Opprykket til Premier League i mai var, for Brighton, foreløpig siste kapittel på slutten av en utrolig reise.

Fra kanten av stupet

For 20 år siden befant Brighton seg på kanten av stupet; hvis ikke laget klarte å ta poeng borte mot Hereford United, ville klubben forsvinne fra det engelske ligasystemet.

Tekst Lars Sivertsen

Josimars Premier League-bibel 2018/19 er nå for salg. Vi ettersender bladet fortløpende til alle som bestiller abonnement her.

 

3. mai 1997 var en nervøs dag for Brighton & Hove Albion F.C. Det hadde vært mange nervepirrende dager den våren, mange dager der et nederlag ville sendt klubben et stort steg i retning avgrunnen. Denne lørdagen skulle alt endelig avgjøres. Det var siste serierunde, og dersom Brighton ikke tok poeng borte mot Hereford United ville klubben fra sørkysten ryke ut av det engelske ligasystemet. Mye tydet på at de ikke ville komme tilbake.

Brighton var denne våren en klubb i dyp krise. Ikke den type krise toppklubber har når de taper et par kamper på rad, men den typen krise som kan bety kroken på døren. Økonomien hadde vært skral i lang tid, og fire år tidligere var klubben nær å bli tvangsavviklet. De ble da reddet av to forretningsmenn, Bill Archer og Greg Stanley. De to kjøpte klubben for 56 pund og 25 pence, og sa de kunne tilføre de 800 000 pundene klubben trengte for å fortsette driften. Problemet var bare at Archer og Stanley ikke tilførte noe som helst, pengene viste seg å være et banklån de to hadde tatt opp med Brightons stadion, Goldstone Ground, som sikkerhet. 

Archer bodde i Lancashire, mens Stanley hadde sesongkort hos Chelsea, ingen av dem hadde noen særlig forbindelse til Brighton-området. Under deres eierskap fortsatte klubben å tape penger, og i 1995 solgte de Goldstone Ground til eiendomsutviklere for 7.4 millioner pund. Archer og Stanley gjorde dette uten å konsultere supporterne, og uten å legge noen plan for hvor klubben nå skulle spille sine hjemmekamper. Som en nødløsning fikk klubben leaset Goldstone Ground tilbake fra kjøperne for en siste sesong med fotball, før Brightons hjemmebane siden 1902 skulle rives.

Det ble på denne tiden avslørt at Archer og Stanley, kort tid etter de kjøpte klubben et par år tidligere, stille og rolig fjernet en klausul i klubbens vedtekter. Klausulen, som hang igjen fra da klubben ble stiftet, stipulerte at dersom klubben ble lagt ned så skulle eventuelle penger fra salg av gjenværende verdier gis til andre idrettslag i Sussex-området. Uten denne klausulen kunne klubben, teoretisk sett, legges ned – og dersom Goldstone Ground ble solgt for mer enn hva klubben hadde i gjeld kunne disse pengene tilfalle eierne. Holdingselskapet Archer og Stanley opprettet – og som de kjøpte Brighton gjennom – het «Foray 585». Oxford English Dictionary definerer ordet «Foray» på følgende vis: «A sudden attack or incursion into enemy territory, especially to obtain something; a raid». Det er umulig å si med sikkerhet hva eiernes intensjoner egentlig var, men det vi kan si er at dersom intensjonene deres var å kjøpe klubben, kjøre den i grøfta og stikke av pengene som var igjen etter at stadion ble solgt, vel, da hadde det sett akkurat slik ut.

Supporterne viser veien
Heldigvis for klubben oppdaget Paul Samrah, statsautorisert revisor og Brighton-fan, og Paul Bracchi, reporter hos lokalavisen The Argus, at den aktuelle vedtekten hadde «forsvunnet». Avisen slo det stort opp, og fotballforbundet kom på banen. Klausulen ble satt tilbake i vedtektene. For Archer og Stanley ble det plutselig langt vanskeligere å tjene raske penger på den skakkjørte klubben de hadde kjøpt. Eierne insisterte på at klausulen hadde blitt fjernet ved en feiltakelse. 

