Den moderne målvakten

Det mest overraskende ved Pep Guardiolas skepsis til Joe Hart var egentlig hvor overrasket folk ble. Det har alltid vært stor uenighet om Harts keeperferdigheter, og under EM kunne skeptikerne si de fikk rett. For Guardiola handler det om at Joe Hart ikke har de egenskapene som en moderne keeper skal ha.

Tekst Jonathan Wilson
Oversatt av Lars Johnsen

Som mye av Pep Guardiolas fotballfilosofi, er også keeperidealet hans hentet fra den nederlandske skolen. Han ønsker at laget skal stå høyt og trenger en keeper som er komfortabel med å forlate 16-meteren og tidvis opptre som sweeper. På den måten minsker han størrelsen på bakrommet, som ellers er et farlig område som motstanderen kan slå enkle baller inn i. Keeperen må derfor ut, og han må kunne bruke føttene. Samtidig som keeper ofte må ut av feltet, er denne nederlandske blandingen av høyt press og ballbesittende spillestil, svært sårbar for balltap. Men i det øyeblikket ballen er gjenvunnet, må en spillende keeper også ha egenskapene til å sette i gang kontringer.

«I Peps øyne er vi ikke et lag av 10 utespillere og en keeper. Vi er 11 fotballspillere, og det passer måten jeg spiller på. Jeg er glad laget har den filosofien, og at vi har ballbesittelse på 70 prosent eller mer i kampene», sa Bayern München-keeper Manuel Neuer i desember 2014.

Er det umulig for Joe Hart å spille på måten Guardiola ønsker? Det kan se sånn ut på statistikken. Forrige sesong var Harts pasningstreffsikkerhet bare 52,6 prosent. Det ser svakt ut ved første øyekast: Bare halvparten av pasningene kommer fram til en på samme lag. Men her må det nevnes at statistikken også inneholder klareringer under press. Sett opp mot resten Premier League-målvaktene er ikke Harts statisikk spesielt dårlig. Faktisk var han sjuende best på dette feltet av keeperne i ligaen (Liverpools Simon Mignolet var best med 60,1 prosent).

Men tallene er elendige sammenlignet med keepere i andre ligaer. Neuers pasningstreffsikkerhet samme sesong var på 80,8 prosent. Dette var best i Bundesliga, men selv 2. plassen, Diego Benaglio i Wolfsburg, lå på 77,2 prosent. Tilsammen ti keepere i Bundesliga hadde bedre statistikk enn Simon Mignolet. I Spania er også målvaktene bedre med ballen i beina enn i England. Claudio Bravo, som er hentet inn for å erstatte Hart, hadde en pasningstreffsikkerhet forrige sesong på 84,2 prosent, etterfulgt av Juan Carlos fra Rayo Vallecano på 64,5 prosent og Keylor Navas med 63,4 prosent.

Å sette tallene fra forskjellige ligaer opp mot hverandre, gir en pekepinn på at Harts svake statistikk ikke er helt og holdent Harts feil. Det kan rett og slett være tempoet og stilen i Premier League. Keepere settes oftere under press, noe som kan resultere i lange og mindre presise spark. Statistikken ser ut til å støtte det: Av Bravos pasninger forrige sesong var 52 prosent langpasninger, mens Neuer hadde 34 prosent og Hart 72,1.

Det frifinner likevel ikke Hart; hans presisjon ved langpasninger er betraktelig svakere enn Bravo og Neuer. 52 prosent av Bravos langpasninger nådde riktig spiller, Neuer lå på 47 prosent, mens Hart hadde 35 prosent. Kanskje må vi sette det i ytterligere kontekst enn bare å se tallene for å se det helt presise bildet, for eksempel burde vi ta med i beregningen at Bravo og Neuer var sjeldnere under press.
Men poenget er uansett at Guardiola gikk fra Neuer til Hart – fra en keeper med en pasningstreffsikkerhet på over 80 prosent til en keeper som traff på vel halvparten. Under Guardiola i Barcelona lå Víctor Valdés alltid mellom 75 og 78 prosent. Mest nedslående er det likevel at Hart av alle keepere i forrige Champions League-sesong lå sist på statistikken på vellykkede pasninger på egen halvdel – noe som tyder på at Harts mangler ikke handler om hvor langt pasningene skal.

