Grådig og glamorøs 20-åring

Premiership Title 1993
Nedrykkskandidater kunne kjempe om ligagull. Ingen hadde hørt om Fergie-time. De utenlandske profilene hadde navn som Halle, Segers og Vonk. Premier League er knapt til å kjenne igjen – 20 år etter fødselen.

Tekst Rob Smyth

Så sant du ikke tar et bilde av deg selv hver eneste dag gjennom livet, er endringene i utseende ditt nesten umulig å spore. Sånn er det også ellers i livet – forandringer skjer vanligvis nesten uten at man merker det. Vi går fra a til å uten å være klar over at vi har vært gjennom hele alfabetet. Det samme gjelder utvilsomt for Premier League. Sesongen 2012/13 feiret ligaen sitt 20-årsjubileum. Den første sesongen i 1992/93 kan knapt sammenlignes med den vi har i dag. Klubbene som kjempet i toppen for 20 år siden er som regel langt unna øvre halvdel av tabellen, hvis de i det hele tatt spiller i toppdivisjonen. Unntaket var Manchester United, men den gang var det også et unntak at de i det hele tatt kjempet om tittelen. Det fantes knapt utenlandske spillere, bare én manager mistet jobben og den største spillerovergangen var på 1,2 millioner pund.

Glem hva som sto i brosjyrene, penger var den viktigste faktoren ved fødselen til Premier League. Den offisielle holdningen var at FA ville skape en struktur som skulle hjelpe landslaget, men daværende England-manager Graham Taylor, gjennomskuet dette allerede da:
– Folk mener at mange av mine ideer er i Premier League. Sannheten er at jeg ikke har hatt noe med dette å gjøre. Jeg er langt fra overbevist om at dette er til det beste for landslaget. Grådighet er mye av grunnen til at man skapte Premier League.

Graham Taylor tok feil. Alt var basert på grådighet. At Premier League brøt ut av ligasystemet innebar at 22 klubber skulle fordele tv-pengene seg i mellom, mot tidligere 92 klubber. Den kjente engelske fotballskribenten Brian Glanville kalte Premier League «Greed is Good League». En femårskontrakt verdt nesten to milliarder kroner ble underskrevet med Sky, det høyeste beløpet i britisk idrettshistorie. Planen var å vise live-kamper på søndager og, for første gang i England, på mandagskvelder, noe som betydde en lang og kostbar reise for supporterne på en arbeidsdag. United-manager Alex Ferguson karakteriserte ligaen som «idioti», som utnyttet supporterne for alt de var verdt. Den andre mandagen etter ligastart måtte United-fansen reise tur-retur Southampton, en distanse på mer enn 60 mil.

På denne tiden var det mange som gladelig vendte det døve øret til bekymringene fra Ferguson og Glanville, tanken på Premier League virket forførende på de fleste. Lik foreldre som virkelig tror at verden vil bli et bedre sted for deres barn, overså fotballfolket legitime bekymringer for fremtiden og fokuserte i stedet på øyeblikkets begeistring. Det var en naiv følelse av uskyldighet og entusiasme som dominerte på denne tiden. Premier League føltes som en god og offensiv tanke; den gamle, konservative fotballen skulle endelig moderniseres med glamour og baluba. Som Skys kampanjer før sesongen startet sa: «A whole new ballgame».

Halle moroa?
To tiår senere føles jomfrusesongen av Premier League som kuriositet. Nesten som en sekt som levde i en egen virkelighet. 1992/93-sesongen var den eneste sesongen siden 50-tallet der engelske lag ikke var med i europacupene etter jul (med unntak av utestengelsen etter Heysel-tragedien), og bare 13 utenlandske spillere var med i åpningskampene. Fem av dem var fra Skandinavia: Peter Schmeichel, John Jensen, Gunnar Halle, Anders Limpar og Roland Nilsson. De andre var Eric Cantona, Craig Forrest, Andrei Kanchelskis, Michel Vonk, Jan Stejskal, Hans Segers, Robert Warzycha og Ronnie Rosenthal. Utenlandske spillere var noe uvant og eksotisk, etternavnene ble ofte nevnt som en morsomhet på hvor mange poeng du kunne få i Scrabble. Engelsk fotball var et enkelt, nesten primitivt spill. Hvis noen brukte yttersiden av foten ble det sett på som noe uvirkelig.

