Samme panel, samme restaurant, samme sport, samme planet. Når Josimars eksperter møttes for å kåre hvem som har vært klodens 50 beste spillere i 2012, ble resultatet noe ingen var 100 prosent enig i, men noe alle kunne assosiere seg med.
Det er harde bud i fotballverden, to spillere som i fjor var topp ti var nå aldeles ute. Ekspertisen er nådeløs, ny vin blir fort til eddik og flere superstjerner må vike for nye favoritter. Skremmeskuddet kom allerede dagen før. Forvinterens vakreste eventyr var i anmarsj, det var bare tjuefire timer til de lærde skulle samles og strides, og meldingen tikket inn fra en viss herr Karlsen.
«Militant og (kommer) med flere ess i ermet. Gjedda i sivet erstattes med haisommer.» Tor-Kristian Karlsen, mannen som i samme diskusjon for 12 måneder siden var den diplomatiske, den strategiske, han mener alvor denne gangen. No more Mr. Nice Karlsen. Er man administrerende direktør i en klubb som har verdens 100. rikeste mann i ryggen overlater man snikdiplomatiet til andre. Dagen etter, på den ærverdige restauranten San Daniele del Friuli i Highbury, er Karlsen fremoverlent og skarp i blikket. Men første navn på listen trenger man verken være hai, gjedde, sild, hyse eller andre fiskearter for å forhandle seg frem til.
«Messi?»
«Messi.»
«Ja.»
Trenger vi egentlig diskutere det?
«Nei, det vil være bortkastet tid,» sier offensive Karlsen, hissig etter å komme seg ut i mer åpent fotballretorisk farvann.
«Og så går vi for…?»
«Cristiano.»
«Nei.»
Jonathan Wilson kaster seg inn i diskursen ved første anledning. Systematikeren fra Sunderland. Mannen som med boken Inverting the Pyramid nesten på egenhånd startet en ny trend for taktikkorientert fotballjournalistikk og fotball-litteratur. Mannen som vil ha sine høyrebacker solide og sine niere falske. Du har kanskje scoret 100 La Liga-mål på dine 92 første kamper for Real Madrid, men presser du ikke i riktig sone når du skal, vil du aldri få julekort av Jonathan Wilson. «Oh, come on…» Karlsen gir sin nordengelske sidemann et slitent blikk. Med læresetninger som «goals are overrated» har Wilson blitt nødt til å kultivere en beinhard form for selvironi. Når han forklarer sine motforestillinger mot Cristiano Ronaldo gjør han det med glimt i øyet og i et toneleie som er helt på grensen til selvparodi.
«Han er topp fem, men han er ikke nest best. Jeg vil at min opposisjon mot dette skal registreres. Jeg mener han koster laget sitt kamper, jeg mener han hindrer Real Madrid fra å spille skikkelig fotball og jeg mener han er en veldig negativ innflytelse i verdensfotballen», insisterer Wilson. Det sukkes og himles med øyner rundt bordet.
«Jeg ser at jeg er i undertall her, men jeg mener dere har blitt sugd inn av media-myten om Ronaldo, og jeg er veldig skuffet over dere». Om Wilson mener dette i fullt alvor eller om han overdriver for effekt er vanskelig å anslå. Som for å sette punktum for det hele spiser han en oliven.
«Når du scorer noe sånn som 70 mål hver sesong, Jonathan», begynner Karlsen, «og du gjør det i England og du gjør det i Spania, det er så ekstremt at du kan ikke si noe særlig imot han». Wilson har fortært sin oliven, og gir seg ikke helt.
«Mål er, som dere vet, er svært oppskrytt. Jeg sier ikke at han ikke er en fantastisk spiller, jeg sier bare han ikke er nest best i verden fordi han regelmessig koster laget sitt kamper.»
«Men herregud da», avbryter Karlsen, «du har elleve spillere på banen».
«Han følger aldri sidebacken sin»,
sier Wilson og avbryter avbrytelsen.
«Bare hør på meg nå. Du har elleve spillere på banen. Har du en spiller som scorer 60 mål hver sesong, trenger du virkelig at han følger løp, at han takler, at han alltid kommer seg bak ballen?»
«Ikke mot Getafe, men du trenger det mot Bayern München, du trenger det mot Barcelona.»
Wilson kjemper mot overmakten. Ikke fordi Karlsen nødvendigvis er noen overmakt, men fordi mannen som sitter på den tredje og avgjørende stemmen akkurat har våknet til liv. Gabriele Marcotti legger ned Blackberryen han har fiklet med de siste minuttene, og lener seg fremover mot båndopptakeren som ligger midt på bordet. Han ser på Wilson og sier: «Protestene dine er loggført. Cristiano på andreplass. Videre til nummer tre».
Gabriele Marcotti er bemerkelsesverdig. Rent bortsett fra de gode kontaktene, den brede kunnskapen og det faktum at CV-en hans ser ut som en smørbrødliste av verdens mest prestisjefulle fotballredaksjoner, så er han en mann som tilsynelatende er permanent uenig. Hva han er uenig i varierer, men noe er det alltid. Å se Gabriele Marcotti i en opphetet diskusjon på en italiensk restaurant er som å se Lionel Messi passere en motspiller eller å se paven ha på seg en absurd hatt – det er liksom bare helt riktig. Han er i sitt element.
