorene.

Vålerenga under Martin Andresens tid – en trener investorene hadde ansatt – var nok et eksempel på dette. Tor Olav Trøim eier i dag i praksis hele Vålerenga Fotball AS.

Konflikten mellom idrettslag og investorene skulle komme til overflaten under overgangssaken.

«Men Truls, det er ikke det som står her»
Bare de innvidde hadde oversikt over innholdet i avtalene mellom Stabæk og Vålerenga. I Stabæk var det de som satt i sportslig utvalg: Inge André Olsen, Lars Holter-Sørensen, Tor Q. Aaserød, Erik Loe og Ingebrigt Steen Jensen. I Vålerenga var det bare Truls Haakonsen, Pål Breen og økonimisjef Rune Riberg som hadde sett avtalene.

Veigar Páll Gunnarsson debuterte for Vålerenga 8. august mot Sogndal, scoret sitt første og hadde en assist i 2-0-seieren borte mot Sarpsborg to runder senere. Med Gunnarsson på laget tok Vålerenga 2,3 poeng i snitt fra hans første kamp til Viking-kampen 14. oktober – to dager etter at overgangssaken nådde nyhetsbildet. «Han er verdt sin vekt i gull», sa Vålerenga-trener Martin Andresen etter kampen mot Viking 14. oktober.

På litt over to måneder med Veigar Páll Gunnarsson på laget, hadde Vålerenga klatret fra 10. til 4. plass.

Uken etter Viking-kampen var det kalt inn til samordnet styremøte i klubb og AS i Vålerenga for å diskutere overgangssaken. I andre etasje i Vallhall, i møterommet innenfor kafeteriaen med vindu ut mot banen, møttes styrene og administrasjonen i klubben.

Møterommet kan deles i to ved å trekke ut en skillevegg. Denne gangen var veggen skjøvet til side, det var satt opp langbord gjennom det avlange rommet.

Styret til Vålerenga Fotball besto av styreleder Odd Skarheim, Harald Moræus-Hanssen, Åge Petter Christiansen, Gunn Ovesen, Ingvild Bruce og Håvard Lunde.

Styret til Vålerenga Invest Fotball AS (som i 2014 skiftet navn til Vålerenga Fotball AS) besto av styreleder Jon Håkon Pran, Stig Grimsgaard Andersen, Jon H. Nordbrekken, Petter Bakken, Celina Midelfart og Mette Kay.
Klubbens sportslige utvalg besto av Odd Skarheim, Jon Håkon Pran, Jon H. Nordbrekken, Harald Moræus-Hanssen, Bjørn Viljugrein, Stig Grimsgaard Andersen og Truls Haakonsen.

Administrasjonen besto av Truls Haakonsen, Rune Riberg, Pål Breen og manager Martin Andresen.

Det var en alvorstynget gjeng som fant plassene rundt langbordet. Overgangssaken var bare noen dager gammel, og de færreste hadde noe informasjon utover det som hadde kommet fram i media.

Det var Truls Haakonsen som førte ordet under møtet. Han virket ikke nervøs. Rundt langbordet satt det folk med lang fartstid i næringslivet, i tillegg til to politifolk: Politiadvokat Ingvild Bruce fra Økokrim og Håvard Lunde, den tidligere Vålerenga-spilleren var etterforsker ved finans- og korrupsjonsavsnittet i Oslo-politiet.

Styrene besluttet i møtet at Vålerenga skulle gjøre all informasjon de hadde tilgjengelig for påtalenemnda i Norges Fotballforbund. Vålerenga skulle også gjennomføre en intern granskning.

Avtalene fra 19. juli – Gunnarsson-overgangen og Stengel-opsjonen – var aldri styrebehandlet i Vålerenga. Da påtalenemnda etterspurte protokollene fra styremøtene «for juni og framover» i en epost sendt 21. oktober klokken 10.57, svarte Haakonsen dette i en epost under to timer etterpå:
«Bekrefter med dette at kjøp/salg av spillere besluttes i sportslig utvalg etter en ramme som vedtas årlig av de respektive styrene (Vålerenga Fotball og Vålerenga Invest AS). Det bekrefter at de aktuelle sakene aldri har vært styrebehandlet i de respektive styrene.»

Opsjonsavtalen ble ikke lagt fram på det samordnede styremøtet 17. oktober.

Senere ble det holdt flere styremøter, der opsjonsavtalen ble lagt fram.

Da Truls Haakonsen forklarte de fremmøtte hvordan avtalen skulle forstås, ble mange av dem oppriktig sjokkert. De skjønte ingenting av innholdet – hva betydde avtalepunktene, hva medførte avtalen i praksis?

– Truls forklarte hvordan avtalen skulle tolkes. «Men Truls, det er ikke det som står her!», var den kollektive reaksjonen blant oss, hevder en kilde i Vålerenga til Josimar.

Ifølge avtalen skulle ikke opsjonspremien tilbakebetales om Vålerenga ønsket å benytte seg av opsjonen, i strid med det Haakonsen muntlig hadde forklart styrene. Det satt erfarne finansfolk i styrene, men ingen skjønte noe av avtalen – Vålerenga hadde ingen sikkerhet. Stengel kunne velge hvilken klubb som helst.

«Vi mener at Stengel var overpriset i den opprinnelige avtalen»
I vitneavhøret politiet gjorde med Harald Moræus-Hanssen, klubbstyremedlem og medlem av sportslig utvalg i Vålerenga, sa han at han «vil kalle avtalen en forkjøpsrett, ikke en opsjon. En opsjon gir rett til å handle spilleren for en gitt sum. I avtalen med Stabæk var ikke det tilfellet». Moræus-Hanssen kunne «ikke huske å ha hørt summer på 10 og 15 millioner for et eventuelt kjøp under [telefon]møtet».

Vålerengas administrerende direktør Pål Breen sa det samme under sitt vitneavhør: «Summene for å kjøpe Stengel ut ble ikke lagt fram for styret eller tatt opp [i telefon]møtet».

Heller ikke følge Jon H. Nordbrekken ble sportslig utvalg forelagt hvilke summer som kom i spill om Vålerenga innløste opsjonen:
«Denne opsjonsavtalen har en helt annen formulering i dag enn slik den ble fremlagt under telefonmøtet. Under [telefon]møtet fikk vitnet forståelsen av at de kjøpte en opsjon på 4 millioner og kunne da kjøpe Stengel for 4 millioner på et senere tidspunkt. Summene på 10 mill. og 15 mill. kroner for kjøp på senere tidspunkt ble ikke nevnt under dette telefonmøtet», står det i avhøret.