Da Brighton startet 1996/97-sesongen visste de at det var deres siste sesong på sin historiske hjemmebane, men hva som ville komme etter det visste ingen. Klubben var stadig i dårlig forfatning økonomisk, så å bygge ny stadion var uaktuelt. Det var snakk om å kanskje spille på Fratton Park i Portsmouth, 80 kilometer unna. Supporterne visste også at klubben var eid av menn med suspekte motiver som neppe hadde særlige planer for langsiktige investeringer i klubben. Det var vanskelig for spillerne å ikke bli påvirket av slik turbulens, og Brighton vant bare to av sine første 16 seriekamper den sesongen. Ansatte i klubben som hadde vært der i årevis fikk sparken, både lokalavisen og generalsekretæren i supporterklubben ble på et tidspunkt bannlyst fra stadion. Midt i elendigheten begynte også tilskuertallene å falle. 5 263 hadde sett sesongåpningen mot Chester City, et brukbart tall for et lag på nivå fire i ligasystemet. Men kun 1 913 så Brighton tape 0-3 mot Rochdale den 29. oktober. I november-utgaven skrev det ærverdige engelske fotballmagasinet When Saturday Comes at måten klubben hadde blitt drevet under Archer og Stanleys eierskap var «a complete disgrace», og «to say the board do not have the best interests of the supporters at heart would be an understatement of cataclysmic proportions».

Men fotballklubber dør ikke stille. I en hjemmekamp mot Lincoln 2. oktober hadde fans stormet banen to ganger for å demonstrere mot eierskapet, og 10. desember kom avgjørelsen fra fotballforbundet om at Brighton skulle trekkes to poeng. Hjemme hos foreldrene sine i Devon satt da 15 år gamle Richard Vaughan og gjorde noe svært få gjorde på den tiden: Han logget seg på internett. Det fantes under 300 000 nettsider i verden i 1996, men en av de var en Brighton-fanside som het «Seagulls Server». I gjesteboken skrev 17 år gamle Richard Vaughan følgende melding:

«I see the scum FA have now taken 2 points who do they think they are they wouldn`t do this to Man United. It makes me sick what is happening to your club and it`s an insult to your fans. I`m a Plymouth fan and I think that one week when we`re away I`m going to come up and support your protest. I think it would be a good idea if LOADS of fans from different clubs turned up at Brighton (with their shirts on) and joined in it would show that we`re all behind you 100%»

DJ til unnsetning
Det var en ide som raskt slo rot, og begynte å spre seg på nettet. Brighton-tilhengerne ble enige om 8. februar, en hjemmekamp mot Hartlepool, som en god kamp å sikte mot. Akkurat denne dagen passet godt, fordi det var ingen Premier League-kamper da så flere andre fans ville ha anledning til å komme. Epostene begynte å tikke inn fra supportere rundt forbi, men på denne tiden var det ikke bare nok å nå folk over internett: I 1996 var bare 4% av briter internett-brukere. Skulle «Fans United», som aksjonen ble døpt, bli en suksess måtte man få litt drahjelp av tradisjonelle medier.

Det er vanskelig å forklare Danny Baker. På Wikipedia-siden hans beskrives han som en «komiker, journalist, forfatter, radio-DJ og manusforfatter», og dette er en korrekt, men utilstrekkelig beskrivelse. Baker er en uforlignelig figur i det engelske medielandskapet. Rappkjeftet, velformulert, uendelig kreativ og ukontrollerbart impulsiv, Baker favner bredt i den engelske populærkulturen gjennom sin interesse for fotball og musikk. Han er kanskje aller best kjent som programleder på radio, der hans mange uforutsigbare innfall og forkjærlighet for ville digresjoner virkelig kommer til sin rett. Danny Baker er viktig i denne historien, for det som skjedde kunne neppe skjedd med noen hvilken som helst annen kringkaster. 

En av supporterne som organiserte Fans United, Warren Chrismas, tenkte at Danny Baker var en person som muligens kunne hjelpe dem å skape litt blest. Baker var selv livslang Millwall-supporter, og hadde gjennom karrieren alltid vært opptatt av å tale supportere fra mindre klubber sin sak. Han var mer opptatt av den den dype engelske fotballkulturen lenger nedover i divisjonene enn av superstjernene i Premier League. Om det var noen som kunne forstå hvor viktig dette var, og som kunne nå ut til et stort publikum, så måtte det være han. Waren Chrismas skrev et brev til Baker der han kort forklarte situasjonen, at de forsøkte å organisere en dag der fans fra andre klubber kunne komme og vise solidaritet. Han la ved utskrifter av støttemeldinger de hadde fått fra andre fans på internett. Alt dette plasserte Chrismas i en konvolutt, som han la igjen hos sikkerhetsvakten i resepsjonen av studioet der Baker skulle lede et innringerprogram på BBC Radio Five senere den kvelden.