Ukomfortabel med ball
Dråpen for Guardiola, blir det sagt, kom under en treningsøvelse i sesongoppkjøringen. Ballen ble rullet tilbake til keeperens ene fot, han skulle dempe den og slå den langt nedover vingen med den andre foten. Hart hadde få problemer med selve langpasningen – det var mottaket og det å legge ballen fra den ene foten og over til den andre som betydde trøbbel. Han var treg og klønete. Ukomfortabel med ballen i beina. Med andre ord: En som overhodet ikke passer inn i Guardiolas ideal om at laget skal bestå av 11 fotballspillere.

Manchester City-managerens ideer om rollen til lagets aller bakerst mann, er egentlig essensen av «den moderne keeperen». Målvaktsrollens historie går i en tydelig bue, som jeg tegner opp i boka The Outsider.

I forhistorisk fotball fantes ikke keeperen. Noen spillere lå dypere enn andre, men uten å ha noen spesielle privilegier. På denne tiden, i de fleste varianter av spillet, kunne alle bruke hendene. Først i 1865, i et kampreferat i skoleavisen til privatskolen Uppingham, er uttrykket «goalkeeper» brukt om en spesifikk posisjon på banen. Ikke før 1871, åtte år etter at de første fotballreglene ble nedskrevet, er keeperen omtalt som den spilleren som «har lov til å bruke hendene for å beskytte eget mål». Til da hadde han vært en forsvarsspiller som hadde trukket lengre og lengre tilbake på banen til han til slutt var noe annet: Han ene som hadde lov til å ta ballen med hendene – først på egen halvdel, etter hvert bare innenfor eget straffeområde. Privilegiet med å bruke hendene ble dermed fratatt alle de andre på laget. I reglene fra 1873 står det: «Ingen spiller kan under noen omstendigheter bære, slå eller berøre ballen med hendene, med unntak for målvakten, som har lov til å bruke hendene, dog ikke til å bære den.»

Annerledes-spilleren
Først hadde han lov til å bruke hendene overalt på banen. I 1886 ble dette endret. I det engelske forbundets «Memorandum for the Guidance of Umpires and Referees» skrev FA at de «ikke vurderer målvakten å forsvare eget mål når han befinner seg på motstanderens banehalvdel. Målvakten forbys dermed å bruke hendene på motstanderens halvdel». I 1909 ble egne keeperdrakter innført, i en annen farge enn utespillerne. Og i 1912 kom restriksjonene om at han bare kunne bruke hendene innenfor eget straffefelt – i praksis forlot keeperen sjelden streken og spillet var i det hele tatt så statisk at endringen høres mer dramatisk ut enn den ble oppfattet som. Noen keepere utnyttet det gjeldende regelverket. Så fort den tendensen spredte seg, ble regelen som forbydde håndbruk utenfor sitt eget straffefelt innført. At én spiller fikk bruke hendene var med intensjon om å forsvare eget mål, ikke sette i gang angrep på midtbanen – og reglene ble endret til å gjelde 16-meteren.

Dermed ble keeperen skilt fra resten av laget. Han var annerledes. Han kunne bruke hendene. Han hadde en annen trøye på seg. Med tanke på hvordan fotball ble spilt for hundre år siden, satt keeperen i realitetet fengslet i sitt eget straffefelt. De siste 100 årene har vært historen om keeperens tilbakekomst i laget.

