Dersom rå topping fra ung alder hadde ført til at Norge kunne stille en A-landslagstropp i verdensklasse, er det likevel noe vi ønsker?
Tekst Lars Johnsen
Michael Calvin
No Hunger In Paradise
The Players. The Journey. The Dream.
Da Norge gikk av banen med 0-6 i sekken i Stuttgart 4. september var det igjen tid for å hente fram den vanlige hakkekyllingen: barnefotballen. Skylda for at Norge kan bli så til de grader rundspilt av verdens beste lag og verdens best utviklede fotballnasjon, må ligge et sted. Når norske barn spiller en fotball der alle skal få være med, der resultatene ikke skal telle de første årene, er det ikke så rart at Norge får juling i internasjonal voksenfotball. Selv om spillerne på dagens norske landslag er godt betalte profesjonelle menn som kan skimte med erfaring fra toppdivisjonene i England, Tyskland, Frankrike og Italia må noe ha gått skeis i oppveksten her mellom fjorder og fjell:
«Vi må lære dem fra start at det er helt greit å bli stilt krav til og ansvarliggjort. Og det er helt greit å bli pusha. For å si det rett ut. Det var sånn vi vokste opp, og jeg har ikke følelsen av at det er sånn nå», uttalte Kjetil Rekdal til nrk.no.
«Du kan synge i ‘Norske Talenter’ når du er seks år, men du kan ikke telle målene i fotball når du er 11», sa Tom Nordlie i samme artikkel.
Dersom rå topping fra ung alder hadde ført til at Norge kunne stille en A-landslagstropp i verdensklasse, er det likevel noe vi ønsker?
Samme kveld som Norge tapte med seks mål var Marcus Rashford sentral da England vant 2-1 mot Slovakia – først ved å gi bort ballen som førte til 0-1, før han scoret seiersmålet.
Rashford er et produkt av en barne- og ungdomsfotball som er diametralt motsatt fra den norske «flest mulig»-tankegangen. Og engelsk spillerutvikling er temaet i Michael Calvins nyeste bok No Hunger In Paradise.
Calvin er en engelsk journalist og forfatter som tidligere har skrevet om managernes og talentspeidernes roller i bokform i henholdsvis Living On The Volcano og The Nowhere Men. I No Hunger in Paradise besøker han alt fra sosialarbeidere som tilbyr fotballtrening i fattigstrøket Brixton sør for London til Manchester Citys striglede akademi til mange millioner pund. Det er ikke et pent bilde Calvin serverer leserne. Tilbake står en hel fotballbransje avkledd som grisk, korrupt og kynisk.
Av 1,5 millioner gutter som spiller organisert aldersbestemt fotball i England, kommer 180 til å nå Premier League-nivå. For hver Marcus Rashford ligger det 8 500 gutter igjen i kjøttkverna – barn som aldri får noen barndom i ordets rette forstand.
«Hva er det egentlig vi gjør med barna våre?»
I England har «alle skal med»-tankegangen aldri stått spesielt sterkt. Det er et konkurransesamfunn. Fra første skoleår får elevene karakterer og skolene konkurrerer om å oppnå best resultater på nasjonale prøver.
Uten at britiske skoleelever scorer bedre enn norske elever på PISA-undersøkelsene av den grunn.
Det lokale idrettslaget, slik vi kjenner det i Norge, eksisterer ikke i England. Det har vært et skarpt skille mellom barne- og voksenfotball. I historisk perspektiv var barneidrett et skoleanliggende. Offentlige skoler kunne tilby fotball, mens privatskoler hadde rugby på programmet. Etter hvert vokste det fram «grasrotklubber» ved siden av skolefotballen – klubber som er forløpere til dagens ungdomsakademier.
Engelske fotballklubber i det profesjonelle ligasystemet holdt seg unna aldersbestemt fotball utover å tilby lærlingkontrakter til 15-åringer og stille juniorlag. De kaller seg «klubber», men er ikke medlemsforeninger. De har siden oppstarten av ligaen i 1888 vært bedrifter.
Disse fotballbedriftene har de siste 20 årene gradvis siktet seg inn på utvikling av spillere. Engelsk talentutvikling er ikke lenger (bare) noe skoler og grasrotklubber befatter seg med. Barne- og ungdomsfotball har blitt en bransje.