Et par gammeldagse engelsk spisser stjal overskriftene etter åpningshelga: Alan Shearer og nåværende Sarpsborg 08-trener Brian Deane. Shearer som debuterte for Blackburn etter rekordovergangen på 35 millioner kroner fra Southampton, scoret på to glimrende langskudd i 3-3-kampen mot Crystal Palace. Han scoret 16 mål på 22 kamper før han ble langtidsskadd, men hans antall på 260 scoringer er en rekord som ingen har vært i nærheten av å slå.

Den første Premier League-scoringen sto Brian Deane for etter fire minutter i kampen mot Manchester United som Sheffield United vant 2-1. Det målet har sørget for at han vil bli nevnt i pub-quizer i all overskuelig fremtid. På denne tiden var et annet populært quiz-spørsmål når Manchester United sist vant ligaen. Det var i 1967, en liten evighet for en av verdens største klubber.

Ingenting tydet på at ørkenvandringen skulle ta slutt med det første. United lå aller nederst på Premier League-tabellen etter to serierunder. Etter 2-1-tapet for Sheffield United, fulgte de opp med en flau forestilling på Old Trafford der Everton kunne innkassere en 3-0-seier. I begynnelsen av sesongen virket United-spillerne traumatiserte etter det som hadde skjedd sesongen før da de tapte tre strake kamper på seks dager og nærmest ga bort tittelen til Leeds. I slutten av november var Manchester United på åttendeplass, og hadde scoret stusselige 17 mål på 16 kamper, da Alex Ferguson tok sitt viktigste valg i karrieren – og kjøpte Eric Cantona for snaue 15 millioner kroner. Det hele skjedde næmest ved en tilfeldighet: Leeds ringte Manchester United for å høre om de kunne kjøpe Dennis Irwin. Det var uaktuelt, og samtalen snudde til å handle om Leeds kunne tenke seg å selge Eric Cantona, som på denne tiden var ute i kulden. På null komma niks ble de to erkerivalene enige om en overgang.

Bruce sørget for sjampis
Cantona skulle revolusjonere Manchester United. Med sine ferdigheter, selvtillit, arbeidskapasitet og fantasi fikk han en enorm innflytelse i garderoben, der rutinerte profesjonelle fikk øynene åpnet for en helt ny treningsmentalitet. Seks uker etter at Cantona ikledde seg den røde drakten, hadde United klatret fra åttende- til førsteplass. De gikk til topps etter at Cantona ledet laget til en strålende 4-1-seier over Tottenham i den første kampen i 1993, som inkluderte en fantastisk assist da Irwin scoret kveldens andre United-mål. Det var tett i toppen, og da Manchester United ikke vant på fire kamper i mars var det store samtaleemnet om laget skulle svikte på oppløpssiden for andre året på rad. Men de avsluttet sesongen med sju strake seire, sikret ligatittelen to runder før slutt og vant til slutt med ti poeng. Den viktigste og mest symbolske seieren kom mot Sheffield Wednesday. Laget lå under 0-1 da det nærmet seg fulltid, så scoret Steve Bruce to mål – det siste i det nittisjette minuttet. Uttrykket «Fergie-time» – de ekstra minuttene Manchester United får når de trenger et mål – ble brukt første gang denne dagen. Men enda viktigere; fenomenet med at Manchester United alltid scoret et avgjørende mål i sluttminuttene ble født i denne kampen.

Selv om Manchester United avsluttet sesongen med stil, reflekterte klubbens 84 poeng på 42 kamper – som inkluderte seks tap og tolv poengdelinger – hvor jevn ligaen var. I løpet av en helg i januar toppet tre forskjellige lag tabellen, der Manchester United, Aston Villa og Norwich skiftet på tetposisjonen fra lørdag til mandag. Aston Villa og Norwich havnet på andre- og tredjeplass til slutt, mens Blackburn og Queens Park Rangers utgjorde de to siste lagene i topp fem.