«Om vi nå skal plukke nummer tre vil jeg foreslå en forsvarsspiller, siden jeg er italiensk. Og det er bare én forsvarsspiller, og han er dyr.» Om noen hadde foreslått for et par år siden at verdens tredje beste spiller i 2012 kom til å spille i Ligue 1, ville de fleste anbefalt den personen å søke profesjonell hjelp. Men her er vi: Thiago Silva spiller for Paris Saint-Germain, og han er verdens beste forsvarsspiller. Wilson går imidlertid ikke med på at han er verdens tredje beste spiller. «Beklager, men du kan ikke ha han i topp tre. Han har vært dårlig for Brasil, selv om det kanskje ikke er hans feil», sier han. Marcotti hisser seg opp for første og definitivt ikke siste gang denne kvelden.
«Spiller Brasil i noen konkurranser? Spiller de VM-kvalik? Nei. Ok?»
«Han slet veldig med å få tak på Edin Dzeko da de spilte mot Bosnia», prøver Wilson seg.
«Hva faen er Brasil – Bosnia? Hva er det?»
«Det var en kamp.»
«Det var en irrelevant kamp. Irrelevant.»
«Brasil sine treningskamper er viktige, fordi de forbereder seg på VM i 2014.»
«Ja, og han kommer helt sikkert til å suge i 2014 fordi han ikke fikk tak i Dzeko.»
Marcotti er mildt sagt lite imponert over motargumentene. Som et siste forsøk prøver Wilson seg med at en forsvarsspiller må ha gjort noe bemerkelsesverdig for å komme med på topp tre, men Karlsen er enig med Marcotti. Sistnevnte er storfornøyd med dette.
«Ser du, han er enig med meg. Han kjøper ekte spillere, du kjøper de på Football Manager. Altså, jeg kan nevne noen andre navn som kan vurderes på tredjeplass. Du kan vurdere Edinson Cavani, du kan vurdere Falcao. Men jeg mener at Thiago Silva er så mye bedre enn alle andre i verden i sin posisjon at han fortjener det.»
«Jeg er ekstremt skeptisk, han er topp ti, men ikke topp tre for meg. Men jeg bøyer meg motvillig for demokratiet – som jeg gjorde da David Cameron ble statsminister», avslutter venstreorienterte Wilson.
Så tar Karlsen frem direktørstemmen.
«Videre til nummer fire: Agüero».
«Det jeg synes er rart her», starter Wilson, «er at Spania har vunnet nok en stor turnering, men likevel snakker vi ikke om spanske spillere helt i toppen».
Karlsen sukker tungt.
«Fordi det er kjedelig. Alle disse små spanske midtbanespillerne, kom igjen, Agüero er noe annet. Han er en ekte fotballspiller. Temperament, eksplosivitet…»
«Så du mener Xavi ikke er en ekte fotballspiller?», spør en lettere indignert Wilson. «Jeg aksepterer at Xavi har hatt et svakt år etter sine standarder. Men sier du at Iniesta ikke er en ekte fotballspiller? Busquets?»
Karlsen må ta et dypt innpust og legger ned bestikket: «Nå provoserer du. Du som fikk så mye pepper i fjor…»
Marcotti styrer diskusjonen tilbake i riktig retning. «Jeg har ikke noe problem med Agüero. Men om vi ser på det i konteksten av et lag, og hvor mye bedre gjør han laget sitt. Han spiller på et latterlig godt lag, men et lag som likevel ikke avgjorde serien før helt på slutten. Som måtte være avhengige av Mario Balotelli for å vinne Premier Leuage. Og som denne sesongen igjen bare ikke spiller bra. Han spiller ikke for et lag som spiller bra.»
Wilson er ikke helt uenig:
«Jeg ser hvor du kommer fra der, men så vil jeg si at City regelmessig reddes av han, Toure og Dzeko.»
«Eller Balotelli når han la opp til seiersmålet mot QPR.»
Marcotti er glad i Balotelli, Wilson er ikke like overbevist.
«Han har jo vært glimrende denne sesongen…»
«Eller Balotelli når han skulle hatt straffe på overtid mot Ajax.»
«Ja, når du sier det på den måten, hvorfor får han ikke Ballon d’Or? Jeg forstår ikke.»
Det er merkelig hvordan Mario Balotelli kan få enhver diskusjon til å spore av. Karlsen innser at til tross for sitt myndige stemmeleie har han ikke overbevist de to andre om at Agüero er verdens fjerde beste spiller helt enda. Han prøver en ny vinkel.
«Ok, jeg er en stor fan av Cavani. Men jeg har mine tvil om Serie A denne sesongen. For meg er kvaliteten i Serie A i år lavere enn den har vært på lenge. Så jeg er ikke sikker på hvor stor prestasjon det egentlig er når Cavani scorer 35 mål i Serie A.»
«Men det står ikke nødvendigvis mellom Cavani og Agüero, gjør det? Falcao må uansett være med i diskusjonen, om vi ikke skal gå for en spansk spiller. En spansk midtbanespiller. Fra den spanske midtbanen som har vunnet alt i mange år nå», hinter Wilson.
«Men det er så åpenbart,» sier Karlsen med nok et sukk. Det sukkes jevnt over mye.
«Det blir så åpenbart å sette Xavi eller Iniesta der.»
«Åpenbart fordi det er riktig.»
«…og vi gjorde det åpenbare med Messi og Ronaldo.»
Karlsen er ingen stor tilhenger av det åpenbare.
Det ligger en debatt i lufta om hva definisjonen på best er, hva ordet «topp» i «topp 50» egentlig betyr.
