Ekstremutøveren

Personlige kokker, steinharde treningsrutiner og isbad klokken tre på natten. Cristiano Ronaldos ferd fra fjærlett driblefant til en av verdens beste spillere gjennom tidene, skyldes en disiplin og målbevissthet uten sidestykke.

Tekst Thore Haugstad
Illustrasjon Huthyfa Abdul Zahra

 

For å kunne drive med undersøkende journalistikk trenger vi hjelp fra våre lesere.

Gi 50 NOK: Send sms med kodeord Eder til 2199.
Gi 100 NOK: Send sms med kodeord Junior til 2199.
Gi 200 NOK: Send sms med kodeord Falcao til 2199.
Gi 500 NOK: Send sms med kodeord Socrates til 2199.

Beløpet blir belastet din telefonregning.

 

Da Carlos Queiroz først oppdaget ham, var Cristiano Ronaldo en 15-åring som spilte for et av ungdomslagene i det berømte akademiet til Sporting Clube de Portugal. Queiroz hadde vurdert flere portugisiske stortalenter før, som Luís Figo og Rui Costa, men dette følte han var større. Flere år senere skulle de to jobbe sammen på landslaget og i Manchester United, hvor Queiroz ble henrykt over Cristianos treningsvilje. Han husker dagene før Champions League-finalen mot Chelsea i Moskva i 2008, da Cristiano øvde frispark for å vende seg til kampballen. Da de begynte å trene var resultatene håpløse. Skuddene fløy høyt over og utenfor. To dager gikk uten forbedring. Så, på dag tre, begynte Cristiano endelig å score.

«Lufttrykket er annerledes i alle baller og den der var et mareritt å finne ut av, men det viktigste var at Ronaldo aldri ga opp; selv ikke etter to dager uten hell», sa Queiroz til The Daily Mail. «Det er dét som gjør ham en nytelse å trene. Jeg liker å si at det er ikke trenerne som motiverer han; det er han som motiverer oss.»

Bakgrunnen til Queiroz var viktig for å lokke Cristiano til Old Trafford. Den Mozambique-fødte treneren hadde rikelig med kunnskap og kontakter innen Portugals ungdomsmiljø. Hans første trenerjobb var med det legendariske U20-landslaget: Han vant U20-VM både i 1989 og 1991, og trente spillere som Rui Costa, Luís Figo, Fernando Couto, Jorge Costa og João Pinto. Dobbeltriumfen ga Queiroz ansvaret for A-landslaget fra 1991 til 1993, før han trente Sporting fra 1994 til 1996. Da Cristiano glitret for Sporting i en vennskapskamp mot Manchester United i august 2003 – en prestasjon som førte til at Uniteds spillere tryglet ledelsen om å kjøpe ham – hadde både Queiroz og Sir Alex Ferguson fulgt ham i månedsvis. «Den kvelden innså jeg at Cristiano ikke lenger var noen hemmelighet», sa Ferguson. «Vi måtte få det gjort der og da.»

Umoden og udisiplinert
Cristiano ble klar for United 12. august 2003 for 12.24 millioner pund. (De andre kjøpene til Ferguson den sommeren var Tim Howard, Kléberson, Eric Djemba-Djemba og David Bellion.) Fire dager senere debuterte han i Premier League hjemme mot Bolton, da han erstattet Nicky Butt etter en time. Selv som 18-åring var han modig og direkte. Nærteknikken var suveren, og han gjorde forsvarsspillerne svimle med fart og kjappe overstegsfinter. Høyrebacken Nicky Hunt ble terrorisert. Kevin Nolan dro ham ned i feltet og forårsaket et straffespark som Ruud van Nistelrooy bommet. United vant uansett 4-0, og i etterkant snakket alle om Cristiano. «Det ser ut til at fansen har fått en ny helt», sa Ferguson. «Det var en vidunderlig debut, nesten utrolig.»

