Det er vår, og det er VAR. Men fotballen av i dag føles ikke lenger som den er vår.
Tekst: Herman Berg
Dessverre er det blitt slik de siste 20 årene: Vi har måttet starte statusoppdateringene om norsk fotball med «Det var en gang…». Vi som var lidenskapelige landslagssupportere, ble en del av et stort, norsk fotballeventyr mot slutten av forrige århundre. Den nye Drillo-filmen er en nyttig påminnelse om hva som var den egentlige nøkkelen til den norske suksessen.
Drillos kanskje viktigste egenskap som fotballtrener var at han så menneskene han skulle lede og plasserte dem i en helhet han selv hadde konstruert. Han anerkjente at de alle hadde sine særegne svakheter som fotballspillere, men klarte likevel å gi dem troen på at de kollektivt kunne prestere noe ekstraordinært.
«Sammen, samtidig, ble det enorm kraft!», som Stig Inge Bjørnebye beskriver det i den ferske filmen «Alt for Norge». Den har norgespremiere fredag denne uken. Josimar har fått en forhåndstitt og kan røpe at magien ikke har sluknet siden starten i 1992: Det VAR en spesiell tidsepoke, et fotballeventyr som forsvarer sin plass i folkloren.
Den utskjelte fotballprofessoren med ekstrem interesse for matte og geografi gjorde noe genialt; han fant opp sin særegne Drillo-formel, hvor de menneskelige brikkene ble plassert i egnede posisjoner på et kart han selv hadde skissert. Her ble de heldige utvalgte satt til å utføre fotballoppgaver basert på statistikken Drillo hadde samlet.
Han var inspirert av forskningsmaterialet til engelskmannen Charles Reep, som i en periode på 47 år hadde analysert 12 000 scoringer. Drillo hadde tatt hovedfag i avslutninger på mål, og Reep hadde statistikk som dokumenterte gjennombruddshissighet og det faktum at det laget som har ballen flest ganger innenfor motstanderens straffefelt, vinner kamper. 80 prosent av alle mål kommer etter tre pasninger (eller færre).
Men Drillo var noe mer enn en mattenerd. Han så typene og karakterene med egenskaper som kunne mobiliseres. Herregud, han ga til og med Roger Nilsen og Gunnar Halle sjansen på landslaget!
Det var Mini, Myggen og Reka. Spillere med kallenavn som alle nordmenn hadde en eller annen mening om. Saltoteknikken til Mini overgikk dribleferdighetene. Den passiv-aggressive, introverte frustrasjonen til Reka kunne mange nordmenn (med vekt på menn) identifisere seg med. Den bohemaktige fotballholdningen til Myggen drømte vi alle om.
Alle gutta. Fordi det var en overveldende overvekt av overvektige gutter som var på tur. Som nektet å gi opp fotballdrømmene. Vi som supportere kunne bare nyte og reise fra skanse til skanse med Drillo som fanebærer. Vi ble drevet oppover på FIFA-rankingen til det nesten ikke ble mulig å nå høyere.
Og vi sang «Alt for Norge», vår nye nasjonalsang, på alle mulige dialekter. Drillo samlet supportere fra hele landet, uten å måtte ty til obligatorisk verneplikt.
På supporterbussen ble det skrålet politisk høykultur med Zimmermans «Russerne kommer», Racers «Bønda i fra Nord» og Elektrisk Regns «Naboen er nynazist». Låter som alle er skremmende aktuelle 25 år senere.
Vi så at Drillo klarte å begrave de åpenbare svakhetene hos hver enkelt landslagsmann. Og overdrev styrkene til gangs, slik at de faktisk trodde at de kunne overprestere mot de beste landene i verden.
Det var David mot Goliat-syndromet. Drillo var selv fra små kår på østsida av Fredrikstad og var vant til at man hjalp hverandre, uten å kreve noe igjen.
Som Rekdal sier det i filmen; «Vi var jo bonde- og bygdegutter de fleste av oss. Når det var dugnad og basar i bygda, kom alle. »
Det at Drillo-fotballen høstet internasjonal kritikk, ga oss bare enda mer tro på at den fungerte. Vi, en nasjon av kollektive einstøinger, som nærmest tilber høye snøfonner og lave temperaturer, kunne riste av oss stivheten på en fotballbane og løpe i senk England, Nederland, Italia, Argentina og vår favorittmotstander Brasil. Drillo ba nemlig spillerne sprinte, helst hele matchen. Vinner du ballen gunstig, og motstanderen er i ubalanse, skal det gå fort, veldig fort, i lengderetning.