«Etter min definisjon av best kan jeg ikke ha Iniesta på fjerdepass», erklærer Marcotti.
«Jeg tenker på hvem som påvirker resultater mest, hvem som er viktigst for laget sitt, hvem som har et komplett spektrum av ferdigheter. Så etter mine kriterier ser jeg ikke egentlig etter spillere som utfyller andre spillere, jeg ser etter spillere som kan bære et lag.»
«Ser du etter spillere som bærer et lag kan du jo sette Sebastian Larsson der», foreslår Sunderland-supporter Jonathan Wilson.
«Spillere som bærer gode lag», oppklarer Marcotti.
«Iniesta har aldri vært i en posisjon der han har vært nødt til å utgjøre en forskjell uten å ha fantastiske medspillere. Det er ikke hans feil, men likevel. Uansett, om det står mellom Falcao og Agüero, sier jeg Agüero.»
Wilson tar et dypt innpust.
«Det jeg vil si om Falcao er at Colombia var forferdelige i Copa America i fjor. Men med Falcao det siste året, med den målfarligheten han tilfører de, kan du nå argumentere for at de er det beste laget i Sør-Amerika når de er i form».
«Unnskyld, ser du noen gang ligafotball? Eller er det bare Colombia mot Venezuela og sånne ting?» Marcotti er ikke videre imponert av Wilsons interesse for sør-amerikansk landslagsfotball.
«Hvem bryr seg om Colombia, liksom?»
«Colombianere.»
Nok en digresjon. Panelet mangler fokus. Direktør Karlsen tar kommandoen.
«Så, vi er enige om Agüero?»
Wilson virker lettere snurt. «Om du vil, jeg er ikke så interessert lenger.»
Haisommer eller ikke, det er på tide med litt diplomati fra Karlsen: «Så, Wilson, hva med femteplass?»
«Jeg vet ikke, whatever. Ehm. Busquets?»
«Nei, vi skal ikke ha noe av det der, det der er ekstremisme», sier Karlsen, tilbake i direktørstemmen.
«Jeg aksepterer opp til et visst punkt at den Spania- og Barcelona-midtbanen er komplementære, at de tre utfyller hverandre perfekt og at det forsterker egenskapene deres. Men samtidig, å ikke inkludere noen av de på topp fem vil være sært,» utdyper Wilson, og fortsetter:
«Av de tre burde rekkefølgen være Busquets, Iniesta, Xavi. Realistisk sett kan vi kanskje ha Iniesta, Busquets, Xavi. Men det vi nok ender opp med er Iniesta, Xavi, Busquets».
«Så du nominerer Iniesta til femteplassen?» spør Marcotti, litt desorientert.
«Nei, jeg nominerer Busquets. Men jeg er villig til å akseptere Iniesta»
«Jeg sier nei til Iniesta og nominerer…»
«Busquets?», prøver Wilson.
«…Falcao.»
«Jeg mener du må ha Iniesta eller Busquets», insisterer Wilson, og legger til «Jeg vil ha Busquets» – i tilfelle det var tvil om saken.
«Jeg kan si dette om Iniesta», fortsetter Wilson, som har kviknet til, «at i tillegg til hans ferdigheter som fotballspiller så gjør han det fantastisk bra til å være en person hvis hodeskalle er opp ned.»
Stille.
«Xavi, Falcao og Iniesta,» foreslår Karlsen. «Er alle fornøyde med det?»
«Falcao, Xavi og Iniesta,» korrigerer Wilson, som minuttet tidligere mente det ville være sært å ikke ha med en spanjol på topp fem.
«Falcao, Xavi og Iniesta» bekrefter Marcotti.
Karlsen nominerer Yaya Toure til åttendeplass og ingen er uenige.
«Dette tar meg tilbake til mitt problem med å ha Agüero så høyt oppe», forklarer Marcotti, «for hvor ville han og City vært uten Yaya Toure? En dag kommer jeg til å gjøre dette: Jeg kommer til å samle sammen all dritten de skrev om Yaya Toure her i landet når han kom hit. Han er dårlig, han er treg, han er klønete, tullinger.»
Karlsen renser halsen.
«Jeg skrev en blogg om det, mer eller mindre. At Manchester City kjøper vrakgodset fra storklubber. At Yaya Toure var et latterlig kjøp, at jeg ikke hadde tro på ham i det hele tatt. Oops. Jeg ble nødt til å gå tilbake å slette innlegget. Det var ikke bra, men jeg kan innrømme det nå.» Avsløringen setter alle litt ut av balanse. Å måtte stå for sine bommerter er prisen man betaler for å ytre meninger offentlig, og å slette et flaut blogginnlegg er brudd på en hel haug med uskrevne regler.
«Alle som så Yaya Toure mot Nigeria i semifinalen av Afrika-mesterskapet i 2006 og ikke så at han var en god spiller burde gå av med pensjon», erklærer Wilson. Marcotti rister oppgitt på hodet. Alle referanser til Afrika-mesterskapet virker å gi ham en lettere migrene. På niendeplass er det klart for en ren spissduell: Cavani mot Zlatan.
«Kom igjen», sier Karlsen, som i fjorårets utgave av denne kåringen tre ganger truet med å forlate lokalet dersom Zlatan havnet på topp ti.
«En av de ser ut som badguyen i Karate Kid 3, den andre ser ut som Jesus Kristus,» vurderer Marcotti – uten å gi tegn på hvilken av de to han foretrekker.