Nordbrekken «trodde vi kunne kjøpe HS for 4 mill – kom det inn et bud på seks mill så kunne vi calle opsjonen og selge ham videre med fortjeneste», sa han i sitt vitneavhør.

Ifølge vitneavhøret med klubbstyremedlem Jon Pran ble protokollen fra telefonmøtet 19. juli skrevet 18. eller 19. oktober – tre måneder etter vedtaket. Det ble det lagt til et viktig punkt i protokollen: «Forutsetningen er at opsjonsavtalen er i henhold til NFF sitt regelverk».

Det Truls Haakonsen derimot ikke fortalte styrene i Vålerenga var at han 13. oktober, dagen etter at overgangssaken sprakk og fire dager før Vålerengas styrende organer skulle møtes for å diskutere saken, hadde Haakonsen, ifølge hans egne uttalelser i retten, tatt kontakt med Inge André Olsen for å endre på opsjonsavtalen.

Han ville ha inn at opsjonspremien kom til fratrekk fra kjøpesummen den dagen Vålerenga eventuelt valgte å innløse opsjonen, og at Vålerenga fikk tilbakebetalt opsjonspremien dersom Stengel gikk til en annen klubb.

«Jeg snakket med Inge André Olsen og ønsket å sende over et redigert utkast slik at vi kunne endre på den. I den nye avtalen var det slik at Vålerenga skulle få tilbakebetalt opsjonssummen dersom Herman Stengel ble kjøpt av en annen klubb. Vi mener at Stengel var overpriset i den opprinnelige avtalen, men vi oppfattet det slik at vi skulle klare å forhandle denne prisen ned. Endringene var heller en måte å få avtalene til å se bedre ut for et utrent øye», forklarte Truls Haakonsen under rettssaken.

«Mener du avtalen fra 19. juli ikke var realistisk?», spurte dommer Nils Ole Bay.
«Definitivt», svarte sportsdirektøren til Vålerenga.

Truls Haakonsens forsvarer ba ham oppklare hva han mente med at avtalen ikke var realistisk.

«Det var summene jeg anså som urealistiske. Vi hadde aldri tenkt å betale 10 millioner eller mer for Stengel», sa han.

«Ble dere ikke enige 19. juli om at Vålerenga tok en risiko på fire millioner? Hvorfor skulle du endre på det 13. oktober?», spurte dommeren.

«Fordi det var bedre for min klubb», svarte han

«Men det var likevel ikke det som ble avtalt?», spurte dommer Nils Ole Bay.

«Nei, det var det ikke», svarte Haakonsen.

Endringene Haakonsen hadde foreslått 13. oktober ble ikke akseptert av Stabæk.

«Redd for lekkasjer»
I Vålerenga bestemte styrene at saken ikke skulle prosederes i media, i motsetning til Stabæk som gjorde nettopp det fra november 2011 og fram til rettssaken høsten 2013. Og det som eventuelt kom ut i media fra Vålerenga-kontoret på Valle, skulle være samkjørt.

Klubben skulle ikke tale med flere tunger.

Innad i Vålerenga var det derimot stor splid. Internkommunikasjon Josimar har sett tegner et bilde av en klubb der AS og klubb ikke var på bølgelengde og en administrasjon som gjorde som den ville.

Josimar har de siste årene i en rekke artikler satt søkelys på «dualmodellen», og alt vi har sett peker på at det er investorene som sitter med den faktiske makten i norske fotballklubber, og ikke klubborganene slik det skal være i henhold til regelverket.

Vålerenga er ett eksempel på en slik klubb.

Det var hovedaksjonær i AS-et, Tor Olav Trøim, Haakonsen hadde ringt til da han i møte med Stabæk ble enig med Inge André Olsen om Gunnarsson/Stengel-avtalene i juli 2011, ikke klubbens styreleder Odd Skarheim. Haakonsen var ansatt i klubben, ikke i AS-et, men det var AS-folkene han forholdt seg til.

Det eneste man var enige om internt i Vålerenga-systemet var at Truls Haakonsen ikke skulle bli hengt ut utad.
Innad ble det tydelig kommunisert at Haakonsen hadde ført sitt eget sportslig utvalg bak lyset og stått bak en ulovlig avtale. Ifølge et notat Josimar har fått tilgang til, beskyldes Haakonsen for å ha løyet om innholdet i opsjonsavtalen til klubbstyret, etter at saken hadde sprukket i media. Ifølge samme notat skal Haakonsen ha innrømmet at han unnlot å opplyse sportslig utvalg om detaljene i opsjonsavtalen da den ble inngått i juli 2011 fordi han var «redd for lekkasjer» – et soleklart brudd på arbeidsinstruksen.

Uten å bli informert om detaljene i avtaler Haakonsen inngikk, kunne ikke sportslig utvalg vite hva de faktisk ga sin tilslutning til.

sg-02

«Dette er enda mer alvorlig enn jeg trodde»
Klubbstyret engasjerte advokat Marius Gisvold for å gjennomgå saken, for å finne ut hva avtalen besto i og finne ut hva folk visste. Han fant ut at ingen visste noe, ingen hadde sett noen avtale, med unntak av Truls Haakonsen. Avtalen hadde først ankommet Vålerenga-kontoret mot slutten av september, to måneder etter at Haakonsen hadde inngått den.

Marius Gisvold er partner i advokatfirmaet Wikborg og Rein i Oslo. På 90-tallet hadde han vært med å bygge opp derivatmarkedet (handel med verdipapirer) i Norge, og har lang erfaring med verdipapirjuss. «Kjøpsopsjonen» for Herman Stengel var et slags verdipapir.

Men etter det Josimar erfarer, forsto heller ikke Gisvold noe av avtalen – i likhet med andre i Vålerenga. En kjøpsopsjon skal gi kjøperen en rettighet, noe som ikke lå i Stengel-opsjonen.

Det lå ingen oppside for Vålerenga i opsjonsavtalen, det var ikke en gang en opsjon, som Harald Moærus-Hanssen påpekte i sitt vitneavhør, men en slags forkjøpsrett. «Opsjonen» – eller «forkjøpsretten» – var i realiteten et stykke papir som hadde kostet fire millioner kroner.