Innovatøren fra Ungarn
For et engelsk publikum kom det første beviset på denne endringen i 1953, i den myteomspunne kampen der Ungarn slo England 6-3 på Wembley. På stillingen 4-2 et stykke ut i 1. omgang slo Jimmy Dickinson en langpasning i retning av Stan Mortensen. Ungarn-keeper Gyula Grosics spurtet mot hjørnet av 16-meteren og, med perfekt timing, klarerte ballen på volley. «Uortodoks, men effektiv inngripen», sa BBC-kommentator Kenneth Wolstenholme, usikker på om dette var noe han i det hele tatt kunne omtale med positivt stemmeleie. Hendelsen var karakteristisk for keeperstilen til Grosics og, som den dyktige journalisten Brian Glanville påpekte, var den en nødvendig del av Ungarns spill.
«Grosics nølte aldri med å sprinte ut av straffefeltet, og han ble dermed en ekstra forsvarer. Han timet løpene godt. Vanskene forsvaret hadde med motstanderens indreløpere – en rolle som hadde blitt flyttet framover på banen – ble dermed mindre, det var én effekt.»

Selv om spillet hans ble sett på som revolusjonærende i konservative England, nektet Grosics for at han var en pionér. «Harmoni mellom forsvarsspillere er av ytterste viktighet», skrev han, og forklarte viktigheten av at keeperen ikke var et supplement til laget, men del av laget. «Man kan utvikle en hel spillestil av at forsvarsspillere forstår om keeperen skal bruke hendene eller komme ut for å sparke», forklarte han.

Prosessen fortsatte med Apostol Sokolov i Bulgaria. Hans far hadde vært personlig telegraf for tsar Boris III, og sønnen levde sine første uker tullet inn i tøybleier arvet fra de kongelige. Følelsen av å være spesiell skulle aldri forlate ham. Han spurtet ut av straffefeltet og snappet ballen foran angripere på full fart mot mål, og distribuerte den videre som en klassisk sweeper. Sokolov var også kjent for fantastisk posisjonering og god reaksjon. Hans kanskje største øyeblikk skjedde i den bulgarske cupfinalen i 1947. Levski hadde ett måls ledelse mot Botev Plovdiv da Sokolov reddet straffe i kampens siste minutt, og dermed sikret «The Double» for det andre året på rad. Skjebnen var ikke like blid med ham ett år etterpå da han i finalen om seriemesterskapet slapp et skudd fra Nako Tsjamakov mellom hendene. CSKA vant seriemesterskapet med 4-3 sammenlagt. Han ble senere et offer for alkoholisme, men talentet hans var det ikke tvil om.

Den russiske legenden
Sokolovs sønn, Georgi, skulle bli Bulgarias yngste landslagsspiller i historien. Det han huskes best for er prestasjonene under en turné i Sovjetunionen i 1952. Sovjets egen keeperlegende, Lev Jasjin, ble overbevist om at Georgi Sokolovs keeperstil representerte framtiden for målvaktsrollen. «Den blonde djevelen spilte høyt i banen og sto i veien for en hver angriper som ville løpe gjennom forsvaret. Det var noe helt nytt for meg, men jeg tok etter ham», sa mannen som senere ble kåret til århundrets beste keeper av FIFA.

I Sovjet ble stilen hans først ansett som farlig radikal. I mars 1950 fikk Jasjin sin debut for Dinamo Moskva i en vennskapskamp mot Traktor Stalingrad (nå kjent som Rotor Volgograd), en debut som knapt kunne ha endt verre etter en tabbe som kan hjemsøke keepere for resten av karrieren. Sterk vind bar en lang klareringsball fra motstanderens keeper inn i Jasjins egen boks. Han gikk ut i feltet for å fange ballen. Med øynene festet på ballen, så han ikke angriperen Jevgenij Averianov som kom i full fart mot ham. De kolliderte og begge gikk i bakken. Og ballen spratt inn i nettet. Jasjin husker han lå på bakken og så at lagkameratene Konstantin Beskov og Vasilij Kartsev lo av ham. «Jeg hørte dem spørre hvor i huleste man hadde funnet den keeper der.»

