Arrigo Sacchi, Fabio Capello, Marcello Lippi, Carlo Ancelotti og Cesare Prandelli har alle vært elever her. Coverciano åpner sjelden dørene, men Josimar fikk audiens hos den legendariske italienske trenerskolen.
Tekst Saša Ibrulj
Et gigantisk bilde av en smilende Marcelo Lippi, sittende på skuldrene til spillerne man ikke kunne se, med begge armene høyt over hodet og gullpokalen i hendene. Ikke ulikt Michelangelos David, tok Lippi-bildet over hele rommet, det var alt man fikk med seg. Du kunne ikke flytte deg, du hørte ingenting. Alt du så var bildet, som om det var tidløs kunst.
– Vil du høre en vits?, sa en stemme på engelsk med italiensk aksent. Uformelt kledd, med bustede hår og tredagersskjegg, minnet mannen i slutten av 30-årene om en entusiastisk museumsguide.
– Du ser bildet, min venn? Dette er et av de største øyeblikkene i italiensk fotballhistorie. Vi var på toppen av verden. Alle fiendene våre måtte gi tapt, verden var erobret og den viktigste kampen vunnet. Vi var verdensmestre! Det blir ikke bedre enn det. Men spøken vi pleier å fortelle her er at dette også var det verste som noengang hadde skjedd oss, og italiensk fotball. Og på en måte er det sant.
Han begynner å le når han ser ansiktsuttrykket mitt. Mannen høres gal ut, og det virker som om han skjønner det. Ansiktet blir mer seriøst, han tar et skritt tilbake og akkurat idet han skal forklare hva han mener, kommer det en gruppe mennesker inn i vestibylen. En av dem er Gianni Rivera, legendarisk midtbanespiller for Milan. Han hadde en utsøkt pasningsfot og var en dyktig dribler. I dag er han 70 år, men holder seg så godt at han trolig fortsatt hadde sett bra ut i drakta som han brukte i mer enn 500 kamper. Rivera fikk også 60 landskamper for Italia. Vår spøkefulle vert går bort til ham, de utveksler noen setninger på italiensk, ler, tar hverandre i hånden og kysser hverandre på kinnet.
– Beklager at du måtte vente, sier mannen når Rivera, som var på besøk i kraft av å sitte i styret i det italienske fotballforbundet, går videre.
– Velkommen til Coverciano!
Vanni Sartini synes han er en heldig mann. For syv år siden fikk 38-åringen tilbud om praksisplass i den tekniske avdelingen i hjertet av det italienske fotballforbundet, som ligger litt utenfor Firenze og heter Coverciano. Sartini hadde lenge drømt om å bli fotballtrener, og da muligheten bød seg, trengte han ingen betenkningstid.
– Jeg spilte selv i lavere divisjoner og bestemte meg for å studere sports management og prøve å bli trener, forklarer Sartini, en av få som snakker flytende engelsk her.
– Etter praksisperioden fikk jeg tilbud om jobb. Det var et lykketreff, plutselig var jeg fast ansatt på det beste stedet i verden.
Han har fått jobben med å være vertskap for Josimar denne overskyede onsdagsettermiddagen i Coverciano. Dette er hovedkvarteret til det italienske fotballforbundet, men stedet gir mye av det samme inntrykket som man får når man er i Firenze.
“Casa Italia”
Lyden av hundrevis av biler og motorsykler og tusenvis av turister forsvinner med det samme du går inn i Galleria degli Uffizi eller Opera del Duomo. Den stille lyden av skjønnhet. Og til tross for at Coverciano ligger midt i et ganske bebodd område med en offentlig skole på andre siden av veien, har Centro Tecnico Federale den samme effekten. Også her er det fredfullt på en uforklarlig måte. Men i motsetning til de spektakulære bygningene i Firenze, er dette stedet en kopi.
– Da Italia dro til Berlin i 1936 for å spille OL-turneringen var delegasjonen ledet av Luigi Ridolfi, en mann fra Firenze, forteller Sartini.
– I Berlin bodde de på et slags sportshotell med alle fasiliteter, noe som imponerte Ridolfi så mye at han ville bygge noe lignende for italiensk fotball i Firenze. Tomten på kanten av åsene var en gave til det italienske fotballforbundet, og selv om arkitektene gjenskapte de elegante villaene som var vanlig på denne tiden, er idéen hentet fra Berlin. Også statuen av en fotballspiller som du så på utsiden, som skal ta imot alle gjestene, er nesten identisk med en de hadde i Berlin.
