Arsène Wenger har opplevd det meste som Arsenal-manager, fra heltedyrkelse til hån. Men hvem har egentlig ansvaret for de middelmådige resultatene – franskmannen eller klubbens styre?
Tekst Nick Ames Oversatt av Lars Johnsen
Gi bort Josimar i julegave! Her kan du gi bort årets lissepasning til en fotballvenn. Ett års abonnement (8 utgaver inkl. VM- og Premier League-bibel) for 699,- I tillegg får man med siste utgave i 2017 gratis som man kan legge under juletreet. Bestill her!
Sommeren 2007 var det mange Arsenal-supportere som beit negler. Kontraktstilbudet klubben hadde gitt Arsène Wenger lå på bordet uten franskmannens underskrift. Den første sesongen på Emirates hadde vært av det middelmådige slaget. Det var ingen dramatikk i akkurat det; forsiktig pengebruk var en nødvendighet etter den kostbare flyttingen fra Highbury. Kontinuitet var det viktigste for klubben nå. Det var tross alt bare tre år siden Wenger hadde ledet Arsenal ubeseiret gjennom en hel sesong.
Men det hersket et snev av usikkerhet rundt klubben, og den holdt til på styrerommet. Den lille usikkerheten skulle vokse å bli til angst. David Dein var mannen som hadde overtalt Wenger i sin tid til å komme til Arsenal. Han var Wengers mest betrodde person i Arsenal-systemet – og mannen som ofte pushet franskmannen til på overgangsmarkedet. I april hadde Dein blitt skjøvet ut av rollen som nestleder i styret på grunn av «uforenlige uenigheter» med sine styrekollegaer. Risikoen var nå at Wenger, som alltid var på radaren til Europas storklubber, ville takke ja til jobb et annet sted når kontrakten utløp sommeren etterpå.
Lettelsen var stor da Arsene Wenger på nyåret 2008 – etter mange hint om at han kom til å bli – endelig skrev under en ny treårsavtale. «Hjertet mitt tilhører denne fotballklubben», sa han. «Arsenal er mitt livs klubb. Jeg har blitt gitt total frihet til å implementere og utforme planene jeg har for å skape suksess. Det betyr at jeg har et ansvar overfor supporterne å vinne titler og et ansvar overfor spillerne å gjøre potensial om til pokaler.»
En tid for alt
Ti år etterpå er mye forskjellig og mye det samme. De siste månedene i 2016/17-sesongen ble Wengers framtid en saga som trakk ut i velkjent stil, og føljetongen i mainstream-mediene ble nå krydret med sosiale medier-kampanjer og flybannere som skrek «Wenger Out». Hovedbudskapet var – i hvert fall fra en stor andel av dem utenfor klubben, men også en økende andel innenfor – at det var tid for endring. De ti årene som hadde gått siden Wenger kvalte uroen etter Dein-avgangen med å signere en ny kontrakt, hadde gitt klubben to FA-cuptriumfer og ellers en rekke kollapser, noen heroiske og noen katastrofale. Det var ti år preget av falske forhåpninger.
Arsenal var hele tiden bare en god keeper, en solid midtstopper eller et midtbaneanker unna å knekke koden og returnere til den formidable Wenger-modellen vi hadde sett i nær fortid.
Det skjedde ikke. Og man trengte ikke gå gjennom febertokter for å se at fellesnevneren for kollapsene og mangel på suksess lå utenfor banen. Men hvem hadde skylda? Var det Wenger, som klamret seg til et dogme ingen var tjent med, eller de i styrerommet som virket storfornøyd med å leve på fordums storhet og årlig – inntil forrige sesong – årlig kvalifisering til Champions League?
Skyldfordeling er sjelden så enkelt som det kan se ut. I dette tilfellet er det viktig å pakke ut Wengers ord fra 2007. Hva for eksempel mente han med å bli «gitt total frihet»? Og var ikke «ansvar overfor spillerne» et mer langsiktig perspektiv enn bare å sende utpå et lag som skulle vinne den neste kampen?
Og uttalelsen om «frihet», autoritet til å styre som han ville, sier ganske mye, nå som vi kan se tilbake. Mens Arsenals eierskap har endret seg drastisk, har Wengers posisjon merkelig nok vært uangripelig. Stan Kroenke ble medlem av styret i 2008 før han tok over klubben i april 2011. I USA blir han omtalt som «Silent Stan». Han er kjent for å holde en avstand til avgjørelsene som fattes i NFL-laget han eier, St. Louis Rams. Det er en tilnærming han har tatt med seg til Nord-London. Han uttaler seg sjelden til media. Men da Alisher Usmanov ønsket å kjøpe ut Kroenke i mai, så han seg nødt til å snakke med pressen. Han så på seg selv som en «investor med et langtidsperspektiv», uttalte han.
