Det engelske luftslottet

Talent-01

Pengene har kanskje gjort Premier League til en av verdens beste ligaer, men regningen er høy: Snart er under 30 prosent av spillerne i ligaen britiske. Det er skrekktall som kan sørge for at engelsk landslagsfotball forblir i skyggenes dal.

Tekst Saša Ibrulj

Det var en gjenkjennelig sommer for engelskmennene. Det var et annet lag, det var en annen turnering, men resultatet var det samme som alltid: England feilet. Under U21-EM i Tsjekkia i juni, røk England ut allerede etter gruppespillet, en reprise fra de to foregående turneringene. Nok en gang hadde forventningene vært store, og nok en gang dro de hjem tidlig. Dette refrenget begynner den stolte fotballnasjonen å bli lei. Men hva må gjøres for å snu trenden?

«Engelsk fotball er et tankskip som det haster å få snudd», sa Greg Dyke i september i 2013 da han ble valgt til ny styreleder i FA, det engelske fotballforbundet. Han satte ned en gruppe som skulle se på hva som måtte gjøres for at de engelske landslagene skulle hevde seg internasjonalt. De sentrale spørsmålene var: Hvorfor befinner England seg i gjørma? Hva kan gjøres? Og hvordan skal man implementere forandringene?

Samtidig satte Greg Dyke høye langsiktige mål: Landslaget skulle minst kapre en semifinaleplass i EM i 2020 og vinne VM i 2022 i Qatar.

To år er gått siden Greg Dyke presenterte ambisjonene. I mellomtiden røyk som ventet det engelske landslaget ut av gruppespillet i Brasil i fjor sommer, U19-landslaget klarte for tredje gang på rad ikke engang å kvalifisere seg for turneringsspillet og U21-gutta med Harry Kane og Co fikk en tidlig hjemreise fra Tsjekkia. Ambisjonene til Greg Dyke fremstår i dag som et gedigent luftslott.

På stedet hvil
Gruppa Greg Dyke nedsatte besto av Glenn Hoddle, Howard Wilkinson, Rio Ferdinand, Danny Mills, Greg Clarke (styreformann i Football League), Ritchie Humphreys (styreformann i spillerforeningen), Roger Burden (nestformann i FA) og Crewe Alexandras legendariske manager Dario Gradi. Denne gjengen kom frem til at det var fire essensielle punkter som måtte forbedres skulle engelsk fotball ta noen skritt i riktig retning. Fasilitetene måtte bedres, trenerne måtte bli mer skolerte, man skulle regulere spillermarkedet på en bedre måte, men det viktigste punktet var at talentene mellom 18-20 år skulle få god nok matching.

«Gapet mellom akademiene og førstelaget har blitt vesentlig større de siste 20 årene. Mange av klubbene vi har snakket med kaller det ‘Bermuda-triangelet’ eller engelsk fotballs ‘svarte hull’», sa Dyke.

U17-landslaget som vant Europamesterskapet i 2010 har ikke en eneste spiller i noen av topp fire-klubbene fem år etter triumfen. Av de elleve som spilte åpningsmatchen i U21-EM i Tsjekkia i sommer var det kun tre spillere fra topp fire-klubbene: Carl Jenkinson fra Arsenal (utleid til West Ham), Nathaniel Chalobah fra Chelsea, som fremdeles venter på sin Premier League-debut, og Jesse Lingard fra Manchester United som så langt i karrieren har spilt 24 Premier League-minutter.

Selv om FAs eget regelverk sier at hver klubb i Premier League må ha minimum åtte såkalte home-grown spillere i 25-mannsstallen de presenterer ved seriestart, besto bare 35 prosent av startoppstillingene av engelskmenn i fjor mot 69 prosent for 20 år siden. Greg Dyke hevder at han og FA vil at tallet skal nærme seg 70 prosent igjen og at det skal skje på fem år. Men alt tyder på at dette bare er ord.

Ideen er jo like enkel som den er god; gjør akademiene bedre, samt gi yngre engelske spillere sjansen fra start. Og den kunne ha fungert, om ikke FA til stadighet hadde skutt seg selv i foten.

To milliarder
En gangbru over Alan Turing Way tar deg til et av de beste fotballakademiene på planeten. Manchester City har ikke spart på noen som helst og brukte cirka to milliarder kroner på akademiet som huser a-laget, ungdomslagene og kvinnefotballen. Her finnes det til og med en egen skole for de unge talentfulle og et idyllisk parkområde. Dette er Etihad Campus.