Ifølge Josimars kilder, mistenkte Gisvold at hele avtalen var en ulovlig konstruksjon – det var også gjengs oppfatning i klubbstyret. Dagen etter at påtalenemndas innstilling var klar 27. oktober, skrev styremedlem Ingvild Bruce, som til daglig jobber i Økokrim, en epost til klubbstyret. I hennes øyne var vilkårene for bedrageri oppfylt.

Fra: Ingvild Bruce
Sendt: 28. oktober 2011, 08:36
Til: Odd Skarheim; Åge Petter Christiansen; Gunn Ovesen; Håvard Lunde
Emne: Straffesak 21/2011 – Stabæk og Vålerenga – anmeldelse

Dette er enda mer alvorlig enn jeg trodde.
Jeg vurderer nemndas arbeid i all hovedsak som grundig og velbegrunnet (med unntak for noe sleivete bruk av medieoppslag som kilder). Jeg har ikke gjennomgått all underdokumentasjonen, men det er ingenting så langt som tyder på gale tolkninger eller slutninger.
Mest alvorlig etter mitt syn er at nemnda konkluderer med at de objektive og subjektive vilkårene for bedrageri er oppfylt. Det presiseres at beviskravet for pådømmelse er noe lavere her enn i en straffesak, men det betyr at man er på god vei. Til illustrasjon ville dette vært mer enn nok til å ransake på Valle akkurat nå, eller å varetektsfengsle de involverte.  
Videre er det alvorlig at de omtaler Vålerengas forklaringer som “uriktige, villedende og utenkelige”. Det anses faktisk som et eget lovbrudd at vi i etterkant av hendelsen har gitt uriktige og villedende opplysninger. Ellers i den juridiske verden er det ikke vanlig å sanksjonere feilaktige forklaringer fra mennesker som er mistenkt for noe straffbart (utfra det såkalte vernet mot selvinkriminering), slik at det muligens kan stilles spørsmål ved dette. Jeg synes likevel vi skal ta med oss at det at vi valgte å ikke legge oss flate, men å holde fast ved at dette var en grei deal, har resultert i en egen domfellelse og straffskjerpelse. Det burde kanskje være svar på tiltale til de som mente at det ville være “selvmord” å ta selvkritikk… Det bør uansett få konsekvenser for den tilnærmingen vi tar til saken i det videre, og vi bør ha god kontroll på de merknader som gis til anmeldelsen.
Internt er det kanskje også av interesse at SU får kraftig kritikk for å ha godtatt opsjonsavtalen, det omtales som utenkelig at avtalen ville vise seg å være “økonomisk og sportslig fornuftig”, som det heter i SUs vedtak.
Jeg synes innstillingen bekrefter den instinktive reaksjonen som et flertall i hovedstyret har hatt hele tiden – at det som ble gjort i forbindelse med avtaleinngåelsen var galt, og at vi bør ta ansvar og innrømme dette overfor omverdenen. Denne innstillingen har hittil vært frontet overfor administrasjonen, likevel slik at man har søkt å finne løsninger som begge parter kunne leve med. Det er fullt forståelig at man har forsøkt dette. Nå mener jeg imidlertid at vi har fått den bekreftelsen vi trenger på at vår løsning bør være den gjeldende fremover, og at vi bør velge en annen tilnærming både til NFF og administrasjonen.

«Opsjonsavtalen var uten verdi»
14. november hadde Vålerengas advokat Marius Gisvold et møte med Jarl Øverby, som et par uker i forveien hadde blitt konstituert som styreleder i Stabæk Fotball da Erik Loe trakk seg etter påtalenemndas innstilling. Gisvold trengte hjelp til å forstå avtalen, det måtte finnes noe – et tilleggsdokument, skriftlig korrespondanse eller en forståelse – som sikret at Vålerenga ikke hadde betalt fire millioner for et stykke papir.

Under møtet med Stabæk fikk Gisvold beskjed om at Stengel-avtalen skulle forstås slik den var skrevet: Stengel kunne velge selv hvilken klubb han kunne gå til, og opsjonspremien var tapt for evig og alltid – uansett om Vålerenga innløste opsjonen, om de valgte å ikke innløse den, eller om Stengel gikk til en annen klubb.

Vålerenga hadde altså kjøpt et stykke papir til fire millioner kroner.

Folk med bakgrunn i politi, juss og næringsliv i Vålerenga, kunne ikke se at opsjonsavtalen hadde vært rent spill. Hvis det hadde vært rent spill, ville noen ha kunnet vise til et eller annet som beviste at det lå en oppside for Vålerenga ved å bruke fire millioner kroner på Stengel-opsjonen.

Det var disse vurderingene som lå til grunn da advokat Gisvold anbefalte Vålerenga å ikke betale opsjonspremien til Stabæk. Politiet som på dette tidspunktet hadde startet sin etterforskning, skulle komme til samme konklusjon som både klubbstyret i Vålerenga og påtalenemnda i NFF:
Opsjonsavtalen var uten verdi.

Ved å betale kunne man anse at Vålerenga var med på det som kunne oppfattet som en konstruksjon – klubben ville inkriminere seg selv om de betalte ut opsjonspremien.

Tor Olav Trøim ønsket å betale opsjonspremien og «bli ferdig med det», et syn flere AS-folk delte. Trøim skal ha endret mening etter en samtale med Gisvold.

Uenigheten mellom AS og klubb i Vålerenga kom også fram under rettssaken. Administrerende direktør Pål Breen fortalte at investorsiden var positive til å hente Stengel, men at overgangen ble stoppet da hovedstyret vedtok at Vålerenga ikke skulle foreta seg noe så lenge det pågikk en politietterforskning.

«Stengel hadde vært VIF-spiller i dag om det ikke hadde vært for politietterforskningen», sa Breen da han vitnet i rettssaken 27. august 2013.