Calvin brukte 18 måneder på research til denne boka, og snakket med alle typer aktører i denne bransjen – barna selv, trenere, foreldre, klubber, forbund og agenter. Utgangspunktet var å forsøke å finne ut hvorfor drømmen om profesjonell fotball står så sterkt. Alle som følger internasjonal toppfotball vet at det er en kynisk bransje. Gjennom arbeidet innså Calvin at kynismen slett ikke er forbeholdt utøverne på toppen eller dem som er på siste trinnet mellom junior- og seniorfotball. Det er bekmørkt hele veien.
«Hva er det egentlig vi gjør med barna våre?» er spørsmålet som gjennomtrenger boka. Dette er en bransje der mobbing og utfrysning er norm, den er håpløst uregulert, familier lokkes til å legge alle (les: de få) eggene de har i en kurv, agenter smører barn med kinobilletter og fotballutstyr og setter griller i hodene på foreldre fra noen av Europas fattigste områder slik at de står på sidelinja med pundtegn i øynene. Barn bryter sammen av presset som blir lagt på deres skuldre.
Han forteller om Jaxon Lal. Moren la ut en video på YouTube av unge Jaxon som trikset med ballen i hagen. Dagen etter sto en speider fra Manchester City på døra.
Jaxon var tre (3) år gammel.
Før barna har lært å skrive, skrives det kontrakter og intensjonsavtaler.
Forfatteren forteller om seksåringer som blir selektert bort på grunn av «dårlige holdninger», om tiåringer som får «du er ikke god nok»-beskjeden via SMS.
Denne drømmen Calvin i utgangspunktet ønsket å skrive om, den har blitt kommersialisert. Barna har blitt kommodifisert. De er produkter – og da av bruk-og-kast-varianten.
I denne verdenen er ikke en tiåring en tiåring. Han er en halv 20-åring. I en tid der de egentlig burde klatre i trær, falle av sykkelen og bygge Lego, er de i stedet minivoksne – det skarpe skillet mellom barne- og voksenfotball er blitt visket ut. Nick Levett, i dag «Talent Identification Manager» i FA, forteller i boka om en reise til en turnering i Frankrike med Fulhams U10-lag. Etter videoanalyse av motstanderen (!) og taktikkgjennomgang før kampen mot Feyenoord, var det god natt. Ved sengeinspeksjon viste det seg at to av guttene sov med armene rundt teddybamser. En annen «halv 20-åring» sov med bleie.
Spilleren som blir med hele veien til junioralder før han faller fra, ligner ifølge Calvin en voksen mann preget av et langt og hardt arbeidsliv, men med sårbarheten til et lite barn.
Halvveis ut i boka har man lyst til å rope «hvor er myndighetene!».
«Fotballklubber kjøper og selger barn, de forsøker å tjene penger på barn. Jeg er sikker på at det ville blitt slått stort opp som moralsk forfall om HSBC eller Barclays (to av Storbritannias største banker. Journ. anm.) støvsugde et gitt lokalområde for åtteåringer, ga dem spesialistutdanning innen finans og startet å kjøpe og selge barna mellom seg. Det er ikke annerledes enn det som skjer i fotballen», uttaler Brentfords tidligere sportsdirektør Phil Giles i boka. Han har hoppet av fotballen.
«Det er en skitten, jævlig verden» er England-sjef Gareth Southgates vurdering av ungdomsfotballen i hans eget land.
Nordmenn i engelske akademier
Det er ikke for mye tid med ipad eller ovale weekender på hytta i Hemsedal som konkurrerer med engelske barns alternativer til fotballen. For dem som en dag skal bli med- og motspillere til Marcus Rashford er gjengkriminalitet og kjedsomhet i dystre urbane landskap hverdagen.
Selv om England kanskje er ekstremt, både med tanke på det enorme gapet mellom de rikeste og den voksende massen av fattige i samfunnet og kynismen i spillerutviklingen, har de fleste unge i Europa helt andre framtidsutsikter og fritidstilbud enn deres jevnaldrende innenfor den norske oljerikdommen.
I Spania ligger arbeidsledigheten for unge mennesker rett under 40 prosent, i Italia er den 35 prosent.
På asfalt- og betongløkkene mellom høyblokkene i de multikulturelle forstedene til Paris og andre franske byer spilles det gatefotball – «street foot» – til sola går ned. For mange som vokser opp på slike steder, som Riyad Mahrez og Ousmane Dembélé, er fotballen den eneste tilgjengelige fritidsaktiviteten. Hvor godt besøkt er de tusenvis av ballbingene som har dukket opp i Norge de siste 15 årene?