Det finnes flere og mindre smigrende omtaler av Kroenke enn det, men en investor er det han faktisk er – en som er villig til å holde seg i kulissene og la andre gjøre jobben, så lenge regnestykket går opp. Det er en tilnærming som er en hovedtreners drøm. Når alt går bra, er det en tilnærming også supporterne lever godt med. Men når resultatene ikke går veien, kommer spørsmålene om kulturen som har fått lov til å utvikle seg innenfor porten på treningsfeltet faktisk er sunn eller ikke. Og Arsenals grunnleggende problem har vært at Wengers makt har ligget tett opp mot absolutt.
«Det er ikke Kroenkes feil at vi ikke nådde Champions League. Det er den sportslige avdelingen som har det ansvaret», uttalte Wenger i mai.
Staben på stedet hvil?
Det var velmenende ord, men bruken av uttrykket «sportslig avdeling» var interessant. Staben til Wenger har vært gjennom få endringer. Pat Rice, hans betrodde assistent gjennom mange år, forlot klubben i 2012. Steve Bould, en intern rekruttering, tok over. Slik har det vært i de fleste stillinger. Boro Primorac, som Wenger har holdt på siden de jobbet sammen i Cannes på 1980-tallet, har fortsatt sin rolle som førstelagstrener sammen med Neil Banfield, som rykket opp fra U21-laget samtidig som Bould ble assisterende manager. Keepertrener Gerry Peyton har vært med siden 2003 og fitnesstrener Tony Colbert siden 1998.
Ingen har blandet seg opp i den sammensetningen. Noen har kommet til, innenfor fysioterapi og kondisjonstrening, akkurat som i andre klubber, men kjernen av trenerstaben er den samme. Det kan virke som om alle på en eller annen måte står i gjeld til Wenger. Ett eksempel på det er hvordan Wenger tok Primorac under sine vinger i den japanske klubben Nagoya Grampus Eight. Kameraten, som da var trener i Valenciennes, hadde akkurat vitnet i kampfiksingssaken som involverte Marseille-president Bernard Tapie. Et naturlig spørsmål er: Hvem kvalitetssikrer Wengers ansettelser?
Steve Bould er en veldig populær mann blant kollegaene og har evnen til å gjøre seg forstått på en enkel måte når det er påkrevd. Når instruksjoner må ropes, er det han som gjør det. Men det er usannsynlig at hans innflytelse strekker seg utover det. Man skulle tro at ansettelsen av ham ville skape et solid defensivt grunnspill. Det ser ikke ut til å ha skjedd.
Kommunikasjonen innad i klubben virker ustriglet. Da Ivan Gazidis tok over som administrerende direktør i 2009, ble det sagt at han skulle overta mange av David Deins oppgaver, men det var usannsynlig. Av alle mulige alternativer, skal Wenger selv ha ønsket Gazidis som Deins etterfølger. Det sier noe om hvor usunn prosessen var. Gazidis er en respektert fotballadministrator, men ikke noe mer. Forholdet mellom Wenger og Dein hadde vært en nøkkel til Arsenals suksess. At det kunne gjenskapes med Gazidis var ikke sannsynlig. Når Gazidis besøkte Wenger på treningsfeltet, lignet han på hvilken som helst fremmed som kom på besøk. Deres samtaler har i det hele tatt vært av positiv karakter, uten at inntrykket er at han har hatt managerens øre på den måten Dein hadde.
På lik linje med Kroenke på toppen, har Gazidis vært fornøyd med å holde seg unna det som angår laget. Men hans renommé har tatt skade av mangelen på offentlig synlighet. Under «Wenger Out»-stormen i fjor ristet folk på hodet av hans mangel på å gi Wenger offentlig støtte – eller det motsatte. I slike øyeblikk er det lett å sympatisere med Wenger. Han er kanskje en kontrollfreak, men nå ble han gitt ansvaret med å svare på alt i en tid der spørsmålene bikket over til å være direkte aggressive og fornærmende. Ingen i hans sko ville unngått å bli såret over hvordan tilstanden utviklet seg i Arsenal, fra total heltedyrkelse til hån og syrlige personangrep. At han aldri innrømmer feil kan være svært frustrerende, men når han blir stilt spørsmål om retningen klubben er på vei eller om sin egen rolle, er han alltid klar med et svar. Stillheten fra dem over ham betyr at han står der helt alene. Ledelsens stillhet gjorde ham til klubbens boksesekk.