Timingen kunne ikke vært bedre. Baker hadde akkurat sett sitt elskede Millwall tape mot Luton, og var allerede fyrt opp da han ankom bygningen. Så snart han var på luften snakket han umiddelbart om brevet han hadde fått, han hudflettet fotballforbundet på generelt grunnlag (dette er noe Baker gjør ofte), og fortalte hundretusener av lyttere om Fans United. Det var et utrolig øyeblikk for den forholdsvis lille gruppen Brighton-supportere som håpet de kunne gjøre noe for å redde klubben sin.

8. februar 1997 ble en dag som ikke glemmes i Brighton med det første. Allerede før den store dagen hadde publikumstallet begynt å krype oppover, og supportere fra andre klubber hadde begynt så smått å dukke opp på Brighton-kamper for å vise sin støtte. Men det som skjedde mot Hartlepool var noe annet: Plutselig var det 8 412 mennesker der, noe ganske annet enn bunn-noteringen mot Mansfield på 1 933 noen uker tidligere. Supportere fra utallige engelske klubber, fra sør, nord, øst og vest i landet dukket opp – i sine egne klubbers farger. Det dukket til og med opp supportere fra Real Madrid, Eintracht Frankfurt og Røde Stjerne. Eiere som driver høyt elskede lokalinstitusjoner mot avgrunnen er noe alle fotballfans enten har opplevd eller håper de aldri får oppleve. Tusener av fans som ikke hadde noe som helst med Brighton å gjøre flokket til en kamp på nivå fire en grå februar-dag, for å vise at fotballfolket kan stå samlet i solidaritet. 

Skjebnekampen
De oppmøtte hordene laget et durabelig leven, og Hartlepool ble feid av banen. Brighton hadde allerede begynt å levere bedre prestasjoner etter et managerskifte noen uker før. Tidligere Charlton-manager Steve Gritt hadde tatt over da laget lå på bunnen av tabellen, og under Gritt hadde de gradvis begynt å klore til seg poeng her og der. Foran de åtte tusen tilskuere vant Brighton 5-0. Etter Hartlepool-kampen forble tilskuertallet på Goldstone høyere enn tidligere det året, og Brighton vant 8 av sine 9 neste hjemmekamper. Det var nok til at de gikk inn i sesongavslutningen mot nedrykksrival Hereford med gode muligheter: Tok de poeng var de trygge.

Men tross sin gode hjemmeform hadde Brighton all grunn til å frykte en tur til Hereford. De hadde kun tatt tre poeng på sine siste 13 bortekamper. Goldstone Ground ble en festning i sine siste dager, men på reisefot var fortsatt Brighton udugelige. At de skulle møte bunnrivalen Hereford var heller ikke noe fordel. Det hadde strengt tatt vært langt bedre med et lag som ikke hadde noe å spille for og som kanskje innerst inne syntes litt synd på Brighton. I Hereford var det ingen solidaritet å hente. Det var ikke 100% sikkert at nedrykk ville bety slutten, men for et lag med dårlig økonomi, uinteresserte eiere og ingen stadion, har dårlige forutsetninger for å kjempe seg opp igjen fra den sørlige Conference-ligaen.

Derfor 3. mai 1997 var en enormt nervøs dag for Brighton & Hove Albion F.C. Supporterne hadde oppnådd mer enn de kunne våget å håpe på, de hadde hjulpet å dra laget opp av gjørmen. Men alt kunne likevel vise seg å være forgjeves. Brightons borteform var grusom, men de hadde én fordel: Brighton måtte bare ta poeng, mens Hereford måtte vinne. Hjemmefansen var også bekymret. Hereford er ikke noen storklubb, men nedrykk ville være et hardt slag for dem også. Atmosfæren på Edgar Street, en av de ikoniske stadionene i Englands lavere divisjoner, må ha vært trykket. 