Da Cristiano ankom England var styrkene hans hurtigheten og teknikken. Kroppen var tynn og muskulaturen spe. Trumfkortet var dribleferdighetene, og overstegsfintene ble det første av mange varemerker. Han frustrerte like mye som han fortryllet. Med ballen i beina varierte sluttproduktet, og han ble ofte anklaget for egoisme og showboating. Uten ball kunne han være udisiplinert og upålitelig. Gary Neville, som tidligere hadde samarbeidet med den mer hardtarbeidende David Beckham, ble oppgitt over Cristianos umodenhet. Da Cristiano én gang prøvde å hælsparke ballen i mål i stedet for å rulle den i nettet, klikket Neville: «Hva i alle dager er det du driver med? Vi driver ikke med slikt i United.»

Men om Cristiano kunne kritiseres i kamper, var han upåklagelig på treningsfeltet. Innen kort tid var det klart at han hadde en helt spesiell drivkraft. Da spillerne tok kvelden, festet han vekter rundt anklene og begynte å trene finter. Roy Keane skrev i selvbiografien The Second Half: «Etter å ha sett ham spille og trene i et par dager, var reaksjonen min denne: ‘Denne gutten kommer til å bli en av de beste spillerne i verden’… Han var utrolig. Han var umiddelbart blant de mest hardtarbeidende spillerne i United. De fleste jeg kjente jobbet hardt, men Ronaldo hadde talentet i tillegg til arbeidskapasiteten.» Neville, som senere ble en fan av Cristiano, sa at han var «en maskin» på Carrington. Cristianos personlige ambisjoner ble også lagt merke til. «Han var alltid fascinert av å bli verdens beste spiller», skrev Neville i The Daily Mail. «Han hadde ingen problemer med å fortelle oss andre at dét var målet hans.»

Mesterplanen  
Denne målbevisstheten kom klarest frem i den fysiske treningen. Mick Clegg, lagets fitnesstrener fra 2000 til 2011, sa at kulturen i styrkerommet var sterk selv før portugiserens ankomst, med personligheter som Keane, Beckham og Ryan Giggs. Men da Cristiano kom, steg den enda et hakk.

«Han gjorde alt jeg ba ham om å gjøre – og mer», sa Clegg til The Sun. «Han levde for fotball 24 timer i døgnet. Jeg har aldri opplevd en mer dedikert spiller.» De to utviklet et tett profesjonelt bånd, og om Clegg var en lidenskapelig lærer, hadde han fått den perfekte student. Clegg fortalte BBC: «Han tenkte: ‘Jeg må bli spesiell, og jeg kommer til å lære meg hva enn jeg må for å bli det. Jeg kommer til å måtte følge en systematisk timeplan hver dag, hver uke, hver måned og hvert år, og gjøre alt jeg kan for å bli så god som overhodet mulig’. Han hadde en plan.»

Cristianos opphold i Manchester kan deles i to. Fra 2003 til 2006 var han en talentfull kantspiller i konstant utvikling. Til tross for frustrasjonene til enkelte i stallen, som Neville, ga Ferguson ham 29 ligakamper i debutsesongen. Den endte med fire ligamål. Året etter scoret han fem, og så ni. Forbedringene kom sakte, men sikkert.

I denne fasen fantes det noe paradoksalt ved Cristiano. Ved første øyekast var hovedvåpenet de lettbente driblingene som sendte så mange gutter ned på løkka for å terpe finter. Disse sololøpene skapte farligheter, men førte til få mål for ham selv. Da Cristiano først fant nettet, var grunnen ofte velberegnede løp inn i boksen. Fra sin startposisjon langs kanten ville han angripe bakre stolpe, eller legge seg ut i feltet for en 45-graders pasning. Han var fortsatt en finesse-spiller, men de eksplosive bevegelsene uten ball var allerede i utvikling.

Sidebacker hatet å møte ham. Da United skulle spille FA-cup-finalen mot Millwall i 2004, visste forsvarsspilleren Robbie Ryan at han var i trøbbel. «Jeg husker jeg så ham i begynnelsen, og han virket åpenbart god», fortalte Ryan The Independent i 2012. «Men et par måneder senere begynte han for alvor å lure spillere og score mål. Han var høy – jeg ante ikke hvor høy – og jeg vil ikke si at han var tynn. Han var ikke bygd slik som nå, men han var svær.»

