Grått i Georgia

Georgia-1
13. mai 1981 vant Dinamo Tbilisi den europeiske cupvinnercupen og Georgia var kjent som ”Sovjetunionens Brasil”. Her er historien om den gamle storhetens fall.

Tekst Tor-Kristian Karlsen

Med to mål mot ett beseiret det hel-georgiske mannskapet østtyske Carl-Zeiss Jena i en kommunistisk feide i Düsseldorf, noen titalls mil vest for det gamle jernteppet. To sesonger tidligere hadde Dinamo Tbilisi, foran 100.000 tilskuere i den tidligere sovjetrepublikkens hovedstad, slått ut Liverpools stjernegalleri fra Serievinnercupen. I dag, cirka en tredjedel av en sjenerøs mannsalder senere, står treningsanlegget til den stolte nasjonalinstitusjonen uten varmt dusjvann. Så hvordan gikk dette så alvorlig galt med storlaget i nasjonen som var kjent som ”Sovjetuniones Brasil”?

Isolert sett er det ingenting unikt ved at engang så stolte østblokkstatsklubber har opplevd nedtur etter at murer og grenser smuldret opp i begynnelsen av 90-tallet. Perestrojka eller glasnost var like nådeløse som de var mot arbeidsledige og pensjonister, fra moderate statssubsidierte kår måtte man plutselig klare seg på egenhånd. Ser man bort i fra oligarksponsede klubber i Russland og Ukraina, ligger stort sett disse storhetene nakkebrukket som avsablede Lenin-statuer hele veien fra Gdansk til Kaukasus. Men kanskje enda mer alarmerende, hvordan har det seg at en nasjon der fotballinteressen treffer skjæringspunktet mellom kultur og religion, og som i moderne tid produserte klassespillere på ønskelistene til trofégrossister som Real Madrid, AC Milan og Liverpool, i dag sliter med å eksportere til andre steder enn den ukrainske andredivisjonen?

– Ja, hvor skal jeg starte…, sier Levan Kipiani til meg mens vi tusler rundt det enorme stadionanlegget Boris Paichadze som tar en monumental plass i Tbilisis bybilde.

– I sovjettiden var det alltid fullt her når Dinamo spilte. Folk satt i trappene, folk sto nesten stablet på hverandre. Selv russiske lag kom hit for å spille europacupkamper. Klimaet var en ting, men de elsket stemingen. I dag er det nesten ingen som bryr seg. På en god dag er det kanskje 500 som mener det er verdt å se Dinamo i en seriekamp. Ofte åpnes portene for gratis inngang, men folk stiller ikke opp.

Jeg har sett det samme i andre land i øst. Lavt nivå som en konsekvens av massiv spillerflukt over grensene, lunken investering fra anlegg til utstyr og mangel på stabiliserende strategi har ført fotballen inn i ond sirkel man ikke makter å bryte seg fri fra. Resultatet er en svak og profilløs liga som selv de mest innbitte tyske groundhoppers vegrer seg for å besøke. Fortidens storhetsminner hjelper heller lite. Måler man det som er mot det som var, er det lett å søke trøst med Premier League eller Lionel Messi foran 250-dollarsplasmaen.

Lenge leve Levan
Leseren som kjenner sin fotballhistorie vil allerede ha merket seg etternavnet til mannen som forteller meg om Dinamo Tbilisis triste skjebne. Levan er sønnen til Georgias største fotballspiller gjennom alle tider, David Kipiani. I 2001 døde Levans far i en bilulykke. Selv om han kun ble 49 år, rakk han å oppnå en legendarisk status blant georgiere og sovjetboere. Hoveddelen av den offensive drivkraften bak 1981-triumfen kan krediteres Kipiani. Som en klassisk ”10er” var han ikke bare arkitekten bak geometrien som ofte ledet til målsjanser, men en magisk spillertype som folk elsket å se.

Landsmannen Georgi Kinkladze, den tidligere Manchester City-kultspilleren, mer kjent for dagens generasjon, nevner mer enn villig David Kipiani som sitt store idol og mester.

– Etter min fars død banket det på døren tidlig neste morgen. Utenfor sto den russiske ambassadøren i Tbilisi, med seg brakte han et personlig kondolansetelegram fra Vladimir Putin, sier Levan Kipiani for å forklare hans fars posisjon i sovjetsborgernes fotballhjerter.