Det gikk knapt bedre i hans første offisielle kamp, 2. juli samme år. Dinamo ledet 1-0 mot Spartak med et kvarter igjen å spille da førstekeeper Khomitsj ble skadet. Jasjin ble byttet inn. Tre minutter før sluttsignalet slo Alexei Paramonov et innlegg inn i feltet. På vei for å fange innlegget kolliderte han, igjen. Denne gangen med forsvarsspilleren Vsevelod Blinkov. Spartaks Nikolai Parsjin trengte bare å dytte ballen over målstreken til 1-1. Tabben mot Volgograd skjedde i en treningskamp, og skapte lite støy. Denne kampen var derimot høyt profilert. Etter kampen stormet en general fra NKVD, forløperen til KGB, inn i garderoben og krevde «den fyren renset ut av laget».

Men Jasjin jobbet med å forbedre reaksjonsevnen og forståelse av vinkler ved å spille for klubbens ishockeylag. Han ble gradvis så etablert at hans proaktive tilnærming i feltet ble ansett som gjengs i Russland. Men det var i Ajax på 1960-tallet at keeperen formelt ble gjenforent med resten av laget.

Nye ideer i Nederland
Rinus Michels’ ideer var basert på romforståelse – spesielt manipulasjon av rom. Med besittelse av ballen skulle den effektive spilleflaten gjøres så stor som mulig. Når motstanderen hadde ballen, skulle den gjøres tilsvarende liten. Det betydde å presse høyt og sette en aggressiv offsidefelle. Det kunne resultere i en avstand på mellom 40 og 50 meter mellom forsvarslinjen og eget mål. Potensielt kunne dette skape et svakt punkt: Selv om ballbesitteren på motstanderlaget raskt ble satt under press, trenge han ikke høy presisjon når han slo ballen inn i bakrommet. Det trengtes derfor en keeper som kunne ruse ut av eget felt og snappe opp en slik langpasning. Dersom dette var på plass måtte langpasningen i bakrommet være perfekt vektet for å ha noen effekt – noe som er vanskelig nok i seg selv uten måten Ajax presset motstanderen på. «Hvis alle beveger seg framover, trenger du en ekstra forsvarer. Så keeperen må kunne spille fotball», mente Johan Cruyff.

Heinz Stuy var keeper i Ajax da klubben vant Europacupen 1971, 1972 og 1973. Det var ferdighetene som sweeper som gjorde at keeperplassen ble hans. Han hadde en vane å slippe inn enkle baller som om den var en croquette som akkurat hadde kommet ut av stekeovnen – derav kjælenavnet «Heinz Kroket». Han fikk ingen landskamper. Stuy er spilleren med flest titler uten å ha spilt for et landslag.

Som nederlandsk landslagssjef tok Rinus Michels ut Jan Jongbloed, en god venn av Cruyff, fra FC Amsterdam på keeperplassen. Han målte bare 179 centimeter og var heller ikke spesielt god med tanke på konvensjonelle keeperferdigheter. Men han gjorde opp for det ved å være svært god til å lese spillet. Nederland, med unntak av Cruyff og hans drakt med nummer 14 på ryggen, delte ut draktnumre i alfabetisk rekkefølge til VM i 1974. Jongbloed hadde nummer 8, og fikk samme nummer i Argentina-VM i 1978, noe som kommuniserte at han var hvilken som helst fotballspiller.

Provokatøren Cruyff
Så sent som i 1981, da Jongbloed var 40 år og egentlig for gammel for landslagsfotball, mente Cruyff at han hadde noe på lansdslaget å gjøre. «Jeg mener fortsatt at Jan har enorm verdi for laget. Du kan aldri ta blikket fra noen. Og keeperspill på høyt nivå handler i bunn og grunn om blikk for spillet», sa Cryuff. En ganske overraskende uttalelse. Ikke reaksjon, autoritet eller posisjonering, men «blikk» – og det Cruyff la i «blikk» var ikke i betydningen lese innlegg, men å sette i gang angrep.