«Hvor mange mål har Cavani scoret mot England?» spør Wilson, ironisk. Etter at Zlatan ga England buksevann på nye Friends Arena i Stockholm bestemte den engelske pressen seg for at Rosengårds store sønn kanskje ikke var så oppskrytt likevel.
«Hvor mange mål har Zlatan scoret i Champions League mot engelske lag?» spør Zlatan-skeptikeren Karlsen og legger til «om du vil bruke Sky Sports-argumenter».
«Og alle målene hans der var mot Arsenal, så de teller egentlig ikke», skyter Marcotti inn, før han fortsetter:
«Står det mellom Cavani og Zlatan og det er snakk om ferdigheter, hvor mye han tilfører laget, så er det nødt til å være Zlatan».
Jonathan Wilson vil i de fleste tvilstilfeller stemme på det alternativet som har en østeuropeisk forbindelse, og Karlsen blir for en gangs skyld nedstemt. Tiden har kommet for tiendeplassen, den siste topp ti-plassen, og det er spesielt et navn som har blitt oversett så langt.
«Vil vi virkelig ha Cavani over Van Persie?» spør Karlsen. «Jeg synes Van Persie fortjener topp ti».
«Men hvorfor har vi bare spisser?» klager Wilson.
Mål er som kjent oppskrytt, svært oppskrytt.
«Snart vil dere vel ha inn jævla Michael Owen på femtendeplass».
«La oss få inn noen sidebacker da», utfordrer Karlsen.
«Busquets? Srna?». Wilson er full av forslag.
«Det må være Cavani», mener Marcotti.
«Det må finnes spillere i andre posisjoner?»
«Ikke egentlig så mange, nei».
«Ok, jeg sier ikke at han skal være topp ti, men la oss bare diskutere hvem som er verdens beste keeeper. For å snu litt på det».
Målskeptikeren Jonathan Wilson orker ikke mer spisser. «Hvem er den beste keeperen i verden, Neuer eller Buffon?»
«Jeg mener det er Buffon», sier italienske Marcotti, til ingens store overraskelse.
Karlsen skjærer likevel en grimase. «Han har skadeproblemer».
«Du vet at du ikke skal kjøpe han i virkeligheten, ikke sant? Det har ikke noe å si om han er skadeplaget. Du forstår dette?». Marcotti er nok en gang på offensiven.
«Vel, ja», medgir Karlsen.
«Så det har ikke noe å si».
Karlsen vil likevel ikke være med på at Bufffon er verdens beste keeper. «Jeg ville sagt først Neuer, så Hart…»
«Ikke faen!». Wilsons skepsis til sine landsmenn er nesten større enn Marcottis forkjærlighet for sine.
«Han er ikke en gang en av de fem beste
keeperne i Manchester City».
«Så du Joe Hart mot Borussia Dortmund? Den kampen var en av de mest utrolige keeperprestasjonene jeg har sett i mitt liv». Karlsen er fan.
«Vel, da må du se mer fotball, gutten min». Wilson er ikke.
Tilbake til saken og hvem som skal få den viktige tiendeplassen. «Cavani», sier Marcotti. «Van Persie», sier Karlsen. «Jeg ville hatt Cavani over Van Persie», sier Wilson. «Jeg ville sagt Van Persie», sier Marcotti, som tar fullstendig helomvending på under ti sekunder, tilsynelatende kun for å være uenig med Wilson.
«Van Persie scoret flere mål og tok Arsenal til Champions League, nå holder han et dårlig United-lag flytende.»
Wilson nikker. «Ok, du har overbevist meg. Normalt sett når du snakker hører jeg bare roping og ord, men det var faktisk et argument, bra gjort.» Robin van Persie på tiendeplass, etterfulgt av Edinson Cavani.
«Jeg synes det er på tide å belønne de to beste midtbanene i verden», utbryter Marcotti.
«Busquets?»
«Jeg mener Juventus sin midtbane i 2012 har vært den nest beste midtbanen i verden,» utdyper han.
«Så, Pirlo eller Vidal?», undrer Karlsen.
«Jeg har et svakt punkt for Marchisio».
«Kom igjen, Pirlo er nødt til å være der». Karlsen er en Pirlo-mann.
«Busquets».
«Det må være Pirlo», gjentar Karlsen. «Se på Juventus og måten de vant tittelen, hvem var arkitekten bak det? Se på hvordan et ordinært Italia kom til finalen i EM, hvem stod bak det? Pirlo.»
«Og hvem vant den for Spania? Busquets. Bus-fucking-quets».
«Ok, greit, Pirlo på 12. plass da, siden dere
begge insisterer», sier Marcotti.
«Jeg insisterer ikke», protesterer Wilson.
Men Karlsen og Marcotti insisterer. Så videre til 13. plass.
«Busquets».
«Nei». Karlsen er standhaftig.
«Busquets?» Det samme kan sies om Wilson.
«Nei, jeg går ikke med på det.»
«Hva er egentlig problemet ditt med Busquets?» Wilson har innsett at å bare si navnet hans om og om igjen er en strategi med forbedringspotensiale.
«Jeg bare synes ikke det er spillere som Busquets som gjør at folk blir interesserte i fotball.»
«Snakk for deg selv.»
Marcotti bryter inn og vender seg mot Wilson: «Du innser at nesten alt du sier representerer et minoritetssynspunkt?»
«Det representerer mitt synspunkt».
«…som er et minoritetssynspunkt».
«Det betyr ikke at det er feil».
«Det betyr ikke at det er feil, men det er et minoritetssynspunkt».