Dersom atmosfæren i bortesvingen på Edgar Street var stresset ble den heller ikke bedre i det 21. minutt, da Brighton-forsvarer Kerry Mayo forsøkte å stoppe et innlegg, men i stedet sendte ballen i eget mål. 1-0. Brighton var så nær stupet av de kunne se over kanten. Hereford fortsatte presset, og Brighton ble reddet fra flere baklengsmål av paniske klareringer fra forsvaret. 2. omgang startet i samme spor. Men etter 62 minutter lander en klarering fra Hereford-forsvaret hos Craig Maskell, rundt 25 meter unna Herefords mål. Maskell tok en touch med låret for å legge ballen til rette, og fyrte av en presis og avmålt volley som fløy i en vakker bue, langt utenfor keepers rekkevidde – men ballen klasket i stolperoten.

Det kunne ha vært den optimale slutten på historien, et kunstmål som avslutning på berg og dalbane-sesongen. I et øyeblikk som varte en evighet forsto Brighton-fansen at fotballen var en ond sport, der håp knuses samvittighetsløst og perfekte eventyr snus til de bitreste og mest ufortjente nederlag av millimetere som ikke samarbeidet. 

Men så dukket Robbie Reinhelt opp og feiet returen i mål.

20 år senere spurte lokalavisen i Brighton Robbie Reinelt hva som er hans sterkeste minne fra den dagen. «Det er fortsatt Kerry som løper og hopper på ryggen min», sier Reinhelt. «Han løp så langt, han hoppet på ryggen min og han sa ‘du har akkurat reddet livet mitt’.» Kerry Mayo, den ulykksalige forsvareren som hadde scoret selvmålet i første omgang, var bare en tenåring. Han var født og oppvokst i Brighton. Det er vanskelig å tenke seg et mer urettferdig utfall enn at han skulle måtte bære det å ha sendt Brighton & Hove Albion ut i fortapelsen. Men Robbie Reinhelt kom til unnsetning.

Det holdt med det ene målet. Hereford hadde farlige sjanser mot slutten og var i nøytrale øyne det beste laget, men fotballgudene var fast bestemte på å belønne Brighton den dagen. Selv da Hereford-spiss Adrian Foster ble spilt gjennom alene med keeper og bare skulle sette ballen i mål var fotballgudene på vakt, og Foster lempet en veik avslutning rett i armene på Brightons sisteskanse. Kampen ble blåst av like etter, og Brighton var reddet.

Gambler Anthony Grant «Tony» Bloom tok sjansen og satset millioner på klubben fra hjembyen.

Reddet av gal mann
«Football United»-aksjonen og måten Brighton kjempet for å unngå et katastrofalt nedrykk i månedene etter, var en fantastisk opptur, men kampen for Brightons fremtid hadde bare såvidt begynt. De var fortsatt eid av uinteresserte sjarlataner, og de hadde fortsatt ingen stadion å spille på neste år. Brighton trengte noen som kunne bidra med mer enn bare lidenskap. Brighton trengte en helt.

Det er ikke mange fotballtilhengere i verden som kan si at de har gjort mer for klubben sin enn Dick Knight. I 2013 publiserte han selvbiografien Mad Man: From the Gutter to the Stars, the Ad Man who saved Brighton.

«Jeg jobbet i reklamebransjen i New York på 60-tallet. Dersom du har sett TV-serien Mad Men, så var nok jeg Don Draper. Jeg reiste rundt i hele verden, Los Angeles, Shanghai, New York. En person som gir opp alt det er for å ta over en fotballklubb som er i ferd med å dø, for å dra til steder som Rochdale, Darlington og Accrington, han må åpenbart være litt gal. Så det er en veldig passende tittel», sa han da boken ble publisert. Og selv om menn som sammenligner seg selv med Don Draper alltid bør vurderes med en sunn skepsis er det liten tvil om at Knight har sine ord i behold når han sier at han reddet Brighton. 

Dick Knight var en livslang Brighton-fan som hadde gjort karriere i den amerikanske reklamebransjen. Han skal etter sigende ha vært guruen bak Wonderbras ikoniske «Hello boys»-kampanje midt på 90-tallet, en kampanje som både ble møtt med raseri blant moralister og førte til salgsrekorder for Wonderbra. Bildet, som regnes som en av reklamebransjens mest ikoniske og vellykkede, er lett å søke opp på internett for de som er interessert i slik. Selv om karrieren hans var i New York, pleide Knight å fly tilbake til England for å se Brighton-kamper på Goldstone Ground så ofte han kunne, og da han så at klubben var i ferd med å gå under var han en av supporterne som tok affære. For dersom Brightons fremtid skulle sikres måtte to ting skje: Brightons daværende eierskap måtte kjøpes ut, og klubben trengte et nytt hjem. Spesielt det siste punktet viste seg å være vanskeligere enn noen kunne sett for seg. 