United vant 3-0 og Cristiano scoret åpningsmålet ett minutt før pause. Ryan ble tatt av banen etter 74 minutter. «Jeg har aldri spilt mot noen som ham i hele mitt liv», sa Ryan senere. «Jeg var glad for å bli byttet ut.»

Enkelte prøvde å skremme Cristiano. Før en kamp i 2003/04-sesongen ble Leicester City-spissen James Scowcroft bedt av treneren Micky Adams om å gi ham en klassisk «velkommen til England»-takling.

«Jeg gjorde det han spurte om», sa Scowcroft til The Independent. «Men han var 20 meter unna før jeg hadde fullført taklingen.»

«Portuguese nancy boy»
Sommeren 2006 dro Cristiano til VM i Tyskland for å representere Portugal under Luiz Felipe Scolari. De nådde semifinalen, men ikke uten kontroverser. I kvartfinalen mot England ble Cristiano anklaget for å prøve å få Wayne Rooney utvist, før han så kastet bensin på bålet ved å blunke til Portugal-benken. I England var supporterne rasende. The Sun publiserte et bilde av Cristianos blunk innenfor en dartskive og kalte ham en «Portuguese nancy boy». Hetsingen var så ille at Ferguson måtte fly til Algarve for å overtale ham til å returnere til Manchester. (Skotten bombarderte ham først med tekstmeldinger, før han fant ut at han hadde brukt et gammelt nummer.)

Cristiano kom tilbake. Den neste bortekampen var mot Charlton. «Selvsagt buet de på tribunene», sa Ferguson i en ITV-dokumentar. «Men så, like før pause, fikk han ballen, driblet en spiller og traff tverrliggeren med et fantastisk skudd – og alle ble stille. De var livredde.»

Tidligere i august hadde Cristiano blitt gjenforent med United-stallen. «Da han kom inn i garderoben tenkte jeg: ‘Jeez, hva har skjedd med ham over sommeren?’», skrev Neville i The Daily Mail. «Da han kom til klubben hadde han vært denne tynne, hengslete gutten. Nå var han en lett tungvekter. Han hadde vært i styrkerommet over sommeren og det var som å se noen vokse opp i løpet av et par uker.»

Borte var de unødvendige fintene. Dessuten hadde spensten blitt enda bedre, han var sterkere og raskere, og med en kroppsbygning som var som snytt ut av en superheltfilm fra Hollywood.

Frisparkene begynte å suse i nettet regelmessig. Han kunne fyre av kjappe langskudd nærmest uten tilløp, og kanonkulene flakket forbi paralyserte keepere.

Instinktet hadde forandret seg. Han var fortsatt en ving, men når han utfordret forsvarsspillere var ikke lenger formålet å legge inn, men å skyte. Det virket som om det mentale selvbildet hadde skiftet fra en slepen kantspiller til en nådeløs avslutter. Dette førte til en ny og mer direkte stil – og flere mål. Innen slutten av mai 2007 hadde han scoret 17 ligamål, og United hadde tatt tilbake ligatittelen fra José Mourinhos Chelsea.

Tren, spis, svøm, sov, repeat
I løpet av neste sommer spurte enkelte kritikere om Cristiano kunne opprettholde formen. Det startet dårlig, både for han og United. De spilte 0-0 hjemme mot Reading, og fulgte opp med 1-1 i Portsmouth. Fem minutt før slutt skallet Cristiano til midtbanespilleren Richard Hughes og ble utvist. Han ble suspendert i tre kamper.

Suspensjonen ga Cristiano tid til å arbeide i fred. René Meulensteen, den nederlandske treneren som da jobbet i United, visste godt at han ønsket å bli best i verden. «Jeg fortalte ham: ‘Jeg kan hjelpe deg med dét’», sa Meulensteen til The Telegraph. Han laget et diagram av Cristianos spillerprofil. Det inneholdt taktiske faktorer som orientering og avgjørelser, fysiske faktorer, mentale faktorer som vinnerinnstilling og holdninger, og tekniske faktorer som pasninger, skudd og dribleferdigheter. Hva var hans beste kvalitet? spurte Meulensteen. «Dribleferdigheter», svarte Cristiano.

