Hvor langt nedover i fotballens divisjonssystemer må jeg lete for å finne et nivå vi kan være rimelig trygge på at VAR aldri vil nå fram til?
Tekst: Arve Hjelseth
Jeg vurderer sterkt å finne dette nivået og deretter bestemme meg for et lag eller to jeg kan følge der. Jeg har for eksempel alltid vært svak for Leyton Orient, og jeg er svak for London også. Det kunne kanskje vært noe. VAR er nemlig i ferd med å ødelegge fotballen helt, i hvert fall for meg.
Men for å starte et litt annet sted: Handsregelen skal endres. Ifølge BBC har The International FA Board (Ifab), organet som vedtar fotballens regler og endringer i disse, besluttet to viktige ting vedrørende denne:
For det første heter det at «goals scored or created with the use of an accidental handball will not stand from the next season onwards». I motsetning til hva mange anser som rimelig, er det nemlig per i dag intet forbud mot å score med hånd eller arm dersom ballen berører hånd eller arm på en måte som åpenbart ikke var tilsiktet fra spillerens side. Tilsvarende er det per i dag ikke slik at det å stoppe ballen med hånd eller arm på målstreken automatisk tilsier straffespark.
For det andre heter det at «if the player’s arms extend beyond a ‘natural silhouette’, handball will be given, even if it is perceived as accidental». Det er ikke helt enkelt å tolke denne formuleringen, men det er grunn til å tro at det siktes til at enhver hånd eller arm som ikke er inntil kroppen, vil medføre straffbar hands dersom ballen skulle slumpe til å treffe denne hånden eller armen. Å bruke silhuettbegrepet er merkelig, for det utelukker slett ikke at armene står rett ut, men det er mulig det siktes til såkalte «human silhouette targets», som brukes til skytetrening. Her er armene knapt til å skille fra overkroppen.
Disse endringene i fortolkningen av hva som er straffbar hands kan i og for seg være godt begrunnet, i hvert fall i én forstand. De fleste finner det antakelig urimelig at scoringer med hånd eller arm godkjennes, for det strider jo strengt tatt mot spillets idé. På den annen side representerer den nye fortolkningen et markant brudd på regelens intensjon. Det har nemlig alltid vært understreket i reglene at hands bare er straffbar når hånd eller arm bevisst (deliberately) berører ballen. Eller sagt på en annen måte: Inntil nå har uttrykket «viljehands» vært smør på flesk, for er det ikke med vilje, er det heller ikke hands.
Men i praksis har denne regelen naturligvis vært vanskelig å følge opp, og det er da også den eneste regelen hvor intensjon har spilt en rolle for bedømmelsen av om det er begått en straffbar forseelse eller ikke. Derfor har dommerne vært nødt til å forholde seg til et sett av hjelpekriterier, som har betydd at de så å si har «avlest» intensjonen ut fra faktorer som avstand til punktet ballen ble spilt fra, hvor stor fart ballen har, armens posisjon og bevegelse i forhold til ballens, etc. Normen har vært at hvis en ball kommer i stor fart fra kort hold, skal armen ha vært i en svært unaturlig posisjon for at det bør vurderes som straffbar hands, for det var jo åpenbart at hensikten ikke var å stoppe ballen ulovlig. Den bare traff der, tilfeldigvis. Armbevegelser inngår nå en gang i kroppens naturlige bevegelsesmønster, enten man løper, hopper, setter inn en takling eller forsøker å blokkere et skudd. Hvis en spiller går i en hodeduell med armene over hodet, stiller han seg derimot i en situasjon hvor det er fullt mulig å argumentere for at intensjonen kan ha vært å gjøre seg så stor som mulig – et fullstendig frislipp ville naturligvis profesjonelle spillere utnytte kynisk. Men slik det er rimelig å tolke den foreslåtte endringen, vil nå ethvert tilfeldig treff av arm eller hånd som ikke er inntil kroppen kunne medføre frispark, og ikke minst straffespark.
Men vent nå litt. Hvor nytt er dette egentlig? Det er fristende å antyde at denne endringen bare formaliserer en regeltolkning som i praksis allerede er satt ut i livet som følge av VAR. Det VAR mest har resultert i, utover at det har kunnet korrigere noen offsideavgjørelser og stadfestet eller avkreftet en og annen felling eller utvisning, er en etter hvert lang rekke omdiskuterte straffespark som følge av hands. I VM var det minst seks-sju situasjoner hvor det ble gitt høyst diskutable straffespark. Til og med VM-finalen ble langt på vei avgjort som følge av en hands mange mente ikke en gang var i nærheten av straffbar.