«Ønsker klubben lykke til i fremtiden»
Vålerenga sendte et brev til Stabæk, undertegnet av Odd Skarheim, styreleder i Vålerenga Fotball. Klubben ønsket å heve Stengel-avtalen. Av tre grunner: Vålerenga var usikre på Stabæks forpliktelser i avtalen, Vålerenga oppfattet det sånn at Norges Fotballforbund kunne anse avtalen som ugyldig, i tillegg til at det var fare for at Stabæk skulle gå konkurs og at Stabæk da ikke ville kunne klare å opprettholde sine avtaler. Ved en eventuell konkurs ville spillerne til Stabæk ha blitt fristilt og «rettigheten» Vålerenga hadde på Stengel ville ha falt bort.

28. november hevet Vålerenga opsjonsavtalen.

13. desember 2011 ble partene ble enige å avgjøre tvisten ved voldgift, selv om opsjonsavtalen hadde et eget punkt om tvisteløsning.

«Enhver tvist som måtte oppstå i forbindelse med denne avtale og som ikke lar seg løse i minnelighet mellom partene skal avgjøres av de alminnelige domstolene med verneting i Oslo», står det i punkt 7.
Likevel valgte de å avgjøre tvisten uten offentlig innblanding.

Voldgift er en privat rettergang som går for lukkede dører, som ikke er uvanlig ved tvister i næringslivet. På den måten har offentligheten ingen innsyn i prosessen. Partene oppnevner i fellesskap en jurist som skal fungere som dommer. Det er ingen ankemulighet etter avsagt dom.

Truls Haakonsen ble permittert fra stillingen i Vålerenga ved utgangen av oktober, først ut 2011, før arbeidsforholdet ble avsluttet fullt og helt 15. januar 2012.

«Skal man som sportsdirektør bidra til å utvikle en klubb, er det helt nødvendig å gå i takt med styret. Det er ikke til å legge skjul på at vi er grunnleggende uenige om hvilken retning elitedelen skal utvikle seg i årene fremover. Jeg har hatt en spennende og morsom tid i Vålerenga Fotball, og ønsker klubben lykke til i fremtiden», sa Truls Haakonsen i en pressemelding.

«Styret har forståelse for at det vil bli stilt spørsmål om denne konklusjonen kan knyttes til den pågående overgangssaken. Den saken er ennå ikke avsluttet, og det er ikke opp til styret å fordele ansvar og skyld i saken», sa styreleder i Vålerenga Fotball, Odd Skarheim, i samme pressemelding.

Innad i Vålerenga hadde de for lengst delt ut skyld; det var Truls Haakonsen som hadde hovedansvaret. Haakonsen hadde stort sett forholdt seg til AS-et og ikke klubben, men klubben var arbeidsgiveren hans.

Truls Haakonsen og Vålerenga skiltes ikke som venner. Pressemeldingen oppga at «vi er grunnleggende uenige om hvilken retning elitedelen skal utvikle seg» som grunn for avskjeden, men den forteller ikke hele sannheten:
Truls Haakonsen fikk sparken av klubbstyret i Vålerenga.

sg-03

«Mener vi at avtalene er uavhengige?»
Under sitt avhør hos politiet 20. desember 2012, ble Lars Holter-Sørensen spurt hvorfor opsjonsavtalen om Herman Stengel ikke var nevnt med ett ord i styreprotokollene, mens både Gunnarsson-overgangen og salget av Henning Hauger til Hannover ble nevnt, særlig med tanke på at summen for opsjonspremien tilsvarte en kapitaltilførsel fire ganger så stor som islendingens overgang.

«Siktede svarte at 4 mill er mye for Stabæk, men det påvirket ikke driftsbudsjettet fordi det var Spiller AS som eide rettighetene til spillerne Henning Hauger, Veigar Páll Gunnarsson og Herman Stengel», står det i protokollen.
Overgangssummer eller annen kapitaltilførsel fra avtaler som gjaldt spillere kom ikke Stabæk Fotball til gode, ifølge Holter-Sørensen, uansett hvor store summene var. Det var investorselskapet som skulle ha pengene fra salg og andre avtaler. Stabæks oppside ved salg, var kun kutt i driftskostnader – altså lønn og sosiale utgifter – ikke kapitaltilførsel. Grunnen til at overgangene til Gunnarsson og Hauger var nevnt i protokollen, mens Stengel-opsjonen ikke var det, var at de to førstnevntes overganger betydde store kutt i driftsbudsjettet.

Lars Holter-Sørensen, styreleder i Stabæk Fotball AS, påstander i politiavhøret rimte ikke med det Jarl Øverby, konstituert styreleder i Stabæk Fotball, sa i retten.

Da Vålerenga holdt tilbake utbetalingen av de fire millionene, ga det Stabæk-ledelsen enda mer hodebry.
«Cashflow var en av tingene som var mest sentralt. Siden de fire millionene ikke kom fra VIF ble det et stort problem for klubben», sa Øverby i retten.

Øverby var varamedlem i styret i Stabæk Fotball da Gunnarsson-overgangen og Stengel-opsjonen hadde blitt avtalt med Vålerenga, og hadde mottatt alle protokoller fra styremøtene i Stabæk Fotball. I retten sa han at han ikke kjente til opsjonsavtalen da den ble inngått.

Seks dager etter at saken sprakk i oktober, var Einar Schultz fremdeles uvitende om hva som egentlig hadde foregått. Schultz var styremedlem i Stabæk Fotball og hadde eierandeler i Stabæk Fotball AS (11,1 prosent). I tillegg var han visepresident i NFF og styreleder i Norsk Toppfotball. Han satt på begge sider av bordet, men visste tilsynelatende ingenting. Schultz skrev epost til Erik Loe:

Fra: Einar Schultz
Sendt: 18. oktober
Til: Erik Loe

Hei Erik,
Forsøkte deg på tlf.
Vi i styret må få full klarhet i (internt og konfidensielt):
1. Mener vi at avtalene er uavhengige? (eller er dette bare for å argumentere eksternt?), det vil si at Herman kunne ha havnet i VIF og Veigar i RBK?
2. Hvorfor er ikke styret i klubben informert om at det er inngått en opsjonsavtale på Herman?
Svarene på disse 2 punktene må ligge til grunn for videre diskusjon om hva vi gjør og når vi gjør det.
Mvh, Einar

 

Under sitt vitneavhør hos politiet gjentok Einar Schultz at han ikke visste noenting:
«Onsdag 12. oktober kom Erik Loe bort til vitnet i forbindelse med et medlemsmøte i Norsk Toppfotball. EL sa at TV2 var utenfor og at de laget en sak om VPG-overgangen og opsjonen på HS. Dette var første gang vitnet hørte om opsjonen. Vitnet sa han ikke visste noe om opsjonen på HS».