Meulensteen anklaget så Cristiano for å spille for galleriet. Den umodne tenåringen var borte, men da som nå krevde han å bli hyllet av publikum. «Cristiano, jeg har analysert målene dine fra forrige sesong og du scoret kun 23 fordi du alltid jaktet det perfekte målet», sa Meulensteen. «‘Se på meg! Rett i krysset!’ De viktigste spillerne er ikke de som hever seg selv, men laget sitt. Du tror at det er motsatt. Nei, nei, nei. Hev laget, og laget ditt vil deretter heve deg.»

Forvandlingen fra showman til målscorer hadde allerede funnet sted. Dét Meulensteen ønsket å gjøre var å innprente en mer klinisk mentalitet. Han oppfordret Cristiano til å tenke som en typisk målrotte, som Gary Lineker og Van Nistelrooy. «Det betyr ingenting hvordan du scorer og hvor du scorer, så lenge ballen går i nettet», sa han. Han utfordret Cristiano til å sette seg personlige mål. «Jeg tror jeg kan score mellom 30 og 35», sa Cristiano. Meulensteen var uenig. «Jeg tror du kan gå over 40. Denne uken skal vi trene avslutninger.»

De dro til treningsfeltet. I enkelte økter skjøt Cristiano fra ulike posisjoner og på ulike vis: Volley, chipper, ett touch. Hver øvelse hadde fire repetisjoner. I forkant ble han beordret til å skape et mentalt bilde av hva han ønsket skulle skje. Meulensteen ga ulike farger til målets fire hjørner og instruerte Cristiano om å rope ut hvilken farge han ville sikte på før han avsluttet. Ifølge treneren trengte dette gjennom til spillerens underbevissthet, som igjen forbedret instinktet.

Målmaskinen
Det tok litt tid før disse impulsene befestet seg. Cristianos første ligamål for sesongen kom ikke før i den åttende runden, borte mot Birmingham, hvor han scoret vinnermålet ved å tvinge frem en defensiv feil. Deretter fulgte to mål mot Wigan og to nye mål i Champions League borte mot Dynamo Kiev. Nå rant målene inn. Headinger, skudd på ett touch, straffer, duppende frispark. Han var ustoppelig. I januar 2008 scoret han sitt første hat-trick da United slo Newcastle 6-0 på Old Trafford. Seks uker senere, da de samme lagene spilte i Newcastle, mistet han balansen da han prøvde å dempe en ball. Publikumet jublet ironisk da han falt i bakken. Tre sekunder senere vant United tilbake ballen: Cristiano spratt opp på beina, mottok pasningen, smatt forbi Steven Taylor og scoret.

Enkelte mål var spesielt minneverdige. I kvartfinalen i Champions League borte mot Roma la Paul Scholes inn foran mål; Cristiano stormet inn i feltet, steg majestetisk til værs og headet inn åpningsmålet. I finalen mot Chelsea nikket han inn et innlegg fra West Brown. Da sesongen var over var United konger både i England og Europa. Cristiano hadde stått for 31 ligamål og 42 totalt. Senere vant han Ballon d’Or og FIFA World Player of the Year for året 2008. Han hadde nådd målet. Gutten fra Madeira hadde blitt best i verden.

Cristianos siste sesong på Old Trafford skulle ikke bli like bra. På sommeren hadde han flørtet med Real Madrid, og det virket som en overgang lå i luften. Han scoret 18 ligamål og 26 i alle turneringer, blant annet et langskudd fra 35 meter borte mot Porto. Scoringen gjenspeilte hans eksplosive fysikk: Få andre spillere hadde hatt nok krutt i støvlene til å finne nettet fra et slikt hold. Da han forlot Manchester var han en titan av en fotballspiller; en atlet som kunne tilhørt Mount Olympus. Alt han hadde blitt, hadde han bygget selv.