«Hva så? Vi kunne laget en avstemning på nettet om vi ville vite hva majoriteten mener. De hadde sikkert også satt Ronaldo på andreplass». Wilson er snurt igjen, og har ennå ikke fått inn Busquets på listen.
Man blir enige om at det er tid for en midtstopper igjen.
«Om du dømmer etter forrige sesong hadde Yanga-Mbiwa en veldig bra sesong, og Montpellier hadde ikke vunnet Ligue 1 uten ham», sier Marcotti, «men jeg tror jeg har funnet en forsvarsspiller som vi alle kan være enige om skal være i topp 20».
«Dario Srna?» sier Wilson med håp i stemmen.
«Nei, slutt. Jeg mener Sergio Ramos var helt feilfri forrige sesong for Real Madrid».
«Nei. Kjedelig», protester Karlsen.
«Jeg kan gå med på Ramos, men jeg mener Kompany må være høyere». Wilson er villig til å gjenåpne diplomatiske relasjoner med Marcotti.
«Greit, avtale. Kompany».
«Vent, skal dere slå dere sammen mot meg nå?» Karlsen er direktør uten dobbeltstemme, og liker ikke utviklingen.
«Det er faen meg på tide også, jeg fikk ingen på topp ti». Wilson innser konsekvensene av at han så langt stort sett bare har sagt Busquets.
Det var dog intet behov for allianse på neste post – Karlsen foreslår Neymar og får ja fra alle rundt bordet. Entusiasmen er langt mer begrenset når Marcotti foreslår Wayne Rooney.
«Ordinært år. Han har hatt et veldig ordinært år», murrer Wilson, som virkelig ikke kan anklages for å vise noen form for nasjonalisme.
«David Silva er det ingen som bryr seg om, kortvokst spansk midtbanespiller,» sier Karlsen og lager snorkelyder.
«Vel, Silva er i min topp 20, definitivt. Men han var mye bedre i 2011 enn i 2012,» mener Wilson, og legger til at «Busquets er over han», i tilfelle noen lurte.
Karlsen har fått nok: «Ok, la oss få opp temperaturen litt her, dette er kjedelig. David Luiz».
«Ikke faen».
«Slutt».
«Busquets».
Marcotti ser seg rundt som om han lurer på hvorfor han har blitt plassert ved barnebordet.
«Jeg slutter å si Busquets så snart dere setter han på listen.» Wilson blir ignorert, nok en gang, mens Karlsen prøver å forklare seg.
«Når David Luiz gjør feil så gjør han store feil, ok? Og de blir blåst ut av alle proporsjoner. Men om du setter deg ned og analyserer kamper, bruker ProZone, om du studerer posisjoneringen til midtstoppere, da kan du finne feil hos spillere i alle kamper, på alle mål som slippes inn. David Luiz er eventyrlysten og han liker å spille fotball, og det er derfor vi elsker fotball, er det ikke? Vil dere heller ha 50 John Terryer på listen? Jeg får masse kritikk – hvorfor?»
«…fordi du har latterlige meninger?», foreslår Jonathan «Busquets» Wilson.
«…fordi jeg hadde en positiv mening om Ashley Cole, fordi jeg har en positiv mening om Luiz, Ivanovic, Ramires. Men poenget er at disse gutta vant for faen Champions League. Ok? Men likevel snakker folk om David Luiz som om han var tilbakestående.»
Appellen er ektefølt, men faller på døve ører.
«Om du liker eventyrlystne, teknisk begavede midtstoppere med hår, da mener jeg Sergio Ramos har alt du er ute etter – uten at han gjør de samme feilene,» sier Marcotti, «og jeg er ikke overbevist om at Luiz faktisk er en glimrende forsvarsspiller de gangene han ikke gjør feil heller».
«I Brasil har de vendt seg mot han,» skyter Wilson inn.
«Men de vender seg mot alle forsvarsspillere». Karlsen gir seg ikke. Han er glad i Chelsea-forsvarets Kenny G-lookalike.
«Lucio aksepterte de aldri, Juan aksepterte de aldri, om du er forsvarsspiller så vender de seg mot deg – så lenge du ikke er Dani Alves fordi han scorer mål og går fremover».
«Dani Alves er en vits.»
Nå har man truffet en av hjertesakene til Wilson.
«Dani Alves er et bedrageri. Han er
en back som ikke kan spille forsvar.
Ikke snakk til meg om Dani Alves.»
«Jeg kan se at jeg ikke kommer noen vei med dette, men jeg kommer til å insistere på å ha David Luiz på listen». Karlsen har kjempet tappert, men møter veggen.
«Så, Sergio Ramos?» prøver Marcotti seg.
«Hvor blir det av Busquets?» undrer Wilson. Livet går sin vante gang.
Sergio Ramos får 16. plassen og etterfølges av den «kjedelige» kortvokste spanjolen David Silva. Så vil både Wilson og Marcotti ha Buffon.
«Men hvorfor? Han er ikke verdens beste keeper? Neuer er fortsatt bedre». Karlsen er inne i en dårlig periode. «Dessuten, la oss gi ung alder en liten fordel her, kom igjen».
«Hvorfor?» lurer Wilson. «Potensiale er potensiale, vi skal ikke plukke ut de potensielt beste spillerne i verden». Karlsen innser at han ikke kommer noen vei der, så han vender seg til Marcotti.
«Du insisterer altså på Buffon?»
«Når det står mellom en av mine folk og en tysker? Da er det ikke noe å lure på.