«Vitnet sjekket protokollen for de tre styremøtene i Stabæk Fotball som ble avholdt etter sommeren og så at opsjonen ikke var nevnt. Vitnet sjekket også med styremedlem Kari Styren som også bekreftet at opsjonen ikke var gjort kjent for styret. EL har i ettertid sagt at han beklager at det ikke ble gjort og at de glemte å rapportere om opsjonen til styret i Stabæk Fotball. Vitnet svarte da at det ikke var godt nok.»

Vitneavhøret av Einar Schultz ble gjennomført 21. mai 2012. Sju måneder etter saken sprakk var han fortsatt ikke sikker på om avtalene var separate.

«Vitnet ble spurt om han tror at avtalene som ble inngått med VIF i sommer, salg av VPG og opsjon på HS, ble gjort for at Stabæk skulle få en en uberettiget vinning overfor Nancy. Vitnet svarte at han er usikker […] Vitnet vet ikke om avtalene er uavhengige», står det i avhørsprotokollen.

Styret var ikke informert om opsjonen på Stengel, ifølge styremedlem Schultz. Mens konstituert styreleder, Jarl Øverby, hevdet det stikk motsatte i sitt vitneavhør.

«Vitnet sa at det skyldes slurvete protokollføring og at det er kommunisert i styret at det var solgt en opsjon på Herman Stengel. Styret ble orientert om opsjonen like etter at avtalen var inngått», står det i avhøret av Øverby.
I retten sa Jarl Øverby at han ikke husket alt han hadde sagt i avhøret, men at han «sto ved det han hadde sagt i avhøret», før han sa at han ikke var gjort kjent med opsjonavtalen på det tidspunktet den ble inngått.

«Skal vi gjøre noen avtale for å stilne saken?»
Å få klarhet innad var én ting, Nancy var en annen bekymring – og Stengel-familien hadde fortsatt ikke signert opsjonsavtalen. 16. oktober skrev Nancy-direkør Nicolas Holveck en epost til Inge André Olsen:
«You have sold an option for 15 year old player for 4M NOK. We know it’s only a way to avoid to pay us what we expect. Before we ask norvegain authorities to go more far, we prefer to find an agreement with your club.
Thanks for your understanding».

Dagen etter tok Jim Solbakken kontakt med Inge André Olsen for å få til en avtale med Nancy:
«Hei du skal vi gjøre noen avtale med ham for å stilne saken? Jeg kjenner han godt å får til dette kjapt. Jim».
Inge André Olsen videreformidlet innholdet i sms-en fra Jim Solbakken til Erik Loe.

«Har snakket med Jim. Nancy skal ikke selge kravet sitt. De stoler på Jim. Så er spørsmålet om vi kan stole på Jim», skrev Inge André Olsen i en sms til Erik Loe 19. oktober klokken 17.10.

«Nancy KAN IKKE selge noe krav. Det er jo ikke spillegjeld fra Ville Vesten vi snakker om. Hvem vi kan og skal stole på vet jeg ikke, men inntil han har brent oss får vi stole på Jim. Men mest oss selv», svarte Erik Loe 24 minutter etterpå.

Stabæk måtte «stole på Jim», selv etter at klubben hadde brent seg på akkurat dét. I juli hadde Inge André Olsen gitt beskjed til Jim Solbakken om at Hans Jørgen Stengel skulle informeres om opsjonsavtalen – noe Solbakken ikke hadde gjort.

Jim Solbakken, mannen som «ikke var en del av saken» var fremdeles helt sentral. Nå var målet at Nancy ikke skulle gå til sak mot Stabæk.

«Jim, fikser du det vi snakket om i går?», skrev Inge André Olsen i en sms til Jim Solbakken klokken 16.21 den 22. oktober. Ballen begynte å rulle med tanke på å få til en avtale med Nancy.

«Lars/Inge har snakket med Tor. Han luftet et forslag jeg støtter. La Jim fremforhandle en betinget avtale med Nancy. Utgangspunkt i den avtalen vi avslo på 2,5’’. Påtale: vi har avtale og venter bare på doms- og sanksjonsutvalget. Betaler neste år, slik avtalen med RBK var. Ingen påtale: vi betaler ikke. Torsdag er dette for sent. Kommentarer?», skrev Erik Loe i en sms til Aaserød, Holter-Sørensen og Olsen 25. oktober klokken 18.11.
Skulle påtalenemnda i NFF innstille til straff, var Stabæk klar for å inngå forlik med Nancy. Dersom nemnda ikke kom fram til påtale, skulle det ikke inngås noen avtale med den franske klubben.

«Enig. Selv om dette ikke var beslutningen i AS-styret. I tillegg må Jim S få Hermans far til å signere avtale imorgen», svarte Holter-Sørensen sju minutter etter sms-en fra Loe.

«Bra. Skal Inge be Jim gjøre det, med forbehold om styregodkjenning?», spurte Loe tilbake fem minutter etterpå.
Under sin avslutningsprosedyre under rettssaken i Asker og Bærum tingrett stilte aktor Morten Stene spørsmålet: «Hva var egentlig fotballagent Jim Solbakkens rolle?».

Han lot spørsmålet henge i lufta.

Ingvild Bruce i Økokrim satt i Vålerengas klubbstyre i 2011. Bruce sendte en epost til styret der hun sa seg enig i påtalenemndas vurderinger av saken.
Ingvild Bruce i Økokrim satt i Vålerengas klubbstyre i 2011. Bruce sendte en epost til styret der hun sa seg enig i påtalenemndas vurderinger av saken.


«Signaturen til Herman og faren kan være verdt 4 mill!»

Opsjonsavtalen med Herman Stengel var fra juli. Nå – tre måneder etterpå – anså Stabæk det som svært viktig å få Stengel-familiens signatur på at avtalen var OK fra deres side. Vålerenga nektet å betale opsjonspremien på fire millioner før saken var avklart.