«Nani og Anderson kom begge i 2007 i en lignende alder som Ronaldo, men forskjellen var astronomisk», sa Manchester Uniteds fitnesstrener Clegg til BBC. «Forskjellen var forståelsen og kunnskapen om hva som skal til for å bli best. Ronaldo var foran alle andre.»

Cristiano hadde hyret inn en egen kokk for å forsikre seg om at han spiste riktig. Han hadde kjøpt et hus med et spesialdesignet svømmebasseng for å akselerere restitusjonsprosessen. Da fellestreningene var ferdig, forsvant Cristiano inn i gymsalen for å trene beinmuskler. Deretter dro han hjem, spiste, svømte og sov, for så å komme tilbake for flere repetisjoner neste morgen. Slik trente han i seks år. «Vi trente fart, styrke og reflekser; alle egenskapene han trengte på banen», sa Clegg. «En betydelig del av arbeidet mitt handlet kun om ham. Jeg dro til og med til Montreal for å søke etter kognitive apparater og andre måter som kunne få det lille ekstra ut av ham.»

«Han elsket livet her, men han visste samtidig at han var på en reise, og at den ville føre ham videre til andre steder.»

Magi i Madrid
I 2009 ble Cristiano presentert på Santiago Bernabéu som Real Madrids nye stjerne. Han var 24 og kostet 80 millioner pund. Rundt 80 000 supportere hadde samlet seg på stadion – et bemerkelsesverdig antall for en spillerpresentasjon – for å se ham vinke, smile og sparke et par fotballer. Selve gressmatten holdt på å bli lagt om, så han kom ut på et grønt teppe. Tidligere på sommeren hadde han gått gjennom medisinske tester mens han var på ferie i Portugal. Den offisielle testen, på samme dag som presentasjonen, var problemfri. «Han har en ekstraordinær hjerte- og lungekapasitet», sa Carlos Díez, klubbens hoveddoktor. «Vi har nå supplert alt vi gjorde i Portugal og fullført de spesifikke testene. Nå kan vi begynne å jobbe med et individuelt program for å forbedre prestasjonen hans.»

Sommeren hadde blitt dominert av tilbakekomsten til Florentino Pérez, som hadde erstattet Ramón Calderón etter å ha vunnet presidentvalget uten motstandere. I hans første periode som president, fra 2000 til 2006, hadde Pérez skapt sitt berømte galácticos-lag ved å kjøpe Zinédine Zidane, Figo og Beckham. Ambisjonene var ikke stort mindre denne gangen. Før Cristianos ankomst hadde han hentet Kaká fra AC Milan for 56 millioner pund, og avtalt en overgangssum på 30 millioner pund med Lyon for Karim Benzema. I august kom Xabi Alonso fra Liverpool for samme pris. Den nye treneren var Manuel Pellegrini, hentet fra Villarreal. Galácticos 2.0 var klare til kamp, med Cristiano i spissen.

Under presentasjonen snakket Cristiano om hvordan han alltid hadde drømt om å spille for Real Madrid. Dette kunne virke som typisk PR-snakk, men akkurat her var ikke ordene tomme. Veien til verdenstoppen for enkeltspillere går gjerne via Real Madrid eller Barcelona; de to høyeste plattformene for individuell gjenkjennelse. Hvorvidt Real Madrid er «verdens beste klubb» kan debatteres, men prestisjen som ligger i historikken og galleriet av tidligere stjerner kan ikke betviles. Fristelsen å gjøre sitt eget navn til en del av denne legenden er enorm. Og Cristiano hadde ingen planer om å hvile på laurbærene. Han skulle bli enda bedre.

Sesongen startet bra. Real Madrid vant sine fem første ligakamper. Men det ble ingen troféer til slutt. De tok 96 poeng i La Liga, men kom bak Pep Guardiolas Barcelona. I Champions League røk de ut i åttedelsfinalen mot Lyon, og i cupen tapte de 4-0 mot tredjedivisjonslaget Alcorcón; en flause som fikk sitt eget navn – Alcorconazo. Pellegrini ble sparket. Cristiano scoret 26 mål på 29 ligakamper, og 33 totalt, men ble overskygget i La Liga av Lionel Messi, som vant Pichichi-troféet ved å hamre inn 34. Cristiano kom ikke en gang på andreplass, da lagkamerat Gonzalo Higuaín snek seg foran med 27.

