Tekst Daniel Strand, Arve Hjelseth og Christian Berg
Innledning
Den 5. november 2015 slår Molde Celtic på Celtic Park i Glasgow, og kvalifiserer seg med det for sluttspillet i Europaligaen 2015/16 med to gruppekamper igjen å spille, mot Fenerbahce og Ajax. Smak litt på den. Celtic, Fenerbahce, Ajax og Molde spiller i samme gruppe. Sistnevnte er ubeseiret og leder suverent etter fire kamper.
Aldri før har norske lag gjort en så god europasesong og vunnet så mange europeiske ratingpoeng, og enda hadde de gjenværende norske lagene minst seks kamper igjen til å forbedre rekorden på. Mot dette bakteppet har en seriekomité nedsatt av siste fotballting lagt frem et forslag om å endre på det øverste nivået i norsk fotball, fordi prestasjonene i europeisk sammenheng visstnok er for dårlige.
Men dersom det virkelig er en sammenheng mellom selve seriesystemet og -formatet og resultatene i Europa, slik premisset i forslaget som ble sendt til høring tilsier, har argumentene for å redusere eliteserien nå gjort et skikkelig mageplask. For hvis man tar premisset på alvor, må årets europaprestasjoner være et resultat av den norske sekstenlagsserien. Dette i motsetning til de svake resultatene de siste sesongene, som i større eller mindre grad også var influert av den 14-lagsserien det nå foreslås å gå tilbake til (dog med endringer i form av et sluttspill).
Vi skal i en serie artikler foreta en kritisk drøfting av prosessen som nå er initiert for å få endret seriesystemet på den ene siden, og argumentene som er ment å støtte opp under forslagene på den andre siden. Vi vil også skissere tiltak som, i den grad det er et mål i seg selv, kan øke eller i det minste vedlikeholde kampantallet, men uten å ødelegge eliteserien med et sluttspill som trolig svært få ønsker.
Del 1. Prosessen
Analysebyrået Hypercube presenterte høsten 2014 en rapport som foreslo en dramatisk omlegging av seriestrukturen i norsk fotball. Den ble gjenstand for omfattende debatt og kritikk, og i januar 2015 kom nyheten om at forslagene ikke ville bli lagt fram for forbundstinget. Direktør i Norsk Toppfotball, Leif Øverland, sa til Aftenposten at det var behov for mer tid og at norske fotballedere og andre måtte få muligheten til å diskutere saken ytterligere.
På forbundstinget ble derfor i stedet en “Seriekomité toppfotball menn” etablert. Den skulle se på dagens serieordning fra Tippeligaen til og med 3. divisjon. Komiteen ble ledet av Bjarne Berntsen (visepresident NFF og styreleder i Norsk Toppfotball), og han hadde med seg blant andre toppfotballsjef Nils Johan Semb, avtroppende direktør i Molde Fotballklubb Tarje N. Jacobsen og leder av NFFs konkurranseavdeling, Nils Fisketjønn. I tillegg var kretsene, divisjonsforeningen og en tilfeldig representant fra en 1. divisjons- og en 3. divisjonsklubb representert i komiteen.
Komiteen begynte sitt arbeid i mai 2015 og har i følge et høringsnotat som ble sendt til landets klubber 01.10.15 “samlet inn og vurdert store mengder fakta for å kunne gjøre en så objektiv vurdering som mulig. Dette for å eventuelt fremme forslag som styrker norsk fotball på nivåene innenfor komiteens mandat. En av utfordringene er, at selv om det finnes store mengder fakta, er ikke fotball en eksakt vitenskap. Beslutninger må fattes ut fra tendenser, erfaringer og kunnskap om norsk fotball. Om beslutningene bidrar til måloppnåelse vet en aldri 100 % før en har forsøkt”.
Dette høringsnotatet på to sider tok det fem måneder å utarbeide. Kretsene sendte notatet til klubbene fredag 02.10.15, med svarfrist den påfølgende onsdagen. De drøyt fem hundre klubbene fikk altså hele tre og en halv virkedag til å uttale seg! Dette provoserte flere klubber i Rogaland Fotballkrets. Daniel H. Strand, en av forfatterne av denne artikkelen, skrev et leserbrev i Haugesunds Avis hvor han reagerte på den korte tidsfristen. Han pekte blant annet på at man i de fleste breddeklubber ikke sitter parat til å hasteinnkalle styrene for å diskutere langsiktige og viktige prinsipielle spørsmål.
I et tilsvar fra daglig leder i Rogaland Fotballkrets, Brynjar Saua, innrømmet han at “det er kort frist, og det har vi full forståelse for. Vi har stor respekt for det frivillige arbeidet som legges ned i klubbene. Samtidig er det ikke noe poeng i å lage en storm før det er blitt noen sak. Forslaget vil bli lagt fram for forbundsstyret. Om forbundsstyret ikke er enig, blir det ikke noen sak i det hele tatt. Eventuelt blir det sendt ut på høring på nytt, og da får en god tid til å forberede seg.”
Forbundsstyret sa seg enig i at dette var en sak, og den 26.10.15 mottok klubbene seriekomiteens forslag i sin helhet. Denne gangen fikk klubbene hele to uker på å komme med innspill. Forbundsstyret ønsket svar på tre spørsmål: 1. Seriekomiteen anbefaler å endre dagens pyramide til 1+1+2+6+18.