– Det er et fantastisk anlegg, sier Mark Allen, sjefen for akademiet til Josimar.

– Vi brukte to år på å finne ut akkurat hva vi ønsket, før vi stakk spaden i jorda. Vi brukte mye tid på å snakke om hva slags akademi vi ønsket for at forutsetningene skulle bli de beste, hvor det skulle være lokalisert, hvilke baner som skulle ligge ved siden av hverandre, hvor sportsvitenskapsavdelingen skulle være lokalisert, hvor den medisinske ekspertisen skulle befinne seg, hvordan garderoben skulle designes og så videre. Vi er svært fornøyd med resultatet, sier Allen.

Søvneksperter ble rådført for å designe spillernes soverom, de valgte blant annet ut en tapet med lyse farger med sirkulære mønstre. Det er ingen tvil om at anlegget, som åpnet i desember i 2014, både er inspirerende og utfordrende for de unge spillerne. Her finnes det studiorom der spillerne kan analysere sine egne prestasjoner og studere motstanderne. Det er 16 fotballbaner på Etihad Campus, 12 av dem for ungdomsakademiet, tre treningsstudioer, et auditorium med plass til 56 personer, et eget Player Care Departement som hjelper spillerne med alt fra skatteplanlegging og sosiale medier til rus- og alkoholproblemer og depresjoner. For de 450 spillerne – fra de på ni år til Agüero og Co – er anlegget optimalt.

– Det viktigste er at hele klubben nå er samlet på et område. Absolutt alle, uansett hvilket lag du spiller for, er her. For de unge spillerne er det naturligvis utrolig motiverende å se a-laget trene – og å omgås og snakke med a-lagsspillerne. Det blir en god og uformell tone mellom de forskjellige lagene og aldersgruppene, sier Allen.

– Det er en av mange momenter i vår filosofi. Vi har en meget kompetent stab, vi har innarbeidede treningsmetoder som også vil bidra til at vi vil være attraktive for unge, talentfulle spillere i fremtiden.

Ny sjef i byen
Enorme investeringer skal sørge for at noen av de største talentene på planeten havner på Etihad Campus, men også fra sitt umiddelbare nabolag henter de talenter. I mars kunne engelske medier melde at en viss Shaqueel van Persie (8), sønn av ja du vet hvem, i tillegg til sønnene til Phil Neville og Darren Fletcher alle var en del av Etihad Campus. Spisslegenden Andy Cole sin 20 år gamle sønn Devante, som har 17 aldersbestemte landskamper for England, tilhører Manchester City, men er nå utleid til Milton Keynes Dons.

«Da jeg var guttunge var det slik at hvis Manchhester United viste interesse, vurderte man ikke en gang et tilbud fra Manchester City. 30 år senere er situasjonen en helt annen, og som United-supporter er jeg bekymret. Sett fra et nøytralt ståsted er det Manchester City har fått til svært imponerende. I Manchester er det i dag City som går for å ha det beste akademiet, det er City som henter alle de store lokale talentene», skrev Paul Scholes i sin faste spalte i avisen The Independent tidligere i år.

Akademisjef Mark Allen mener at det er flere faktorer som gjør at City sitt akademi – etter hans mening – skiller seg ut fra de andre.

– Alle som går her skal være dedikerte både til fotballen og utdannelsen. Vi har en klar filosofi når det gjelder hvordan vi ønsker å spille og hvilke type spillere vi ønsker. Dette gjelder for alle lagene fra ni år til reservelaget. Men det viktigste er utdannelsen. Vi betaler for at alle akademispillerne mellom 12 og 16 år får gå på privatskole. De går på skolen på dagen og spiller fotball om ettermiddagen. Vi investerer vesentlige ressurser i deres utdannelse, det er det viktigste her.

Havner spillerne bakpå med skolearbeidet, blir fotballen nedprioritert til de kommer i rute igjen. Det viktigste i denne alderen er utdannelsen. De fleste spillerne vil trolig ikke ende opp som profesjonelle fotballspillere, påpeker Allen.

Han kan, i likhet med andre ansatte i Manchester City, snakke i timesvis om alle de positive sidene ved deres på mange måter imponerende akademi. Men når vi spør om hvor mange av akademispillerne som har fått sjansen på førstelaget de siste årene, skifter han tema som en dreven politiker.