Dette til tross hadde Cristiano levert en stor sesong. På én måte hadde han gått tilbake til å utrette det spektakulære. Mange av målene hadde vært basert på ren individuell kvalitet; hverken før eller siden hadde han vært mindre avhengig av sine lagkamerater. Snakker man om sololøp og frispark, var det hans beste sesong til nå. Friheten han fikk av Pellegrini hjalp ham til å finne en balanse mellom nådeløse avslutninger og fotrappe driblinger som aldri skulle bli bedre. Om spilleren vi kjenner i dag scorer oftere enn den i 2009/10, ligger den estetiske verdien av målene nå milevis unna.

96 meter på 10 sekunder
Neste sommer kom José Mourinho. Dette startet en ny fase i Cristianos utvikling. Som den metodiske treneren han er, installerte Mourinho et kalkulert system hvor Cristiano fikk en mer spesifikk og restriktiv rolle. Han ble nå definert som en venstre kantspiller, men den generelle profilen var vanskelig å kategorisere. «Vi prøver å finne posisjonen som er mest komfortabel for Cristiano», sa Mourinho i 2011. «Og det er alltid en debatt. Er han en angriper? Jeg tror ikke det. Jeg tror han ønsker å utfordre én mot én. Er han en ving? Nei, fordi han er også en målscorer, og når du er en ving, hvor mange mål scoret du per sesong? Et halvt dusin? Jeg tror han er en blanding av de to. Han har alt.»

Denne bedømmelsen hadde vært korrekt da Cristiano først ankom Madrid. Men balansen forandret seg fort. Cristiano skrinla sololøpene og konsentrerte seg om å bli en ren avslutter: Mindre finesse, færre detaljer; mer direkte og effektiv. Færre touch, flere mål. Under Pellegrini hadde lagkameratene gitt ham ballen og ventet på å se magi. Mourinho bygget laget slik at han skulle få ballen i situasjoner som allerede var farlige: Én mot én, innlegg mot bakre stolpe, tidlige stikkere. Cristiano forbedret akselerasjonen, refleksene og timingen i løpene. Han ble den skarpeste og mest fokuserte angriperen i verden; en mester i headinger og kjappe avslutninger.

Mourinho konstruerte systemet rundt ham. Trenerens 4-2-3-1 var en perfekt kontringsmaskin: Mesut Özil sentralt, Ángel Di María på høyre, Alonso og Sami Khedira dypt på midtbanen. Da de kontret angrep de med fire spillere. Cristiano og Di María styrtet fremover sammen med Özil, mens alenespissen – Higuaín eller Benzema – løp på tvers av forsvarsrekken. Kombinasjonen av Özils perfekte pasninger og eksplosiviteten til Cristiano og Di María gjorde dem ustoppelige i overgangsfasen. Avleveringene gikk umiddelbart i lengderetning, mens bevegelsene var synkroniserte og forhåndsbestemte. Real Madrid angrep med farten og giftigheten til en kobra.

Og Cristiano var stjernen. I 2010/11-sesongen puttet han 40 mål i La Liga og 53 i alle turneringer. I 2011/12 økte han til 46 ligamål og 60 totalt, og i 2012/13 var tallene 34 og 55. Forvandlingen hadde nådd et nytt trinn. Analyserer man ligamålene fra 2011/12, finner man en klar utvikling: Av de 32 han scoret fra åpent spill – altså ekskludert 12 straffer og to frispark – kom 20 på ett touch. Årsaken var åpenbar: Mourinho hadde installert spesifikke angrepsmønstre som skapte situasjoner hvor Cristiano ble servert inne i boksen eller i bakrommet. Cristiano trengte ikke lenger å drible seg mot faresonen. Han scoret målene ved å reagere raskere, løpe kjappere og hoppe høyere enn samtlige forsvarsspillere i La Liga.