Altså, når Tyskland slår Italia i en utslagsrunde av en offisiell turnering kan vi ha denne diskusjonen igjen. Noe som aldri, aldri har skjedd og aldri kommer til å gjøre det».
Buffon på 17. plass.
«Ok, hør her». Karlsen sliter, han får lite gjennomslag, han er misfornøyd.
«Jeg har to gode saker å komme med her. Bare for å ta et standpunkt. Dere to går bare for de trygge alternativene, av en eller annen grunn. Så her er mine neste: Luiz Suarez og Marouane Fellaini, de må være på topp 25».
Marcotti trykker på sarkasme-knappen: «Å, jeg vet ikke, dere så vel kanskje ikke VM-kvalikkampen til Marokko mot Sudan her om dagen, gjorde dere vel?»
Stor forvirring rundt bordet.
«Han er belgier, er han ikke?»
«Faen».
Marcotti blir nødt til å forklare hva i all verden han vil frem til.
«Til helvete med det, fordi jeg blir irritert av denne dritten her. Marouane Fellaini, han er en stor stolpetufs som spiller for et lag som kommer til å falle av. Everton har vært ekstremt heldige så langt. I fjor havnet de utenfor jævla europaligaen. Jeg er med på Luis Suarez, men seriøst, Fellaini?»
Det vanker ingen invitasjon til søndagsmiddag i Fellaini-heimen på Gabriele Marcotti, men Karlsen gir seg ikke.
«Han kan spille alle posisjoner på midtbanen, han kan spille som dyp spiss, han kan spille midtspiss. Han er rask for sin størrelse, han er god på hodet, han er god teknisk, han har godt blikk. Veldig undervurdert», er konklusjonen fra talentspeideren, unnskyld, direktøren. De andre er ikke imponert. Karlsen vender seg derfor mot båndopptakeren på bordet.
«Kan jeg bare få poengtere at disse to herrene ikke forstår hvor god Fellaini er, og dette kommer til å komme tilbake og hjemsøke de som en bumerang. Fordi jeg er sikker på at han kommer til å spille for en stor klubb neste sesong.»
«En bumerang kan treffe deg, men den kan ikke hjemsøke deg», påpeker Wilson, «du kan bare bli hjemsøkt av noe som har vært levende, men som nå har dødd.»
Konklusjonen er med andre ord at Fellaini potensielt sett er en død bumerang. Suarez får imidlertid innpass på listen, på 18. plass, og får selskap av Eden Hazard på 19. Ingen kastevåpen involvert i diskusjonen der. Arturo Vidal blir nominert til 20. plass uten nevneverdig opposisjon, og det samme blir Wayne Rooney på 21. og Manuel Neuer på 22.
«Så der er Englands bestemann, 21. plass, er dere fornøyd med det?» undrer Karlsen.
«Vet ikke, hadde vi ikke Phil Jones høyere?» svarer Wilson. Fra et landslagsperspektiv er vi ikke akkurat inne i noen gullalder for England.
«Busquets?» sier Wilson, mest fordi
ingen andre sa noe akkurat da.
«Vi har ingen spillere fra Dortmund enda», påpeker Marcotti, «skal vi sette inn Mats Hummels der uten noen spesielt god grunn, annet enn at han er stilig og har bra hår?».
Karlsen har begrenset entusiasme for ideen.
«Da vil jeg heller ha inn Lewandowski».
«Jo, men han er stygg. Og Götze ser ut som en liten smurf, han kan vi ikke ha».
«Jeg er ikke sikker på om vi nødvendigvis må ha en spiller fra Dortmund, det er lagånden og kollektivet som gjør at de er så gode», mener Wilson.
«Kom igjen nå, Dzeko». Karlsen lever.
«Busquets. Jeg kan backe deg med Dzeko på topp 30 om du gir meg Busquets nå».
«Ok, da sier vi det». Hestehandlingen er igang.
«Jeg har noen litt alternative navn jeg har lyst til å nevne», starter Karlsen.
«Med min ekspertise på østeuropeisk fotball har jeg noen navn fra den delen av verden. Så: Lacina Traore. Kerzhakov. Fernandinho må være med. Willian. Mkhitaryan. Og Dario Srna var med i fjor».
«Jeg mener fortsatt at Dario Srna er verdens beste høyreback».
Å endelig få inn Busquets på listen har gitt Wilson fornyet entusiasme. Østeuropeerne må imidlertid vente, det er andre navn på vent.
«Ramires?» foreslår Karlsen.
«Jeg liker Ramires veldig godt», sier Wilson.
«Vi burde vel snart ha en spiller til fra Champions League-laget til Chelsea, så….» sier Marcotti.
Ingen finner motargumenter. Det blir Ramires.
«Er dette vårt Ashley Cole-øyeblikk?»,
spør Karlsen med en gang, og sikter til den dypt kontroversielle 25. plassen som ble skjenket den sjarmerende venstrebacken for et år siden.
«Jeg digger Ramires. Jeg liker hvor liten han er samtidig som han er sterk og muskuløs».
Jonathan Wilson virker ikke å se noe problem i å ha Ramires der.
«Kan vi si at Modric ikke plutselig har blitt en dårlig spiller?» prøver Karlsen seg, men da tenner Marcotti.