Til et visst punkt var det bare (nok) et tilfelle der Cruyff ønsket å provosere. Likevel mente han at sweeperlignende ferdigheter var helt nødvendig for en keeper, noe han fortalte i samme intervju. Samtalen penset inn på Ajax-keeper Piet Shrijvers, som da var 34 år gammel og en type som ikke tok til seg lærdom særlig raskt. I intervjuet gjenfortalte Cruyff hva han hadde sagt til Schrijvers:
«Vi spiller angrepsfotball i Ajax, så du skal ikke bli stående på streken. Keeperen må finne en posisjon i ytterkanten av 16-meteren. Da kan du dirigere spillet, og løpe ut en fem-seks ganger og avverge angrep fra motstanderen. Først og fremst må du lære at keepernes største frykt, en lobb fra midtstreken som går over hodet på deg, ikke har rot i virkeligheten. Om du spiller på vår måte, da gjør det ingenting om du feilberegner et innlegg i ny og ne.»

Da Cruyff overtok treneransvaret i Ajax i 1985 var han bestemt på å påtvinge laget hans filosofi. Etter seieren i cupvinnercupen i 1987 mot Lokomotive Leipzig mente han at lagets viktigste spiller hadde vært keeperen, Stanley Menzo.

«Menzo er en spillende keeper som opptrer som en del av laget», skriver Fritz Berend og Hank van Dorp i boka Ajax, Barcelona, Cruyff. «Han får ikke lov til å stå statisk på streken, men må bevege seg langt unna eget mål. Om Menzo var låst til streken ville han ha vært mye mindre aktiv i lagets spill. Han er en delvis utespiller, noe som betyr at Ajax har en halv spiller ekstra. Filosofien bak, og nødvendigheten av det, er en del av Ajax’ angrepsfotball. Når Ajax forsvarer seg på egen halvdel, vokter han målet. Men Ajax er et angripende fotballag, og en keeper som Menzo er ikke en luksusartikkel, men en nødvendighet.»

Cruyff hentet den tidligere Volendam-keeperen Frans Hoek til å trene Menzo. De to skulle etter hvert stå hverandre nær. De jobbet med posisjonering og konkluderte at, for Ajax-stilen, burde keeperens utgangsposisjon være flere meter lenger fram enn det som er vanlig for keepere. «Vi må sikre oss at Menzo kan sette i gang spillet så raskt som mulig», forklarte midtstopperen Roland Spelbos. «Derfor ser du sjelden Menzo bruke mye tid når han har ballen. Og han kaster den til medspilleren lengst unna. Du kan gå forbi fire motspillere på den måten.»

Nye tider
Menzo beholdt plassen da Louis van Gaal tok over Ajax, men etter en tabbe i UEFA-cupfinalen i 1992, mistet han den til Edwin van der Sar – målvakten som skulle ta sweeperkeeperrollen til nye høyder. Framveksten av Van der Sar sammenfalt med innføringen av tilbakespillsregelen. Å spille ballen tilbake til keeper, hadde til da vært vanlig for lag som ønsket å trekke ned tempoet. Keeperen kunne holde på ballen og beskytte den mot motstanderen. Og ingen kunne angripe ham.

Med tanke på tradisjonelt keeperspill var Van der Sar en eksepsjonelt god keeper. Han tok kommando i feltet, opptrådde med selvtillit i innleggssituasjoner. Han gjorde få spektakulære redninger, men det var stort sett fordi han alltid var riktig posisjonert og derfor ikke trengte det. I Ajax jobbet han med Hoek, og ble den første keeperen som virkelig framsto som en sweeper – mer enn bare å være en keeper som var skikkelig god med beina.

