PER JOAR HANSEN: Vi innleder like godt året med å introdusere en ny spalte, nemlig samtalen eller den store fotballsamtalen, om du vil. Første prat ut er Harald Riisnæs som møter Per Joar Hansen, mannen som skal prøve å føre Rosenborg tilbake til norsktoppen og som ga norske fotballsupportere framtidstroa tilbake.
Så tok jeg inn en gammel kompis av meg, en Afghanistan-veteran som er lam fra magen og ned, som fikk Krigskorset for et og et halvt år siden. Det trur jeg var en overraskelse for guttene, hvordan han tenkte, han som har vært kriger i femten år. Det her med å ligge ute i månedsvis, uten vått og tørt. Det å tenke positivt, være målbevisst, ha samhold. Spillerne gikk og takka ham etterpå, det var et stort øyeblikk. Fotball var til syvende og sist ikke så farlig likevel. Det trur jeg bygde opp ei vanvittig tru. Så gikk det selvfølgelig på det vi skulle gjøre på banen, vi skulle satse. Vi skulle spille en skeiv 4-3-3 med Jo Inge Berget og Marcus Pedersen som spisspar. En Omar som skulle kjøre høyresida, en Anders Konradsen som skulle gå bredt. Høyt press, gi alt, og etter tjuefem minutter står det 3-0. Resten er forsåvidt historie. Vi hadde bud på 6-1 og store sjanser.
RANGERS: For å komme deg til Murray Park fra sentrum, må du navigere deg gjennom Glasgows grå gater. Bygårdene er tre og fire etasjer høye, og en typisk gatestump på 400 meter vil gjerne ha tre puber og tre bookmakere på gateplan. Puben og «bookien» ligger vegg i vegg, perfekt anlagt for å gi beboerne i etasjene over små gledelige øyeblikk, men oftere nye, mørke stunder. Dette er blant Nord-Europas fattigste områder. Da organisasjonen Child Poverty Action Group kartla fattigdom i Storbritannia, havnet tre Glasgow-bydeler på de tre øverste plassene. Halvparten av Glasgows befolkning, 285 000 mennesker, lever i den fattigste delen av Skottland. Her er forventet levealder for menn 54 år. Det er u-landsnivå.
Det er en klisjé, men ingen myte; det som gir folk blå himmel og en lys tilværelse i denne delen av verden, så preget av sosial nød, er fotball. Halve befolkningen, de som holder med Rangers, fikk nesten også dette revet ut av livene sine.
Uka før Rangers skulle til Montrose, fylte 49 000 mennesker fra disse bydelene Ibrox til kampen mot Stirling Albion i 3. divisjon. Rangers trakk flere enn alle andre skotske fotballkamper til sammen den helga. Og mer enn Manchester-derbyet. Josimars Lars Johnsen har besøkt den tidligere storklubben som måtte ta telling til ni, men som nå puster for egen maskin, og så smått har begynt å legge planer om hvordan de skal ta hegemoniet tilbake.
RÅSUNDA: – Det blir rart å se på fotball innendørs, men da slipper jeg i hvert fall å sitte her på Råsunda og fryse meg i hjel. Men jeg har hørt at pølsene på Friends Arena koster 35 spenn! Det er for dyrt. Her koster de bare tyve, sier Hans Quindin. Den 70 år gamle AIK-supporteren overværer sammen med Josimars Kjetil Kopren Ullebø og 28 000 andre tilskuere den aller siste kampen på Råsunda, Europacup-oppgjøret mellom AIK og Napoli.
På FIFAs hjemmeside er Råsunda listet opp som en av verdens ti mest legendariske fotballstadioner. Det var her Pelé fikk sitt gjennombrudd, det var her Terry Butchers blodige ansikt ble et ikonisk bilde på engelsk innsats og det var her de norske fotballkvinnene vant VM og feiret som gresshopper. Nå skal Råsunda jevnes med jorden og både AIK og det svenske landslaget skal inn på nybygde Friends Arena. Quindin gleder seg ikke, men ser likevel lyspunkter:
– Toalettene på Friends var veldig fine. Her på Råsunda er de jo helt jævlige.
REISEMENN: Uredd nomade, skamlaus lykkejeger eller fortapt vrakgods? spør Even Smith Wergeland i et essay om the journeyman eller reisemannen. De finnes i alle varianter, men felles for en del av dem er at lojalitet ikke er deres fremste karaktertrekk:
Den kraftfulle, men ikkje akkurat særleg elegante midtbanespelaren Robbie Savage tok dette på kornet i januar 2005, då han meldte overgang frå Birmingham City til Blackburn Rovers. Savage hadde vore ein trufast klubbspelar før dette, men måten overgangen kom i stand på gjorde han til illojalitetens ypparsteprest, i alle fall i eit Birmingham-perspektiv. Savage hadde nett fornya kontrakten med Birmingham, men insisterte på å gå til Blackburn for å kome nærare foreldra, som bur i Wrexham. Dilemmaet var berre det at folk frå Birmingham kan kunsten å lese kart, og dei slo raskt fast at det faktisk er lengre til Wrexham frå Blackburn enn frå Birmingham.