Under manager Ron Atkinson spilte Aston Villa attraktiv fotball og falt av gullkampen først da det gjensto tre serierunder. Den irske giganten Paul McGrath ble kåret til sesongens spiller, selv om han knapt kunne trene på grunn av kroniske smerter i kneet. Aston Villa hadde også monopol på kandidatene til årets mål, enten i form av soloprestasjoner fra Dalian Atkinson eller gjennom glimrende kombinasjoner som gjerne ble avsluttet av en purung Dwight Yorke. Vinneren ble til slutt Atkinson som driblet det som var av motspillere på et 60 meter langt soloraid før han chippet ballen arrogant over Wimbledon-målvakt Hans Segers. En Aston Villa-fan feiret scoringen med å løpe ut på banen der han slo opp en paraply over Atkinson som skygget for sola.

Anders Limpar var en av få utenlandske spillere da engelsk 1. divisjon ble til Premier League sesongen 1992/93.
Anders Limpar var en av få utenlandske spillere da engelsk 1. divisjon ble til Premier League sesongen 1992/93.

Gikk bra med Walker
Før sesongen var Norwich blant de nedrykkstippede lagene. De hadde såvidt overlevd sesongen før og hadde en ny, ukjent manager i Mike Walker. I første serierunde lå de oppskriftsmessig under 0-2 mot Arsenal, men snudde og vant 4-2. Norwich ledet tabellen med åtte poeng i desember. De slo Aston Villa både hjemme og borte, og var ikke ute av tittelkampen før de tapte 3-1 hjemme mot Manchester United i april. Det romantiske ved at Norwich var med i gullstriden, ble ytterligere synliggjort ved at de kunne gå på stygge smeller  –  som 7-1 tap for Blackburn  –  og til tross for at de endte på tredjeplass hadde de en negativ målforskjell.

Blackburn havnet rett bak Norwich på tabellen, også det en stor prestasjon. De var nyopprykket, men også ligaens rikeste klubb takket være den styrtrike forretningsmannen Jack Walker som eide klubben  –  og slo overgangsrekorden på de britiske øyer ved kjøpet av Alan Shearer. De skulle vinne ligagullet to sesonger senere. Queens Park Rangers ble den beste London-klubben med en femteplass. Bortsett fra landslagsspillere som Les Ferdinand og Andy Sinton, besto stallen av relativt anonyme spillere. Midten av tabellen var fylt av klubber som vi de siste årene er mer vant til å se kjempe i toppen. Liverpool, Tottenham, Manchester City, Arsenal, Chelsea og Everton endte alle mellom sjette- og trettendeplass.

Løskrutt fra Gunners
Arsenal var bookmakernes favoritt denne sesongen. De hadde havnet på fjerdeplass sesongen før som det mestscorende laget i ligaen. Utrolig nok var de det minstscorende laget den første Premier League-sesongen med 40 mål på 42 kamper, til tross for at målgarantisten spilte Ian Wright på laget. Seier i de to cupene var et greit plaster på såret. De slo Sheffield Wednesday i begge finalene; etter den første finaleseieren pådro matchvinner Steve Morrow seg en bisarr skade. Arsenal-bauta Tony Adams prøvde å løfte Morrow på sine skuldre, men mistet grepet. Morrow brakk armen i fallet og ble kjørt til sykehus i ambulanse.

Arsenals erkerival Tottenham havnet på åttendeplass, der høydepunktet denne sesongen var fire mål i løpet av fem minutter mot Southampton. De sto også for et av sesongens fineste mål, da midtstopper Jason Cundy klarerte ballen fra egen banehalvdel for å se den seile hele veien inn i nettet.

At Chelsea havnet på 11. plass var helt som forventet på denne tiden. De var fremdeles mange år unna det store gjennombruddet og hadde bare kjempet om tittelen i en eneste sesong siden midten av 60-tallet. De gjorde seg bemerket av en grunn; da styreformann Ken Bates sparket manager Ian Porterfield i februar i 1993. Han var den eneste manageren som mistet jobben denne sesongen.

Som Chelsea var Manchester City en middelhavsfarer. Liverpool havnet på sjetteplass for andre sesongen på rad, noe som var klubbens laveste ligaplassering siden 1965. Sesongen inkluderte blant annet et ydmykende 5-1 tap for Coventry, og at Rosenthal ble et verb da Ronnie Rosenthal skjøt i tverrliggeren fra to centimeter på åpent mål mot Aston Villa. Liverpool var på vei nedover etter glansperioden med 10 titler på 15 sesonger. Mens Liverpool sakte, men sikkert, sakket akterut, var Leeds´ fall mer dramatisk. Etter å ha vunnet ligaen året før, havnet de på 17. plass to poeng over nedrykksstreken. Flaut var det også at Leeds ikke vant en eneste borteseier på 21 forsøk.