Som lojale Leo slo fast: Man spilte ikke tversoverpasninger på egen halvdel. Ble det brudd da, var det lenge til man ble tatt ut til neste landskamp. Best uten ball ble et begrep. Men det var villedende. Vi var jo egentlig best med ball. Vi måtte være det, i og med at vi fikk låne den så sjelden. Fryktelig effektive var vi, med mange spillere som hver for seg holdt middels europeisk nivå. Og knapt nok det.
Drillo spolte og spolte og fant underveis ut hvilke komplementære fotballegenskaper som passet inn i hans egensnekrede, fremoverlente filosofi. Fotballprofessoren serverte oss alle en deilig, naiv tro på at absolutt ingenting var umulig. Til og med da han høstet ganske massiv kritikk underveis for en primitiv fotball og ikke klarte å kvalifisere landslaget til EM i 1996, var herr Olsen klokkeklar:
Skulle han ta to år til, måtte det være med Drillo-fotball. Ingenting annet
Denne erkenorske staheten kunne fort ha endt med knall og fall, men dette eventyret endte som kjent lykkelig på Stade Vélodrome. Nesten ingen husker at vi tapte åttendedelsfinalen mot Italia noen dager etter.
Det var i Marseille filmen også finner sitt klimaks, hvor supporterbildene kommer til sin rett. Regissørene sitter igjen med masse overskuddsmateriale fra den tidlige perioden, men filmen er lang nok som den er (1 time og 50 minutter).
Eller som Drillo selv lakonisk sa etter førpremieren: Filmen er for lang og handler for mye om meg. Han har aldri pakket inn meningene sine eller vært redd for konflikter. Derfor er det riktig at det blir forklart hvorfor Rekdal ikke greide å glede seg over seiersmålet mot Mexico i 94, eller hvorfor radarparet Berg/Myggen ikke ble sendt hjem etter fyllekula i 98. Drillo visste jo bakgrunnen i begge tilfeller og utviste menneskelig skjønn.
Jeg var selv i Marseille og fikk et nært innsyn i hva grådighet på høyeste nivå kan føre til. Vi ble direkte rammet av billettskandalen i Frankrike, hvor det fløt billetter til alle andre enn dem som fortjente dem mest. Ett av de klareste minnene fra mesterskapet er når den velkledde brasilianeren på havna i Marseille kommer vandrende ut av den enorme yachten. Vi hadde måttet ty til svartebørs tre dager tidligere fordi reisebyrået vårt hadde solgt pakkereiser uten kampbilletter. Vi hadde jobbet ræva av oss og betalt i dyre dommer for 17 stykker tre dager før. Den styrtrike brassen hadde en bærepose full med VM-billetter som han skulle selge…
Det var forsmaken på det som er blitt dagligdags: Skyhøye billettpriser, kamper som tilpasses medieavtalene, toppspillere med uetisk høye lønninger som ikke vet hva en lønningspose er og svært sjelden drar på et utested etter kampene for å møte fansen.
Etter den skandaløse tildelingen av mesterskap, forslaget om eksklusive superligaer, ytterst tvilsom agentvirksomhet, årlig sportsvasking, årlig hylling på korrupsjonens alter, sukring av diverse stemmesedler og en akselererende petrodollarkarusell står fotballsupportere foran det viktigste valget noensinne;
Velger vi fortsatt å fokusere på ballen…eller er det på tide å ta mannen? Lise Klaveness’ tale i Løvens hule kan vise seg å være redningen for en del av ballspillet som er gått tapt siden høytidsstundene på 90-tallet. Hun representerer i hvert fall det som er fremtiden for fotballen: Kvinnene.
Fotball var en gang i tiden vår – det var folkets spill. Den skapte drømmer, fylte arenaer og gedigne rom med kjærlighet og ærlighet, ga folk mulighet for å lufte stress og frustrasjon i kontrollerte former, fikk menn til faktisk å klemme hverandre, satte opp uorganiserte korøvinger, testet tålmodigheten til alle som var kjær og nær. Og samlet oss alle i én gryte.
Som Drillo selv sier det på tampen av filmen, etter klimakset mot Brasil St. Hansaften 1998:
«Tenk om dommeren ikke hadde dømt straffespark. Som de fleste ikke hadde gjort.
Da hadde denne kampen druknet i ingenting. Ingen hadde husket den en gang.
Vi hadde ikke spilt noe dårligere av den grunn. Prestasjonen hadde vært like bra.
Ja, det er rart. Det er jo sånn i fotball. Én scoring kan gjøre veldig store endringer i mange menneskers liv, faktisk.»
Fotballen bør, må og skal tas tilbake og overleveres dem som eier den. Det er oss supportere. Så får vi heller vurdere om tjære og fjær faktisk er riktig avstraffelse for eldre menn i skreddersydde dresser. Fuglene kan fort oppfatte det som en gedigen fornærmelse.