Jernmannen Helenio

HH-1
Som Inter-trener skulle han forandre fotballhistorien og personifisere en som var villig til å ta i bruk alle midler for å vinne. Saša Ibrulj har dykket ned i livet til den selverklærte oppfinneren av catenaccio – Helenio Herrera.

Tekst Saša Ibrulj

Si meg, sa Helenio Herrera i et av sine første intervjuer etter at han krasjet bilen og brakk ryggen på 70-tallet: «Hva ville fotball vært uten meg?»

Da hadde han allerede forlatt Inter og fått et hjerteinfarkt i 1969, og egoet hans kunne ikke fordra at karrieren hans var på vei nedover. På den tiden snakket Herrera mye om seg selv og karrieren sin, han overdrev sine personlige bragder. Men faktum er at fotballen slik vi kjenner den i dag, ville vært en annen uten Herrera. Han var en av de mest originale trenerne verden hadde sett – streng, med bisarre vaner og krav til spillerne sine, en mann med et dyp taktisk forståelse, fargerikt språk og grusomme, hjerteløse metoder. En egosentrisk mann som elsket å vinne, og som ikke var redd for å gjøre alt mulig for å klare det.

Men hvem var egentlig Helenio Herrera?

Verdensborger
Han ble født i Argentina, med en spansk anarkist som far. Som barn flyttet familien til Marokko og senere ble Herrera profesjonell fotballspiller i Frankrike. Hans eksakte fødested var – og er fortsatt – et mysterium. Kona hans hevdet at han ble født i 1910, men endret det siste tallet til 6 «for å få seks år til med liv». Andre sier at det var faren hans som gjorde det, slik at han kunne slippe unna å bli bøtelagt for å ha registrert sønnen sin for sent. Helenio vokste opp i Casablancas gater, der han «fra 14- eller 15-årsalderen spilte fotball med arabere, jøder, med franskmenn og spanjoler». Det var «livets skole» for ham, fortalte han i et av sine siste intervjuer, med Simon Kuper i 1992, fem år før han døde i sitt hjem i Venezia. Dette forklarer hvorfor Herrera alltid snakket en merkelig blanding av italiensk og spansk, med mange franske, engelske og arabiske ord, noe som fikk hans berømte fraser til å høres enda rarere ut.

Etter at han startet spillerkarrieren i Casablanca, speidet Paris-klubber på ham, og han flyttet dit i 1932. I likhet med de fleste spillerne på den tiden hadde han mange andre jobber, med fysioterapeututdannelsen som sin største bragd. På banen var han en robust forsvarsspiller som stort sett spilte venstreback, men med begrensede ferdigheter. Likevel klarte han å sikre seg to landskamper for Frankrike på midten av 40-tallet.

«Som spiller var jeg en veldig trist sak», sa han ifølge Jonathan Wilsons Inverting the Pyramid.

«Fordelen min er at store stjernespillere blir svært arrogante når de blir trenere. De vet ikke hvordan de skal lære bort noe som de selv gjorde helt naturlig med så mye eleganse. Sånn var det ikke i mitt tilfelle.»

Kampen mot storebror
Noe han derimot lærte seg på banen, var den taktiske delen av spillet. Med en gang han la opp, ble han hovedtrener i Stade Français, før han flyttet til Spania for å trene Real Valladolid. Han skulle snart dyrke sin egen trenerstil, som hadde røtter i hans eget privatliv. Han røyket aldri og drakk sjelden, spiste bare sunn mat og holdt seg under strenge dietter. Han gjorde yoga hver morgen, og avsluttet med samme mantra hver gang han var ferdig: «Jeg er sterk, rolig, jeg føler ingenting, jeg er vakker.»

Senere skulle han innføre dette i alle lagene sine, og han introduserte ritiro – en sammenkomst før alle kamper der spillerne måtte rette seg etter strenge oppførselsregler. Herrera var en diktator som prøvde å kontrollere hvert eneste aspekt av spillernes liv.

Til tross for at han vant to La Liga-titler med Atlético Madrid (1949/50 og 50/51), var Herrera fortsatt en relativt ukjent figur i spansk fotball. Dette var en tid der Real Madrid dominerte det meste. Det tok ham syv år å komme i det virkelige rampelyset: Etter å ha trent Málaga, Deportivo La Coruña, Sevilla og Belenenses, tok Herrera over Barcelona i 1958.