Nedrykkstriden var tett og jevn – bare tre poeng skilte lagene fra 14. plass til 20. plass. Til slutt sto det mellom to lag: Oldham og Crystal Palace. Da Crystal Palace vant den siste hjemmekampen mot Ipswich, løp spillerne æresrunder for å feire med supporterne. På dette tidspunktet hadde de åtte poeng til gode på Oldham, som hadde tre kamper igjen, mens Crystal Palace hadde to. Oldham skulle blant annet møte et titteljagende Aston Villa på bortebane, så ingen hadde tro på Oldham. Men Oldham klarte det utrolige. I løpet av en uke slo de Aston Villa 1-0 – et resultat som ga Manchester United tittelen – før de vant to høydramatiske hjemmekamper mot Liverpool (3-2) og Southampton (4-3). Crystal Palace spilte uavgjort mot Manchester City og tapte 3-0 mot Arsenal, og rykket ned på målforskjell.

De to andre lagene som rykket ned var Middlesbrough og Nottingham Forest. Skogvokterne lå i bunnen gjennom hele sesongen, trodde tilsynelatende at de var for gode til å rykke ned – før de gjorde nettopp det. En trist historie ble enda tristere av synet av Brian Clough som slet med alkoholisme. Han ga seg etter sesongslutt. Det var nok en påminnelse på at selv om fotball er underholdning, så er lykkelige slutter noe som først og fremst skjer på film.

Pengemaskin
Gjennomsnittstilskuertallet var på 21 125 mot 35 931 sist sesong. Hovedgrunnen til det lave tilskuertallet var den nye ordningen med at det kun skulle være sitteplasser etter Hillsborough-tragedien. Det ga en merkelig atmosfære på mange av kampene, der flere tribuneseksjoner sto tomme. Arsenal prøvde seg på en fiffig vri; de laget et enormt veggmaleri av supportere for å skjule utbyggingene som fant sted på Clock End. Men veggmaleriet ble raskt revet ned da klubben oppdaget at det knapt fantes en svart supporter på maleriet.

Det beskjedne tilskuerantallet var ikke det eneste eksemplet på at man var i kommersialiseringens barndom. Den første sesongen hadde ikke Premier League en eneste sponsor, utenkelig i dag. To tiår senere er Premier League nesten ensbetydende med en lisens til å trykke penger. Omsetningen har økt fra 500 millioner til 25 millarder kroner på 20 år. Tv-avtalen som var verdt omlag 400 millioner kroner i 1992 er nå verdt 10 millarder kroner i året. Til tross for dette finner man overveldende bevis for at engelsk fotballs besettelse med penger har gjort mer ugagn enn godt.

Det som er hevet over hver tvil er at engelsk fotball er mer glamorøst enn noensinne. Tv-rettigheter er solgt til 200 land. Fotballen er bedre og mer sofistikert enn på begynnelsen av 90-tallet, og det har aldri vært flere stjernespillerne enn det har vært det siste tiåret. I begynnelsen var det knapt noen utlendinger. Etterhvert hentet man stjernespillere som befant seg på slutten av deres karrierer – som Ruud Gullit, Jürgen Klinsmann og Gianluca Vialli – og briljante spillere, som samtidig ikke hadde slått gjennom i Serie A – som Dennis Bergkamp, Patrick Viera og Thierry Henry. Men de siste ti årene har noen av verdens absolutt beste spillere, som Cristiano Ronaldo, Robin van Persie, Cesc Fabregas, Didier Drogba, Sergio Agüero, Yaya Touré, Luis Suárez og David Silva, forført det engelske fotballpublikummet.

Disse utenlandske spillerne har i stor grad bidratt til engelske klubbers suksess i Europa, der engelske lag har vært representert åtte ganger på ni Champions League-finaler. Fire klubber – Manchester United, Chelsea, Arsenal og Liverpool – har kjempet om verdens viktigste klubbtrofé og her ligger problemet. Det er de samme klubbene som konstant kjemper om tittel og Champions League-plasser. De fire nevnte klubbene havnet på de fire første plassene fra sesongen 2005/06 til sesongen 2008/09. Det ble så ille (les; lite spennende) at det var full jubel da Tottenham klarte, ikke å vinne ligaen, men å kjempe seg til en Champions League-plass sesongen 2009/10.