24-timers-utøveren
Tolv år etter den lekne debuten på Old Trafford føles det rart å si at Cristianos fremste kvaliteter ikke er basert på teknikk. Men det er sant. Det er mentaliteten og fysikken som gjør ham spesiell. Han er fokusert, utholdende og lar seg ikke distrahere. Mål hamres inn på instinkt. Utenfor banen er disiplinen vanvittig. Mourinho, som kom på kant med ham i sin siste sesong i Madrid, kalte ham «den mest profesjonelle spilleren jeg noen gang har møtt». Da Carlo Ancelotti ble spurt om noe lignende i et intervju med Financial Times, blåste han ut kinnene i beundring. Ett år tidligere hadde Ancelottis assistenttrener Paul Clement fortalt to historier. «Jeg husker en kamp hvor vi kom tilbake klokken tre på natten, og det første han gjorde var å ta et isbad», sa Clement til The Guardian. «En annen gang kom vi hjem fra Istanbul klokken seks på natten. Da spurte han fysioterapeuten om en massasje.»

Denne dedikasjonen har ført til en enorm fysikk. Den atletiske profilen han bygde i United har fortsatt å utvikle seg, og en mistenker at han kunne gjort det brukbart i friidrett. I en kamp mot Atlético Madrid i 2011/12 vant Real Madrid ballen etter en defensiv corner og kjørte en kontring. Cristiano, som hadde vært nede i egen boks, sprintet over hele banen og avsluttet angrepet. (Han traff stolpen.) Senere kom det frem at han hadde løpt 96 meter på 10 sekunder. Usain Bolts verdensrekord på 100 meter er 9.58.

I 2011 tok Cristiano en rekke tester på et laboratorium ved universitetet i Chichester, i England. Det viste seg at han kunne hoppe 78 centimeter; syv centimeter høyere enn en gjennomsnittlig NBA-spiller. I 2012/13, da Real Madrid møtte United i åttedelsfinalen av Champions League på Santiago Bernabéu, steg han over Patrice Evra og headet inn et innlegg. I pausen skulle Ferguson til å gi Evra en skyllebøtte. Da han så reprisen, trakk han det tilbake. «Kneskålen hans var på høyde med Evras hode», sa Ferguson. «Selv ikke Messi kan gjøre det der.»

Fysisk perfeksjon
De statistiske sammenligningene mellom Cristiano og Messi overskygger ofte en veldig elementær forskjell. Messi skiller seg ut med ballen i beina; Cristiano gjør det samme uten. Snakker man om tekniske ferdigheter er Messi spesiell; overblikket og intuisjonen føles naturlig, nesten medfødt. Han hører hjemme på løkka med ballen under armen, hvor fotball spilles i sin reneste og mest uskyldige form.

Cristiano er ikke like begavet, men kompenserer med sin disiplin og målbevissthet. Det virker for eksempel utenkelig at Cristiano kan slurve med sin egen diett, slik som Messi av og til har gjort de siste årene. Om Messi er et naturtalent, har Cristiano blitt bygd. Om Messi er en artist, er Cristiano en maskin. Om Messi er en hyllest til genialitet, er Cristiano et formidabelt sluttprodukt av ren viljestyrke.

Begge kan beundres på hver sin måte. I 2014 skrev The Times-skribenten Matthew Syed: «Det finnes noe veldig estetisk med Ronaldo som stikker dypere enn statistikker og mål. Det handler om den nærmest perfekte symmetrien mellom hvor beina hans står plantet. Det handler om inntrykket at i hver eneste del av hva man kan kategorisere som tekniske ferdigheter – driblinger, pasninger, avslutninger, eller det å storme fremover for å produsere en modig heading, som kraftstøtet fra nær straffemerket mot Roma i kvartfinalen i Champions League i 2008 – er han i øverste klasse.»