Den eldre Kipiani trente Dinamo Tbilisi og det georgiske landslaget ved flere anledninger.

– Han fortalte meg ofte entusiastisk om turen til Molde på midten av 90-tallet. Om vakre fjorder og like vakre kvinner, humrer 39-åringen.

– De kom seg videre til 16-delsfinalen i UEFA-cupen det året. Det var før forråtnelsen virkelig satte inn”.

Levan spilte selv for Dinamo Tbilisi tidlig på 90-tallet før en skade satte stopper for en videre karrière. I dag driver han sitt eget fotballakademi og er primus motor for en interesseorganisasjon de har valgt å kalle ”Our Football”.

– Vårt mål er å oppmuntre regjering og fotballforbund til å forvalte ressursene jevnt. Til nå er alle midler blitt brukt til kortsiktige tiltak som milliondollarlønninger til utenlandske trenere – Klaus Toppmöller og Hector Cuper – som kun kom til Georgia en uke eller to foran landskampene. Heldigvis har dette stoppet. Under Temuri Ketsbaia er A-landslaget i gode hender, men vi vil se penger bli fordel til grasrot, fasiliteter og infrastruktur. Til både voksne, barn og ungdom, over hele landet.

Presidenten ringer
Ved forrige fotballting lanserte organisasjonen den tidligere Dundee- og Grasshopper-spilleren Giorgi Nemsadze, som sin egen presidentkandidat. Nemsadze fikk flest stemmer, men ble likevel aldri bekreftet som forbundets overhode.

– Tjue minutter senere fikk han en telefon, sier Levan Kipiani.

– I løpet av en kort samtale ble han…

Kipiani tar seg et hvilesteg før han fortsetter.

– La oss si at han ble oppfordret til å ikke akseptere rollen.

Når jeg spør om hvem denne mystiske stemmen på andre siden av mobillinjen tilhørte, blir Kipiani stille.

Tankene mine gjør imidlertid et spontant sentrumshopp til det skinnende, pompøse presidentpalasset – flunkende nytt til en kostnad av cirka 10 milliarder kroner. Et ganske selvspandabelt prosjekt av den USA-vennlige presidenten Mikheil Saakashvili, i et land der et par ærlige arbeidshender må klare seg med lusne 1500 kroner i måneden.

Nå er det langt fra slik at Dinamo Tbilisi raste sammen som et korthus synkront med at jernteppet rullet til side for demokrati og kapitalisme. Siden det georgiske fotballforbundet erklærte løsrivelse fra Sovjetligaen i 1990 – to år før de ble formelt tatt opp som UEFA-medlem og kunne spille offisielle landskamper – har de blå vunnet ligaen hele 13 ganger, inkludert en uavbrutt Rosenborg-aktig mesterskapsrekke fra 1990 til 1999. Helt til tampen på 90-tallet drev også klubben en velfungerende ungdomsavdeling som leverte mange gode fotballspillere til europeiske ligaer. Dinamo kunne ikke lenger trekke sverd mot Dinamo Kiev eller CSKA Moskva, verken på økonomiske eller sportslige arenaer, men i kontekst av den nye post-Sovjet realiteten og i et land med snaut fire millioner innbyggere, holdt klubben et respektabelt sportslig nivå.

Mystisk dødsfall?
Midt på 2000-tallet fikk Dinamo ytterligere et løft da landets rikeste mann, Badri Patarkatsishvili, tok over eierskapet. Mannen med seksstavelsesnavnet var opprinnelig del av den eksklusive oligarkgrupperingen som forsynte seg grovt av verdi-, kontrakt- og ressurssølvfatet da Boris Jeltsin startet sitt ultrakapitalistiske privatiseringsprogram fra sitt kontor i Kreml.