RAYMOND DOMENECH: Også kjent som mannen som ødela det franske landslaget, har gitt ut boka Helt alene om sin tid som fransk landslagssjef. Det er blitt en slags omvendt ledelsesfilosofibok: Den er en studie i hvordan man ikke skal behandle mennesker, skriver Simon Kuper om boka han omtaler som den mest bisarre han noen gang har lest. Domenech, som var en mann blottet for sosiale antenner og som så på sine egne spillere med forakt, bryter i boka samtlige tabuer og avslører de mest intime detaljer – og begår karakterdrap på karakterdrap på spillere som Zidane, Anelka, Nasri, Ribery og Gallas med fler.
Domenech ønsket med memoarene å gi seg selv en oppreisning. I stedet har nå begått det endelige karakterdrapet – på seg selv.
AFC WIMBLEDON: Da trekningen til andre runde av årets FA-cup var klar fikk Marc Jones og tusenvis av andre Wimbledon-supportere en problemstilling i fanget: Skulle man gå på kampen eller ikke?
– Det er veldig vanskelig å finne noe annet i livet ditt som du tenker på konstant. Kanskje du er bekymret for jobben din, kanskje du har problemer med kjæresten, men du tenker uansett ikke på det alle timer i døgnet. Så viktig er det aldri. Men dette var sånn for meg, jeg klarte nesten ikke reise meg opp og gå noe sted, spørsmålet tok over hele livet mitt. Til slutt bestemte jeg meg bare for å gå – mest for å slippe å tenke på det mer, sier Jones. På den ene siden vil man støtte laget sitt mot den ultimate fienden, men samtidig er det mange som mener at man ved å gå på en MK Dons-kamp anerkjenner deres rett til å eksistere.
Historien om AFC Wimbledon er et lite eventyr. Etter at supporterne mistet klubben, startet de klubben på nytt. Det har gitt fem opprykk på ni sesonger.
KARL ROBINSON: Han har kanskje ikke funnet opp hjulet, men MK Dons-manager Karl Robinson har gjort noe som gjør ham til en svært uvanlig person i det engelske fotballmiljøet: Han har studert, og han har tatt sine fotballstudier på alvor. Da han var 29 år ble han den yngste personen som noensinne har fått UEFAs prolisens, Europas høyeste trenerutdanning. Det året viste tall fra UEFA at 2 769 engelske trenere har tatt UEFAs pro-, A- eller B-lisens. I Frankrike var tallet 17 588, i Italia 29 420, i Spania 23 955 og i Tyskland 34 970. Spania hadde på den tiden 408 134 aktive spillere, noe som vil si at de hadde en topputdannet trener per 17 aktive fotballspillere. I England var forholdet 1 til 135. Robinson selv tror det er kulturforskjeller som ligger bak.
– Om du går rundt på skoler her i landet og spør hvem som vil bli trener får du ingen hender i været, men spør du hvem som vil bli fotballspiller får du alle hendene i været.
MK Dons har imponert i League One – med en ballbesittelsesprosent som ligger høyere enn mange av lagene i Premier League. Lars Sivertsen møtte managertalentet som blir fulgt med argusøyne av mange større klubber.
FOTBALLBATALJONEN: Selv de med en velutviklet fotballhukommelse vil ha vansker med å gjenkjenne navnet Fred Parker. Clapton Orients midtbanespiller med kallenavnet «Spider» har en spesiell plass i den engelske fotballhistorien. Da Storbritannia ved krigsutbruddet i 1914 trengte alle soldatene de kunne mønstre, var Parker den første profesjonelle fotballspilleren som vervet seg til avdelin- gen med det stolte navnet the Footballers’ Battalion.
Historiker Johan Lindstrøm har skrevet om fotballspillerne som lot seg verve. Mange av dem vendte aldri tilbake.
U21-EM I ISRAEL: I 2012 ble vi nok en gang vitne til krigshandlinger i Gaza og Israel. Biskoper i den norske kirke tok til orde for handelsboikott av Israel. Fotballsupportere i Norge var bekymret for om konflikten vil få konsekvenser for U21-EM i Israel neste sommer. Når den nye landslagstreneren for U21-gutta, Tor Ole Skullerud, tar fatt på planleggingen av årets mesterskap, kan han også legge inn noen økter med Midtøsten-politikk. Han kommer til å få mange spørsmål om hva han mener om Israels håndtering av Gaza og palestinske fotballspillere og om det er riktig å spille mesterskapet der. Hva skal han svare på disse spørsmålene? spør Andreas Selliaas i denne kronikken.