Han var akkurat det den katalanske klubben trengte. Madrid hadde vunnet fire av de fem siste ligatitlene samt sine tre første europacuper, og Barcelona begynte å bli frustrerte. Barca hadde et ekstraordinært lag, med spillere som Luis Suárez, den spanske playmakeren, og den ungarske trioen László Kubala, Sándor Kocsis og Zoltán Czibor. Men et mindreverdighetskompleks gjennomsyret klubben. De hadde ikke vunnet ligaen siden 1953 – året da Alfredo Di Stéfano kom til Real Madrid – og de trengte en umiddelbar løsning, noen som kunne vippe Madrid ned fra tronen. Herrera var det perfekte valget.

Tre om dagen
Herrera ble raskt oppmerksom på Barças psykologiske skjørhet, og han visste hvordan han kunne forandre det. Overbevisende som han var, satte han på plass sitt regime. Ifølge Sid Lowe og hans bok Fear and Loathing in La Liga, begynte han med tre treningsøkter hver dag. Allerede under den første økten var det spillere som kastet opp.

«Det var alltid en utrolig intensitet, overbevisning og konsentrasjon», fortalte Suárez til Lowe.

«Han var ekstremt profesjonell og fullstendig annerledes fra alle andre. Arbeidet var hardere, sterkere, raskere, mer aggressivt; tilnærmingen var direkte. Det var ikke noe tull – det var veldig seriøst.»

Han var ikke redd for å si nøyaktig hva han mente, og beskyldte Real Madrid for å jukse og bli hjulpet av dommere og regjeringen. Herrera provoserte åpent Real Madrid-spillere og ble raskt en av de mest forhatte mennene i fotballen – både blant motstandernes fans og spillere, og tildels også av sine egne spillere. Herrera ville være den største stjernen, så han gikk ofte i klinsj med sine beste spillere, spesielt László Kubala. Barcelonas best betalte spiller var aldri god nok for ham.

«Da jeg begynte», har Herrera senere sagt, «var managerne der bare for å bære bagene for spillerne. Jeg var den som satte dem på plass.»

Mind Games
Men Herrera hadde en perfekt forståelse for spillernes psyke. Han lagret filer om alt mulig, og fulgte med på alt som var viktig i spillernes liv.

«Jeg ba katalanerne om å spille for nasjonen sin», sa han, «og jeg snakket om penger med utlendingene.» I 1959 vant han La Liga, og forsvarte tittelen året etter, i tillegg til seirer i Copa del Generalísimo og Inter-Cities Fairs Cup. Han forandret laget fullstendig, gjorde dem mer aggressive, tøffe og målbevisste. Herrera var hele tiden på nyhetene – alle ordene han sa, ble gjengitt og ofte overdrevet.

Da han publiserte sine memoarer, sto det følgende i omslagsteksten: «Denne Herrera er djevelen. Nå skriver han memoarer. Måtte Gud tilgi oss! Som om han ikke har laget nok bråk allerede. Som om avisene ikke gir han nok oppmerksomhet allerede. Som om ordene ikke allerede har invadert hvert eneste hjem, kontor, verksted og alle offentlige rom. Som om han ikke var nok beundret allerede! Som om han ikke var nok hatet allerede.»

Men han fortsatte å komme på kant med Kubala, klubbens største stjerne og en katalansk helt. Herrera bygget sitt Barcelona rundt Luis Suárez, som heller ikke var noen stor fan av Kubala. Etter at de tapte semifinalen i europacupen mot ingen ringere enn Real Madrid, endte Herrera opp i en krangel med fans på La Rambla, der han så vidt unngikk å få juling. Det var slutten på hans tid i Barcelona, og begynnelsen på hans mesterverk – Il Grande Inter.

Hans storslagne taktiske tenking var avgjørende i Barcelonas opptur, men det var ikke før han kom til Italia at man skulle bli vitne til hans viktigste verk. Han dro til Inter av en enkel grunn – tilbudet deres var det mest lukrative. Han var ønsket av mange europeiske klubber, men han krevde det som på den tiden var en rekordlønn på 35.000 pund, fordi «noen ganger er det dyreste valget billig, og et billig valg veldig dyrt». Dette var hans mantra til spillerne også – det var han som bestemte både bonuser og lønninger, men han pleide å love spillerne penger og mye mer enn de pleide å tjene, slik at båndet mellom dem ble betalbart. Igjen satte Herrera på plass sitt diktatur, nå enda strengere enn det var i Barcelona. Dietter, sammenkomster og lagånd ble de viktigste aspektene, men han viste også spillerne sine analyser av motstanderne til den minste, mest absurde detalj.

«Jeg har blitt beskyldt for å være tyrannisk og fullstendig hensynsløs med spillerne mine», sa Herrera.

«Men jeg innførte bare ting som senere ble kopiert av hver eneste klubb; hardt arbeid, perfeksjonisme, fysisk trening, dietter og tre dager med konsentrasjon. Det er derfor jeg er verdens beste trener.»