Ikke bare var jødiske Patarkatsishvili en nær alliert med den omstridte og (nå) Moskva-fiendtlige forretningsmannen, Boris Berezovsky – også medinvestor i like omstride Kia Joorabchians (bedre kjent som Javier Mascherano og Carlos Tevéz’ agent) fotballvirksomheter – men han hadde lagt seg opp en omfattende formue i tosifret milliardklasse før han døde på sitt gods utenfor London i februar 2008. Forretningsmannen ble tvunget i eksil etter å ha vært i overkant opposisjonell til den sittende president, Mikheil Saakashvili, i valgkampen i årene i forkant. Dødsfallet ble lenge omtalt som mystisk, men selv etter omfattende granskninger har man ikke funnet noen annen forklaring til hans bortgang enn et hjerteinfarkt. Likevel lever konspirasjonsteoriene den dag i dag.

Patarkatsishvili millioner holdt Dinamo Tbilisi på et konkurransedyktig sportslig nivå på 00-tallet. Kapitaltilførselen betød at klubben kunne krige skulder til skulder med andre ”sukkerpappa”-sponsede klubber, beholde de beste spillerne,  samt sikre seg godt lønnede utlendinger både på benk – Dinamo hadde fire ikke-georgiske trenere i løpet av forrige tiår – og gressmatte. Under den mystiske milliardærens veldedighetsperiode vant Dinamo tre seriemesterskap.

Etter dødsfallet var det imidlertid stopp. Et av Patarkatsishvili firmaer eier fortsatt klubben, men bidrar minimalt utover å dekke løpende utgifter fra et budsjett som allerede er tynt til innerste Excel-marg. Dessuten hevder kilder at selskapet skal ha blitt oppfordret fra høyeste hold om å selge klubben. Nasjonalinstitusjonen ønskes tydeligvis ut av ”fiendtlige” hender.

Georgia-2

Ingen lukrativ TV-avtale
Klubbens administrerende direktør, Giorgi Tkavadze, forteller om en utfordrende hverdag.

– Uten eksterne midler er det ekstremt vanskelig å drive klubben fremover. Vi har i realiteten kun to inntektskilder: Penger fra europacup og spillersalg. Men år etter år har vi solgt våre beste spillere, nå er det nesten bare ungdommer igjen. Og slik kan man ikke holde på i det uendelige.

Når jeg med påtatt naivitet spør om medieavtalen i Georgia, klarer jeg å tvinge frem et sjeldent smil hos den alvorlige, men høflige mannen i midten av 40-årene:

– Noe slikt eksisterer ikke i Georgia. Sist gang vi forhørte oss om mulighetene for å overføre TV-kamp, spurte kanalene hvor mye vi var interessert i å betale for dette.

Lakonisk legger han til at for et par år siden var det snakk om en mulig felles TV-avtale, men kjøperen ville sikre seg rettighetene eksklusivt over en 10-årsperiode for en ynkelig sum. Nå overføres kun landskamper her fra Georgia.

Heller ikke min nysgjerrighet om sentrale midler fra forbund til talentutvikling, strømregning eller ny varmtvannsbeholder blir stimulert med positivitet.

– Vi får ingenting fra forbundet. Vi må betale like mye skatter og avgifter som et vanlig firma.

Klubben har også mistet sitt nesten enerettaktige tiltrekningskraft på morgendagens stjerner. Langt færre av landets aldersbestemte landslagsspillere representerer Dinamo. Noen kommer fra byrivalen WIT Georgia, enkelte fra det andre georgiske laget som noenlunde hevdet seg i den gamle Sovjetligaen, Torpedo Kutaisi, eller fra de som har mest penger å rutte med for tiden, FC Zestafoni. Andre kommer fra private fotballakademier. Som for eksempel Empolis lovende spiss, Levan Mchedlidze. For fem år siden forsvant 15-åringen direkte til Italia fra en fotballskole drevet av hans far.

– Fotballskolen min heter Iberia, navnet Georgia hadde i gamle dager. Hos oss spiller gutter vi har funnet over hele landet. Noen kommer fra Svartehavskysten, 6-7 timer i bil. Andre fra fjellbygder i Kaukasus. Vi gir dem mat, husrom, skole og fotballutdannelse, forteller Kipiani. Fasilitetene til fotballskolen er alt annet enn idylliske, men stemningen og samholdet kompenserer for en slitt og nedstrødd kunstgressbane. Mens jeg ser en U14-kamp støtter stadig en tynn bikkje opp som tolvte mann.

– Den bor her på anlegget, sier lagets trener, som bare blir kalt ”Goba”.