«Det handler om den suverene balansen og fysikken. Du kan nesten si at Ronaldo er, med hensyn til fotball, komplett. Alt er i perfekt proporsjon. Han er fotballens vitruviske mann.»

Den vitruviske mann er den berømte tegningen til Leonardo Da Vinci fra rundt 1490, som viser et eksempel på det ideale forholdet mellom menneskekroppens proporsjoner og geometri. «Jeg vil si at han er perfekt fysisk sett», sa Clegg om Cristiano. «Fra høyden til kroppsfasongen, muskeltypen, fettprosenten, utholdenheten, fleksibiliteten, kraft og styrke – de er i perfekt balanse.»

Aldri fornøyd
Cristianos utvikling fortsatte under Ancelotti. I 2014 vant han sin andre Ballon D’Or, og en tredje kom i 2015. Forrige sesong scoret han 48 mål på 35 ligakamper. Startposisjonen som venstre kant har forblitt den samme under Rafa Benítez, men forvandlingen fra dribler til målscorer har aldri stoppet. Til tider spiller han i praksis som ren spiss. Alle vet at han vil luske inn i boksen flere ganger per kamp, men få klarer å markere ham. Han er fortsatt kjappere, sterkere, kvikkere i hodet. Selv etter å ha passert 30 år, viser han ingen tegn til aldring.

Det sies ofte at det er vanskeligere å forbli på toppen enn å komme dit, men for Cristiano virker det motsatte sant. Drivkraften hans blir aldri redusert. Motivasjonen er personlig. Hva enn han måtte si om å ønske å hjelpe laget, peker alt mot at han drives av individuelle rekorder, personlige målstatistikker og hans egen plass i historiebøkene. Det handler om hvordan han vil bli husket. Den enorme energien er direkte knyttet til bunnløs egoisme og selvopptatthet.

Ikke alle spillere fungerer slik. Ta Thierry Henry, som selv i sine beste år virket mer motivert av spillet i seg selv enn individuelle målsetninger. Som Arsène Wenger jaktet han ofte det perfekte mål. Han sentret gjerne til en lagkamerat om han var alene med keeper, og han kunne bli rasende om de ikke gjorde det samme. Fotball var kunst, ikke rekorder og tall. Når kampene gikk mot slutten og Arsenal ledet klart, kunne Henry stoppe opp, ta livet ut av angrepet og trille ballen tilbake til egen keeper. Det brydde vel ikke ham om han scoret ett til eller ikke.

For Cristiano er det siste målet i en 6-0-seier nesten like betydningsfullt som det første. Selv om laget har vunnet kampen kan han alltids forbedre sine egne rekorder. Fokuset opprettholdes over hele kampen, noe som forklarer hvorfor han scoret spesielt ofte i det siste kvarteret. I en kamp mot Elche i fjor hvor han allerede hadde scoret et hat-trick, og Real Madrid ledet 4-1, ble han rasende på seg selv for å ha bommet med en heading fra spiss vinkel. I en annen kamp, mot Athletic Club, traff ballen skulderen hans og rullet over streken. Flaksemålet var meningsløst: Real Madrid ledet 4-0 og klokken sto på 88 minutter. Men ikke for Cristiano. Han løp mot hjørneflagget, smilte bredt, og gjorde sin vanlige feiring. Hadde Henry scoret et lignende mål, hadde han sannsynligvis blitt mer flau enn stolt.

Det er nettopp denne umettelige apetitten som har drevet Cristiano til toppen. Det er hans største styrke. Sulten, disiplinen og immuniteten mot selvtilfredshet.

«Jeg har jobbet med noen utrolige spillere, som Zinédine Zidane, men Ronaldos mentalitet skiller ham fra resten», sa Queiroz. «Han matcher alle deres styrker, men har i tillegg andre som er enda bedre, som målbevisstheten. De er alle utrolige sportsmenn, men måten denne gutten har jobbet på siden han var 17 år, perfeksjonismen, besettelsen… For ham er det ikke nok å bare være god. Han må være best.»

 

Støtt uavhengig og kritisk fotballjournalistikk. Bli Josimar-abonnent i dag: KlIKK HER