Knight hadde en ekte supporters lidenskap og standhaftighet. Han var kanskje ikke noe forretningsgeni, men han hadde en rutinert reklamemanns finslepne instinkt for å finne penger hos andre. Han samlet sammen en gruppe lokale forretningsfolk som var villige til å bidra, og dannet et konsortium som kunne kjøpe ut den forhatte eieren Bill Archer. Dette var imidlertid ikke så enkelt som det kanskje kunne høres ut. 

«Det tok 18 måneder å få de klissete fingrene hans av klubben», sa Knight mange år senere. 

«Jeg hadde håndtert vanskelige forretningsfolk før, jeg var vant til å takle skarpe folk som tøffe advokater i New York, men jeg hadde aldri opplevd et skuddsikkert panser som det Bill hadde rundt seg.» Bill Archer ble til slutt kjøpt ut, men det var bare første skritt på veien. Brighton tapte penger kontinuerlig, og måtte spille sine hjemmekamper i Gillingham, over 100 kilometer unna. For Brighton-supportere var det en kjøretur på nesten to timer, hver vei. Til tross for at redningsaksjonen Fans United våren før hadde styrket interessen for klubben i lokalmiljøet, var det umulig å forvente at altfor mange skulle ta turen hele veien til Gillingham annenhver helg, og tilskuertallene stupte igjen.

Fremgang i sneglefart
Etter to deprimerende sesonger på Priestfield Stadium i Gillingham fant Brighton en ny nødløsning: Withdean Stadium. Withdean var en friidrettsarena med løpebaner som i utgangspunktet var dårlig egnet til profesjonell fotball, men den lå i det minste i Brighton. Det vil si, det lå i Withdean, et idyllisk boligområde i utkanten av Brighton. Lokalbeboerne der så ikke spesielt lyst på at tusener av uvaskede fotballfans skulle komme drassende gjennom nærmiljøet deres annenhver helg, og en interessegruppe ble formet for å kjempe mot Brightons planer. De fryktet forsøpling, bråk og urinering i hager, men etter at Brighton-supporterne dro i gang sin egen underskriftskampanje og klubben inngikk visse kompromisser (strenge restriksjoner på parkering nær stadion, strenge restriksjoner på avspilling av musikk over høytaleranlegget, osv) godkjente det lokale kommunestyret flytteplanene. Brighton hadde et slags hjem i Brighton igjen. 

Årene på Withdean Stadium var et skoleeksempel på å gjøre det beste utav en dårlig situasjon. Kapasiteten var bare i overkant av 8 000, fasilitetene var horrible, og løpebanene var så brede at fansen følte de satt milevis unna det som skjedde på banen. Men de var ikke i Gillingham lenger, og det måtte kunne kalles fremgang. Med situasjonen mer eller mindre stabilisert begynte Brighton både å jobbe seg oppover sportslig og å gjenoppbygge entusiasmen for klubben i lokalmiljøet. Klubben fortsatte å tape penger, men år etter år spyttet Dick Knight inn egne penger, og hentet inn ressurser fra andre velstående personer i Brighton-området.

Allerede i 1999 ble Falmer, også et idyllisk strøk i utkanten av Brighton, identifisert som et perfekt sted for en ny stadion. Igjen møtte de kamp fra en liten gruppe lokalbeboere. De møtte også et uventet problem: Deler av tomten der anlegget skulle bygges lå utenfor kommunegrensen til Brighton og hørte til nabokommunen Lewes. Man måtte derfor få byggetillatelse fra begge kommuner, og selv om Brighton heller ikke var ukritisk samarbeidsvillige var Lewes ikke spesielt samarbeidsvillige. Tomten lå også like ved yttergrensen til nasjonalparken South Downs og falt inn under et området som har blitt erklært et «Area of Outstanding Natural Beauty». På grunn av dette måtte byggeplanene, utrolig nok, også vurderes på regjeringsnivå. Hele planleggingsprosessen, ovenfor alle de forskjellige myndighetene, endte opp med å ta flere år og koste klubben store summer. Til tross for at Brighton ga klubben planleggingstillatelse allerede i 2002, kunne ikke bygningsarbeidet begynne før i desember 2008.