– Jeg tror få storklubber har en like sterk lokal tilhørighet som Manchester City. Selv om det er mye snakk om at vi henter talenter fra hele Europa, er 80 prosent – kanskje til og med 90 prosent – av talentene fra nærområdene. I fjorårets finale i FA Youth Cup besto lagoppstillingen av sju spillere som alle var fra Manchester og omegn. Dette er noe vi prioriterer. Vi finkjemmer nærområdene, men siden vi er på jakt etter de største talentene, hender det at vi henter talenter fra resten av Europa, men en svært høy prosent er altså lokale unggutter, sier Allen.

Lite spilletid
Dette er sikkert riktig, men det er likevel et faktum at siden 2008, da Sheikh Mansour bin Zayed Al Nahyan og hans petromilliarder strømmet inn i City, har spillerne fra akademiet knapt fått prøve seg på førstelaget. I mellomtiden har klubben brukt mer enn fem milliarder kroner på spilleroverganger.

Av de seks spillerne som før fjorårssesongen var spådd å ta store steg, ble fire (Marcos Lopes, Jason Denayer, Karim Rekik og Jose Angel Tasande) sendt ut på lån, Emyr Huws ble sendt til Wigan, mens José Ángel Pozo fikk noen minutter i fire kamper.

Manchester City bruker enorme summer på fasilitetene, men for å oppfylle kvota med såkalte home-grown spillere har de i sommer brukt hundrevis av millioner kroner på engelske unggutter, der trolig bare Raheem Sterling vil bli en sentral brikke i startoppstillingen.

Men Manchester City er ikke den eneste Premier League-klubben som må gjøre det på denne måten. Sist sesong benyttet Liverpool, Tottenham, Hull og Newcastle totalt åtte engelske spillere. West Bromwich benyttet sju, Stoke fem, Manchester City fire, mens ligamestrene Chelsea brukte færrest engelskmenn; kun John Terry, Gary Cahill og stortalentet Ruben Loftus-Cheek, som totalt fikk 131 minutter med Premier Leaguer-fotball, fikk spilletid for mesterne. Dette til tross for at ungdomslaget har vunnet FA Youth Cup fire av de seks siste sesongene.

Når Josimar tok kontakt for å få noen kommentarer, avslo Chelsea fra å svare.

På årets lag valgt av spillerne fant man bare plass til tre engelskmenn (Terry, Cahill og Harry Kane). Sist gang en engelskmann ble toppscorer i Premier League var Kevin Philips tilbake i 2000.

Ett av forslagene fra gruppen Greg Dyke nedsatte, var å redusere antall utlendinger i stallen fra 17 til maksimum 13. Ingen av de tre engelske klubbene som kvalifiserte seg for Champions League forrige sesong var i nærheten av dette. Samtidig klarte alle de åtte kvartfinalelagene, fra Real Madrid til Porto, det kriteriet med enkelthet. I Bundesliga besto lagoppstillingene i fjor 60 prosent av tyske spillere. I Spania var tallet 59. Sist sesong var som nevnt 35 prosent av spillerne engelske, men at det tallet var såpass høyt skyldes Burnley og deres nesten helengelske mannskap. Når Burnley nå byttes ut mot importivrige Watford kan tallet for første gang krype under 30 prosent den kommende sesongen.

Favoriserer eliten
I 2011 besluttet Fotball League og Premier League å samarbeide om et prosjekt som fikk navnet Elite Player Performance Plan, bedre kjent som EPPP. Dette ble ansett som den perfekte planen for å optimalisere talentarbeidet. De hevdet at initiativet ville øke antall engelske spillere i ligaen. Eller, tette den avstanden som Greg Dyke snakket om to år etter at initiativet ble født. De 72 klubbene i ligasystemet stemte over forslaget (46 var for, 22 mot, tre stemte ikke og en klubb stemte blankt). Initiativet ble hyllet, spesielt av toppklubbene: Det var bare et tidsspørsmål før engelsk fotball ville bære fruktene av dette initiativet.
Men har det funket?