Senteret åpnet i november i 1958, og ble fort det eksklusive hjemmet til italiensk fotball. Alle landslagene – fra U15 til Azzurri – forbereder seg her. Coverciano har fire baner, to store treningsfelt, tre topp moderne treningsstudioer, svømmebasseng, tennisbaner osv.
Alle som noengang har vunnet eller vært noe i italiensk fotball har vært her: lagene, spillerne, dommerne, trenere, sportsdirektørene, alle.
– Det er derfor vi kaller det “Casa Italia”, sier Sartini.
– Men den viktigste delen av Coverciano er Settore Tecnico.
Det er der vi produserer en av Italias mest berømte eksportartikler: Fotballtrenerne.
Jeg følger etter Sartini gjennom smale ganger til en dør hvor det står et skilt – “bibliotek”. Det er et imponerende rom, et stort rundt bord i midten og det som ser ut som hundrevis av bøker i hyllene. Men når man ser nærmere etter, er det ikke bøker, men hjemmelagde pamfletter som holder hundrevis av a4-sider sammen med tråder. Det er elevenes masteroppgaver. Sartini tar tilfeldigvis ut en masteroppgave, på forsiden står navnet til eleven – Antonio Conte – med tittelen: Considerazioni sul 4-3-1-2 ed uno didattico del video.
– Contes avhandling handlet om 4-3-1-2, men han spiller aldri med den formasjonen, ler Sartini og finner frem andre elevarbeider. Fabio Capello skrev om sonemarkering, Carlo Ancelotti diskuterte fremtidens fotball, Roberto Mancini skrev om «Il Trequartista», Casare Prandellis masteroppgave handler om press – du kan nevne nesten hvilken som helst trener eller teori innen fotballen og du finner noe om det i hyllene her.
Mild rektor
Settore Tecnico var en av verdens første trenerskoler. Avdelingen har ansvaret for utdannelsen til trenere, fysiske trenere, sportsdirektører, fysioterapeuter og fotball-leger. Den har forandret og utviklet seg over tid, særlig de siste årene da de synkroniserte sitt program med UEFA-bestemmelsene, men målet har alltid vært det samme: å skape verdens beste fotballtrenere.
– Jeg vil si at vi var pionerene, sier rektor Renzo Ulivieri, mannen med det øverste ansvaret.
– Coverciano er en viktig del av italiensk fotball, men også i fotballhistorien. Det er en del av vår tradisjon og referansestedet til mange trenere.
Ulivieri er en italiensk gentleman av den gamle skolen. Han snakker langsomt og veier verdt ord. I dag er han 73 år, han startet som fotballtrener da han var 25. Han jobbet for 17 forskjellige klubber, inkludert Sampdoria, Bologna, Napoli og Cagliari, men ga seg i 2008. Han fikk raskt jobben på Coverciano og har hengitt seg til det hellige målet om å skape fremtidens italienske topptrenere.
Men hvordan gjør man det? Hvordan blir man en “coach i verdensklasse”?
Basisen er den samme i alle UEFA-land. Det finnes fire nivåer. Det første er nivå C, så B, og disse kursene foregår over hele Italia.
– På nivå C handler 80 prosent av kurset om trening av individuelle spillere. På nivå B er det mer om lagbygging, men fremdeles hovedvekt på det individuelle. Men for å jobbe i en profesjonell liga må trenerne ha A- eller PRO-sertifikatet, og det er da det begynner å bli alvor, sier Sartini.
For å bli hovedtrener i Serie A eller Serie B må man ha PRO-sertifikatet, mens du med A-sertifikatet kan bli assistenttrener. 45 trenere gjennomfører hvert år A-kurset, mens antallet reduseres til 25 på PRO-nivå.
– Vi tenker at det er i meste laget, men håper samtidig at mange av disse vil jobbe med yngre spillere. Kursene foregår her på Coverciano, før man begynner på masteroppgaven. På disse kursene handler 90 prosent av arbeidet om taktikk og lagbygging. Vi kan diskuterte den miste taktiske detalj i timesvis, sier Ulivieri, som legger til at det vanskeligste er å finne de rette foreleserne.
– Vi fokuserer på dyktige og erfarne trenere som ikke lenger jobber i klubbene. Hvert år har vi gjesteforelesere, de største navnene i bransjen. I siste PRO-klasse hadde vi blant andre Prandelli, Massimiliano Allegri, Luciano Spalletti og basketballtreneren Ettore Messina.