Og bare i åttendelsfinalene i Champions League har jeg registrert en rekke tilsvarende situasjoner, senest i kampen i Paris onsdag. Svært ofte har dommeren endt med å dømme straffe etter å ha konferert med VAR. Jeg er blant dem som mener så å si alle disse straffesparkene har vært høyst urimelige, men det er for så vidt underordnet. Poenget er at bruken av VAR ser ut til å ha endret fortolkningen av handsregelen. Jeg ser ikke bort fra at Ifabs beslutning rett og slett er ment å legitimere denne typen avgjørelser. I stedet for å endre dommernes praksis, gjør man dommernes praksis til lov. Håpet er antakelig at det vil skape mindre tvil om alle de situasjonene som nå skaper ukelange diskusjoner i alle medier. Hele tanken bak VAR var jo å stadfeste det uomtvistelige, det dommeren ikke så eller fortolket riktig der og da. Det lar seg ikke gjøre å realisere dette hvis det gang på gang viser seg at det er umulig å fatte en uomtvistelig beslutning.
I stedet går det tid, mye tid. En av de aller mest absurde VAR-avgjørelsene jeg har sett, var straffesparket Iran fikk mot Portugal i VM – her kom en portugisers arm i været i en duell foran mål fordi angrepsspilleren klatret på ham. Likevel mente dommeren det kvalifiserte til straffe, etter å ha konferert med VAR, i en prosess som tok bortimot fem minutter. Fem minutter gikk til spille for å fatte en gal beslutning! Og fem minutter på å fatte en beslutning som FIFA hadde fortalt oss skulle være uomtvistelig, og som dermed burde kunne tas i en håndvending!
På bakgrunn av at VAR bare skulle brukes i situasjoner hvor dommeren klart og tydelig hadde vurdert en situasjon feil, eller ikke hadde sjanse til å vurdere situasjonen i det hele tatt, virker det helt opplagt at det fram til nå ikke er anvendt i tråd med intensjonen. I så fall ville det jo vært lite grunnlag for å diskutere avgjørelsene. Men alle som prøver, vil finne dommere som forsvarer begge synspunkter når det gjelder så å si alle disse straffesparkene. Poenget med hands-beslutningene er jo nettopp at de ikke har vært «clear and obvious», som meningen var. Det var derfor ingen grunn til å gjøre bruke systemet på disse situasjonene i det hele tatt.
I en viss forstand er altså likevel regelendringen forståelig: den gjør uomtvistelig det som tidligere har vært omdiskutert: det er hands hvis ballen treffer en hånd som ikke holdes inntil kroppen. I visse tilfeller kan det til og med bli dømt straffespark dersom forsvarspilleren aktivt forsøker å unngå at ballen treffer armen, slik Otamendi gjorde mot Schalke 04. Han var ikke rask nok. Resultatet ble straffespark. Jeg begriper ikke at det er mulig å mene at det var en rettferdig avgjørelse.
I BBC-saken pekes det imidlertid på at dette kravet vil gjøre at forsvarsspillere ikke lenger trenger å legge hendene på ryggen når de skal blokkere innlegg. Dersom det er riktig, noe jeg tviler sterkt på i praksis, er det i og for seg en positiv konsekvens. Knapt noe er så latterlig som å se forsvarsspillere stå eller løpe med hendene på ryggen, i frykt for å bli ofre for at et innlegg treffer armen. Angrepsspillere kan til og med kynisk sikte på armen, slik Roberto Baggio nok gjorde da Italia fikk et urimelig straffespark mot Chile i VM i 1998. Det gir jo mye dårligere balanse å bevege seg med hendene på ryggen. Men i praksis må forsvarsspillerne – dersom jeg tolker dette riktig – fortsatt bevege seg med armene inntil kroppen, noe som er så langt fra å ha den i en naturlig posisjon som vel mulig.
Det kan tenkes at VAR har redusert antall feilaktige dommeravgjørelser, men det er ikke dermed sagt at det er blitt mer rettferdig. I både VM og CL så langt har jeg for eksempel til gode å se VAR brukt mot holding, dytting og nedrivninger, selv når dette burde resultert i helt glassklare straffespark, som for eksempel i VM-kampen mellom Serbia og Sveits, eller målet Sveits scoret mot Brasil, som burde vært annullert. Handssituasjoner har imidlertid VAR-teamene tydeligvis forelsket seg i.
I praksis forlates altså prinsippet om intensjon i handssituasjoner, noe også Paul Wilson i The Guardian peker på. VAR har dermed trolig bidratt til å endre fortolkningen av hands. Fra nå av blir den merkelige praksisen som dukket opp i VM offisiell standard: Rene tilfeldigheter med hensyn til hvorvidt en ball treffer en arm vil faktisk bli en av de vanligste måtene å avgjøre fotballkamper på. Enhver angrepsspiller vil kunne sikte på spillere som er dumme nok til ikke å feste armene til kroppen med teip, og håpe de treffer. Ikke målet altså, men en arm.
Det orker i hvert fall ikke jeg å leve med. Det er derfor jeg leter etter en garantert VAR-fri liga.