Grunnen til at gutter helt ned i 10-årsalderen ender opp i private hender fremfor hos byen legendariske fotballinstitusjon, forklarer Levan Kipiani slik:

– Vi stiller med lag i ligasystemet helt opp til 17-årsklassen. Derfor er det ingen stor forskjell om guttene spiller for oss eller Dinamo. Faktisk slår vi jevnt ungdomslagene til de etablerte klubbene.
Så hvor ligger den virkelige fordelen?

– Det er mye enklere å veilede og styre guttenes karrièrer når du kontrollerer rettighetene til spilleren. Man kommer seg mye enklere ut av landet i slutten av tenårene når man er registret for et akademi enn om man er Dinamo-spiller. Dinamo krever ofte store summer og legger unødvendige hindringer i veien for de unges store drøm – å komme seg ut.

Et u-land med talenter
Innenfor portene til Dinamo Tbilisis treningskompleks treffer jeg lagets hovedtrener, Kakhaber Kacharava. Han er en bamseaktig, humørfull figur med smittende entusiasme. 43-åringen kan se tilbake på en respektabel proffkarrière med opphold på Kypros, i tyrkiske Trabzonspor og fem år i lavere divisjoner i Tyskland. Han innrømmer at det er tøffe tider i klubben.

– Mannskapet mitt består av gutter rundt 20. Jeg har 2-3 erfarne spillere som er litt eldre, men det er vanskelig å kjempe i teten med bare ungdommer.

Kacharava klager imidlertid ikke.

– Vi må gjøre de beste av det vi har, sier han med et smittende smil. I skrivende stund ligger Dinamo på andreplass i serien, et fattig poeng bak de regjerende mesterne, Olimpi Rustavi.

På spørsmålet om hva som kan gjøres for å gi georgisk fotball et kollektivt kvalitetsløft, sier den energiske treneren ”Vi er blitt et u-land når det gjelder fotball. Vi har kun et 20-talls lisensierte trenere, treningsanleggene er forfalne. Det er manko på enkle ting som utstyr, tøy og baller. Det må investeres i kompetanse, fasiliteter og utstyr.”

En rask 360-grader vitner om at verken murer, maler, snekker eller andre håndverkere har besøkt det i utgangspunktet anstendige anlegget siden landet ble styrt fra Moskva. ”Men jeg må si deg en ting” sier Kacharava før han bokstavelig talt slipper taket i meg. ”Jeg bodde flere år i Tyskland, og jeg så aldri et talent på nivå med det du finner her.”

Mager trøst i øst
Etter mange år som reisende i Øst-Europa og tidligere sovjetrepublikker, mangler fortsatt den konkluderende og overbevisende forklaringen på hvorfor stater som foret europeiske toppligaer med verdensklassespillere på 90-tallet i dag strever med å skape profiler og enere. Mangel på ressurser er selvsagt én faktor, men dårlige baner, pløsete baller, kaotisk og svak ligafotball har aldri hindret søramerikanske land fra samlebåndleveransen av prima spillermaterial. Andre påpeker at egotrippen som er kommet som et biprodukt av høye lønn-
inger og stjernestatus, setter enda dypere spor hos gutter som kommer fra fattige kår og fra samfunn som ikke nødvendigvis har ferdigjustert de etiske og humanitære verdibarometerne etter tiår med diktatorvelde. Når man tar i betraktning at en gjennomsnittsgod georgisk toppseriespiller tjener 4-500 dollar i måneden, kan man lett forstå at et lønnshopp på 15-20 ganger kan sende en ung mann langt inn i den emosjonelle sentrifugen.

Levan Kipiani påpeker også at de internasjonale overgangsreglene har satt en stopper for uviklingskurven til landets unge talenter.

– Når guttene blir 16 år har vi et stort problem. Rent fotballmessig har ikke våre beste mer å lære i Georgia. De må ut. De må lære om disiplin, taktikk, kosthold, utholdenhet og profesjonalisme. Men siden FIFA ikke tillater internasjonale overganger over konføderasjonsgrensene før fylte 18 år, taper våre gutter to år. Derfor forsøker jeg å sende lagene våre ut av landet så mye som mulig, enten på internasjonale turneringer eller på gjestetreninger med utenlandske klubber. Men det er ikke nok.