De siste 17 sesongene har bare ni klubber havnet på en av de fire øverste plassene, de 17 foregående årene hadde 18 klubber klart det samme. Antall poeng som toppklubbene sanket ble flere og flere, nok et bevis på en stadig mer forutsigbar liga. Da Manchester United vant trippelen i 1998/99, vant de ligaen med 79 poeng, deres klart svakere lag i 2011/12 og 2012/13-sesongen kapret 89 poeng. Uavgjort er blitt nesten det samme som tap. Pengene fra Premier League og Champions League har gitt ført til store klasseforskjeller og en mindre spennende liga.

Fra supporter til forbruker?
Man kan dele opp Premier League i fire ligaer:
Den lille gruppen som slåss om ligatroféet og Champions League-plassene, de som kjemper om å kvalifisere seg til Europa League, de som havner i ingenmannsland midt på tabellen, og de som jubler vilt over 17. plassen, som om de skulle ha vunnet ligaen, og unngår nedrykk.
Det er komplett umulig for en klubb å gjøre som Norwich gjorde i 1992/93, for ikke å snakke om Nottingham Forest i 1977/78, å vinne ligaen direkte etter et opprykk. Norwich var den siste lille klubben som kjempet om ligatittelen uten å bruke enorme summer; skulle de gjøre det igjen vil de trolig bli anmeldt for ulovlig inntreden. En klubb utenfor den etablerte eliten som ønsker å vinne noe, trenger minst fem milliarder kroner for å bli konkurransedyktige.

Dette sto det vel ingenting om i brosjyren? Sett fra et fotballperspektiv, har Premier League vært noe bortimot en fiasko. Finansielle ulikheter er ikke bare et problem på banen. Mange supportere har ikke lenger råd til å gå på kamper, og stemningen, særlig på de største arenaene, har mer til felles med teatret. Roy Keane fortalte nøyaktig hva han mente om Old Trafford-publikummet etter en Champions league-kamp mot Dynamo Kiev:
– På bortebane er våre supportere fantastiske, jeg vil kalle dem ekte supportere. Men på hjemmekampene sitter de der med ølen og rekesmørbrødet og får knapt med seg hva som skjer på banen.

Supportere ble plutselig forbrukere. Dette i sterk kontrast til Bundesligaen, der stemningene under alle matchene er fantastisk og billettprisen ligger på rundt hundrelappen.

I fritt fall
Og så er det spørsmålet om Premier League har gavnet det engelske landslaget. Bortsett fra et par gode år under Sven-Göran Eriksson, har det vært middelmådig på grensen til begredelig. Premier League ble aldri en 18-klubbsliga som lovet, og mindre enn 40 prosent av spillerne er spilleberettigede for England. I brosjyren var den viktigste årsaken til opprettelsen av Premier League at man skulle «etablere et engelsk landslag som skulle være på toppen av pyramiden» og Premier League skulle hindre «en utbryterliga som ville bli styrt av kommersielle interesser» i stedet for «et mål om å forbedre og tilrettelegge for landslaget». Man klarer nesten ikke å stoppe å le når man leser dette 20 år senere.

– Vi i FA mistet en gyllen mulighet, sa Graham Kelly, som var FA-sjef da Premier League ble lansert, til the Guardian i 2010.

– Så mange ting har kommet tilbake for å hjemsøke oss, noe som kunne vært unngått hvis vi hadde etablert noen basisprinsipper i forhold til pengebruk, agenter, eierstruktur i klubbene, å legge til rette for landslaget og så videre. Vi burde også ha sørget for en mer rettferdig fordeling av pengene, ikke latt Premier League bli en stat i staen. Vi er alle skyldige i en katastrofal feilvurdering.

Fotballtoppene var ikke de eneste. Nesten ingen har sett at lille, uskyldige Premier League vokste seg til et monster. Engelsk fotball har mye mer penger i dag, men er ikke nødvendigvis noe rikere av den grunn.

Rob Smyth er skribent i The Guardian og vil skrive fast i Josimar fremover.

Zeen is a next generation WordPress theme. It’s powerful, beautifully designed and comes with everything you need to engage your visitors and increase conversions.