Gjennom hele denne langdryge, frustrerende perioden ble klubben pisket fremover av den utrettelige Dick Knight. Allerede i 2001 fortalte han The Observer stolt om klubbens planer for en vakker stadion i utkanten av nasjonalparken. «Den er formet inn i åssidene, for å skli inn i landskapet, med behagelige kurver som en Henry Moore-skulptur», sa reklamemannen Knight. «De eneste rette linjene er faktisk krittlinjene på banen. Jeg skulle ønske vi kunne kalle den The Beautiful Stadium.» 

Selv om Dick Knight gjorde en heroisk jobb i å holde klubben gående og å jobbe mot en løsning på stadionsituasjonen, så var ikke situasjonen i klubben bærekraftig. Derek Chapman, som var og fortsatt er en av direktørene i klubben, ga et innblikk i klubbens turbulente tilværelse i forbindelse med publiseringen av Knights selvbiografi mange år senere. «I perioden mellom 1999 og 2008 hadde vi noen latterlige styremøter, som av og til kunne vare opp til åtte timer. Vi diskuterte laget i en halvtime, og så brukte vi sju timer på å diskuterte vi hvordan vi skulle få betalt lønningene og avdragene på gjelden vår. Og så, i en halvtime på slutten, diskuterte vi drømmene våre om å bygge en stadion for 50-75 millioner pund.» Chapman følte at dersom de endelig fikk planleggingstillatelsene de trengte, det var da problemene virkelig ville begynne. Det var en reell fare for at klubben ikke hadde råd til å fullføre byggeprosjektet de eventuelt ville sette i gang.

Gambler tar sjansen
2008 var ikke en god tid for verdensøkonomien. Finanskrisen traff de aller fleste på en eller annen måte, og Brightons vakre storstue lå allerede an til å koste langt mer enn hva man hadde først hadde trodd. Knight hadde i årevis alltid klart å finne pengene Brighton trengte, men det er forskjell på å dekke tapene til en klubb i de lavere divisjoner og på å finne de mange hundre millionene som kreves for å bygge en ikonisk fotballarena. Atter en gang skulle Brighton bli reddet av en av sine egne.

Anthony Grant «Tony» Bloom ble født i 1970 i Brighton. Tony var tidlig fascinert av gambling, noe han mener han plukket opp fra sin bestefar. «Fra jeg var åtte eller ni år gammel dro jeg og vennene mine ned til West Street for å bruke lommepengene våre på spillautomater. Vi prøvde å finne en ‘edge’, selv da. Det var umulig, men vi hadde det gøy», sa Bloom mange år senere i et sjeldent intervju med lokalavisen The Argus. Bloom gikk på den prestisjetunge privatskolen Lancing College like utenfor Brighton, og tok etter det en grad i matematikk ved universitetet i Manchester. Etter ferdig utdanning jobbet han noen år for et revisjonsfirmaet Ernst & Young, samtidig som han tjente penger på gambling. Pengespill var en hobby han hadde drevet med gjennom hele universitetstiden, og etterhvert utviklet det seg til bli noe han også tjente gode penger på. Han forlot jobben hos Ernst & Young etter et par år, og mot slutten av 90-tallet begynte han å slå seg opp i spillindustrien. Han startet opp og bidro til å starte opp flere spillselskaper som senere ble solgt for store penger, og han begynte også å delta i poker-turneringer på si. 

Han spilte poker mer for underholdningens del enn for å tjene penger, men litt penger ble det også: Ifølge nettstedet PokerUpdate har Bloom offisielt vunnet 3.5 millioner dollar. Han fikk kallenavnet «The Lizard», for sin kaldblodige og kalkulerende stil. Pengene han tjente skal Bloom ha brukt på ymse investeringer, men ingen vet helt nøyaktig hvor mye Bloom i dag er god for. Noen spekulerer i milliarder, andre anslag er langt mer konservative. 