De fire siste årene har EPPP delt de profesjonelle klubbene i fire kategorier. Disse kategoriene er basert på strenge faktorer, som kvaliteten på fasilitetene, hvor mye penger de investerer i akademiene, hvor mange skolerte trenere de har og hvor mange timer talentene trener pr uke. Kategori 1-akademiene, de såkalte superakademiene, må investere minimum 30 millioner kroner i året for å sikre høykvalifiserte trenere og gode treningsforhold. Kategori 1-klubbene kan også hente spillere som bor lenger enn 90 minutters kjøring unna, noe som i praksis betyr at de kan hente unge talenter fra hele landet. Kategori 2-akademiene koster drøye ti millioner kroner i året, men kan i likhet med de andre lavere kategoriene, kun hente spillere i nærområdet. Kategori 3-akademiene kan ikke ha lag med spillere under 11 år og må investere rundt tre og en halv million kroner i året. Kategori 4-klubbene kan ikke jobbe med spillere under 16 år.

Er dette veien å gå for å få fart på talentutviklingen i engelsk fotball?

Mens de største klubbene ikke har noen problemer med å møte kriteriene enten det gjelder økonomi eller infrastruktur, sliter de voldsomt med det viktigste: De skaper ingen toppspillere. For å illustrere: Da England møtte Slovenia i EM-kvalifiseringskamp tidligere i sommer var kun én spiller, Jack Wilshire, et produkt av ett av topp fire-lagene. Resten startet karrieren i andre akademier rundt omkring i landet.

Mark Allen er sjef for det imponerende akademiet til Manchester City. Men det er ikke lett for talentene i klubben å slippe til på førstelaget. Siden 2008 har klubben brukt over fem milliarder kroner på spillerkjøp.
Mark Allen er sjef for det imponerende akademiet til Manchester City. Men det er ikke lett for talentene i klubben å slippe til på førstelaget. Siden 2008 har klubben brukt over fem milliarder kroner på spillerkjøp.
Ingenting er overlatt til tilfeldighetene på Etihad Campus – et praktanlegg som kostet Manchester City to milliarder kroner.
Ingenting er overlatt til tilfeldighetene på Etihad Campus – et praktanlegg som kostet Manchester City to milliarder kroner.

Tause toppklubber
– Da man bestemte seg for å gå for EPPP var det helt opplagt at dette ville favorisere de store klubbene, sier en ansatt i Arsenal, som ønsker å være anonym, til Josimar.

– For eksempel fikk ikke en klubb i Championship kategori 1-status fordi de manglet noen dataprogrammer på det aktuelle tidspunktet. Og denne klubben har fortsatt ikke fått oppgradert sin status. Arsenal hadde ingen av dataprogrammene som var påkrevd på denne tiden, men selvsagt fikk vi kategori 1-status, sier kilden.

Selv om mer enn tre år er gått siden EPPP ble etablert, er det fremdeles nærmest tabu for klubbene å snakke om dette. Josimar kontaktet over 20 klubber i England i alle divisjoner (Fra Premier League til League Two) med ønske om å snakke om EPPP, men alle klubbene, bortsett fra Manchester City, avslo å snakke med oss. Noen klubber har også nektet å offentliggjøre deres kategori-status, men trolig befinner ca 20 klubber seg i den øverste kategorien.

– Vi tar EPPP på alvor, sier Citys akademisjef Mark Allen.

– Vi tilhører kategori 1-gruppen, og vi var den første klubben som fikk den statusen takket være vår harde satsing på området. Det er for tidlig å trekke noen konklusjoner om EPPP har vært en suksess – og vi vil ikke se resultatene på noen år ennå. Men engelsk fotball trengte en forandring og forhåpentligvis høster vi fruktene om fire-fem år.

Det største problemet med EPPP er speidingen, overgangene og de økonomiske rammene. Under det forrige systemet ble kompensasjonen eller overgangssummen enten til ved enighet mellom de involverte klubbene eller via komiteen PFCC (Professional Football Compensation Committee). Avgjørelsen ble tatt på bakgrunn av spillerens potensiale og dette ønsket Premier League-klubbene å forandre. I dag, hvis klubbene ikke kommer til enighet, har PFCC satt opp et standardformular basert på treningskostnader og hvilken kategori akademiet tilhører. For eksempel er maksimumsbeløpet for en 16-åring som går fra en kategori 2-klubb til en kategori 1-klubb omlag 1.3 millioner kroner, pluss ekstrabeløp skulle spilleren etterhvert få noen kamper for klubben. En overgang fra en kategori 1-klubb til en annen klubb i samme kategori, koster en millioner kroner mer, totalt rundt 2.3 millionder kroner.

«Det er strukturert slik at unge talenter lettere kan gå til de store klubbene», sier Jeremy Peace, styreformann i West Bromwich, som selv er en kategori 1-klubb, men samtidig er en av de mest høylytte kritikerne av EPPP.