«Jeg har snakket med pappa Stengel i ettermiddag. Skal snakke med han i morgen tidlig igjen. Jeg tror han signerer, men jeg er ikke sikker», skrev Inge André Olsen til Lars Holter-Sørensen 25. oktober klokken 18.27.
«Hei gutten. Skal vi dele på oppgavene slik at du ikke tar alt. Vet du har snakket med Lars. Jeg ringer gjerne Jim om Nancy om du vil ta pappa Stengel. Mener du at det beste er om du tar begge, gjør vi det sånn. Nancy er viktig, men signaturen til Herman og faren kan være verdt 4 mill! Styret i Enga har jo nektet å betale til saken er avklart, så vidt jeg forsto», skrev Erik Loe i en tekstmelding til Inge André Olsen klokken 20.53 samme dag.

Mens Lars Holter-Sørensen i sitt politiavhør hevdet at pengene fra Stengel-opsjonen ikke påvirket driften av Stabæk Fotball, var Erik Loe åpenbart av en annen oppfatning. Som han skrev i tekstmeldingen til Inge André Olsen:
«Nancy er viktig, men signaturen til Herman og faren kan være verdt 4 mill!»

Sportssjefen svarte Loe fire minutter senere:
«Jeg har forsøkt Jim, men ikke fått tak i han. Har sendt sms hvor jeg ber han ta kontakt. Pappa Stengel har jeg avtale med i morgen tidlig. Jeg ringer deg i morgen når jeg har snakket med Stengel.»

«Den er god. Mulig vi må begynne å trøkke litt til. Sov godt», skrev Loe tilbake.

Dagen etter kom klarsignalet fra Stengel-familien, via Jim Solbakken.

«Han kommer til å signere. Alt OK. Du spanderer øl neste gang:)», skrev Jim Solbakken i en sms 26. oktober klokken 09.10 til Inge André Olsen.

Samme dag ble underskriftene til Herman og Hans Jørgen Stengel tilføyd opsjonsavtalen, 99 dager etter at Vålerenga og Stabæk ble enige 19. juli.

I sitt vitneavhør hos politiet forklarte Hans Jørgen Stengel grunnen til at familien gikk med på å signere avtalen:
«Vitnet ble bedt om å signere avtalen, men ønsket ikke å gjøre det. Grunnen til at vitnet ikke ønsket dette, var medieomtalen om at Nancy muligens var bedratt for midler de hadde krav på. […] Grunnen til at vitnet nå signerte avtalen var at Stabæk Fotball skulle få dokumentet inn til NFF og vitnet ønsket ikke å stikke kjepper i hjulene til Stabæk Fotball.»

Og Herman Stengel bekreftet det Jim Solbakken sa i det ene upubliserte intervjuet med TV 2 – han skulle ikke til Vålerenga, da han ble innkalt til vitneavhør i februar 2012.

«Vitnet forsikret seg med Olsen at han selv fikk bestemme hva han ville og hvor han ville spille […] På spørsmål om hvorfor det var viktig for han å forsikre seg om det så sier vitnet at han ikke vil være i Norge så lenge og at han ikke vil binde seg til noen klubb i Norge. På spørsmål sier han at han ikke ville gått til VIF, verken da eller nå», står i det vitneavhøret til Herman Stengel.

Påtalenemndas innstilling
Påtalenemnda er fotballens eget etterforskningsorgan. Stort sett består arbeidet av å vurdere brudd på spillereglene, brudd på reglene for kamparrangementer og brudd på disiplinærreglene. Nemnda vurderer sakene, innstiller på straff og sender den videre til doms- og sanksjonsutvalget som skal iverksette straffen.

Nemnda ble opprettet på Fotballtinget mars 2010 for å overføre påtalemuligheten ut av NFF-styret til et uavhengig organ. De tre medlemmene er jurister.

Da overgangssaken sprakk besto påtalenemnda av Egil André Berglund, Gunn Iren Midtbø og Knut Fure – tre personer med bred juridisk bakgrunn. Påtalenemndas leder Berglund er til daglig sjørettsadvokat, Midtbø var tidligere politiadvokat og Fure har tidligere vært statsadvokat.

Allerede to dager etter det første medieoppslaget, sendte påtalenemnda brev til de involverte partene, Stabæk, Vålerenga, Rosenborg, Jim Solbakken og Herman Stengels foresatte, og ba om en redegjørelse.

13 dager senere – 27. oktober – var innstillingen fra påtalenemnda klar. Dokumentasjonen som ligger til grunn er en murstein av en saksmappe. Konklusjonen var knusende:
«Basert på foreliggende forklaringer og dokumentasjon anser påtalenemnda det hevet over rimelig tvil at den reelle kjøpesummen for VPG ble forsøkt kamuflert for å forsøke å unndra midler som Stabæk skulle ha betalt til Nancy i henhold til avtale med sistnevnte klubb ved videresalg av VPG. Det legges videre til grunn at motivet for å inngå opsjonsavtalen for Stengel i hvert fall for det vesentlige var at den skulle benyttes som regnskapsmessig grunnlag for det resterende beløp utover kr. 1 mill. som i realiteten knyttet seg til VPGs overgang», skrev nemnda og listet opp fem punkter som avgjørende.

i) Stabæks økonomiske situasjon.

Stabæk var på «tidspunktet overgangssamtalene fant sted i en presset økonomisk situasjon, der salg av spillere ble sett på som eneste mulighet for å holde klubben i live og unngå tap av lisens eller konkurs. Stabæk har selv erkjent de økonomisk problemene i sin redegjørelse til nemnda, og de økonomiske utfordringene framgår utvetydig av styreprotokollene […] Nils Skutle, daglig leder hos RBK, antydet [i pressen] at overgangen til Vålerenga neppe handlet om penger […]. I replikk fra [Ingebrigt] Steen Jensen, styremedlem i Stabæk Fotball, ble det uttalt at Stabæk ikke var i en slik situasjon at de kunne si nei til de som betaler mest penger […] Nemnda har ingen grunn til å betvile at Steen Jensens standpunkt var en korrekt forståelse av intensjonene hos Stabæk i denne perioden for å redde klubbens økonomi».

I sin redegjørelse til nemnda, som også ble lagt ut på Stabæks hjemmeside, skrev styreleder Erik Loe at klubben «ikke var forpliktet til å selge til høystbydende» – en uttalelse nemnda mente var uforenlig med Steen Jensens utsagn og den situasjonen klubben befant seg i. «Det blir enda vanskeligere å forene [Loes standpunkt] med den avtale som Stabæk endte med å inngå med Vålerenga, gitt at Stabæks anførsel om at avtalen var uavhengig av opsjonsavtalen med Stengel var korrekt.»

ii) Prisingen av VPG.