Artikkelforfatter Tor-Kristian Karlsen og legenden Aleksandr Chivadze.
Artikkelforfatter Tor-Kristian Karlsen og legenden Aleksandr Chivadze.

The Italian Way
Riktignok finnes det måter å kretse rundt dette stive regelverket. Spesielt i Italia finnes det hundrevis av ikke-europeisk ungdommer i ungdomsavdelingene. Den klassiske versjonen er å spille på lag med en lokal utdanningsinstitusjon som skaffer spilleren studentvisum. Eller enda bedre, finne en verge av samme nasjonalitet i lokalsamfunnet som på papiret påtar seg ansvaret for den unge innflytteren. Finner man et talent i absolutt verdensklasse, kan man alternativt flytte foreldrene med på lasset, forutsatt at man skaffer arbeid til hele familien.

– Det handler ikke bare om å utvikle seg som fotballspiller, men også som menneske. Her i Georgia er det vanskelig å komme seg inn på arbeidsmarkedet, og jo lenger man blir, desto enklere forsvinner drømmen. De fleste av guttene på vårt akademi kommer fra fattige familier, sønnen er deres håp om å sikre hele storfamiliens fremtid. Han der, sier Kipiani og peker på en rødhåret spinkel 16-åring, hentet vi fra en bygd i fjellene i nord. Foreldrene hans er lutfattige bønder.

I et land der arbeidsledigheten ofte dupper over 25 prosent, er det lett å forstå Kipianis argumentasjon. Står man uten arbeid, har det offentlige lite å tilby. For den månedlige arbeidsledighetstrygden ville du kun fått vekslepenger igjen fra en enkelttur på flytoget fra Oslo sentralstasjon til hovedflyplassen. Man skal være nesten umenneskelig sterk for å ikke la seg trekke ned av slike miserable omstendigheter.

Etter at Russland stoppet all import av georgiske varer, har økonomien kun kommet tilbake i midlertidig knestående. Spesielt den betydningsfulle vinindustrien har tatt en telling til ni, produksjonen har falt med nesten 90 prosent siden de diplomatiske relasjonene mellom de to tidligere samveldepartnerne brøt sammen i 2008. Som en reaksjon på langvarig georgisk NATO-flørt og USA-frieri, sendte Russland både luft- og bakkestyrker inn i georgiske Sør-Ossetia i 2008. Den nordvestlige regionen av landet, Abkhazia – hjemprovinsen til landslagssjefen Temuri Ketsbaia – står også under russisk kontroll. Georgiere får ikke en gang adgang til provinsen. Der gjelder kun russisk pass.

2008 viste seg ikke bare som et skjebnens uår for landet, men også for Dinamo Tbilisi. Mye av klubbens triste hverdag to år senere kan forklares gjennom én sentral hendelse. Selv om klubben rent sportslig var langt unna bragdene fra sovjettiden eller fra det første tiåret under eget flagg, ble klubben i flere år subsidiert av en georgisk-jødisk forretningsmann.

I fotballforbundets FIFA Goal Project-finansierte lokaler i utkanten av byen, treffer jeg Aleksandr Chivadze, kun knepent etter David Kipiani på rankingen over landets største fotballspillere gjennom alle tider. Sammen utgjorde disse to hjerte og sjel til Dinamos utrolige triumflag. Jeg husker min tidligere sjef i Watford, Graham Taylor, beskrive elegante Chivadze som en av de beste forsvarsspillerne han noen gang hadde sett.

Chivadze, som også har ledet landslaget i to perioder, er i dag visepresident i fotballforbundet. Rollen handler mer om å samle alle de politiske interessene som forsøker å trekke forbundet i forskjellige retninger. Når jeg spør om ’79 og ’81, mimrer han velvillig i vei.

– At vi slo ut Liverpool i Serievinnercupen var en større bragd enn da vi gikk hele veien i Cupvinnercupen halvannet år senere. Liverpool hadde verdens beste lag på den tiden, de hadde landslagsspillere i alle posisjoner. Graeme Souness har i ettertid sagt at Dinamo Tbilisi var det beste laget han noen gang spilte mot.