Satt på spissen: enhver helg er det flere norske barn på fotballtur med mamma og pappa til Old Trafford og Anfield enn det er barn på løkka.
Land uten oljefond verdt 8000 milliarder kroner, land der innbyggernes sikkerhetsnett ikke har tre-fire lag, kan kjøre hele generasjoner fotballspillere inn i kjøttkverna og likevel komme ut med en stor bredde av enormt gode spillere.
Dette er hva det norske fotballandslaget står overfor når de møter for eksempel Tyskland.
Fire av de 11 som startet for Norge mot Tyskland har gått gjennom denne kverna og kommet levende fra det. Håvard Nordtveit, Omar Elabdellaoui, Joshua King og Mats Møller Dæhli reiste i midten av tenårene til England. De har gått på akademiene til Arsenal, Manchester City og Manchester United.
Likevel kunne de tape 0-6 mot Tyskland.
Og norsk barnefotball får skylda.
De sju andre som startet i Stuttgart har tilbrakt tenårene i eliteklubber i Norge. Og selv om norske aldersbestemte landslag henger godt med internasjonalt, ligger norsk fotballs talentutviklingsproblem først og fremst i spillernes tidligste periode som utøvere av fotballsporten, ifølge Kjetil Rekdal og andre kritikere av barneidretten.
Det er på seniornivå resultatene er svake, etter at spillerne har gått fra bredde- til eliteklubber. Men Kjetil Rekdal, mangeårig hovedtrener for den eliteklubben i Norge med størst tilgang på talenter, gir barnefotballen skylda for svake resultater på A-landslagsnivå.
Og nå ønsker eliteklubbene å ta et enda større ansvar for spillerutviklingen i Norge gjennom Norsk Toppfotballs (NTF) «akademiklassifisering», der klubber incentiveres til å hente 13-åringer. Den engelske versjonen av NTFs nye satsning, Elite Player Performance Plan (EPPP), får hard medfart i Calvins bok. EPPP er et politisk og byråkratisk prosjekt, uten at det kommer noe særlig ut av det i form av gode spillere. Flere mindre klubber har rett og slett måttet legge ned sine akademier etter hvert som spillere og trenere har blir lokket over i EPPP-godkjente klubber. Og spillerne som er så heldige å nå paradiset – å få kontrakt med et toppklubbakademi – får alt tilrettelagt og mister sulten. Derav bokas tittel No Hunger In Paradise.
Relativ aldersforskjell
Med ca. 2000 fotballklubber og 350 000 spillere er norsk fotball i verdenstoppen når det gjelder deltakelse. Seriesystemet til Oslo Fotballkrets for herrer går helt ned til 8. divisjon. Forutsatt at rå dyrking av enerne fra barneskolealder faktisk ga resultater: Er den unike bredden i norsk fotball noe vi ønsker å forsake for å få fram et A-landslag som kan bite fra seg internasjonalt? Skal vi legge opp idretten vår for den promillen som skal bli yrkesspillere?
Talentutviklingsmodellen som Calvin tegner opp i No Hunger In Paradise er helt uten rot i forskning eller fakta. At systemet produserer noen gode spillere er et resultat av at det er mange nok som er sultne nok. Akkurat hvem som når helt til topps av Chris, Paul eller Nathan er avhengig av tilfeldigheter som trynefaktor og en agent som har en tjeneste utestående hos en trener – det er ikke talentet ditt som avgjør om du er blant de 0,012 prosentene som når helt til Premier League.
Forskning, både internasjonal og Stig Arve Sæthers undersøkelser ved NTNU i Trondheim, viser at rå topping fra ung alder ikke har noe for seg. Det er umulig å forutse hvem som blir gode som voksne før spillerne er godt oppe i tenårene. At land med langt færre spillere enn vi har, som våre nordiske naboer Island eller VM-kvalgruppemotstander Nord-Irland, kan gjøre det bra i internasjonal fotball tyder på at vi har en del å gå på for å få fram et slagkraftig landslag i Norge. Men, er mer topping veien å gå, eller burde vi heller styrke «flest mulig»-tanken ytterligere?