HH-2

Il Mago
Men etter at seriegullet glapp to ganger på rad for Inter, til tross for at de hadde vært svært gode offensivt, bestemte Herrera for å gjøre en betydelig taktisk endring. Selv om Karl Rappan introduserte det flere år tidligere i Milan, og at Inter allerede hadde vunnet titler med dette systemet før Herrera, er han ansett som en av catenaccios fedre.

«Jeg tok en midtbanespiller og fikk ham til å spille sweeper bak hovedforsvarerne, noe som frigjorde venstrebacken til å kunne angripe», forklarte Helenio.

«I angrep visste spillerne hva jeg ønsket; fotball i lengderetningen, høy fart, og aldri mer enn tre pasninger for å komme seg inn i motstanderens felt.»

Enkel fotball med fokus på hardt arbeid og solid forsvarsspill; en pragmatisk stil som sikret Inter tre titler på fire år og to strake europacuptriumfer, samt finaletap det tredje året. Det var ikke mange som likte måten Inter spilte på, men det ga Herrera et enkelt kallenavn – Il Mago. Trollmannen.

Kritikken mot Herrera var krass. Folk mente at han ofte gikk for langt for å vinne, men han sluttet aldri å tro at han var den spesielle – den ekte spesielle – og hevdet at han hadde funnet opp flere aspekter ved moderne fotball.

«Det var jeg som oppfant sweeperen. En gang rundt 1945 spilte jeg venstreback for Frankrike da jeg skjønte at vi trengte en ekstra spiller i forsvar, så jeg spurte en spiller foran meg om å gå ned som venstreback, og jeg gikk ned og spilte det som i dag kalles sweeper. Da jeg ble trener så husket jeg på det.»

Kjempe eller spille?
Sannheten er at Herreras Inter ikke bare handlet om aggressivitet og forsvarsspill. Som han senere skulle forklare, var ikke Helenio Herreras catenaccio en stygg måte å spille fotball på; det var hans copycats som gjorde en feil ved å gjøre stilen stygg. For eksempel tapte Inter bare to kamper i 1964/65-sesongen, og de scoret hele 68 mål – 16 flere enn det nest beste laget (AC Milan) og 20 flere enn det tredje (Torino). I den neste sesongen scoret Inter 70 mål, med en målforskjell på +42. Til sammenligning endte Juventus opp på femteplass den sesongen med 45 scorede mål.

«Lottare o giocare? Lottare e giocare!» – «Kjempe eller spille? Kjempe og spille!» var en av hans berømte setninger, i likhet med «Taca la bala» – «angrip ballen». Herreras lag var bygget rundt solide forsvarere, men han introduserte også det som ble kjent som angripende forsvarsspillere. Som venstreback scoret Giacinto Facchetti 75 mål på 629 kamper for Inter. Herrera fiklet simpelthen med 5-3-2-systemet og tilpasset det etter lagets behov. Filosofien hans var faktisk nærmere det som senere ble kalt totalfotball, enn den rigide, defensive stilen han ble kritisert for.

«Skap tomme rom», sa han da han snakket om fotballens viktigste del. «I fotball, som i livet, i maling og i musikk, er tomme rom og stillhet like viktig som de fylte rommene.»

Laget hans var bygget rundt Armando Picchi som sweeper – en fantastisk forsvarsspiller, men også en fin tekniker og en spiller som visste hvordan han skulle håndtere ballen – og vingbackene Tarcisio Burgnich og Giacinto Facchetti. Men dette var et lag som var avhengig av Luis Suárez som playmaker, Jair på vingen, Mario Corso på midtbanen og Sandro Mazzola, en av tidenes beste italienske fotballspillere. Det som ga dem den legendariske statusen som catenaccios flaggbærere, var egentlig gjør-eller-dø-mentaliteten deres. Herrera omfavnet alle spillerne før kamp, og snakket lenge med hver og en av dem. Han fortalte de gode spillerne om hva de var dårlige på, og fortalte de dårlige spillerne hvor gode de var, slik at spillerne ville gi alt for enten å bevise at han hadde rett eller at han tok feil. Han hadde hundrevis av slagord og alle var skrevet ned i blått, rødt og svart blekk i en merkelig og liten svart notatblokk som han kalte Tacalabala, og som senere skulle bli publisert som bok.