Hvilke positive og/eller negative følger vil en slik omlegging få?
Høringsinstansene anmodes om å tilkjennegi om en er for eller imot en omlegging.
2. Hva er det ideelle antall lag på hvert nivå i den anbefalte pyramiden? Høringsinstansene anmodes om å tilkjennegi om en er for eller imot en reduksjon av antall lag på øverste nivå
3. Vil høringsinstansene kunne støtte en endring av pyramiden selv om det ikke gjøres endringer i antall lag på øverste nivå?
Det er selvsagt fornuftig av forbundsstyret å lodde stemningen i klubbene, slik at de kan legge fram et realistisk forslag på tinget, det vil si et forslag som har gode sjanser for å bli vedtatt. Det er imidlertid igjen grunn til å reagere på den korte svarfristen. Ti virkedager er selvfølgelig langt å foretrekke fremfor den halve uken i første høringsrunde, men dette er i fotballens verden store spørsmål som krever grundig og omfattende diskusjon og gjennomgang fra de berørte parter. Kan man være trygg på at klubbenes tilbakemeldinger er forankret i deres styrende organer, og ikke i hva enkeltindivider mener? I Strands klubb ble hans egne meninger spilt inn til forbundsstyret, ettersom det ikke var tid til noen behandling i de rette organene. I en breddehverdag hvor avslutninger, julebasarer og årsfester skal avholdes, er tiden knapp nok som den er i månedsskiftet oktober-november. Den til dels meget svake argumentasjonen i seriekomiteens forslag tatt i betraktning (mer om dette i del 2), setter vi spørsmålstegn ved hvorvidt svarene forbundsstyret fikk fra sine medlemsklubber egentlig er gode nok som beslutningsgrunnlag. Det er i hvert fall grunn til å tvile på at innspillene er bredt forankret i klubbene.
Så langt om selve høringsprosessen. I den videre prosessen er det vel så viktig å ta stilling til hvordan og i hvilken grad forslagene fra seriekomiteen henger sammen, i og med at innstillingen omfatter ikke mindre enn fem nivåer.
Som vi ser av bestillingen fra forbundsstyret, bes klubbene om å ta stilling til om de kan tenke seg å støtte en endring i pyramiden (1+1+2+6+18) selv om eliteserien forblir som i dag. Dette spørsmålet bør opplagt besvares med “ja”. La oss forklare hvorfor.
Slik prosessen har artet seg denne høsten, er det vanskelig å fri seg fra tanken om at omstruktueringen av de lavere nivåene er tenkt å fungere som brekkstang for å få gjennomført de ønskede endringene i eliteserien. Diskusjonen i kjølvannet av Hypercube-rapporten i fjor handlet jo i all hovedsak om eliteserien, og delvis om nivå 2. Nå foreligger det et forslag som omfatter en langt større del av pyramiden, og det er nærliggende å tolke innstillingen slik at klubbene bes om å si ja eller nei til hele pakka.
Bjarne Berntsen var for eksempel tidlig i prosessen tydelig på at han håpet diskusjonen ikke bare ville handle om eliteserien, men om forslagene som helhet. Dette er tydelig også i høgringsnotatet, hvor det heter at “Komiteens innstilling bygger på en helhet. Skal det gjøres justeringer er det, etter komiteens mening, helt sentralt at dette omfatter hele segmentet og ikke kun delelement”.
Dette er opplagt et ugyldig argument. For eliteseriens del er spørsmålet om antall lag skal reduseres, og om det skal innføres sluttspill. Spørsmålet om spissing av pyramiden på nivåene tre og fire er rett og slett et helt annet tema, og er helt irrelevant for utformingen av eliteserien.
Det som blant annet bekymrer oss her, er at endringene på nivå 2, 3 og 4 trolig er lite kontroversielle i de berørte klubbene. Vi antar følgelig at et stort flertall vil støtte denne omleggingen. Skal man følge høringsnotatets logikk, hvor målet er å vurdere endringene samlet sett, kan altså det hele ende med at breddeklubbene vedtar sluttspill i eliteserien og reduksjon i antall lag, mot eliteserieklubbenes og aspirerende eliteserieklubbers ønske. Vi håper flere enn oss ser det absurde i et slikt utfall.
Innstillingen som klubbene er bedt om å ta stilling til inneholder altså ikke ett forslag, men minst to. Det er derfor en selvfølge at det må voteres over dem hver for seg.
Til sist kan en spørre seg hvorfor komiteen i all hovedsak er satt sammen av personer med tett tilknytning til NFF. Man har for eksempel flere akademiske miljøer i Norge med tung kompetanse innen konkurransestruktur og sportsøkonomi. Ville det ikke på et eller annet tidspunkt i denne langvarige prosessen vært naturlig å be disse miljøene om å utfordre forbundets egne tankemønstre? I motsetning til de tidligere nevnte nederlandske konsulentene i Hypercube har de akademiske miljøene i utgangspunktet ingen egeninteresse i den ene eller andre løsningen, utover å la empiri og fakta spille en større rolle enn hva seriekomiteen legger opp til.
I neste del skal vi se nærmere nettopp på empiriske data, i et forsøk på å plukke fra hverandre seriekomiteens argumenter for å endre eliteserien til 14 lag med sluttspill.