Interne stridigheter
Det «forferdelige miljøet» Wenger mener utviklet seg i klubben de siste fire månedene i 2016/17-sesongen, var en av grunnene til lagets elendige form, mente han. At det stjeler fokus fra spillernes eller trenerstabens prestasjoner, er vanskelig å argumentere mot. Det skal ha utviklet seg et anstrengt forhold mellom Wenger og Gazidis. I ettertid skal Gazidis ha ønsket å opprette en mellomstasjon mellom styret og «sportslig avdeling» – for å lette byrden til manageren og hente inn en ny stemme. Men manageren, som i realiteten også opererer som sportsdirektør, strittet i mot. I mai følte han seg så pass truet at han luftet dette til media.
«Jeg vet ikke hva en sportsdirektør betyr», sa han. «Er det en person som står i veibanen og dirigerer retningen, til høyre, til venstre? Jeg skjønner ikke og har aldri skjønt hva det betyr.»
«Sorry, nei. Jeg vil ikke prate om det. Jeg er manager i Arsenal Football Club og så lenge jeg er det, avgjør jeg hva som skjer på den sportslige fronten. Det er det.»
Uttalelsene var enten myntet på Gazidis eller et sammendrag av de opphetede diskusjonene innad i klubben. Måneden før hadde Gazidis, under et møte med Arsenals supportere, sagt at klubbens problemer – eksemplifisert gjennom 10-1-tapet sammenlagt mot Bayern München – skulle bli som en «katalysator for endring». Ordvalget skal ha gjort Wenger sint, og han uttalte offentlig at han ikke forsto betydningen av uttalelsen.
For første gang kom bakgrunnen for sprekkene i klubbens fundament til syne. Det er ingen hemmelighet at Wenger er oppgitt over den forenklede diskursen som regjererer i moderne fotball, og nå følte han at mennesker uten kjennskap til klubbens indre liv fikk styre debatten. Samtidig ga han et inntrykk av å være en manager som ikke tålte at autoriteten hans ble satt på prøve.
31. mai uttalte Gazidis seg igjen. Til media denne gangen. «Man sparker ikke dyktige folk. Man sparker ikke folk i verdensklassen. Man sparker ikke folk som drives av forbedring. Det man derimot skal gjøre, er å finne ut hvordan man sammen kan bli bedre og ta neste steg. Det er hva denne klubben nå gjør. Vår ambisjon er å levere», sa han. Hva hadde da bråket egentlig handlet om? Wenger hadde skrevet under på en ny toårsavtale dagen før og hadde, avhengig av hvor du står, lagt saken død eller forlenget uoverensstemmelsene. Tre dager i forveien hadde han feiret, tydelig følelsesmessig beveget, på Wembley-gresset etter å ført laget til 2-1-seier i FA-cupfinalen mot Chelsea. Uansett hva man måtte mene om han er rett mann til å ta Arsenal videre, må du ha et hjerte av stein for ikke å unne ham den triumfen.
Situasjonen var løst. Det var likevel ikke til å unngå å sammenligne dette med det som skjedde tre år tilbake i tid. Den gangen mente flere som står klubben nær at han hadde vært ferdig dersom han ikke hadde gjort slutt på den ni år lange trofétørken, som endte med den nervepirrende 3-2-seieren over Hull i FA-cupfinalen. I stedet signerte han en ny treårskontrakt – bare for å befinne seg i en omtrent identisk situasjon ved kontraktstidens utløp i år.