Stabæk mente overfor nemnda at én million kroner for Veigar Páll Gunnarsson var en akseptabel pris, og støttet det ved å påpeke at det var en høyere pris enn det de hadde betalt for islendingen da de hentet ham tilbake fra Nancy – et poeng som ikke gikk hjem hos nemnda.

Et drøyt år tidligere hadde han blitt solgt til Nancy for 10 millioner kroner, og «en sannsynlig vesentlig årsak [for den lave prisen] var at VPG ikke lyktes i Nancy og fikk få kamper i klubben. Viktig i denne sammenheng, var imidlertid at Nancy betinget seg en stor andel ved videresalg. VPGs spillerutvikling, scoringsfrekvens og innflytelse i kampene i Stabæk – for øvrig godt dokumentert i Vålerengas sportslige analyse av VPG i forhandlingene om kjøp […] – etter tilbakekomsten og interessen fra flere klubber viste at prisen Stabæk betalte [til Nancy for Gunnarsson] ikke var veiledende for VPGs verdi da RBK og Vålerenga meldte sin interesse».

Påtalenemnda mente at avtalen med Vålerenga utvilsomt hadde en vesentlig lavere kjøpesum for Gunnarsson enn det som var markedsverdien hans på det tidspunktet avtalen ble inngått, «reflektert gjennom mye høyere konkurrerende bud fra RBK».

iii) Prisingen av opsjonsavtalen.

Ett punkt nemnda ikke syntes rimte var at Stabæk i mars hadde vurdert om klubben i det hele tatt skulle bruke 250 000 kroner på en 15-åring. Etter dette er ikke Herman Stengel nevnt i noen styreprotokoller eller rapporter fra klubbens sportslige utvalg. Den første gangen Stengel er nevnt i et notat er Truls Haakonsen innkalling til hastemøte i Vålerengas SU, der han ber om fullmakt til å kjøpe Gunnarsson for én million og en opsjon på Stengel for fire millioner. «[…] Haakonsen anfører at det er en hastesak fordi Rosenborg i prinsippet er enig med Stabæk om en «overgangspakke» som inneholder Veigar […] Han angir forutsetningene for avtalen at VIF betaler en samlet overgangssum maksimert til 5 mill kroner (1,0 mill for Gunnarsson, og 4,0 mill kroner for kjøpsopsjon Stengel). Beslutningsgrunnlaget for Vålerengas SU inneholder kun en grundig analyse av VPG, intet om Stengel […]»
Det ble avholdt telefonmøte i Vålerengas sportslige utvalg, der Jon Pran, Jon H. Nordbrekken, Stig G. Andersen, Harald Moræus Hanssen og Bjørn Viljugrein var deltakere, i tillegg til Pål Breen, Truls Haakonsen og Martin Andresen fra administrasjonen og sportslig ledelse. Det usignerte referatet fra møtet omtaler ingen uenighet om å bruke fire millioner kroner på en kjøpsopsjon.

«SUs vedtak kan slik nemnda ser det kun forstås ut fra følgende to alternativer:
Samlet pris på kr 5 mill var akseptabel for «pakken» VPG og Stengel der kjøpesummen for VPG i realiteten utgjorde det vesentligste av  pakken, eller SU var overbevist om at opsjonsavtalen var økonomisk og sportslig fornuftig.
Hensett til den betydelige og brede erfaring innen sport og finans som sportslig utvalg i Vålerenga representerte, ser nemnda det som utenkelig at det siste var en realitet.»

«Mot ovennevnte bakgrunn finner påtalenemnda at opsjonspremien som er fastsatt representerer en grov overprising som ikke anses tuftet på reelle kommersielle og sportslige vurderinger», konkluderte de.

iv) Manglende signering fra foresatte/spiller, hemmeligholdelse av avtalen.

En forutsetning for Vålerengas mulighet til å hente Stengel, var at spilleren selv ville, og verken spiller eller foresatt var kjent med avtalen.

«Dersom hans spillerutvikling skulle være så enestående og ekstraordinær at VIF ville vurdere å betale de avtalte kjøpesummene for ham, har Vålerenga ikke tilegnet seg noen grad av sikkerhet for at spilleren faktisk vil signere for klubben.»

Nemnda skrev videre:
«Uten en slik avtale anføres det fra agent-hold at opsjonen i realiteten er verdiløs, siden spilleren kan si nei til å gå til ‘opsjonsklubben’. Denne oppfatningen deler påtalenemnda.»

De påpekte også at det ikke fantes noen skriftlige spor i Stabæks styreprotokoller eller SU-rapporter om Stengel-opsjonen.

«Nemnda finner det bemerkelsesverdig at denne lukrative avtalen for Stabæks del ikke er nevnt i styreprotokollene eller i rapportene fra SU. Hemmelighold av avtalen eksternt, selv etter at den er inngått, virker også for nemnda som egnet til å styrke mistanken om at klubbene har inngått avtalen i hovedsak som en dekkoperasjon for å skjule deler av overgangssummen for VPG.»

v) Forhandlingene med Rosenborg og de pakkene som klubben ble tilbudt.

Det første budet fra Rosenborg for Gunnarsson var over dobbelt så høyt som det islendingen ble solgt til Vålerenga for, og det er også dokumentert at Rosenborg «bød kr. 5,250 mill for VPG og JA, og samtidig dokumentasjon viser at Stabæk kastet JA ‘på kjøpet’ for at Rosenborg kunne møte Stabæks forventninger». Nemnda skriver videre at den interne prisfordelingen på én million for Gunnarsson og 4,25 millioner for Johan Andersson ble satt av Stabæk – og Rosenborg bekreftet overfor påtalenemnda at de 4. juli 2011 visste at Nancy skulle ha en betydelig andel av et videresalg av islendingen.

«Nemnda har forstått RBK slik at denne omstendigheten ved VPGs avtale var styrende for de forskjellige ‘pakkene’ og den interne prissettingen som ble foreslått.»

Stabæk, derimot, hevdet på direkte spørsmål fra nemnda at det var RBK som selv priset Gunnarsson til én million kroner og Andersson til 4,25 millioner. «Stabæks sportslige leder har framholdt at han verken har fortalt RBK eller Vålerenga om avtalen med Nancy […] Nemnda fester ingen lit til denne forklaringen.»