«Modric fortjener ikke å være nær listen. Modric hadde en dårlig slutt på forrige sesong, han hadde et dårlig EM og han har hatt en dårlig start på den nye sesongen. Du er nødt til å bestemme deg for hva slags liste du har lyst til å ha. Vil du ha en liste over de 50 mest verdifulle spillerne i verden? Vil du ha en liste full av interessante og alternative spillere? Vil du ha en liste med spillere som har stort hår? For skal vi lage en lister over spillere som også er Johan Cruyff-lookalikes så ligger Modric godt an, men han har vært dårlig i 2012».
Konklusjonen blir at fremfor å fylle listen med gode spillere som har hatt et dårlig 2012, som Modric, Schweinsteiger, Lahm, Robben, Sneijder, osv., så skal spillere som har prestert godt det siste året prioriteres.
Marcotti går igang med synge «Cesc and Marchisio, Cesc and Marchisio, Cesc and Marchisio», og de to andre lar han få Cesc og Marchisio på 25. og 27. plass, mest for å få han til å være stille. Karlsen sukker tungt over Fabregas på 25. plass («kjedelig, igjen»), men er mer fornøyd med Balotelli på 26. Marcotti er som vanlig strålende fornøyd med at hans landsmenn er representert. «Hvem knuste de forhatte tyskerne på egenhånd i EM, med litt hjelp fra sin gode venn Cassano?»
«Philipp Lahm?» foreslår Wilson.
«Posisjoneringen hans var helt jævlig i den kampen, jeg mistet mye av troen min på Lahm der».
Det blir stille rundt bordet. Karlsen er ikke fornøyd.
«Dette er ikke en god liste. Vi er halvveis gjennom og jeg er ikke fornøyd. Det er mange ting jeg er misfornøyd med».
Wilson foreslår Dzeko til 28. plass, men Marcotti er ikke helt sikker.
«Vil du virkelig ha Dzeko over Gomez?».
«Gomez?!» utbryter Wilson og Karlsen i kor.
«Han er en forferdelig fotballspiller», spytter Wilson ut. Intet mer blir sagt om saken, Dzeko er nummer 28 og Gomez nevnes ikke igjen den kvelden.
«Tevez, kom igjen». Karlsen sitt fremste forhandlingskort virker å være å si noe, etterfulgt av «kom igjen» og et blikk som insinuerer at han har rett og de andre burde vite bedre. Det fungerer jevnt over godt. Marcotti får ikke helt føling for Tevez og foreslår, til forskrekkede miner fra alle de oppmøtte, Jakub Blaszczykowski. Karlsen gir kelneren beskjed om å ikke gi Marcotti mer vin.
«Du vil ha Lewandowski, du vil ha Hummels, du vil ha Blaszczykowski, vil du ha Weidenfeller også kanskje?» spør Karlsen, og foreslår Tevez igjen.
«Tevez gikk glipp av fire måneder av vårsesongen», protesterer Marcotti og foreslår Erik Lamela. Karlsen argumenterer for at han bidro sterkt til å vinne serien. Så kommer noen plutselig på at ingen har nevnt Juan Mata enda. Han, sammen med Marco Reus for å stagge Dortmund-behovet til Marcotti og Tevez for å blidgjøre Karlsen, får de neste tre plassene. Men Karlsen er ikke blid. «Dere vil ha Mata, dere vil ha David Silva, kan vi for guds skyld få inn Fellaini?»
«Nei!» Wilson setter foten ned.
Karlsen vender seg mot Marcotti. «Jeg vil støtte deg på Lamela om du gir meg Fellaini».
«Lamela?» protesterer Wilson, igjen. «Hva faen? Seriøst?»
Avtalen blir gjort, men begge er enige om at 32. plass er litt høyt oppe.
«Jeg vil også ha inn David Luiz,» fortsetter Karlsen. «Hvem er vil gjøre en deal?»
«Mens dere driver å hestehandler, kan vi få inn Casillas snart? Jeg mener han må inn» sier Marcotti.
«Så kjedelig». Karlsens mangel på entusiasme for alt det spanske kjenner ingen begrensninger, men Marcotti og Wilson blir enige om at Casillas og Mascherano hører til på 32. og 33. plass.
«Men veldig seriøst, Fernandinho er nødt til å være med, veldig snart».
Karlsen har fått mer enn nok av alle disse mainstream-spillerne.
«Mitt eneste problem med Fernandinho», sier Marcotti, «er at når vi setter han på listen like etter at han spilte godt mot Chelsea så kommer folk til å si at vi er tullinger». Øst-Europa-eksperten og talentspeideren føler de har sitt på det rene.
«Jeg kan si med hånden på hjertet at jeg har likt Fernandinho i mange år. Han har vært en av de beste spillerne til Shakhtar de siste fem årene», sier Karlsen.
«Jeg ville ikke bare sagt en av de beste, jeg ville sagt den beste spillere på Shakhtar», fortsetter Wilson. Grunnen til at han ikke ble nevnt i fjor var at han hadde vært skadet. Fernandinho tar 34. plassen.
«Hva med Yanga-Mbiwa?» lurer Marcotti på.
Montpellier-stopperen var enorm forrige sesong i Ligue 1 og en av hovedårsakene til at laget sjokkerte hele fotballverdenen og vant serien.
«Men du kan også si at Younes Belhanda var arkitekten bak det Montpellier gjorde», mener Karlsen, før Wilson avbryter: «Han var veldig, veldig ordinær i Afrika-mesterskapet».
Alle ved bordet som ikke heter
Jonathan Wilson ler.
«Ingen bryr seg om…» begynner Karlsen, men Wilson avbryter igjen.