«Alt for laget og for seieren» var ett av hans mange mottoer. Hans rigide metoder ble enormt kritisert i 1969, da han hadde blitt Roma-trener, og spissen Giuliano Taccola døde i garderoben. Taccola hadde vært syk en stund, og medisinske tester hadde påvist hjerteproblemer, men Herrera tvang ham til å spille og trene. Etter å ha spilte 45 minutter mot Sampdoria, skulle Taccola sitte på tribunen under bortekampen mot Cagliari, men Herrera insisterte på at han til tross for brystsmerter skulle trene med resten av laget den morgenen. I pausen gikk han i garderoben og kollapset, og døde senere på sykehuset.

Under en landskamp for Frankrike på 1940-tallet, der Herrera spilte venstreback, så han at laget trengte en ekstra mann i forsvar. Han ba en lagkamerat ta over backplassen, og flyttet seg selv inn bak midtstopperne – til det som i dag kalles sweeper. Som trener bygget han taktikken rundt dette. En ekstra mann bak, frigjorde backene til å angripe.
Under en landskamp for Frankrike på 1940-tallet, der Herrera spilte venstreback, så han at laget trengte en ekstra mann i forsvar. Han ba en lagkamerat ta over backplassen, og flyttet seg selv inn bak midtstopperne – til det som i dag kalles sweeper. Som trener bygget han taktikken rundt dette. En ekstra mann bak, frigjorde backene til å angripe.

Sukkertilskudd
Herrera pleide å fylle garderobeveggene med forskjellige meldinger og setninger. Han prøvde å innføre sin filosofi i alle aspekter av spillernes liv. Men en annen kontrovers skulle følge ham gjennom hele trenerkarrieren. Allerede før Inter-laget gikk i oppløsning på grunn av et uutholdelig forhold mellom stjernespillerne og Herrera, ble han ofte beskyldt for kampfiksing. Da han kom til Barcelona skal han angivelig ha sagt at «Madrid jukser og vi må gjøre det samme for å slå dem», og han skal ha holdt seg til den teorien da han dro til Italia også. Enda mer seriøse var beskyldningene om at han innførte doping i garderoben.

Barcelonas lege måtte gjentatte ganger benekte at det var noe annet i «sukkertilskuddene» som Herrera ga spillerne sine. Spillerne fikk urtete før avspark i kampene, angivelig en trylledrikk fra Sør-Amerika eller Afrika, og de klaget ofte på at de ikke fikk sove i flere timer etter kampene. Noen av dem nektet i hemmelighet å drikke “teen”. Det var ikke mange som ønsket å snakke om dette – de fleste benektet det – men flere år senere avslørte spanske medier at en av spillerne testet tilskuddene, og at de inneholdt amfetamin. På den tiden pleide spanske journalister å kalle Herrera «the pharmacy cup coach», og farmakolog-ryktet hans ble med ham til Italia.

«Jeg så Helenio Herrera dele ut piller som skulle plasseres under tungene våre», skrev Ferrucio Mazzola, Sandros yngre bror, i sin selvbiografi.

«Etter at han skjønte at noen av oss spyttet dem ut i do, bestemte han seg for å blande dem inn i kaffen. Fra og med den dagen ble ‘Il Caffe Herrera’ en vane i Inter». Sandro ble så rasende av brorens beskyldninger at han brøt all kontakt med ham.

Enten det var sant eller ei, så var det godt kjent blant folk, noe som kunne bli sett på som nok et bevis på hvor langt folk trodde Herrera kunne gå for å vinne. I Inter blandet han sammen taktikk, psykologi og etos – han pleide å sitte med spillerne før avspark, alle skulle ta på ballen og fortelle hvorfor de kom til å vinne den dagen. Herrera var en merkelig kombinasjon av hæroffiser og yogainstruktør, og det fungerte i mesteparten av karrieren hans. Han la aldri virkelig opp – han var i Roma, dro tilbake til Inter en liten stund, prøvde å redde det lille laget Rimini fra Serie B-nedrykk, og endte karrieren sin med Barcelona i halvannen sesong i 1980 og 1981. Herrera endret aldri sin strenge filosofi, og tiden gikk simpelthen fra ham. Han døde og ble – uvanlig nok etter italienske standarder – begravd som ateist.

Spørsmålet hans var «hva ville fotballen vært uten meg?». Helenio Herrera hadde svaret:

«Ordet ‘trollmann’ hører ikke hjemme i fotball. ‘Lidenskap’ og ‘styrke’ er fotballord. Det beste komplimentet jeg noensinne har fått, var da noen sa at jeg jobbet 30 timer om dagen. Jeg tror ikke på flaks. Når noen har vunnet så mye på 20 år, kan det være flaks? Ikke for å være ubeskjeden, men jeg har vunnet mer enn noen annen manager i hele verden. Mitt tilfelle er enestående.»

Zeen is a next generation WordPress theme. It’s powerful, beautifully designed and comes with everything you need to engage your visitors and increase conversions.