Grosso – den neste store?
Å finne de beste kandidatene er blitt forenklet av praktiske årsaker.
– Sier du Italia, tenker folk pizza og mafia. Hvert år mottar vi mer enn 500 søknader på de 25 plassene, og vi bestemmer ikke hvem som kommer inn, fordi hvis vi hadde valgt, ville folk beskyldt oss for å være mafia og hjelpe visse personer. Derfor har vi et poengsystem for å sile kandidatene; de 25 med flest poeng, kommer inn. Det er mange kriterier for å få poeng; spillerkarriere, trenerkarriere, resultatene fra tidligere kurs og så videre. Spilte du i Serie A får du flere poeng enn om du spilte i Serie B, har du trent aldersbestemte lag får du poeng, har du oppnådd gode resultater der, får du ekstrapoeng. Dette er ikke det optimale systemet, trolig går vi glipp av en del lovende trenere på bekostning av spillere med gode karrierer, men dette er det mest rettferdige systemet vi har kommet opp med, sier Ulivieri.
Men det er ikke umulig for unge, talentfulle trenere å komme inn på Coverciano. Som Sartini må man være ivrig og hardtarbeidende og ta sjansen når den kommer.
Vår vert og guide har nå A-sertifikat og er analysesjef for Livorno ved siden av jobben på Coverciano. Hans vei har vært langt mer kronglete enn for andre i hans generasjon som allerede har PRO-lisens. Fabio Cannavaro, Antonio Benarrivo, Hernan Crespo, Filippo Inzaghi, Marco Materazzi og Gianluca Zambrotta er bare noen av navnene som var avgangselever i fjor. Det kanskje aller mest lovende treneremne, ifølge hviskingen i korridorene på Coverciano, er Fabio Grosso, matchvinneren fra VM-finalen i 2006.
Evig student
Det fører oss til det evige spørsmålet: Hvordan blir man en perfekt trener? Noen av fotballhistoriens beste trenere er Coverciano-produkter, men rektor Ulivieri avfeier spørsmålet.
– Folk som Berlusconi skal forenkle alt og forklare alt i en setning, sier han, uten å skjule sin forakt for den tidligere statsministeren. Ulivieri er kjent for sine venstre-sympatier.
– Vi kan ikke gjøre det slik, for vi vet at ting er mer komplekst enn som så. Skal du forenkle alt, banaliserer du spillet. Det første jeg forteller alle våre studenter er hvor hardt det er å være trener. Det første de må skjønne – og vi ser på – er om de har den riktige mentaliteten. De må gå en runde med seg selv om de er villige til de mentale påkjenningene en trenerjobb medfører. Dette er et fantastisk yrke, men ikke for alle. Jeg sier til kandidatene at det å ønske og bli trener ikke er nok; så fort de har bestemt seg for å søke seg hit er det åpenbart at de er villige til å jobbe. Men den viktigste egenskapen er viljen til å studere og fordype seg; fra det første minuttet i Coverciano til din siste dag som trener, må du studere. Dette er ikke et vanlig studie, der du er utlært etter fire år, det er mye mer komplekst. De trenerne som vet at de aldri blir utlært, og tar konsekvensene av det, blir de beste, sier Ulivieri.
– Særlig på tre områder har det skjedd store forandringer de siste 20 årene. Forholdet til spillerne, samt kunnskap om taktikk og fysiologi; altså hvordan sørge for at spillerne er i best mulig form til enhver tid. Ulivieri poengterer at unge spillere er annerledes i dag enn for 20-30 år siden, og at man må lære seg å forstå dem.
– Der kan yngre trenere ha fordeler, det er lettere for dem å være på bølgelengde. Når det gjelder taktikk, er variasjonene i dag uendelig mange flere enn for bare noen få år tilbake.
– Det tredje momentet handler om den fysiske biten. Takket være vitenskapen og moderne teknologi, vet vi mer om hvordan man skal holde fotballspillere i form. I dag trener man mye mer med ball og øver på bestemte situasjoner. Før trente man for å trene, i dag trener man for å spille.
Praksis er alt
En annet grep Ulivieri gjorde da han ble Coverciano-sjef, er at de i mindre grad bruker teoribøkene. De har bøkene, de leser bøkene, men de brukes sjelden under PRO-kursene og blir aldri trykket opp i flere eksemplarer. Det er øvelsene, det praktiske som gjelder, ikke teoriene.