«Ingen bryr seg om Afrika, sa rasisten». Mer latter.
«Kom igjen. Yaya Toure var ordinær i Afrika-mesterskapet, hele Elfenbenskysten var ordinære. Den beste spilleren i Afrika-mesterskapet, hvem var det?»
Det virker som om Karlsen prøver å insinuere at prestasjoner i Afrika-mesterskapet ikke nødvendigvis er representative.
«Det var vel Chris Katongo, vil jeg si», svarer Wilson.
«Nettopp».
Chris Katongo spiller til daglig for Henan Construction FC, som i år rykket ned fra den kinesiske eliteserien. Men selv om Belhandas svake innsats i Afrika-mesterskapet er en tilgivelig synd blir den fryktinngytende midtstopperen Mapou Yanga-Mbiwa valgt som Montpelliers representant på listen.
«Er det tid for Hernanes?» spør Karlsen, i et åpenbart frieri til Lazio-spillerens kanskje største tilhenger i pressen.
«Ja, det er tid for Profeten», svarer Marcotti. Ingen skal si at Hernanes ikke har et solid kallenavn.
Karlsen har god flyt nå, han får stort sett viljen sin igjen, og han kjører på mens formen er god:
«Så, en av de beste forsvarsspillerne i Europa etter min mening, Kyriakos Papadopoulos». Det nikkes rundt bordet, alle vil ha med unge Kyriakos et sted på listen. Karlsen slenger ut forslag. «Verratti?».
«Nei, ikke på topp 50», protesterer Wilson, men siden det er en italiener det er snakk om er Marcotti ombord.
«Han hadde en utrolig sesong i fjor», insisterer han. Både Marco Verratti og Papadopoulos får være med, men de må lenger ned på listen. Wilson vil ha med Henrikh Mkhitaryan og Karlsen vil ha med Paulinho fra São Paulo.
«Han kommer til å komme til Europa og han kommer til å herje», spår Karlsen.
«Hva med Dider Drogba?» spør Marcotti. Karlsen kan nok en gang styre sin begeistring:
«Det er for sent for slikt, la oss heller spare den plassen til noe mer interessant. Drogba er bortkastet tid. Vi må komme på noe bedre, demonstrere vår elitisme. Det må være en grunn til at vi tre sitter rundt bordet her, det har ingen hensikt for oss å lage den samme listen som noen typer nede på puben kunne laget».
Demonstrativ elitisme er kveldens stikkord fra direktøren.
«Handanovic!» utbryter Marcotti.
«Handanovic er perfekt. Du liker han,
Wilson, fordi han er slavisk. Du, Karlsen,
liker han fordi han er…. høy.
«Du har mast om høye folk i hele kveld. Handanovic er perfekt. Og etter Handanovic kan
Mesut Özil få bli med. Så kan vi ha et par til skikkelige spillere, og så Darijo Srna».
Nå går det fort i svingene. Man har plutselig mange navn og ingen rekkefølge. Xabi Alonso blir plassert på 36. plass, bak Hernanes, med Yanga-Mbiwa på 37., Samir Handanovic på 38. og Özil på 39. plass. Karlsen får plutselig et mørkt drag over ansiktet.
«Dere har lykkes i strategien deres. Vi er nå på 40. plass og fortsatt ingen Fellaini, fortsatt ingen David Luiz. Kom igjen, vi hadde en avtale, hadde vi ikke?».
Men det går veldig fort i svingene, mange navn blir kastet ut i luften og noen blir værende. Daniele De Rossi?
«Nei», mener Karlsen, «han har vært litt elendig denne sesongen».
Antonio Di Natale derimot sklir glatt inn på 40. plass, til tross for iherdige protester fra Wilson. «Men han har scoret foran The Kop», forklarer Marcotti.
Wilson er ikke imponert over logikken, og begynner å ramse opp Sunderland-spillere som har gjort akkurat dette: «Sebastian Larsson, Darren Bent, Gary Rowell…».
I et fullstendig ukontrollert stormløp mot slutten blir Benzema og Ivanovic også kastet inn i deigen. «Diplomati er slik noen ganger», forklarer Karslen, «du stanger hodet i veggen i to måneder og så skjer plutselig alt på en gang».
Han snur seg til Wilson:
«Jeg støtter deg på armeneren dersom du støtter meg på David Luiz». Det hestehandles intenst, og de fleste får inn favorittene sine. Spesielt Karlsen. Når røyken til slutt legger seg er listen fullbyrdet. Og om Karlsen var bekymret for at listen skulle bli for kjedelig og for lite alternativ, kan han slappe helt av: En topp 50-liste som har med Papadopolos, Verratti og Mkhitaryan, men ikke har plass til Hart, Schweinsteiger, Robben, Sneijder, Pique, Modric og Götze, kan neppe anklages for å være spesielt mainstream. Men slik gikk det, og som alltid når noe har blitt utarbeidet i komité: Resultatet er noe ingen av de involverte er 100% enig i, men som alle kan tåle å være assosiert med.
Ute av lista: Bastian Schweinsteiger (5), Samuel Etoó (10), David Villa (13), Gerard Pique (15), Nemanja Vidic (16), Luka Modric (19), Philipp Lahm (23), Ashley Cole (25), Arjen Robben (29), Maicon (30), Wesley Sneijder (33), Daniele De Roosi (34), Nani (35), Daniel Alves (36), Franck Ribery (37), Javier Pastore (39), Gareth Bale (43), Alexis Sanchis (48).