I dag er Bloom kanskje best kjent for Starlizard, er selskap han startet i 2006. Starlizard er et lukket, mystisk og etterhvert myteomspunnet selskap, men det som vites er at de tilbyr råd og anbefalinger til storspillere. Starlizard bruker en blanding av data-analyse, spill-eksperter og researchere til å regne ut «riktigere» odds enn de spillselskapene opererer med. Dersom Starlizard finner ut av markedet har feilvurdert en kamp gir de klientene sine råd deretter. Datamodellene forbedres og oppgraderes konstant, nye og skarpere researchere ansettes. Det Starlizard driver med er ikke tippetips som sådan, det er mer en form for investeringsrådgivning. Starlizards største kunde er Bloom selv, i form av et gambling-syndikat han opprettet omtrent samtidig som han startet selskapet. Bloom, en gruppe av hans nærmeste bekjente og kolleger, pluss de som har blitt innviet opp gjennom årene, bidrar med midler til syndikatet og får utbetalt sin andel av overskuddet. Utbetalingene kan variere fra 100 pund til 500 000, alt ettersom. Dersom syndikatet mot formodning går med underskudd må medlemmene spytte inn penger. Ifølge Business Insisder UK, som har snakket med tidligere ansatte i Starlizard, har det i kun én periode av syndikatets nå 10 år lange historie blitt registrert underskudd i en lengre periode. Medlemmene av Blooms spillsyndikat tjener store, skattefrie penger, på konklusjonene Starlizard regner seg frem til.

Nytt stadion, nye muligheter
Tony Bloom var mannen som skulle komme til Brightons unnsetning. Om det var en ukarakteristisk sentimental utskeielse eller om den kaldblodige Bloom så vekstpotensialet i klubben han alltid hadde fulgt vites ikke, men han bestemte seg i det minste for å kjøpe seg inn i klubben. Bloom bidro med 80 millioner pund i usikrede, rentefrie lån. For første gang på 20 år var Brighton & Hove Albion på trygg grunn finansielt. Dick Knight fortsatte først som styreformann, men det ble snart besluttet at Bloom skulle ta over. Deler av lånet hans ble konvertert til aksjer. Bloom eide nå 75% av klubben og ble innsatt som styreformann. Knight fikk en symbolsk posisjon som «life president». 

«Dette er en naturlig progresjon for fotballklubben. Tonys investeringer betyr at vi ikke trenger ekstern finansiering, noe som er fantastiske nyheter for klubben og supporterne», sa Dick Knight til lokalavisen. Mange år senere omtalte han imidlertid det å måtte gi seg som styreformann i klubben som sitt livs største skuffelse. 

Brighton hadde alltid vært en del av Blooms liv – hans bestefar Harry Bloom var i sin tid viseformann i klubben – og uavhengig av hvor altruistiske motivene hans for å engasjere seg egentlig var så er det liten tvil om at Bloom har en sterk forbindelse til klubben og et brennende ønske om at den skal lykkes. 

Under Dick Knights eierskap hadde Brighton faktisk kjempet seg til to strake opprykk, fra League Two til Championship, men Englands nest øverste divisjon ble for tøft for en klubb med høyst begrensede ressurser, og de rykket ned og stabiliserte seg i League One. Med Tony Blooms penger i ryggen rykket de opp til Championship og ble værende. Sommeren 2011 var endelig Falmer Stadium, som nå ble hetende Amex Stadium etter salg av navnerettighetene til American Express, ferdigstilt. Amex Stadium, med sine behagelige kurver, var formet inn i åssiden og sklidde inn i landskapet, akkurat som Dick Knight sa den kom til å gjøre. Amex hadde først kapasitet for rundt 22 000 tilskuere, men var bygget slik at ekspansjon til 30 000 ville være enkelt. Etter å ha hatt et publikumssnitt på 7 352 i sin siste sesong på Withdean Stadium hadde Brighton i sin første sesong på Amex et snitt på 20 028. Allerede sommeren etter åpningen ble kapasiteten utvidet, først til 27 750 og så til slutt til 30 750. I 2013 var Brightons tilskuersnitt 26 236. Med nesten fire ganger så mange tilskuere var Brighton nå en større del av lokalsamfunnet enn på lang tid. 20 år tidligere hadde barn som gikk med Brighton-drakt blitt mobbet av sine jevnaldrende, men nå dukket stadig flere Brighton-drakter opp i gatebildet.