– Det er langt viktigere hva du ser, hvordan du ser det og hvordan du tolker det du ser, for å danne deg ditt eget perspektiv som fotballtrener. Hvis jeg gir deg en leksjon om fotball, hvis jeg forklarer deg noe, vil du trolig ta notater, kanskje stille noen spørsmål i margen eller skrive ned noen tankerekker som dukker opp. Og når utdannelsen er over, er alle disse skribleriene blitt din bok. Det viktigste er at for hver side der du noterer noe som er blitt sagt i timene her på Coverciano, må du fylle to blanke sider med dine egne tanker rundt tematikken. På den første siden kan du skrive ned noe som har blitt sagt for eksempel av meg. På den neste siden skriver du ned dine egne tanker etter at du har brukt det i en treningsøkt.
På slutten har du fylt ut alle sidene, du har lært deg hvordan du skal agere og lært hvordan du skal forandre ting som ikke er bra for laget. Vi lærer trenerne å tenke. Her skriver alle sin egen fotballbok, jeg kan ikke gjøre det for dem.
Ulivieri ble fotballtrener i 1966, og har sett forandringene som har skjedd på nært hold. Fotballen utvikler seg hele tiden, men hvordan ser fremtidens fotball ut?
– Vel, jeg tror fotballen snart vil slutte å snakke om forsvarere og angripere. I den moderne fotballen må man være forberedt på alt, og spillerne må beherske ulike spillesystemer og ulike posisjoner. Og en dag vil posisjonene slik vi kjenner dem i dag, forsvinne helt. Formasjonene som vi bruker i dag, enten det er 4-4-2 eller 4-2-3-1 eller hva det måtte være, vil forandre seg i uventede retninger. Lagene vil bli mer fleksible i forhold til spillet på banen. Overraskelseselementet kan bli fremtidens fotballs fremste våpen.
Offensivt fokus
Europamesterskapet i 2012 satte italiensk fotball i et nytt lys. Cesare Prandellis mannskap spilte moderne, til tider ballbesittende og angrep gjerne og ofte. Dette var Prandellis verk – han forlangte at han selv skulle velge spillestil da han ble landslagssjef. Arrigo Sacchi er den som bestemmer over alle de andre landslagene – fra U15 til U21 – men Prandelli fikk grønt lys for sine idéer, blant annet takket være Ulivieri, fordi man ville bli kvitt stempelet som et destruktivt og defensivt lag.
– Vi befinner oss midt i en liten kulturrevolusjon. Å forandre formasjon eller spillestil er enkelt. Å forandre tanker og filosofi, er mye vanskeligere. Så det er ikke rart vi møter motstand i denne prosessen, mener Ulivieri.
– Før ble vi rettmessig beskrevet som en defensivt orientert fotballnasjon, selv om du må vite at vi i de fleste tilfeller bare justerte oss i forhold til motstanderen. Men under Prandelli prøver vi på noe nytt. Vi er tradisjonelle, og en del av vår tradisjon er å satse på kontringer og vi er fremdeles dyktige i den delen av spillet. Ok, det heter vel ikke kontringer lenger, men overganger, men poenget er det samme. Det vi prøver å lære bort til trenerne her, og er det konspetet Prandelli følger, er at den beste fotballen handler om balanse, særlig når det gjelder det taktiske biten.
Fienden er Italias beste venn
Det er en tøff gruppe som venter Italia i Brasil til sommeren. De møter England, Uruguay og Costa Rica i gruppe D. Kan italienerne vinne sin femte tittel?
– I et verdensmesterskap kan alt skje; det er nesten bare å forvente det uventede. Men for å vinne må man ha en stigende formkurve. Utfordringen er at man kan ryke ut allerede i det innledende gruppespillet, så man må vinne fra første kamp. Resultatene avhenger av en rekke faktorer. En annen ting som er viktig er lagånd. Vi italienere er jo et snålt folkeslag, og da snakker jeg ikke bare om fotballen, men også generelt. Så det vi trenger er en eller flere fiender. Hvis ting går for glatt, hvis alt går på skinner, da sliter vi både sosialt og psykologisk, sier Ulivieri – uten å trekke på smilebåndet.
Så hvem blir Italias fiende(r) i Brasil?