På tross av «alle skal med»-mantraet, driver vi også de facto topping i dag fra ungdomsalder her hjemme – noe som kommer til syne når 13 av 18 spillere i en G17-landslagstropp er født i årets to første måneder. I ungdomsårene selekteres en hel halvpart av potensielle talenter bort fordi de er litt seinere utviklet enn kameratene som er født i årets første kvartal. Forskningen til Stig Arve Sæther, mannen bak boka De norske fotballtalentene – hvem lykkes og hvorfor, viser at trenere gjerne tror de plukker ut spillere de mener har potensial på sikt, mens de faktisk foretar en selektering basert på ferdigheter der og da.
Og da blir de seinest utviklede oversett.
Når halvparten av potensielle landslagsspillere forsvinner ut av syne fordi de er født i feil måned, er det kanskje ikke rart vi sliter med å sette sammen en ellever som fortjener å bli omtalt som «våre beste menn».
Først når denne relative aldersforskjellen er utjevnet kan vi snakke om å ha en «flest mulig»-filosofi.
«For noe rør»
Barneidrett som business er en internasjonal trend. Hovedoppslaget i det amerikanske nyhetsmagasinet Time 8. september hadde tittelen How Kid Sports Turned Pro.
«Over hele landet støvsuges barn på alle ferdighetsnivåer, i alle idretter, i yngre og og yngre aldersgrupper, inn i en ungdomsidrettsøkonomi som mer og mer ligner den profesjonelle», skrev de.
En norsk talentutviklingsbransje er allerede på plass i form av fotballgymnas, ekstratilbud i klubber, personlige trenere, privatakademier og reiser til eliteturneringer utenlands. Og alt koster penger. Resultatet er kameratgjenger som splittes og at de som av økonomiske grunner ikke kan henge med faller fra. I G17-landslagstroppen som reiste til EM i Kroatia tidligere i år var ingen fra Oslo øst eller sør – områdene med flest spillere, men svakest familieøkonomi. Det nærmeste troppen kom en spiller med innvandrerbakgrunn var Colin Rösler, sønnen til den tidligere Lillestrøm-treneren Uwe Rösler.
Er egentlig alle disse ekstra fotballtilbudene bra for unge spillere som står i den kritiske overgangsfasen mellom aldersbestemt og seniorfotball?
Marcus Walfridsson, sportssjef for ungdomsfotballen i Mjøndalen, ropte varsko om dette i et innlegg på fotballtreneren.no i 2016.
«Er du 17 år, og er et fotballtalent som går på toppidrettsgymnas samtidig som du spiller i 2. divisjon? Beklager, men da er risikoen stor for at du aldri kommer til å lykkes som fotballspiller. Totalbelastningen for våre ungdomsspillere er tidvis ekstrem», skrev han.
Stig Arve Sæther uttalte til VG i sommer at «norske ungdommer trener for mye». Belastningen er for stor. Utviklingen stopper.
Innlegget ble debattert på Twitter.
Arne Sandstø, trener i Jerv, mente NTNU-forskeren uttalte seg på «syltynt grunnlag».
«For noe rør», skrev Thomas Berntsen, sportssjef i Sarpsborg 08, om Sæthers uttalelser.
Studier fra USA, publisert av Orthopaedic Journal of Sports Medicine, viser at tidlig spesialisering i én idrett fører til utbrenthet og belastningsskader. Allsidig idrettsbakgrunn gir faktisk større sjanse for å nå elitenivå. Det finnes «outliers», ja, men det generelle bildet er: Å drive allsidig gir utøverne en helt annen referanseramme enn å drive ensidig. Spiller du basketball eller ishockey ved siden av fotballen utvikler du bedre blikk og relasjonelle ferdigheter, i tillegg til å utvikle motoriske ferdigheter som spenst (f.eks. fra basketball) og balanse (f.eks gjennom ishockey). Du får en mengde ferdigheter som er overførbare til fotballen helt gratis ved å drive allsidig – og sjansen for belastningsskader og utbrenthet minsker.
Kanskje er større allsidighet en bedre vei å gå for norsk fotball.
0-6 mot Tyskland var ille. Det var flaut. Det er likevel ingen grunn til å begynne å ofre barn på proffidrettens og resultatenes alter.
No Hunger In Paradise er obligatorisk lesning for alle foreldre og trenere i barne- og ungdomsfotballen og alle andre som uttaler seg om spillerutvikling.
Ett steg vekk fra det norske modellen i retning av råkjøret vi ser i England er ett steg i retning av brudd på barns rettigheter og ett steg i retning av brudd med det fotballen egentlig burde handle om.