Tilbake i toppen
Vekst er aldri helt smertefritt, Brighton måtte bli en mer profesjonell operasjon og enkelte fans følte at avstanden mellom klubb og supportere ble større, men det er en vanskelig balansegang å drive en moderne toppklubb samtidig som man beholder forbindelsene til lokalmiljøet. Tony Bloom unngår kontakt med mediene, men dukker opp på supportermøter for å opprettholde kommunikasjonen med supporterne. Bloom ansatte i 2012 Paul Barber som daglig leder. Barber har tidligere hatt en lignende rolle i Tottenham og jobbet tett med Daniel Levy. Med Tony Blooms kløkt, penger og gamblerinstinkter sammen med Barbers erfaring fra klubbdrift på toppnivå har Brighton to stødige ledere som vil drive klubben opp og frem uten å ta uansvarlig beslutninger. Veldig mye skal gå galt for at tiden der Brighton skranglet avgårde og konstant flørtet med økonomisk ruin kommer tilbake. 

For ambisiøse Bloom var målet alltid Premier League. Brighton gjorde aldri de helt store innrykkene i overgangsmarkedet, men Bloom tillot klubben å drive butikk litt over evne i håp om kjempe om opprykk. De holdt seg innenfor Financial Fair Play-reglene, i motsetning til enkelte andre opprykksjagende Championship-klubber. Brighton kom også nærmere og nærmere. Gus Poyet hadde ledet laget opp fra League One og til en solid 10. plass i deres første sesong i Championship. Sesongen etter tok Brighton enda et steg opp og havnet på 4. plass, men tapte mot Crystal Palace over to kamper i play-off. Poyet fikk sparken, en avgjørelse mange følte var i strengeste laget. Hans erstatter, Óscar García, ledet også Brighton til play-off, men denne gangen ble det tap mot Derby. García sa opp kort tid etter. Sami Hyypiä tok over etter García, men ble ingen suksess. Brighton lå i nedrykksstriden, og den 22. desember valgte Hyypiä å trekke seg etter bare én seier på 18 kamper. Etter tre spenstige og litt risikable treneransettelser i Poyet, García og Hyypiä søkte Brighton nå etter noe tryggere, og de fant det i form av Chris Hughton. 

Hughton ble sett på som en litt kjedelig type av mange i det engelske fotballmiljøet. Han er en kompetent, litt forsiktig manager som ikke sparker fra seg i pressen eller gjør spesielt elleville ting taktisk. Få har noe vondt å si om Hughton, men han er heller ikke et navn som i utgangspunktet utløser høy puls hos fans eller styreformenn rundt forbi på de britiske øyer. Etter å ha fått sparken i Norwich fikk Hughton stort sett tilbud om å bli assistentmanager. Men en kalkulerende, analytisk eier som Tony Bloom vil ha sett at bak mangelen på overskrifter var en manager som hadde gjort en solid jobb i flere klubber. Hughton ble ansatt, reddet Brighton fra nedrykk, og i sin første fulle sesong tok han dem til play-off. Men igjen ble det tap for de blå-hvite, denne gangen mot Sheffield Wednesday. I motsetning til Poyet og García fikk Hughton fornyet tillit, og i Chris Hughtons andre fulle sesong som Brighton-sjef kom klubben endelig i mål. Intet play-off denne gangen, Brighton endte sesongen på 2. plass, kun ett poeng bak serievinner Newcastle. 

Opprykket var, for Brighton, slutten på en utrolig reise. Klubben gikk fra å være et skrekkeksempel på hva som kan skje når eiere med tvilsomme motiver involverer seg i fotballklubber, til en glad-historie til inspirasjon og etterfølgelse for andre klubber som har problemer. En fotballklubb er ikke bare et forretning som blir drevet, et selskap som omsetter. En fotballklubb er en institusjon. Og en fotballklubbs største ressurs vil alltid være menneskene som føler seg knyttet til den, og som gjennom klubben føler seg knyttet til hverandre. Da Brighton var på randen av avgrunnen og trengte et mirakel var det supporterne som tente håpet. Da Brighton trengte en helt som kunne starte gjenoppbyggingen og kontinuerlig lense det hullete skipet fant de en i egne rekker. Og da de kom til et veiskille der den eneste veien fremover ville kreve store ressurser fant de det også blant sine egne. Nå er de i Premier League, divisjonen supportere i resten av den engelske fotballpyramiden drømmer om å få oppleve, og ingen kan si at de ikke har gjort seg fortjent til sin tid i stjerneglansen.

Zeen is a next generation WordPress theme. It’s powerful, beautifully designed and comes with everything you need to engage your visitors and increase conversions.