– Vel, det er en del av taktikken vi lærer bort til trenerne her. Vi lærer dem til å forstå hvor viktig den psykologiske biten er, det å ha en fiende for eksempel, gjør det lettere å bygge lagånd. Mesteren i dagens fotball på dette er Jose Mourinho. Så fort han landet i Italia, skapte han fiender; forbundet, dommerne, de andre klubbene hadde privilegier som ikke Inter fikk, pressen og så videre. På den måten skapte han en unik lagånd. På den måten fikk han også den ønskede innflytelsen over spillergruppa, samtidig som han skapte det klassiske fiendebildet “oss mot dem”.
– Dette skjer jo også i dagliglivet. Ta oss tre som et eksempel: Vi kjenner hverandre ikke, vi har aldri møttes før. Men hvis vi midt i vår espresso ble angrepet av fascister, har vi noe annet valg enn å stole på hverandre og kjempe sammen som et lag?
Når vi innser at vi er i en “oss mot dem”-situasjon, at hvis vi ikke kjemper sammen vil de drepe oss, vil vi kjempe side om side og bli brødre. Derfor må vi finne eller skape en fiende, sier Ulivieri.
Samme dag som Josimar besøkte Coverciano, ble et oppsiktsvekkende intervju med Marcelo Lippi publisert. Treneren med fem Serie A-titler, Champions League-seier og VM-gull på CV-en, og som dominerer det enorme bildet i vestibylen her, uttalte at italienske klubber ikke er rike nok til å kjempe mot gigantene i europeisk fotball, og trodde ikke at noen italienske klubber kunne vinne Champions League de neste ti årene. Og faktum er at de beste produktene fra Coverciano søker lykken utenlands. Ancelotti er i Madrid, Capello og Spalletti regjerer i Russland, Mancini byttet ut England med Tyrkia, og Lippi selv har vunnet den asiatiske versjonen av Champions League.
– Vi er inneforstått med at de største stjernene ikke lenger spiller i Italia, og det kan bli et problem. Det kan skje at de beste trenerne herfra vil jobbe utenlands, og på en måte er tapt for oss. Når alt kommer til alt, ser vi på oss selv som fotballens taktiske mestere og da er det bare logisk at de største og rikeste klubbene ønsker våre trenere.
– Det er bare en måte å løse dette problemet på: Å høyne kvaliteten på spillet. For å klare det må vi bli dyktigere på alle nivåer:
Fra ungdomsavdelingen, via amatørfotballen til topplagene. Men for å øke kvaliteten på spillerne og på spillet, må man først høyne kvaliteten på trenerne. Og det er derfor Coverciano er så viktig. Det er et faktum at vi (fotballen) og landet står midt i en krise, først og fremst økonomisk. Når du befinner deg i en krise, blir du tvunget til å bruke hodet, oppdage nye ideer, komme på nye måter å gjøre ting på. Så det er det vi prøver å gjøre: Å bruke vår intelligens til å bekjempe krisen, sier Ulivieri.
– Husker du spøken jeg fortalte da du kom inn? spør Vanni Sartini. Det er det Renzo forteller hver eneste trener som kommer til Coverciano: At det å vinne VM i 2006 er det verste som har skjedd oss.
Ulivieri smiler og legger armene i kors på brystet.
– På den tiden – på midten av 00-tallet – var vi overbevist om at vi var den beste fotballnasjonen på planeten. Og da vi vant VM i 2006, bekreftet det teorien vår. Italienerne var best i verden. Men det var ikke sant, det var nesten motsatt. På den tiden var fotballen i forandring, det skjedde en stor utvikling, men vi fikk det ikke med oss, blendet som vi var av vår suksess. Vi lå langt bak og var ikke engang klar over det. Noen ganger vinner man turneringer på grunn av en rekke forskjellige faktorer. Den største forskjellen mellom italiensk fotball i 2006 og i dag, er at vi kan se igjen. Vi ser at vi ikke lenger er best. Vi har sluttet å prate om tidligere bragder, i stedet snakker vi om i dag og i morgen. Nåtid og fremtid. Det har endret vår filosofi. I dag skal vi skape fremtidens trenere, sier Ulivieri.
Bildet av Lippi på Coverciano er ikke hengt opp bare for å juble over VM-gullet som ble vunnet. Det er der først og fremst for at de nye trenerne skal innse at “toppen ikke er nådd” – i fotballen er det morgendagen og viljen til å lære og å forbedre seg som gjelder.
Støtt uavhengig og kritisk fotballjournalistikk. Bli Josimar-abonnent i dag: KlIKK HER