«Når motstanderen satte forsvaret under press, spilte de ballen til keeper. Da fant jeg en ledig lagkamerat å spille til. Om jeg ikke hadde noen alternativer, og var under press, måtte jeg slå langt. Men i utgangspunktet lette jeg etter løsniner der vi kunne beholde ballbesittelsen», har han forklart.

Et godt eksempel på dette utført i praksis kom i kampen mellom Nederland og Sveits på Villa Park i EM i 1996. Nederlenderne ledet 1-0 elleve minutter før slutt, mens Sveits trykket på. Van der Sar fanget et innlegg, tok noen få skritt framover og fyrte av en hard langpasning mot Dennis Bergkamp, som økte nederlendernes ledelse til 2-0. Han var ikke bare en mål-stopper, han var en mål-skaper.

Hoek gikk den nedtråkkede stien fra Ajax til Barcelona. Der jobbet han under Louis van Gaal, og fortsatte å jobbe etter samme keeperfilosofi. Barcelona-keeper Víctor Valdés ble totalforvandlet, og skulle bli en viktig brikke til suksessen under Pep Guardiola.

 

 

Bravo, Claudio!
Og her er historien tilbake hos Claudio Bravo. Den tidligere keeperen Julio Rodríguez var trener i den chilenske klubben Colo-Colo da han møtte Hoek i Los Angeles. Hoek overtalte ham til å komme til Nederland og delta på et av hans keepertrenerkurs. «For ham skal keepere være som utespillere. De må ha god teknikk, ballkontroll og slå pasninger med presisjon – sparke ballen som en mester, spille som en sweeper og, i tillegg til alt det, stoppe ballen fra å gå i mål», har han uttalt til Sky Sports.
Den sommeren var Bravo 13 år gammel og allerede i Colo-Colo.

«Av Hoek lærte jeg hvordan skape den moderne keeperen. Uten Frans ville jeg aldri ha kunnet gjøre Bravo til den han har blitt», mener Rodríguez.

Det er flere linker mellom Bravo og Guardiola. Han ble hentet til Real Sociedad fra Colo-Colo i 2006. Sportsdirektør, og senere trener, i La Real var Guardiolas gamle lagkamerat José Mari Bakero. Etter en periode ute av laget, var han tilbake i målet i 2008, etter at Juanma Lillo hadde tatt over som trener i den baskiske klubben. Guardiola anser Lillo som en av sine viktigste trenerinnflytelser.

«Vi jobbet sammen med viktigheten av å starte angrep bakfra. Et lag kan bare spille godt om de starter godt. Og Claudio, i tillegg til å gjøre redninger, er veldig, veldig viktig god i fasen der vi spiller oss ut bakfra. Han var allerede god til å spille ut, og vi forsøkte å lære ham å slå de riktige pasningene og ta de riktige avgjørelsene», har Lillo fortalt Sky Sports.

Han spilte på det chilenske landslaget under Marcelo Bielsa – en annen som har hatt stor innflytelse på Guardiola. Bielsa er også en trener som krever at laget står høyt og at keeperen er god med beina. Bielsa ble etterfulgt av Jorge Sampaoli, en troende bielsista, som i 2014 hentet Julio Rodríguez til landslagets støtteapparat.

I Manchester City skal Bravo jobbe med Xabier Mancisidor, som tidligere jobbet som keepertrener i Real Sociedad under Juanma Lillo. Hele Claudio Bravos karriere har blitt formet av den nederlandske sweeperkeeper-skolen.

Men dette er ikke den eneste måten å spille på. Selv Hoek deler keepere inn i A-typer (antesiperende) og R-typer (reaktive), men Harts fall og Bravos vekst er tegn på den modernes fotballens preferanser for keepere som som er villige til å forlate feltet sitt og bruke beina. Keeperens eksiltilværelse, som startet i 1912, nærmer seg slutten.