Fra triumfen mot Carl Zeiss Jena husker jeg best hjemkomsten i Tbilisi. I dagevis var gatene fulle av jublende folkemasser. Festen varte i uker, i hvert fall er det slik jeg husker det, sier Chivadze, og legger til at man må huske at akkurat som Dinamo Kiev kun hadde ukrainere, hadde de kun georgiere i troppen.

Når man tenker på at det finnes ti ganger så mange ukrainere som det finnes georgiere, setter dette prestasjonen i perspektiv.

Selv i dag ser Chivadze ut som den forsvarslegenden har er; ubarbert, røff og stram. Men bak det garvede utseendet ligger et reflektert indre, dessuten er den tidligere sovjetiske landslagskapteinen vennlighet personifisert. Han forteller mer enn gjerne om Dinamos fortid og landets fremtid.

– Det finnes ingen enkel konklusjon på hvorfor ting er blitt som de er blitt. Først er det viktig å poengtere at vår generasjon var unik. Verken før eller etter har Georgia sett en lignede gruppe med spillere dukke opp på samme tidspunkt. Mitt navn og Kipianis trekkes alltid frem, men sannheten er at vi hadde fantastiske karer over hele banen.

Best i verden
Han sukker dypt, slår ut med armene før han fortsetter halvnostalgisk, en tone jeg er blitt vant til når middelaldrende menn snakker om sovjettiden:

– Man må ikke glemme at Sovjetligaen, som Dinamo Tbilisi vant to ganger i ’64 og ’78, kanskje var den beste i verden. Hele tiden spilte vi mot lag fra forskjellige stilarter, fra nesten nordisk fysikk og utholdenhet i St. Petersburg til tekniske briljante ukrainere og de fantastiske storklubbene i Moskva.

For å virkelig forstå det georgiske bidraget til sovjetfotballen, bruker Chivadze 1982 som eksempel.

– Vi var fire georgiere i den sovjetiske VM-troppen i 1982. Og det var uten David Kipiani, kanskje Europas beste spiller på det tidspunktet. Han ble skadet rett før VM startet. Mange eksperter mente Kipiani kunne blitt mesterskapets store spiller. Han var like viktig for oss som Maradona var for Argentina i Mexico. Vi tapte kun knepent for Brasil.
Marginene var ikke på vår side.

Både Kipiani og Chivadze hadde tilbud fra utlandet.

– Alle de store europeiske klubbene ville sikre seg David. Real Madrid, Internazionale, Bayern München, sier den tidligere Sovjet-sweeperen. Jeg vet fra andre kilder at Chivadze ikke var noe mindre ettertraktet, men dette har han liten lyst å prate om.

– Slik var verden, den politiske situasjonen gjorde det umulig for oss å flytte til Vest-Europa.

Når jeg spør om en forklaring på fotballens voldsomme nedtur i landet i løpet av det forrige tiåret, svarer Chivadze diplomatisk.

– Når hele landet faller sammen og må bygges opp igjen, er det ikke unaturlig at fotballen også lider. Men glem ikke at to år ble tatt fra oss. Fra vi erklærte uavhengighet i 1990 til vi ble tatt opp i UEFA to år senere, sto vi uten landslag og konkurransefotball i dette landet.

Senere treffer jeg Chivadze utenfor landslagsarenaen der Dinamo spiller sine hjemmekamper. Jeg vil vite hva slags refleksjoner han gjør seg om dagens utgave av klubben der han spilte fra start til slutt.

– Klart det er trist at det kun kommer noen hundre tilskuere. I vår tid var denne arenaen nesten alltid full, 80.000 tilskuere på en vanlig seriekamp var helt normalt.

Og når jeg spør om det georgiske folk noen gang igjen vil oppleve et eventyr så romantisk som i 1981, aner jeg et fuktig øye hos denne vennlige giganten med det morske ytre.

– Hva som skjer i morgen kan ingen spå, men vi georgiere elsker fotball. Og der det finnes kjærlighet, finnes det håp.
Jeg får et klapp på skulderen, før en av verdensfotballens glemte legender glipper ut av syne i det kaukasiske tussmørket.

Zeen is a next generation WordPress theme. It’s powerful, beautifully designed and comes with everything you need to engage your visitors and increase conversions.