«Nemnda finner det prisverdig og ryddig av RBK å opplyse at de i forhandlingene gikk med på den ikke-reelle prisfordelingen gitt av Stabæk. RBK kunne ha gjort forsøk på å forlede påtalenemnda til å tro at prissettingen av VPG og JA var reelll og at RBK i avtalen faktisk verdsatte VPG til under 1/4 av JA på utgående kontrakt. Ved å erkjenne det nemnda oppfatter som mulig etisk kritikkverdig atferd i de innledende forhandlingene, har imidlertid RBK bidratt til å kaste lys over de reelle forutsetningene som gjaldt for forhandlingene. Dette viser at Stabæk var opptatt av å holde prisen for VPG så lav som mulig.»

«Nemnda legger til grunn den framstillingen av forhandlingene som RBK har tilkjennegitt i sine redegjørelser, og nemnda oppfatter Stabæks forklaringer om dette som uriktige, villedende og utenkelige. Nemnda legger til grunn at Vålerenga på samme måte som RBK var kjent med Stabæks motivasjon for prisfordelingen og bakgrunnen for den grove underprisingen av VPG. Nemnda oppfatter også Vålerengas forklaringer om dette som uriktige, villedende og utenkelige.»

«Nevnte forhold tilsier samlet sett at det at Stabæk og Vålerenga i fellesskap har inngått en avtale om overgang for VPG til en vesentlig lavere pris enn det som er reelt. Den reelle kjøpesummen ble forsøkt skjult ved at det samtidig ble inngått en i realiteten verdiløs, eventuelt grovt overprisen opsjonsavtale for Herman Stengel.»

Påtalenemnda la ned påstand om tap av verv for Erik Loe i 18 måneder. For de to sportslige lederne, Inge André Olsen og Truls Haakonsen, som var klubbansatte og ikke tillitsvalgte, la nemnda ned påstand om tap av framtidige verv i henholdsvis 18 og 12 måneder. I tillegg ble Stabæk Fotball ilagt en bot på 500 000 kroner og Vålerenga Fotball bot på 350 000.

Ifølge politiadvokat Morten Stene ved Asker og Bærum politidistrikt, var det den store medieoppmerksomheten som gjorde at de ønsket å se på saken.

I november var det møte mellom Oslo-politiet og kollegene i Asker og Bærum, der også påtalenemndas leder Egil André Berglund var til stede. Politiet tok beslag i påtalenemndas innstilling, og besluttet at Asker og Bærum skulle etterforske saken, ettersom Stabæk var hovedklubben, men med bistand fra Oslo og Sør-Trøndelag.

Ut fra dokumentene til påtalenemda mente politiet det var «skjellig grunn til mistanke» – det var sannsynlig at det var begått noe straffbart, og begjærte ransaking.

«Ransakingsbegjæringen gjelder bopel med tilhørende rom og boder og andre steder og rom vedkommende disponerer», står det i begjæringen av ransakelse av Truls Haakonsen og Inge André Olsen.

Truls Haakonsen og Inge André Olsen ble pågrepet 20. november, politiet tok beslag av PC-er og dokumenter, og begge ble tatt inn til avhør samme kveld og siktet for «grovt økonomisk utroskap». Klubblokalene til Vålerenga og Stabæk ble ransaket samme dag.

Det var «økoteamet» ved Asker og Bærum politidistrikt som sto for etterforskningen. Økokrim bisto Asker og Bærum innledningsvis, men ifølge Morten Stene var det aldri snakk om at de skulle ta over saken. Ingen av økoteamets jurister hadde kapasitet til å ta saken, og Stene, som vanligvis jobber med «mobil vinningskriminalitet», en samlebetegnelse på personer med liten tilknytning til Norge som kommer hit i grupper utelukkende for eller med det hovedformål å utføre ulike former for vinningskriminalitet, for deretter raskt å forlate landet med utbyttet, ble derfor aktor.

«Stort behov for å pumpe litt stake inn i Tor og Lars»
Som det kommer fram av sms-kommunikasjonen, var Stabæk klar for å få til en avtale med Nancy dersom nemndas vurdering endte med påtale. Allerede dagen etter at påtalenemndas innstilling, ble Jim Solbakken kontaktet for å få til et møte. Men det skulle drøye tre uker før Stabæk var på plass i Frankrike for å forhandle med den franske klubben.

«Nancy visstnok interessert i å møte Jim og Inge på mandag i Paris for å signere», skrev Lars Holter-Sørensen i en sms til Tor Q. Aaserød 12. november klokken 17.38.

Inge André Olsen tok kontakt med Jim Solbakken, så de kunne reise ned sammen.

«Bekrefter at du og jeg reiser til Paris på mandag for å se om vi kan settle med Nancy. Kan du se på en billett fra Oslo som er ca samme tidspunkt som din?», skrev Olsen til Solbakken i en sms samme ettermiddag.

I Stabæk-miljøet var dette en løsning alle var innforstått med.

«Til Inge, Erik, Tor og Lars. Inge drar til Paris mandag og møter Nancy. Jim deltar også. Jeg treffer [Vålerengas advokat Marius] Gisvold kl 8.30 mandag. Positivt», skrev konstituert klubbformann Jarl Øverby i en tekstmelding 12. november klokken 19.53 sendt til Inge André Olsen, Erik Loe, Lars Holter-Sørensen og Tor Q. Aaserød.

«Flott. Stort behov for å pumpe litt stake inn i Tor og Lars. De forskutterer for mange motforestillinger til våre argumenter. Det er slitsomt. Jeg har sagt ifra. Tydelig. Lykke til på [bandy]isen», svarte Loe i en sms til Jarl Øverby fire minutter etterpå.

Finansanalytiker Lars Holter-Sørensen og advokat Tor Q. Aaserød var tydeligvis bekymret, mens klubbens tidligere styreleder og tidligere presidentkandidat i NFF, Erik Loe, mente klubben hadde all grunn til å være offensiv.
Støtt uavhengig og kritisk fotballjournalistikk. Bli Josimar-abonnent i dag: KlIKK HER

Zeen is a next generation WordPress theme. It’s powerful, beautifully designed and comes with everything you need to engage your visitors and increase conversions.