Frykten for det ukjente
Så Wenger blir. Og kanskje har hele situasjonen handlet om Gazidis’ måte å finne ut hvor langt han kan strekke strikken. Det var egentlig aldri noen genuin intensjon fra klubbens side om å si farvel til Wenger. Og hovedgrunnen til det er klubbens eget syn på seg selv. Arsenal har fartet verden rundt for å spille treningskamper om sommeren – noe Wenger motvillig har gått med på etter diskusjoner med Gazidis. Disse reisene har vært planlagt til minste detalj for å maksimere Arsenal-merkevaren, der klubben i alle verdenshjørner har blitt markedsført som Wengers Arsenal: de spiller en fin fotball som bare de kan, med hovedvekt på unge spillere, de er innovative og framtidsrettet i motsetning til sine rivaler. Forsvinner Wenger, må klubben ha ny innpakning. Tusenvis av Arsenal-fans, spesielt de utenlandsbaserte, heier på Arsenal nettopp fordi deres første fotballminner er Wengers fantastiske lag på begynnelsen av 2000-tallet. Det er noe alle ønsker å assosiere seg med. Og når Arsenal reiser interkontinentalt, framstår Wenger som en figur som er inkluderende og verdensvant. Han er en vidunderlig diplomat, en ambassadør av stort format. Antallet slike typer minsker. Finnes det en erstatter der ute, en som kan representere Arsenal på samme måte? Hvem kan ta over og sørge for at Arsenal fortsatt er Arsenal?
Det er et viktig poeng og en av grunnene til klubbens institusjonaliserte frykt for endring. Pep Guardiola kunne selvsagt ha fungert, men timingen passet aldri. Etter århundreskiftet ble navnet Remi Garde nevnt. Han delte garderobe med Wenger mot slutten av 1990-tallet og ble omtalt i positive ordelag på klubbkontoret Highbury House etter hans moderate suksess med Lyon. Han var en tidligere spiller som hadde gjort det bra i en annen klubb og var klar for et nytt steg – det kunne ha gitt klubben en smidig overgang. Garde endte med å si ja til den utakknemlige jobben det er å være Aston Villa-manager og ble etter hvert borte. Et manager-alternativ i dagens fotball er Giovanni van Bronckhorst som nettopp førte Feyenoord til ligatittel i Nederland. Og i Ajax har Dennis Bergkamp akkurat vært med, som assistenttrener, å ta klubben til finale i europaligaen.
Når Arsenal en dag kommer dit at klubben må ha ny manager, vil kanskje den typen de ønsker faktisk være tilgjengelig.
Blanke ark
Likevel føles det som om begrensningene er flere enn mulighetene, spesielt med tanke på at Wenger-situasjonen ikke er klubbens eneste problem på vei inn i denne sesongen. Kontraktssituasjonene til lagets to største stjerner, Alexis Sánchez og Mesut Özil, er fortsatt uløst. Og Sánchez kan være på vei bort om partene ikke blir enig om en ny avtale – og en eventuelt ny kontrakt vil garantert bety rekordlønn. Da Arsenal kjøpte Özil fra Real Madrid for 42,2 millioner pund i september 2013 signaliserte det en ny tid. Nøysomheten som gjaldt i årene etter flyttingen fra Highbury ble brutt. Klubben viste at de hadde muligheten til å bruke penger på linje med andre. Sänchez ble hentet året etter. Arbeidsjernet Sánchez kan bli vanskelig å erstatte uansett pris og skulle én eller begge forlate Nord-London vil det bare understreke at Arsenal ikke tilhører toppen i Fotball-Europa, slik de ønsker å gjøre.
Det understrekes også av at de i år skal spille i europaligaen. Det er en turnering Arsenal utvilsomt har store muligheter til å vinne, men bruddet med den lange tradisjonen med å kvalifisere seg til Champions League, en fjær Wenger ofte har gitt sin egen hatt, kunne ha vært grunn for klubben å fortelle manageren at tiden er omme. Når Wenger-situasjonen har løst seg, ser 2017/18 og spill i europaligaen faktisk ut som noe som ligner et blankt lerret, en mulighet for Wenger til å skape noe nytt.
Personlig mener jeg Arsenal burde, dersom de hadde greid å komme opp med en framtidsplan, ha byttet ut Wenger i sommer. Målene han presenterte sommeren 2007 har ikke blitt oppnådd – på tross av at han hadde midler til rådighet for å nå dem. Mange supportere har gått lei. Men så lenge Stan Kroenkes regnestykke fortsetter å gå opp, og dersom Arsenal fortsetter å ha et sterkt globalt merkenavn på tross av mangel på pokaler, blir det vanskelig å kritisere Kroenkes avgjørelser. Kanskje er idretten, og ønskene til idrettspublikummet, i såpass endring at Arsenal kan slippe unna med det som fra utsiden ser ut som en institusjonalisert mangel på å forberede seg på et liv etter Wenger. Kanskje ender det opp med spektakulær suksess slik at alle de tusenvis av sidene som er skrevet om at Wengers tid er forbi fortjener å brennes.