«Hva er poenget med et akademi til mer enn 30 millioner kroner i årlige utgifter, hvis de største klubbene kan kjøpe dine største talenter for litt over to millioner kroner?

Å lykkes betyr å få spillere opp og inn i førstelaget – det er suksess. Men hvorfor skal vi og andre klubber finansiere et akademi for noen andre? Alle kan ikke spille for Chelsea, Manchester City eller Arsenal.»

Selv om Jeremy Peace gjorde om beslutningen om å legge ned klubbens eget akademi, ble klubber som Wycombe Wanderers tvunget til å legge ned deres ungdomsavdeling som et direkte resultat av EPPP og deres krav i forhold til pengebruk på ungdomsavdelingen. For noen uker siden besluttet Bolton Wanderers å frasi seg klubbens kategori 1-status, de hadde ikke lenger råd til å finansiere det.

Så hvorfor i all verden stemte 46 av 72 klubber for EPPP? Fordi Premier League sa de ville trekke den årlige støtten på drøye 50 millioner kroner til ungdoms- og grasrotfotballen hvis de ikke stemte for. De store klubbene presset altså de små til å bli med på EPPP.

Ungdomslagene til Chelsea er blant de beste i verden. Men veien til førstelaget er lang. Det 19 år gamle  spisstalentet Islam Feruz er blant dem som kan se langt etter førstelagsspill.
Ungdomslagene til Chelsea er blant de beste i verden. Men veien til førstelaget er lang. Det 19 år gamle
spisstalentet Islam Feruz er blant dem som kan se langt etter førstelagsspill.

Første fly hjem
De store klubbene kan i dag velge og vrake blant de største talentene – og det er nettopp det de gjør. Chelsea har for eksempel 22 spillere ute på lån, i tillegg til sju unggutter, som spilte en kamp eller ikke spilte en eneste gang hele forrige sesong. Ståa er omtrent den samme i de andre toppklubbene. De kan plukke opp så mange talenter som de vil. Hvis de bruker 12 millioner kroner på fem talenter, er det gode muligheter for at investeringen vil betale seg det mangedobbelte. Og hvis ikke er det uansett snakk om lommerusk for de store klubbene.

I stedet for å tette avstanden mellom reservelagene og a-lagene, bestemte Premier League seg for å gjøre det enda lettere for storklubbene. Resultatet er at de store er blitt enda sterkere, de små enda svakere. I stedet for å utnytte det store potensialet, sørger i stedet fotballforbundet og Premier League for at stadig flere talenter dropper ut og aldri får utnyttet sitt potensiale.

Med prosjekter som dette, vil de engelske fotballsomrene i tiden fremover bli som de nesten alltid har vært. Nye lag. Nye turneringer. Men resultatet vil forbli det samme – første fly hjem.

Små marginer
Championship-klubben Ipswich Town ble nektet kategori 1-status fordi de manglet 0.3 prosent på kriteriene.

Hvor dårlig mindre klubber blir behandlet av EPPP-systemet er Ipswich Town et godt eksempel på. Da Josimar tok kontakt med klubben for å høre om vi kunne besøke deres fremragende fasiliteter, fikk vi høflig beskjed om å vente til høsten fordi klubben hadde fullt fokus på å sikre seg kategori 1-status. Men de mislyktes, de manglet 0.3 prosent på kriteriene etter en omfattende uavhengig undersøkelse.

«Helt fra starten visste vi at det ville ble vanskelig å sikre oss kategori 1-status. Du må score 75 prosent og på noen områder kommer vi til kort. Det er 11 nøkkelfaktorer hvor man scorer poeng og på 10 av dem var gjennomsnittsscoren vår 89 prosent. Den ene indikatoren som vi ikke kunne gjøre noe med var “produktivitet”, der vi fikk 74.7 prosent», forklarte Bryan Klug, leder for akademiet til lokalavisene etter den uavhengige undersøkelsen.

Den aller største frustrasjonen er at Premier League kontinuerlig endrer kriteriene og klubbene havner i villrede på hvilke punkter man må forbedre.

«Hvordan kan du forandre noe når du ikke vet hva som skal til for å forbedre seg?», spør Ian Milne, klubbdirektør i Ipswich.

Ipswich gir seg ikke og håper å bli en akademi 1-klubb i løpet av det kommende året.

Zeen is a next generation WordPress theme. It’s powerful, beautifully designed and comes with everything you need to engage your visitors and increase conversions.